New York Times kaller ham «uovertruffen» som filmfotograf. Takket være Sam Mendes-dramaet Empire of Light (norgespremiere 24. februar) er han Oscar-nominert for 16. gang. Altså er det med en viss ærefrykt Rushprint møter Sir Roger Deakins (73) under London Film Festival.

Landsmannen Mendes er en av de «faste» oppdragsgiverne hans. Andre medlemmer av det eksklusive regissørkobbelet er Coen-brødrene og fransk-canadieren Denis Villeneuve. Legg til Frihetens regn, A Beautiful Mind, In the Valley of Elah og The Assassination of Jesse James, og Deakins har flere moderne klassikere på samvittigheten enn det blir leservennlig å ramse opp.

– Livsstilen er fin. Vi får veldig godt betalt, sier han, tilbakelent i lynnet og kritthvit i manken.

– Men det er ikke derfor jeg driver med dette. Jeg driver med dette fordi det er livet mitt, og jeg vil nyte livet mitt. Gir det mening?

Gamle tomter

Etter å ha skildret Første verdenskrig på kontinental jord i 1917, vender Mendes hjem med Empire of Light. Han har ikke lagt skjul på at nøkkelpersonen Hilary (Olivia Coleman) er basert på hans mor, helt ned til mentalproblemene hun strir med.

På ett nivå handler det om den kinoansatte kvinnen som involverer seg romantisk med en ung svart resepsjonist i et rasedelt, 80-tallsk England. På et annet handler det om kjærligheten til fortellingen generelt og filmfortellingen spesielt.

Innspillingen fant sted i Margate i Kent.

– Opprinnelig hadde Sam forfattet manuset med Brighton eller Worthing i bakhodet, rapporterer Deakins.

– Margate er litt annerledes, fordi den vender mot nord og er litt mer utvasket. Grunnen til at vi havnet der, var den gamle, uvirksomme kinoen. Det er veldig uvanlig å finne kinoer langs strandkanten sånn – derav tiltrekningen.

Sceneskiftet var en fordel i Deakins’ bok.

– Jeg kjente Margate. Jeg hadde tilbrakt en del tid der mens jeg bodde i London, fordi jeg pleide å dra ned med stillkamera. Det meste du ser, er akkurat slik det fortoner seg – det føles som om det kunne vært 1980 ennå. Vi måtte bare bytte ut bilene, innhente kommunal tillatelse til å stenge noen gater, sette riktig klær på statistene og sørge for at alle andre holdt seg unna.

– Føltes Empire ekstra personlig, siden du er sørengelsk selv? Ble det vanskelig å skille din egen nostalgi fra filmens?

– Vel, nostalgien er ikke nødvendigvis god nostalgi. Perioden var ikke akkurat lykkelig, med opptøyer, Thatcher og alt sammen.

Deakins humrer i hotellsetet.

– Jeg jobbet jo med dokumentarer i mange år. De to siste filmene jeg laget, foregikk på et mentalsykehus, hvor vi fulgte seks-sju pasienter. Når det gjelder Hilary-skikkelsen, var det omtrent som å returnere til den verdenen, tilføyer han mer alvorlig.

– Skjønt, jeg vil ikke si at filmen er mer personlig enn andre. Nei, selv om den var nært knyttet til tidligere livserfaringer, var den først og fremst annerledes. Jeg tar alt arbeidet mitt personlig.

Ekte, ikke naturlig

I en rekke intervjuer har Deakins uttalt at uttrykket hans koker ned til summen av livserfaring. Han er kjent for å avpasse utstyret og estetikken etter oppdraget, ikke minst er han fornøyd med at «kameraene blir lettere etter hvert som jeg blir eldre». Kontempler spranget fra snøraset Fargo, via den trykkende samtidswesternstemningen i No Country for Old Men, til de grandiose bildene i Frank Darabonts fengselsepos Frihetens regn.

Og kontempler 1917, da Deakins hektet på seg ARRI Alexa MINI LF-prototypen og skapte illusjonen av én sømløs tagning i skyttergravene. Den sikret ham den siste av de to Oscar-statuettene han faktisk har vunnet.

– Etter så mange ikoniske filmer, hva er det som får deg til å tenne på et prosjekt?

– Som regel handler det om manuset. Det vil si, det hjelper når du har hatt et årelangt forhold til noen, slik jeg har hatt til Joel og Ethan Coen. Du tilbringer nemlig så mye tid med regissørene at det er vesentlig at du er komfortabel, slik at du kan gjøre dem komfortable. Det er et forhold, ikke sant? Så selv om manuset er avgjørende, må jeg vite at det er snakk om en situasjon der jeg føler jeg kan levere på et nivå jeg finner tilfredsstillende. Hvis ikke, hvorfor bry seg, liksom.

– Siden du deler filmvisjonen med flere, hvor begynner det vi kan kalle stilen din?

– Jeg er ikke riktig person til å svare på det. Det får være opp til dem som studerer arbeidet mitt.

Snart gjør han et svarforsøk likevel.

– Enten jeg lager noe veldig stilisert, som Blade Runner 2049, eller noe veldig naturalistisk, som 1917, ønsker jeg å skape en ekte verden. Den må føles ekte, om enn ikke naturlig, sier han.

