Laila Mikkelsen 1940-2023.

Laila Mikkelsen 1940-2023.

Laila Mikkelsen er gått bort. Hun var en viktig stemme i norsk film, blant annet med sin nyansering av den norske krigserfaringen i «Liten Ida».

Laila Mikkelsen, regissøren bak Liten Ida, er død, 82 år gammel.  Familien bekrefter dødsfallet overfor Brønnøysunds Avis.

Det var i Brønnøysund hun spilte inn sin mest kjente film i 1981. Filmen skildrer krigen gjennom øynene til barnet Ida, og tematiserer både barnets blikk på krigen og «tyskertøsene». Det var den første filmen regissert av en kvinne der handlingen var lagt til den tyske okkupasjonen, gjennom en nyansert skildring av et barns krigsopplevelser.

Liten Ida var i 1981 del av en «kvinnebølge» i norsk film: Anja Breien kom med Forfølgelsen og Vibeke Løkkeberg med Løperjenten samme år. Mikkelsen skulle også lage spillefilmene Søsken på guds jord (1983) og Snart 17 (1984).

I sin gjennomgang av Liten Ida her på rushprint.no skriver Gunnar Iversen at Laila Mikkelsens film «viser et annerledes bilde av krigen, sett gjennom barnets perspektiv. Samtidig er det kvinnenes krig som skildres. Filmen har også et markant kjønnsperspektiv, som bidrar til dens revisjonistiske prosjekt. Lise Fjeldstad som Idas mor gjør også en stor innsats, og får fram hvor sårbar hun er. Uten sin tyske offiser er hun ingenting. Filmen har en lang rekke interessante og spennende kvinneroller, og bak det hele synger patriarkatet. «Til og med vårherre er et mannfolk», sier Mor Revåsen bittert mot slutten av filmen, og summerer opp kvinners rolle i en slående replikk som har en snert av etsende sannhet over seg». (Teksten fortsetter under bildet)

Liten Ida.

Sammen med nevnte Breien og Løkkeberg inntok hun en mannsdominert filmbransje på 1970- og 1980-tallet. Men i tillegg til sine spillefilmer og arbeidet som produsent, lagde hun et knippe kortfilmer som hører til de beste laget her i landet i begynnelsen av 1970-årene. Hun var ifølge Gunnar Iversen sentral i en samfunnskritisk dreining i norsk kortfilm, blant annet med Ukeslutt i 1974.

«Laila Mikkelsen er en regissør som på en spennende måte illustrerer disse endringene i norsk kortfilmkultur. I dag er hennes kortfilmer gått i glemmeboken. Kloster (1970), som stilsikkert fortalte om livet i Lunden kloster i svart-hvitt vakte oppsikt, men hun lagde også andre kortfilmer som la grunnen for karrieren med langfilm: Obos og byen (1971), Et spann av tid (1971) og Ukeslutt (1974).»

Mikkelsen lagde sine første kortfilmer i miljøet i Oslo Filmklubb. I 1968 ble hun ansatt i Norsk Film AS, og kort tid etter begynte hun å regissere kortfilm. Alle Mikkelens filmer var basert på litterære verk, spillefilmdebuten Oss (1976) var knyttet til Knut Faldbakkens «Uår»-romaner og tok opp temaer som miljøvern og arbeidskonflikter.

Liten IdaSøsken på guds jord og Snart 17 blir ofte omtalt som en trilogi, og bidro til å utvikle norsk barne- og ungdomsfilm, skriver Ingrid Synneva Holtar hos Nordic Women in film. Tematisk kretser filmene rundt oppvekst, utenforskap, skam og skyld, samtidig som spørsmål om klasse og sosialt miljø ofte er tilstede.

I tillegg til sitt virke som regissør hadde Mikkelsen flere verv i norsk filmbransje, blant annet var hun i 1980–1982 med i komiteen som skulle lage en ny kinolov.  Hun har sittet i filmproduksjonsutvalget, og var aktiv i filmpolitiske debatter om norsk filmbransje og utdanning. Hun var styremedlem i Kassettavgiftsfondet, senere Fond for lyd og bilde, 1996-2004.

Vigdis Lian, tidligere direktør ved Norsk filminstitutt, omtaler Mikkelsen som en tidløs og modig regissør.

– Hun fikk ikke den oppmerksomheten hun skulle hatt, hun burde vært et større begrep nasjonalt, sier hun til Brønnøysunds avis.

Ingrid S. Holtar har skrevet doktorgrad om norsk feministisk film på 1970-tallet. Hun påpeker at Mikkelsen havnet litt i skyggen av Løkkeberg og Breien i offentligheten.

– Hun var kanskje en mer privat person enn dem. «Liten Ida» og de to neste filmene regnes ofte som en trilogi. De handler om unge jenter og kvinner. Sjangermessig er de ulike, men alle tre er mollstemte, de har en ro i tempo og rytme som er veldig uttrykksfull, sier Holtar.

