Foto: Markedsfilmens storstue, Colosseum kino (Foto Scanpix).

Tenk deg at du har brukt to år på å skrive et manus som har kommet gjennom det trange nåløyet hos NFI og fått millioner i produksjonsstøtte i konkurranse med sterke prosjekter fra landets ledende filmselskap, etter å ha blitt lest og vurdert av noen av Norges fremste produsenter. Fantastisk, ikke sant!

 Så, på første manusmøte etter tildelingen, får du beskjed om at regissøren ikke liker manuset likevel, og vil ha en ny historie. Og så blir du tatt av prosjektet, og må se at det lages en helt ny film.

Dessverre er ikke dette en gjenfortelling av et mareritt drømt av en manusforfatter. Slike situasjoner har oppstått flere ganger etter tildeling av den såkalte “markedsstøtten”, og slik søknadsprosessen er lagt opp nå, er det ingen garanti for at det ikke kommer til å skje igjen.

Norsk Filminstitutts støtte til produksjon av film etter markedsvurdering skal ifølge intensjonen: “…stimulere til filmproduksjoner med høyt publikumspotensiale og høy kvalitet”. Men ordningens utforming fører også til dårlige arbeidsprosesser og -vilkår for manusforfattere, og gagner heller ikke det vi alle jobber og brenner for: Filmen.

Markedsstøtten er uforutsigbar. Utfallet av tildelingen er blant annet avhengig av sammensetningen av panelet som skal bevilge pengene, og deltagerne i panelet skiftes ut fra runde til runde. Hvor sterk og stor søknadsbunken er, varierer også. Denne uforutsigbarheten kan føre til at produsenter ikke vil bruke lang tid og et fullt manushonorar på å utvikle manus. Men det kreves et fullt manus for å søke denne støtten, og det er derfor manusforfatteren som må investere mest tid og kompetanse i perioden frem til søknad.

Det er derfor ironisk at det også er manusforfatterne som ofte kommer dårligst ut av hele søknadsprosessen. For eksempel ved å bli tilbudt dårlige kontrakter for korte skriveperioder, uten garanti for at de får være med videre hvis søknaden får støtte.

Det er heller ikke sikkert at det manuset som er skrevet, blir med videre i noen form. Av og til er det bare tittelen som er igjen når filmen blir realisert, noen ganger ikke det en gang.

Dette er en prosess som ikke gagner noen. Verken manusforfatteren, regissøren som av og til blir koblet på i siste time, produsentene som må forholde seg til en slitsom prosess ved å starte prosjektet flere ganger, distributøren som ikke alltid har tid til å sette seg inn i hvilke film de egentlig har lovet penger til, eller NFI som ikke kan sikre at manuset de gir penger til er den filmen som blir laget.

Vi har skrevet mange manus til søknader om markedsstøtte. Både filmer som har blitt realisert og filmer som har fått avslag. Mange av prosessene har vært bra, men her er noen av erfaringene som ikke har vært fullt så gode:

 Et prosjekt var initiert av oss begge og en av produsentene. Filmen skulle være film nummer to i en filmserie der den første filmen allerede hadde fått støtte, og siden regissøren på begge filmer var den samme, hadde vi flere møter om universet før manuset ble skrevet. Prosjektet fikk støtte allerede første gang vi søkte og alle var fornøyde. Så fornøyde at produsenten bestemte seg for å lansere denne filmen som første istedenfor filmen som hadde fått støtte ett år i forveien. Men allerede på første manusmøte etter at støtten var et faktum, ville regissøren ta manuset i en helt annen retning. Vi mente at retningen brøt med universet som var bygget opp gjennom flere års arbeid. Det var ikke produsent og regissør enig i, og vi ble erstattet av en annen manusforfatter som skrev en historie regissøren likte bedre, og som til slutt endte opp på lerretet.

Underveis stilte vi spørsmål til NFI om produsenten hadde rett til å lage en film med et helt nytt manus, og fikk som svar at tidligere sedvane tilsa at det ikke var noe problem. Vi valgte å ikke kjøre en egen sak på dette fordi vi fortsatt hadde et kontraktsforhold med produsenten på flere filmer, og at vi da måtte være forberedt på å stille med advokater på neste manusmøte. Vi angrer i ettertid på at vi ikke ba NFI se nærmere på saken vår spesielt.

