Dette er en av de sjeldne bransjene hvor omveltninger ofte omskapes til bensin for kunstnere som fortsetter å skape, uansett hindringer, forteller South By Southwest-festivalens Darin Klein og Peter Hall om de utfordrende tidene for uavhengig amerikansk film.
Portrettfoto av Darin Klein (kred: Dylan O’Connor)
– Jeg husker jeg booket et norsk band en gang ved navn Hurra Torpedo.
Darin Klein, programmerer for South By Southwest-festivalen (SXSW), sperrer opp øynene i East End. Minnet om rølpetrioen bestående av Egil Hegerberg, Kristopher Schau og Aslag Guttormsgaard preger ham tilsynelatende ennå.
– De var …
Klein gir inntrykk av å lete etter en mest mulig diplomatisk formulering.
– Rytmeseksjonen deres besto i ting de fant på dynga – kjøleskap og varmtvannsberedere – som de mikket opp, erindrer han hoderystende.
– Jeg husker scenesjefen ringte meg og skrek: «Pell deg bort hit litt brennkvikt!»
SXSW-historien har kanskje ikke gått som smurt i de snart 40 årene den har eksistert. Men fenomenet med utspring i Austin, Texas, samler film, musikk og teknologi på en måte som har gitt status som «verdens ledende kreativitetsfestival». I disse dager utvider den til London, hvor den ved hjelp av tusener av trekkplastre og tilskuere har overtatt indre østkant.
Og til tross for at det politiske skiftet har medført nye kutt og krisestemning i amerikansk kultursektor, er det en offensiv gjeng som inntar Europa.
– Kreative mennesker kommer alltid til å skape, erklærer Klein overfor Rushprint.
– Enten det kreative mennesket utvikler spill, skriver kode, finner opp apper, lager film eller musikk, kommer vedkommende alltid til å gjøre det. Og sånne typer trenger alltid, for å få fart på karrieren, å møte mennesker som leter etter kreative, begavede mennesker. Jobben vår er å skape et økosystem hvor vi kan fungere som Kirsten Giftekniv.
Det er heller ikke fritt for at britiske indiefilmkarrierer trenger en dytt. Nylig forelå en parlamentsrapport som indikerte at uavhengige filmer er i ferd med å «kollapse» under strømmegigantene. I 2024 utgjorde de kun 9 prosent av totale produksjonskostnader og 7 prosent av billettinntjeningen i Øyriket, viser tallene.
Samtidig rapporterer medier fra Vanity Fair til IndieWire om feltets «tåkete framtid» i Statene. Som sistnevnte oppsummerte fra Sundance i vinter: «Ikke bare er indiefilmer blitt enda vanskeligere å finansiere, og enda vanskeligere å selge. De er blitt for dyre å lansere.»
Skjønt, ifølge Kleins programmererkollega Peter Hall er ryktene om indiefilmens død overdrevne. Også han lener seg til den menneskelige faktoren.
– Den amerikanske indiefilmen er en oppsiktsvekkende slitesterk bransje på grunn av menneskene i hjertet av den, insisterer Hall.
– Vi har sett enorme omveltninger de siste årene, først og fremst i form av pandemien etterfulgt av fagforeningsstreikene. Likevel holder bransjen ut, fordi de uavhengige filmskaperne selv har en ånd som er veldig vanskelig å knuse. Dette er en av de sjeldne bransjene hvor omveltninger ofte omskapes til bensin for kunstnere som fortsetter å skape, uansett hvilke hindringer som settes i veien for dem, utbroderer han.
Og så lenge bensinen flommer, vil SXSW kjøre på som før, skal vi tro Hall og Klein.
– Både innen musikk og film handler det om å velge ut dem vi mener kommer til å bli framtidas skapere, sier Klein og nikker til et par profilerte ambassadører.
– Det gjaldt da vi viste Lena Dunhams første prosjekt. Det gjaldt da vi viste Barry Jenkins’ første film. Teamene våre trodde på dem. Vi visste ikke at de kom til å oppnå kommersiell suksess. Vi visste bare at vi digget arbeidet de gjorde, og følte at de hadde unike stemmer.
Klein sier han går metodisk til verks for å finne de nye unike stemmene, som han mener finnes «overalt» i 2025.
– Vi har fortsatt åpne søknadsprosesser for alle emner. Hvem som helst kan søke om en musikk-showcase eller en filmvisning. Og selv om vi iblant bruker data for å skjønne hvem vi burde programmere – hva folk ønsker å se – koker det ned til et menneskelig element og menneskers smak.
