Den Colorado-baserte sveitseren Alexandre O. Philippe (50) har skapt seg et navn ved å lage film om film. I 2010 kom The People vs. George Lucas, der han analyserte kultarven etter Star Wars. Doc of the Dead, om zombiesjangeren, fulgte i 2014 – og 78/52, om dusjscenen i Hitchcocks Psycho, i 2017.

I 2022 flyr Philippe høyt i festivalsfæren med Lynch/Oz, hvor han fokuserer på sistnevntes innflytelse på førstnevnte. Argumentet er at referanser til og sitater fra Victor Fleming-klassikeren Trollmannen fra Oz (1939) gjennomsyrer Montana-motstykkets katalog.

– David Lynch er vår viktigste kontemporære surrealist, erklærer Philippe da Rushprint fanger ham opp i London (filmen ble også vist på BIFF denne uken).

– Jeg tror grunnen til populariteten hans er at han «leier deg» gjennom filmene sine. Uansett hvor merkelige og hodekløe-frambringende de er, tilbyr de alltid tilfredsstillende øyeblikk, fra komedie til horror. Og ved å bruket språket fra Oz, selv om bevisstheten vår ikke nødvendigvis gjenkjenner det, sier han: «Jeg er her. Du kan vente deg noe vagt familiært, selv om verdenen jeg har skapt, er aldri så underlig.»

Over regnbuen

Statusen til Trollmannen fra Oz – om Kansas-jenta som våkner i et fantasirike etter å ha blitt slått ut av en tornado, og som søker tittelfiguren for å finne hjem igjen – kan vanskelig overvurderes. Den ble nominert til seks Oscar-priser i 1940 – og vant to, blant annet for kjenningsmelodien «Somewhere over the Rainbow».

Skjønt, et fenomen ble den først idet den inntok TV-skjermen i 1956. Snart festet den seg som udiskutabel Thanksgiving-tradisjon i USA – det såkalte Library of Congress holder den som «den mest sette filmen noensinne». Appellen svekkes neppe av at vesle Dorothy ble spilt av Judy Garland, en av Hollywoods største tragiske helter.

– Oz er en av de få tingene som forener Amerika, humrer Philippe med et nikk til det sosiopolitiske konfliktnivået «Over There».

– Vi snakker om det kvintessensielle amerikanske eventyret. Det var vel Joel Coen som sa at «enhver amerikansk film er et forsøk på å gjenskape Trollmannen fra Oz». Selv om det blir å ta i, er Oz umulig å unnslippe.

Philippe har inndelt Lynch-studien sin i seks avsnitt, seks stilistiske og/eller tematiske vinklinger, som han presenterer ved hjelp av sju fortellerstemmer. Den mest prominente i selskapet er John Waters – mer om ham senere. Mens kritikeren Amy Nicholson kontemplerer Lynchs hang til flemingske vindeffekter, viser regissørradarparet Justin Benson og Aaron Moorehead hvordan Garland-metahistorien spøker i kulissene hans.

– Første skritt var å finne kilder som var fullstendig forpliktet til prosjektet. Konseptet forutsatte det, sier Philippe, som deretter gjennomførte timelange intervjuer med samtlige.

– Jeg kaller det «jazzintervju», et sånt der du sitter og «riffer» om ideene. Når jeg føler jeg har fått nok materiale, transkriberer jeg alt sammen, og så prøver jeg å konstruere en koherent tese. Så går vi fram og tilbake, endrer litt, stryker noe. Til slutt sitter vi med et manus som begge er tilfredse med, hvorpå jeg tar objektene med i studio. Der spiller vi inn voiceoveren du hører i filmen.

Røde sko

Philippe ønsker ikke å «spoile» de seks perspektivene, iallfall ikke før filmen har fått bekreftet skandinavisk distribusjon. Mer overordnet våger han påstanden at Lynch «sitter fast i Oz».

– Jeg mener det på best mulig måte, presiserer han.

– Å være fiksert på en bestemt inspirasjonskilde er ingen dum ting – jeg tror de fleste av oss er det, til en viss grad. Den treffer deg så hardt i ung alder at du stadig returnerer til den, enten du er obs på det eller ei. Som vi husker fra Fellini: «Jeg lager alltid den samme filmen.» Det skal likevel godt gjøres å finne filmskapere som øser fra én og samme «brønn» som David Lynch.

Han illustrerer med henvisning til tre av signaturverkene:

* Blue Velvet (1986)

– Du har en skikkelse ved navn Dorothy, spilt av Isabella Rossellini. Du har Dennis Hoppers Frank, som representerer «heksa» som må overvinnes. Videre har du ideen om ulike virkeligheter, hvilket spilles ut i åpningssekvensen: Det «perfekte» sukkertøyfargede 50-tallet speiles mot noe mørkere under overflaten. Avslutningsvis er protagonisten og kjæresten tilbake på kjøkkenet, hvor alt tilsynelatende er fint. Spørsmålet gjenstår, slik det også stilles i Trollmannen: Var den mørke virkeligheten ekte, eller er det sukkertøyversjonen som gjelder? Vi får aldri vite hva som utgjør fantasien.