Laila Mikkelsen 1940-2023.

Laila Mikkelsen 1940-2023.

Laila Mikkelsen er gått bort. Hun var en viktig stemme i norsk film, blant annet med sin nyansering av den norske krigserfaringen i «Liten Ida».

Laila Mikkelsen, regissøren bak Liten Ida, er død, 82 år gammel.  Familien bekrefter dødsfallet overfor Brønnøysunds Avis.

Det var i Brønnøysund hun spilte inn sin mest kjente film i 1981. Filmen skildrer krigen gjennom øynene til barnet Ida, og tematiserer både barnets blikk på krigen og «tyskertøsene». Det var den første filmen regissert av en kvinne der handlingen var lagt til den tyske okkupasjonen, gjennom en nyansert skildring av et barns krigsopplevelser.

Liten Ida var i 1981 del av en «kvinnebølge» i norsk film: Anja Breien kom med Forfølgelsen og Vibeke Løkkeberg med Løperjenten samme år. Mikkelsen skulle også lage spillefilmene Søsken på guds jord (1983) og Snart 17 (1984).

I sin gjennomgang av Liten Ida her på rushprint.no skriver Gunnar Iversen at Laila Mikkelsens film «viser et annerledes bilde av krigen, sett gjennom barnets perspektiv. Samtidig er det kvinnenes krig som skildres. Filmen har også et markant kjønnsperspektiv, som bidrar til dens revisjonistiske prosjekt. Lise Fjeldstad som Idas mor gjør også en stor innsats, og får fram hvor sårbar hun er. Uten sin tyske offiser er hun ingenting. Filmen har en lang rekke interessante og spennende kvinneroller, og bak det hele synger patriarkatet. «Til og med vårherre er et mannfolk», sier Mor Revåsen bittert mot slutten av filmen, og summerer opp kvinners rolle i en slående replikk som har en snert av etsende sannhet over seg». (Teksten fortsetter under bildet)

Liten Ida.

Sammen med nevnte Breien og Løkkeberg inntok hun en mannsdominert filmbransje på 1970- og 1980-tallet. Men i tillegg til sine spillefilmer og arbeidet som produsent, lagde hun et knippe kortfilmer som hører til de beste laget her i landet i begynnelsen av 1970-årene. Hun var ifølge Gunnar Iversen sentral i en samfunnskritisk dreining i norsk kortfilm, blant annet med Ukeslutt i 1974.

«Laila Mikkelsen er en regissør som på en spennende måte illustrerer disse endringene i norsk kortfilmkultur. I dag er hennes kortfilmer gått i glemmeboken. Kloster (1970), som stilsikkert fortalte om livet i Lunden kloster i svart-hvitt vakte oppsikt, men hun lagde også andre kortfilmer som la grunnen for karrieren med langfilm: Obos og byen (1971), Et spann av tid (1971) og Ukeslutt (1974).»

Mikkelsen lagde sine første kortfilmer i miljøet i Oslo Filmklubb. I 1968 ble hun ansatt i Norsk Film AS, og kort tid etter begynte hun å regissere kortfilm. Alle Mikkelens filmer var basert på litterære verk, spillefilmdebuten Oss (1976) var knyttet til Knut Faldbakkens «Uår»-romaner og tok opp temaer som miljøvern og arbeidskonflikter.

Liten IdaSøsken på guds jord og Snart 17 blir ofte omtalt som en trilogi, og bidro til å utvikle norsk barne- og ungdomsfilm, skriver Ingrid Synneva Holtar hos Nordic Women in film. Tematisk kretser filmene rundt oppvekst, utenforskap, skam og skyld, samtidig som spørsmål om klasse og sosialt miljø ofte er tilstede.

I tillegg til sitt virke som regissør hadde Mikkelsen flere verv i norsk filmbransje, blant annet var hun i 1980–1982 med i komiteen som skulle lage en ny kinolov.  Hun har sittet i filmproduksjonsutvalget, og var aktiv i filmpolitiske debatter om norsk filmbransje og utdanning. Hun var styremedlem i Kassettavgiftsfondet, senere Fond for lyd og bilde, 1996-2004.

Vigdis Lian, tidligere direktør ved Norsk filminstitutt, omtaler Mikkelsen som en tidløs og modig regissør.

– Hun fikk ikke den oppmerksomheten hun skulle hatt, hun burde vært et større begrep nasjonalt, sier hun til Brønnøysunds avis.

Ingrid S. Holtar har skrevet doktorgrad om norsk feministisk film på 1970-tallet. Hun påpeker at Mikkelsen havnet litt i skyggen av Løkkeberg og Breien i offentligheten.

– Hun var kanskje en mer privat person enn dem. «Liten Ida» og de to neste filmene regnes ofte som en trilogi. De handler om unge jenter og kvinner. Sjangermessig er de ulike, men alle tre er mollstemte, de har en ro i tempo og rytme som er veldig uttrykksfull, sier Holtar.

MENY