På filmfronten må SXSW riktignok forholde seg til fysiske begrensninger, påpeker Klein.
– Vi har prøvd å bygge kinoer i utypiske lokaler. Noen ganger fungerer det – andre ganger ikke. Mens et band alltids får en ny gig, er premiereopplevelsen for filmskapere intens. Majoriteten viser jo filmen sin for første gang hos oss, så premieren og førstegangsopplevelsen betyr alt.
SXSW London skilter med en salig blanding av nasjonalt og internasjonalt, etablert og fremadstormende. I panelavdelingen sprengte Hollywood-eksporten Idris Elba publikumskapasiteten da han debatterte «Creativity as Capital for Change» på gamle tomter. I Screen-konkurransen sikret den indiske regidebutanten Rohan Kanawade seg «Best Feature» takket være LHBT-dramaet Cactus Pears.
Molly Bernstein and Philip Dolins Art Spiegelman: Disaster Is My Muse illustrerer noen av dokumentarutfordringene i USA. Da den skulle vises på PBS-kanalen i april, ble en Trump-kritisk scene kappet. Studien av den legendariske tegneserieskaperen Spiegelman ble imidlertid presentert i fullversjon på SXSW-lerretet.
– Vilkårene er ikke veldig bra, vedgikk produsent Alicia Sams under den påfølgende spørresekvensen.
– Mange filmskapere er redde. De er usikre på hva som skjer med filmene deres. Og det er oppstått hva vi kan kalle en forhåndsservilitet innenfor offentlig fjernsyn.
Videre har kunstig intelligens (KI) vært et refreng. Demis Hassabis, nobelprisvinner og Google DeepMind-direktør, fikk rockestjernemottagelse da han inviterte til «peisestueprat» i turistløypa Brick Lane. Det til tross for at han luftet edrueliggjørende tanker for mange i salen.
Ifølge Hassabis er KGI – altså KI-arten som har evnen til å forstå, lære og utvikle seg, vel, kreativt – nærmere enn vi tror.
– Min oppfatning er at vi er fem–ti år unna. Det er veldig kort tid i lys av hvor betydningsfullt øyeblikket blir. Det kommer ikke til å stå tilbake for Den industrielle revolusjon, hevdet han fra podiet.
– Ingen vet helt sikkert hvordan den neste perioden vil bli seende ut. Det eneste vi vet sikkert, er at det vil bli stor forandring. Vi har sett lignende før: Den industrielle revolusjon, Internett, elektrisitet. Jeg tror dette blir større enn alle disse. Det vil omkalfatre samfunnet. Den gode nyheten er at vi er uendelig tilpasningsdyktige, forsikret Hassabis.
Før helga kastet selveste kong Charles glans over festivalområdet. Mindre heldige var statsministerpensjonistene Tony Blair og David Cameron da de stilte uanmeldt, blant annet for å drøfte KI. Resultatet var at et knippe artister anklaget arrangørene for «artwashing» og avlyste opptredenene sine.
Hjemme i Texas har SXSW høstet kritikk for at den er blitt for glatt og «corporate» – i likhet med byrammene som sådan. I 2021 ble 50 prosent av festivalen solgt til Hollywood Reporter- og Golden Globe-eieren Penske Media. Etter modermønstringen i mars meldte regionavisa Austin Chronicle om flere omrokeringer i ledelsen.
– Den beste dagen å bo i Austin for min del, var dagen jeg flyttet dit i 1994. Den har vokst og mistet noe på veien, erkjenner Klein.
– Men målet vårt er å skape en opplevelse for deltagerne. Det er en forretningskonferanse. Folk kommer for å bli inspirert, skaffe seg kontakter, bygge start-ups, band og filmkarrierer. Det viktigste for oss er å kunne skape en opplevelse som tilrettelegger for det. Idet vi ikke lykkes, burde vi ikke være i business lenger.
Imens kan hvitevareperkusjonistene i Hurra Torpedo se langt etter neste invitasjon.
– «Her går alt galt!» sa scenesjefen. «Det er metall- og glassbiter overalt! Du må komme og hjelpe meg å rydde! Hvis ikke kan du glemme å få på neste band!»
Klein humrer. Begrepet «skrekkblandet fryd» er nærliggende.
– Så jepp, der har du konserten jeg booket.