* Mulholland Drive (2001)

– Her er det bare å velge og vrake, fra dinerscenen til Mister Roque, mannen bak gardina som kontrollerer det hele. Du har den hekseaktige skikkelsen som gjemmer seg bak søppelkassene. Du har Adam, «den feige løven», og det trolske aldrende paret. Og selvfølgelig, viktigst er ideen om en skikkelse som er misfornøyd med virkeligheten sin, og som finner opp en avatar. Avataren beveger seg «over regnbuen» til et sted hvor alt er bra: Hun oppdages som skuespiller og lever et fantasiliv. Alt er som snytt ut av Oz.

* Twin Peaks (1990/1991/2017)

– Her vrimler det blant annet av røde sko. Regnbuereisen er igjen tungt til stede i form av separate virkeligheter. Skikkelsene befinner seg i en situasjon der de returnerer til en slags bevissthet og plutselig omgis av mennesker de kjenner. Sånn kan du fortsette, slik du kan for det meste innen Lynch. Jeg vil hevde at enhver av filmene hans er på et eller annet vis er en gjenfortelling av Oz.

Klarert bruk

– The Straight Story representerte en Lynch-avstikker i form og innhold da den forelå i 1999. Er Oz-påvirkningen like tydelig her?

– I det minste har du noen interessante kameraskudd mens hovedpersonen humper av gårde på traktoren sin: den der typiske Lynch-greia hvor vi følger highway-stripene, som om vi kjørte «den gule brosteinsveien». Dessuten har du vindeffektene, og ideen om å reise og bli transportert. Så selv om du anfører den mest jordnære, og sannsynligvis minst Oz-pregede av filmene, vil jeg si den rommer et og annet element.

– Du splitter ofte skjermen for å få fram poengene dine. Hvilke copyright-utfordringer medførte det?

– Alt du ser, sorterer under «fair use». «Fair use» er en veldig rigorøs prosess, fordi vi tar copyright alvorlig. Du jobber med advokater, og du må gjennomgå hvert eneste klipp. Iblant er det ting du ikke kan bruke. Da må du tenke og utforme på nytt, hvilket medfører måneder av ekstraarbeid. Her, med 1000 klipp, var det et par tilfeller der jeg måtte gå tilbake til intervjuobjektene mine og endre ordlyden deres.

– Hvordan ble Waters-bolken til?

– Ha, han spurte og gravde om hvorfor jeg plent ville ha ham med. Det hjalp at han hadde sett et par av de tidligere filmene mine. Idet han forsto hva jeg var på jakt etter, aksepterte han sporenstreks. Det stilige med kapitlet er at Lynch og han tilsynelatende hadde svært like barndomsreaksjoner på Trollmannen fra Oz. Oz er like mye til stede i Waters’ filmer som Lynchs – eller kanskje ikke like mye, men det finnes mange paralleller. Den har hatt stor innvirkning på begge filmskapere, noe jeg synes er vakkert.

Lynch-smultring

– Hvilke reaksjoner, hvis noen, har du fått fra Lynch selv?

– Han var den første personen jeg kontaktet, vel vitende om at han ikke liker å drøfte arbeidet sitt. Selv om jeg ikke hadde noen illusjoner om at han ville si ja, inviterte jeg ham inn. Svaret hans var renskåren Lynch: «Jeg må holde et øye med smultringen.» Det var måten hans å si at han har viktigere ting fore, noe jeg respekterer fullt og helt. Jeg holdt ham oppdatert på Tribeca-premieren, uten at jeg tror han har sett filmen. Han er berømt for ikke å være interessert i ting som lages om ham. Hvis han noen gang ringer eller mailer og ber om en titt, skal han selvfølgelig få det. Men jeg sitter ikke og venter.

– Har vi sett det siste fra Lynchs hånd, eller har du innsidenyheter?

– En stund verserte det rykter om at han var i ferd med å utvikle Netflix-serie. Jeg vet ikke om det gjelder ennå. De fleste av oss vil jo gjerne se mer fra David Lynch. Hvis ikke – vel, så har han gitt oss mer enn regissører generelt. Og vi skal være takknemlige for at filmene hans kaller på ubegrensede gjensyn. Jeg mener jeg har sett Mulholland Drive 70 ganger.

Philippe – som ligner en europeisk fetter av komikeren og Breaking Bad-skuespilleren Bill Burr – smiler henført.

– Hver eneste gang finner du noe, sier han.

– Slik tilfellet er med betydelige kunstverk flest, trøtner du aldri på filmene hans. De tilfører alltid noe nytt, fordi de beskjeftiger seg med noe evig.

Lynch/Oz ble denne uken vist på Bergen Internasjonale filmfestival.