Å lande «The White Lotus» ville vært det ultimate beviset på hva en god insentivordning kan tilføre Norge, og vår bransje. Å miste «The White Lotus» er derimot et smertefullt bevis på en systemfeil vi ikke har råd til, mener Trygve Allister Diesen.
The White Lotus og norsk insentivstøtte: En systemfeil i full blomst.
Foto: fra opptakene av «The White Lotus» på Sicilia (Fabio Lovino/HBO)
HBOs megahit The White Lotus ville til Norge. De var kvalifisert for insentivstøtte. De fikk faktisk hele rammen Norsk filminstitutt (NFI) hadde tilgjengelig – 88 millioner kroner – men de trengte 200 millioner. Så de dro et annet sted.
Det er et slag i trynet for Norge som turist- og filmlocation, og filmbransjen går glipp av jobber, kompetansebygging og leveranser verdt hundrevis av millioner. Men dette er også tidenes mulighet til å vise svakhetene ved den norske insentivordningen. Man kunne ikke drømt om et mer talende eksempel på «the one that got away». The White Lotus-fadesen illustrerer med skrikende tydelighet hva en velfungerende insentivordning kunne betydd for nærings- og distriktspolitikk – for ikke å snakke om enorm turistreklame. Og hvilken politiker med sans for gjenvalg ser ikke verdien av det?
Turisme på gullfat – og vi takker nei
Se for deg et velstående middelklassehjem et sted i verden. Et ektepar vurderer hvor de skal dra på ferie. Litt senere skrur de på HBO og ser en knallgod serie med utsøkte locations. Tankene flyr til Hawaii, Taormina på Sicilia, Koh Samui og… Norge? Not.
Hva er kroneverdien av seks-syv timer med nydelige bilder fra norsk natur og turistdestinasjoner, sendt til et globalt marked av folk som har råd til HBO og smak nok til å sette pris på The White Lotus? Helt uten en irriterende «P» for produktplassering? Og i motsetning til mange andre produksjoner, hvor en norsk location er stand-in for noe annet, ville The White Lotus eksplisitt vist at de var i Norge – fordi det var det mest eksklusive stedet for luksusferie.
For hotell-, turist- og næringslivsledere burde dette være en drømmesituasjon. Og for dem som vil forbedre insentivordningen, er det et prakteksempel på hvorfor det trengs en endring.
Hva dette betyr for filmbransjen
Som regissør får ikke jeg nødvendigvis flere oppdrag av at en gigaserie som The White Lotus legges til Norge. Men mange i bransjen ville fått jobb, inntekter og ikke minst erfaringen store produksjoner gir. Det er uvanlig tøffe tider i bransjen, folk trenger arbeid, og selskaper trenger oppdrag. Og vi tjener alle på en sunn og selvsikker bransje.
For å motta de 200 millionene The White Lotus søkte om, måtte de først ha brukt 800 millioner i Norge – på folk, leveranser, hoteller, reiser, transport. John Christian Rosenlund refererer i sitt glimrende innlegg her på Rushprint.no til Olsberg-rapporten, som viser at Norge allerede har tjent 4,7 kroner for hver insentivkrone investert i slike produksjoner. 200 ganger 4,7 gir 940. Så om The White Lotus hadde fått 200 millioner i støtte, ville dette kunnet gi en verdiskaping på 940 millioner kroner.
Og det er basert på erfaringer fra andre produksjoner – en serie som The White Lotus kunne sannsynligvis gitt enda mer, spesielt på turistsiden. Flere reiseoperatører har rapportert en betydelig økning i søk på Sicilia og Thailand etter at The White Lotus ble filmet der – i enkelte tilfeller over 300 %
Løsningen er åpenbar
I et intervju i Kampanje poengterer NFI-direktør Kjersti Mo at pengene fortsatt går til syv andre produksjoner, som vil gi produksjonsaktivitet, arbeidsplasser og kompetansebygging over hele landet. Og det er helt riktig. Jeg unner virkelig disse syv prosjektene den støtten de fikk. Men dette handler ikke om «enten eller» – det kunne vært «både og».
Hadde Norge hatt en bedre insentivordning – et skatteinsentiv administrert av Næringsdepartementet i stedet for en begrenset pott hos NFI/Kulturdepartementet – kunne både The White Lotus og de syv andre prosjektene fått støtte. Samt enda flere, om de var kvalifisert. Tenk deg hvilken dytt det kunne gitt bransjen, akkurat nå når det trengs. Selvsagt handler det om penger, men aller mest om smartere forvaltning. Og politisk klarsyn til å se det som investering, ikke en utgift.
Å lande The White Lotus ville vært det ultimate beviset på hva en god insentivordning kan tilføre Norge, og vår bransje. Å miste The White Lotus er derimot et smertefullt bevis på en systemfeil vi ikke har råd til.
Det må vi gjøre noe med.
Trygve Allister Diesen er regissør og manusforfatter.
Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
– Et virkemiddelapparat i utvikling.
The White Lotus og norsk insentivstøtte: En systemfeil i full blomst.
Å lande «The White Lotus» ville vært det ultimate beviset på hva en god insentivordning kan tilføre Norge, og vår bransje. Å miste «The White Lotus» er derimot et smertefullt bevis på en systemfeil vi ikke har råd til, mener Trygve Allister Diesen.