Dette er en av de sjeldne bransjene hvor omveltninger ofte omskapes til bensin for kunstnere som fortsetter å skape, uansett hindringer, forteller South By Southwest-festivalens Darin Klein og Peter Hall om de utfordrende tidene for uavhengig amerikansk film.
Portrettfoto av Darin Klein (kred: Dylan O’Connor)
– Jeg husker jeg booket et norsk band en gang ved navn Hurra Torpedo.
Darin Klein, programmerer for South By Southwest-festivalen (SXSW), sperrer opp øynene i East End. Minnet om rølpetrioen bestående av Egil Hegerberg, Kristopher Schau og Aslag Guttormsgaard preger ham tilsynelatende ennå.
– De var …
Klein gir inntrykk av å lete etter en mest mulig diplomatisk formulering.
– Rytmeseksjonen deres besto i ting de fant på dynga – kjøleskap og varmtvannsberedere – som de mikket opp, erindrer han hoderystende.
– Jeg husker scenesjefen ringte meg og skrek: «Pell deg bort hit litt brennkvikt!»
SXSW-historien har kanskje ikke gått som smurt i de snart 40 årene den har eksistert. Men fenomenet med utspring i Austin, Texas, samler film, musikk og teknologi på en måte som har gitt status som «verdens ledende kreativitetsfestival». I disse dager utvider den til London, hvor den ved hjelp av tusener av trekkplastre og tilskuere har overtatt indre østkant.
Og til tross for at det politiske skiftet har medført nye kutt og krisestemning i amerikansk kultursektor, er det en offensiv gjeng som inntar Europa.
– Kreative mennesker kommer alltid til å skape, erklærer Klein overfor Rushprint.
– Enten det kreative mennesket utvikler spill, skriver kode, finner opp apper, lager film eller musikk, kommer vedkommende alltid til å gjøre det. Og sånne typer trenger alltid, for å få fart på karrieren, å møte mennesker som leter etter kreative, begavede mennesker. Jobben vår er å skape et økosystem hvor vi kan fungere som Kirsten Giftekniv.
Det er heller ikke fritt for at britiske indiefilmkarrierer trenger en dytt. Nylig forelå en parlamentsrapport som indikerte at uavhengige filmer er i ferd med å «kollapse» under strømmegigantene. I 2024 utgjorde de kun 9 prosent av totale produksjonskostnader og 7 prosent av billettinntjeningen i Øyriket, viser tallene.
Samtidig rapporterer medier fra Vanity Fair til IndieWire om feltets «tåkete framtid» i Statene. Som sistnevnte oppsummerte fra Sundance i vinter: «Ikke bare er indiefilmer blitt enda vanskeligere å finansiere, og enda vanskeligere å selge. De er blitt for dyre å lansere.»
Skjønt, ifølge Kleins programmererkollega Peter Hall er ryktene om indiefilmens død overdrevne. Også han lener seg til den menneskelige faktoren.
– Den amerikanske indiefilmen er en oppsiktsvekkende slitesterk bransje på grunn av menneskene i hjertet av den, insisterer Hall.
– Vi har sett enorme omveltninger de siste årene, først og fremst i form av pandemien etterfulgt av fagforeningsstreikene. Likevel holder bransjen ut, fordi de uavhengige filmskaperne selv har en ånd som er veldig vanskelig å knuse. Dette er en av de sjeldne bransjene hvor omveltninger ofte omskapes til bensin for kunstnere som fortsetter å skape, uansett hvilke hindringer som settes i veien for dem, utbroderer han.
Og så lenge bensinen flommer, vil SXSW kjøre på som før, skal vi tro Hall og Klein.
– Både innen musikk og film handler det om å velge ut dem vi mener kommer til å bli framtidas skapere, sier Klein og nikker til et par profilerte ambassadører.
– Det gjaldt da vi viste Lena Dunhams første prosjekt. Det gjaldt da vi viste Barry Jenkins’ første film. Teamene våre trodde på dem. Vi visste ikke at de kom til å oppnå kommersiell suksess. Vi visste bare at vi digget arbeidet de gjorde, og følte at de hadde unike stemmer.
Klein sier han går metodisk til verks for å finne de nye unike stemmene, som han mener finnes «overalt» i 2025.
– Vi har fortsatt åpne søknadsprosesser for alle emner. Hvem som helst kan søke om en musikk-showcase eller en filmvisning. Og selv om vi iblant bruker data for å skjønne hvem vi burde programmere – hva folk ønsker å se – koker det ned til et menneskelig element og menneskers smak.