Men spørsmålet vi stiller oss mest i etterkant: Hvor mye kan et manus endres etter tildeling?

Karsten har også opplevd å sitte på premieren til en markedsfilm som ble omskrevet av nye forfattere rett før opptak, hvor hver eneste replikk var endret i det som egentlig skulle være en enkel dialogvask. Både tonen og budskapet ble helt annerledes enn intensjonen som lå i manuset i utgangspunktet. 

Et annet  prosjekt var et filmmanus som vi også skrev sammen. Det gjennomgikk flere omskrivninger med svært lite honorar og korte tidsfrister, og hadde flere runder i søknadsbunken før prosjektet fikk støtte. Også etter at støtten ble innvilget, ble produsenter og regissører byttet flere ganger. Filmen var totalt innom fire regissører og seks produsenter. Etter et av produsentbyttene, fikk vi beskjed om at andre skulle overta manuset fordi de følte at det var for mange stemmer som skulle si sin mening. 

Det får oss til å stille spørsmålet: Hvor mange nøkkelfunksjoner kan skiftes ut før prosjektet er et annet enn det som fikk støtte?

Gjennom arbeidet med manus til flere filmer som både har fått og ikke har fått støtte, har vi mye erfaring med både gode og dårlige prosesser. Det som kjennetegner gode prosesser, er svært ofte tiden som er satt av til manusarbeidet før søknaden sendes inn. Tid nok til å utforske idéen og utgangspunktet for å finne den beste måten å fortelle historien på, men også tid nok til at alle som har noe å si for den ferdige filmen, får anledning til å komme med innspill basert på noe mer håndfast enn kun et univers eller en bok, og løs en tanke om hva filmen skal bli. 

For eksempel fikk Mina og en annen relativt ny manusforfatter tre uker på å skrive et søknadsmanus der de kunne komme på sin “take” av historien før en mer etablert manusforfatter skulle skrive over. De skrev dag og natt for under en månedslønn, bare for å oppleve at produsenten ikke søkte støtte i den aktuelle runden likevel, og tilbakemeldingen via omveier senere var at manusforfatterne ikke hadde knekt koden. 

Noe av den samme problemstillingen dukker opp når produsenter finner frem gamle prosjekter som ikke har fått støtte, og sender inn søknader uten å gi beskjed til manusforfatterne på forhånd, noe vi har erfart flere ganger. I verste fall blir man jo en uvitende konkurrent til seg selv, men ved ikke å ta seg tid eller råd til oppdatere manus, kan man fort se for seg en situasjon der man er nødt til å si fra seg filmen i neste omgang på grunn av tidsmangel, eller hvis prosjektet skulle få støtte, er nødt til å starte på nytt fordi det føles utdatert.

Av og til er det fullt forståelig at man som produsent har dårlig tid. Man kan plutselig se huller i markedet, eller få idéer som gjør at man raskt vil posisjonere seg i markedet.

Men hvor kort tid skal produsenter kunne sette av til en manusprosess i forkant av en søknad før det blir åpenbart at manuset som skrives ikke er det som blir produsert.

Noen ganger er det uunngåelig at man setter en fot i bakken og tar tak i fastlåste diskusjoner og bytter ut nøkkelpersonell for å komme i mål. Å ha liten tid kan også være det rette for et prosjekt. Det vi vil til livs, er holdningen om at det første manuset av og til bare er “et søknadsmanus”, og at det uansett bare er å starte på nytt når pengene er bevilget. Med ny regissør, ny tittel og nytt manus. I bunn og grunn: Et helt nytt prosjekt.

Å heve standarden og kravene til søknadsmanusene og kontinuiteten blant nøkkelpersonellet i søknaden, tror vi vil føre til bedre prosesser. Hvis det kreves at alle de involverte må ha en felles visjon fra start, vil det sørge for bedre og færre søknader, som igjen vil gi bedre tid til at alle kan sette seg inn i prosjektene. Det vil også gjøre jobben med å vurdere søknadene lettere for panelet som slipper å gjette seg til hvilken film dette vil bli. Publikum fortjener også gode, kommersielle filmer som ikke bare er basert på kjente univers og hendelser, men som også er fortalt på en optimal måte.

Karsten Fullu og Mina Stenebråten er manusforfattere.