Foto: fra opptakene av «The White Lotus» på Sicilia (Fabio Lovino/HBO)
HBOs megahit The White Lotus ville til Norge. De var kvalifisert for insentivstøtte. De fikk faktisk hele rammen Norsk filminstitutt (NFI) hadde tilgjengelig – 88 millioner kroner – men de trengte 200 millioner. Så de dro et annet sted.
Det er et slag i trynet for Norge som turist- og filmlocation, og filmbransjen går glipp av jobber, kompetansebygging og leveranser verdt hundrevis av millioner. Men dette er også tidenes mulighet til å vise svakhetene ved den norske insentivordningen. Man kunne ikke drømt om et mer talende eksempel på «the one that got away». The White Lotus-fadesen illustrerer med skrikende tydelighet hva en velfungerende insentivordning kunne betydd for nærings- og distriktspolitikk – for ikke å snakke om enorm turistreklame. Og hvilken politiker med sans for gjenvalg ser ikke verdien av det?
Turisme på gullfat – og vi takker nei
Se for deg et velstående middelklassehjem et sted i verden. Et ektepar vurderer hvor de skal dra på ferie. Litt senere skrur de på HBO og ser en knallgod serie med utsøkte locations. Tankene flyr til Hawaii, Taormina på Sicilia, Koh Samui og… Norge? Not.
Hva er kroneverdien av seks-syv timer med nydelige bilder fra norsk natur og turistdestinasjoner, sendt til et globalt marked av folk som har råd til HBO og smak nok til å sette pris på The White Lotus? Helt uten en irriterende «P» for produktplassering? Og i motsetning til mange andre produksjoner, hvor en norsk location er stand-in for noe annet, ville The White Lotus eksplisitt vist at de var i Norge – fordi det var det mest eksklusive stedet for luksusferie.
For hotell-, turist- og næringslivsledere burde dette være en drømmesituasjon. Og for dem som vil forbedre insentivordningen, er det et prakteksempel på hvorfor det trengs en endring.
Hva dette betyr for filmbransjen
Som regissør får ikke jeg nødvendigvis flere oppdrag av at en gigaserie som The White Lotus legges til Norge. Men mange i bransjen ville fått jobb, inntekter og ikke minst erfaringen store produksjoner gir. Det er uvanlig tøffe tider i bransjen, folk trenger arbeid, og selskaper trenger oppdrag. Og vi tjener alle på en sunn og selvsikker bransje.
For å motta de 200 millionene The White Lotus søkte om, måtte de først ha brukt 800 millioner i Norge – på folk, leveranser, hoteller, reiser, transport. John Christian Rosenlund refererer i sitt glimrende innlegg her på Rushprint.no til Olsberg-rapporten, som viser at Norge allerede har tjent 4,7 kroner for hver insentivkrone investert i slike produksjoner. 200 ganger 4,7 gir 940. Så om The White Lotus hadde fått 200 millioner i støtte, ville dette kunnet gi en verdiskaping på 940 millioner kroner.
Og det er basert på erfaringer fra andre produksjoner – en serie som The White Lotus kunne sannsynligvis gitt enda mer, spesielt på turistsiden. Flere reiseoperatører har rapportert en betydelig økning i søk på Sicilia og Thailand etter at The White Lotus ble filmet der – i enkelte tilfeller over 300 %
Løsningen er åpenbar
I et intervju i Kampanje poengterer NFI-direktør Kjersti Mo at pengene fortsatt går til syv andre produksjoner, som vil gi produksjonsaktivitet, arbeidsplasser og kompetansebygging over hele landet. Og det er helt riktig. Jeg unner virkelig disse syv prosjektene den støtten de fikk. Men dette handler ikke om «enten eller» – det kunne vært «både og».
Hadde Norge hatt en bedre insentivordning – et skatteinsentiv administrert av Næringsdepartementet i stedet for en begrenset pott hos NFI/Kulturdepartementet – kunne både The White Lotus og de syv andre prosjektene fått støtte. Samt enda flere, om de var kvalifisert. Tenk deg hvilken dytt det kunne gitt bransjen, akkurat nå når det trengs. Selvsagt handler det om penger, men aller mest om smartere forvaltning. Og politisk klarsyn til å se det som investering, ikke en utgift.
Å lande The White Lotus ville vært det ultimate beviset på hva en god insentivordning kan tilføre Norge, og vår bransje. Å miste The White Lotus er derimot et smertefullt bevis på en systemfeil vi ikke har råd til.
Det må vi gjøre noe med.
Trygve Allister Diesen er regissør og manusforfatter.
Les også
- Ukens tips: Facing War, Kompani Lauritzen, The Last of Us, Your Friends And Neighbors, The Studio, Kjøkkenet – Appetitt på livet m.m.
- Filmsamtalen med John Kåre Raake og Cecilie Mosli.
- – Et virkemiddelapparat i utvikling.
- Den dysfunksjonelle dokumentaren.
- Filmer til ettertanke.
- Fire norske kortfilmer til Tribeca.
- Oscar-akademiet med nye regler for KI.
- – «Norge Rundt» er en gullgruve for oss produksjonsdesignere.(+)
- NRKs etiske risikosport.
- «Armand» og «Sex» på omfattende reise i Europa.