På filmfronten må SXSW riktignok forholde seg til fysiske begrensninger, påpeker Klein.
– Vi har prøvd å bygge kinoer i utypiske lokaler. Noen ganger fungerer det – andre ganger ikke. Mens et band alltids får en ny gig, er premiereopplevelsen for filmskapere intens. Majoriteten viser jo filmen sin for første gang hos oss, så premieren og førstegangsopplevelsen betyr alt.
SXSW London skilter med en salig blanding av nasjonalt og internasjonalt, etablert og fremadstormende. I panelavdelingen sprengte Hollywood-eksporten Idris Elba publikumskapasiteten da han debatterte «Creativity as Capital for Change» på gamle tomter. I Screen-konkurransen sikret den indiske regidebutanten Rohan Kanawade seg «Best Feature» takket være LHBT-dramaet Cactus Pears.
Molly Bernstein and Philip Dolins Art Spiegelman: Disaster Is My Muse illustrerer noen av dokumentarutfordringene i USA. Da den skulle vises på PBS-kanalen i april, ble en Trump-kritisk scene kappet. Studien av den legendariske tegneserieskaperen Spiegelman ble imidlertid presentert i fullversjon på SXSW-lerretet.
– Vilkårene er ikke veldig bra, vedgikk produsent Alicia Sams under den påfølgende spørresekvensen.
– Mange filmskapere er redde. De er usikre på hva som skjer med filmene deres. Og det er oppstått hva vi kan kalle en forhåndsservilitet innenfor offentlig fjernsyn.
Videre har kunstig intelligens (KI) vært et refreng. Demis Hassabis, nobelprisvinner og Google DeepMind-direktør, fikk rockestjernemottagelse da han inviterte til «peisestueprat» i turistløypa Brick Lane. Det til tross for at han luftet edrueliggjørende tanker for mange i salen.
Ifølge Hassabis er KGI – altså KI-arten som har evnen til å forstå, lære og utvikle seg, vel, kreativt – nærmere enn vi tror.
– Min oppfatning er at vi er fem–ti år unna. Det er veldig kort tid i lys av hvor betydningsfullt øyeblikket blir. Det kommer ikke til å stå tilbake for Den industrielle revolusjon, hevdet han fra podiet.
– Ingen vet helt sikkert hvordan den neste perioden vil bli seende ut. Det eneste vi vet sikkert, er at det vil bli stor forandring. Vi har sett lignende før: Den industrielle revolusjon, Internett, elektrisitet. Jeg tror dette blir større enn alle disse. Det vil omkalfatre samfunnet. Den gode nyheten er at vi er uendelig tilpasningsdyktige, forsikret Hassabis.
Før helga kastet selveste kong Charles glans over festivalområdet. Mindre heldige var statsministerpensjonistene Tony Blair og David Cameron da de stilte uanmeldt, blant annet for å drøfte KI. Resultatet var at et knippe artister anklaget arrangørene for «artwashing» og avlyste opptredenene sine.
Hjemme i Texas har SXSW høstet kritikk for at den er blitt for glatt og «corporate» – i likhet med byrammene som sådan. I 2021 ble 50 prosent av festivalen solgt til Hollywood Reporter- og Golden Globe-eieren Penske Media. Etter modermønstringen i mars meldte regionavisa Austin Chronicle om flere omrokeringer i ledelsen.
– Den beste dagen å bo i Austin for min del, var dagen jeg flyttet dit i 1994. Den har vokst og mistet noe på veien, erkjenner Klein.
– Men målet vårt er å skape en opplevelse for deltagerne. Det er en forretningskonferanse. Folk kommer for å bli inspirert, skaffe seg kontakter, bygge start-ups, band og filmkarrierer. Det viktigste for oss er å kunne skape en opplevelse som tilrettelegger for det. Idet vi ikke lykkes, burde vi ikke være i business lenger.
Imens kan hvitevareperkusjonistene i Hurra Torpedo se langt etter neste invitasjon.
– «Her går alt galt!» sa scenesjefen. «Det er metall- og glassbiter overalt! Du må komme og hjelpe meg å rydde! Hvis ikke kan du glemme å få på neste band!»
Klein humrer. Begrepet «skrekkblandet fryd» er nærliggende.
– Så jepp, der har du konserten jeg booket.