– Forholdet til regissøren er som sagt veldig viktig. Og like viktig er produksjonsdesigneren og alle de andre. For du vil føle deg delaktig i det hele – at en del av deg selv blir sittende igjen, sånn at du blir mer enn «personen som skrur på lyset og panorerer kameraet».

Deakins fortsetter resonnementet ved å henvise til fotografkompisene sine Harry Grier og Alex Webb.

– Begge begynte i film. Imidlertid mislikte de at det ikke bare var deres avgjørelse hvor kameraet skulle plasseres. De foretrakk å være ensomme ulver som kunne ta bildene sine. Vel, jeg liker å samarbeide. Jeg liker opplevelsen av å være på sett med en gruppe mennesker som sikter mot samme mål. Når det virkelig funker, kan det være virkelig spesielt.

Svart/hvitt-protest

Empire of Light funker som rene Deakins-lynkurset, fordi rammene spenner så vidt. I den ene ytterkanten har du nærstudiene av kinomaskinisten Norman (Toby Jones) – i den andre de bredt anlagte utendørsscenene når Hilary og Stephen (Micheal Ward) kjenner på forelskelsen.

– Teknikken er forskjellig når du vil fange støv i en projektorstråle, versus sette riktig nattatmosfære på et tak idet fyrverkeri skal skytes opp. I enhver situasjon tenker du på hvordan du vil at den skal fremstå, hvorpå du vurderer ideene for hvordan best å oppnå det, forklarer Sir Roger, og utbroderer:

– Jeg bruker vanligvis ikke «referanser». Du er et produkt av det du har brukt livet til å absorbere. I dette tilfellet viste jeg noen av Harry Griers bilder til Sam i preproduksjonsfasen. Grunnen var at Sam la opp til å filme i svart/hvitt, noe jeg ikke følte var riktig. Jeg fryktet at vi ville distansere oss fra temaet og skikkelsene da. Utover det tror jeg du reagerer på ting i lys av det du har sett og følt så langt. Jeg betrakter meg selv som veldig instinktiv. Når jeg jobber, handler det mye om reaksjonen på å se et bestemt rom eller hva skuespillerne foretar seg innenfor det.

– Her bruker du mange ulike linser, mens du på 1917 holdt deg til én bestemt type. Hender det at du endrer metode eller verktøy underveis?

– Jeg mener å huske at Sam og jeg, da vi begynte på Revolutionary Road, at vi så for oss filmen som mer «observerende» enn den til slutt ble. Vi planla å holde kameraet mer statisk, fordi bokforelegget fungerer nærmest som en akademisk studie av forstadsliv. Resultatet, ifølge Sam, ble at vi ikke kom tett nok på skikkelsene. Altså bestemte vi oss, etter et par dagers opptak, for å gå tettere på. Det er det eneste jeg husker av endring – og det var ikke store endringen.

Føler presset

– Du har sagt at «hvis du ikke er nervøs, gjør du ikke jobben din». Hva gjorde deg nervøs på denne filmen?

– Poenget er at dette alltid vil være forbundet med et visst stressnivå. Jeg vet ikke om «nervøsitet» er riktig ord – «stress» er kanskje bedre. Det er jo ikke mulig å oppnå perfeksjon – film er og blir et kompromiss. Været er kanskje ikke slik du håpet, du har kanskje ikke nok tid, du har kanskje ikke stort nok budsjett til riktig lyssetting, noe kan gå galt. Du er alltid under press.

– Gjør presset deg mer kreativ?

– Jeg tror begrepene går hånd i hånd, som hønen og egget. Når du er oppsatt på å gjøre ditt beste, blir det et personlig press. Samtidig som det selvfølgelig finnes ytre pressfaktorer – deadline, vær, kamerastab, hva som helst – legger du press på deg selv for å oppnå noe tilfredsstillende. Jeg vil anta at det samme gjelder for en journalist – eller for noen som bygger en murvegg. Det går til kjernen av hva du driver med, og hva livet ditt er.

– Men hjelper det også på kreativiteten?

– Vel, en gang jobbet jeg med den store regissøren Bob Rafelson, som nylig gikk bort. Jeg var veldig glad i ham. Da vi laget Mountains of the Moon sammen, sa han: «Vær forsiktig når de gir deg ‘alt’, for da er du fortapt.» Det er når du har begrensninger du blir mest kreativ. Ja, det skjer når du må finne veien ut av noe. Jeg mener, jeg har laget alt fra 1917 og Blade Runner, hvor alt har vært detaljplanlagt, til Jarhead – det første samarbeidet med Sam.

Deakins blar kalenderen tilbake til 2005, da Mendes og han leverte thrillertolkningen sin av Golfkrigen og «Operasjon ørkenstorm».

– Den var fullstendig instinktiv. Vi skøyt hele filmen håndholdt, lot bare skuespillerne sette i gang foran oss mens jeg styrte kamera, erindrer han med et smil.

– Så jeg er vant til å måtte tilpasse meg til situasjonen. Jeg tror det utgjør selve utfordringen. Og ja, det kan jammen være kreativt i så måte.

Empire of Light har norsk kinopremiere 24.februar. Toppfoto er screengrab fra ARRI.