Foto fra «Bare et uhell»- en film som ga Panahi Gullpalme og Oscarnominasjon.

Jafar Panahi er dømt til ett års fengsel og to års utreiseforbud «for propaganda mot Den islamske republikken Iran». Det er Mansour Jahani, en uavhengig internasjonal filmjournalist, som melder om dette.

Avdeling 26 ved Teherans islamske revolusjonsdomstol, avviser dermed anken fra Panahi og opprettholder dommen som tidligere var avsagt in absentia mot Jafar Panahi.

Panahi ble som kjent tildelt Gullpalmen i Cannes i fjor for Bare et uhell, en film der fem tidligere innsatte vurderer om de skal hevne på en mann de tror er deres tidligere fangevokter og torturist. Filmen ble valgt ut av Frankrike som landets offisielle Oscar-kandidat og ble nominert. Siden har Panahi vendt tilbake til Iran.

Bevisgrunnlaget for dommen, slik det fremgår av tiltalen, omfatter blant annet: »…produksjon av en ikke-godkjent og myndighetskritisk film», samt støtte til flere personer dømt i sikkerhetsrelaterte saker. Tiltalen viser også til støtte til protestene, støtte til slagordet «Kvinne, liv, frihet», undertegning og publisering av en uttalelse om lastebilsjåførenes streik, det myndighetene omtaler som å «svartmale» situasjonen i landet, samt viderepublisering av et videoklipp der nasjonalsangen «O Iran» synges i protest mot avsigelse og gjennomføring av dødsdommer.

Panahi har blitt straffedømt en rekke ganger i Iran. I 2010 fikk han forbud mot å lage filmer og å forlate Iran etter å ha støttet omfattende anti-regjeringsprotester året før, samt laget en rekke filmer som kritiserte tilstanden i det moderne Iran. Han ble idømt seks års fengsel, men sonet kun to måneder før han ble løslatt mot kausjon. I 2022 ble han arrestert i forbindelse med protester fra en gruppe filmregissører, men ble løslatt nesten syv måneder senere.

Da Jon Inge Faldalen møtte Panahi i fjor høst under Film fra Sør-festivalen spurte han regissøren hva fengselsdommene har gjort med hans egne tanker om rettferdighet, hat, hevn og nåde – alt sammen viktig tematikk i Bare et uhell.

– Om jeg hadde vært i fengsel, eller om jeg ikke hadde vært i fengsel, så ville det ikke påvirket mitt syn på for eksempel rettferdighet eller disse andre tingene. Jeg ville uansett hatt det samme synet. Fordi film om sosiale forhold, for meg, har en definsjon, og jeg forholder meg til definisjonen på denne sjangeren, om du vil. Så det påvirker ikke meg at jeg har fått disse dommene. Hvis det hadde påvirket meg, disse dommene og fengselsoppholdene og så videre, så hadde jeg endt opp med å lage politiske filmer. Jeg hadde ikke endt opp med å lage flere filmer som tar for seg sosiale forhold. 

Hva skiller politiske filmer og filmer om sosiale forhold?

– Denne filmen skiller seg ut fra mine tidligere filmer fordi den har et politisk tema i seg, men det er ikke en politisk film. Det er en film om sosiale forhold. Og det er fordi jeg selv befant meg innenfor disse omstendighetene. Altså, jeg var i fengsel i sju måneder, hvor jeg ble bombardert med alle disse historiene og tankene. Filmen skiller seg også ut fordi samfunnet i dag er annerledes. Det er andre forhold i samfunnet i dag enn det det var. Men når det kommer til selve måten filmen er laget på, så er det ikke noen forskjell mellom denne og mine tidligere filmer. Denne siste filmen er mye mer direkte, og temaet er forandret. Så den er politisk i motsetning til de forrige filmene.