Kunsten å fange Kamelen

Kunsten å fange Kamelen

– Filmspråket har samme tempo som hans sinnstilstand, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø om å følge Marcus Mosele, alias Kamelen, gjennom tre avgjørende år av artistens liv. – Han har vært enormt tøff som har gitt oss tilgang til veldig intime situasjoner.

Denne helgen var det premiere på den norske portrettdokumentaren Si Ingenting på kinoer over hele landet. Regissør Rolv Lyssand Bjørø og kamerateamet har fulgt rapartisten Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, over tre år. Vi følger Mosele fra første dag ute av fengsel til utsolgte konserter.

Kamelen er spellemannprisvinner. Han slo gjennom i 2015 med singelen «Si Ingenting» og har siden da fulgt opp med hitsingler som «Beng Beng Beng», «Lil Homie» og «Creme De La Creme». Han har millioner av strømminger på Spotify, men er også kjent for sin kriminelle fortid.

Filmteamet ønsker å ta publikum med bak de negative avisoverskriftene og forbi den store scenepersonligheten. For første gang får vi sett hele historien om Kamelen – helt ufiltrert, som det heter. Men det ble for kontroversielt for statskanalen NRK, som avslo pitchen på piloten i 2020, forteller produsent Vincent Gustav Saunders.

– Da vi pitchet piloten på filmen for NRK i 2020, ville de ikke vise den «av etiske grunner». Men nå har de tatt kontakt med oss igjen for å vurdere den på nytt. Det har vi takket pent nei til. De mistet sjansen sin da de avslo den i 2020.

NRK ble sterkt kritisert da Mosele skulle delta i tv-programmet «Haik». Mange kunne ikke forstå hvorfor NRK ville hylle det de omtalte som en «kriminell rapper». Andre mente at han hadde sonet sin straff. Mosele er blitt dømt fem ganger mellom 2012 og 2019, og sonet 20 måneder i fengsel. Men det tilhører fortiden, sier Mosele.

– Impulsiviteten min har vært min største fiende. Jeg har ofte blitt satt i bås på grunn av fortiden min. Når du først er i den båsen, er det vanskeligere for samfunnet å hjelpe deg opp. Man møter mye motstand og lukkede dører. Da må man bryte dørene selv og kjempe hardere enn andre for å åpne dem opp.

Artisten på vei ut av fengsel.

Ingen fengselsdokumentar

Filmen handler om en ung mann som står med en fot i en mørk verden og en fot i en verden med masse mennesker som vil han godt, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø.

– Han må velge hvilken vei han skal gå. Budskapet vi håper folk sitter igjen med etter å ha sett filmen, er at uansett om du har en belastende fortid og har gjennomlevd tøffe ting, er det aldri for sent å vende livet i en positiv retning.

Det var produsentene Vincent Gustav Saunders og Søren Sussemiehl som kom med idéen om å lage dokumentaren, understreker Bjørø.

– Da hadde de vært i kontakt med Marcus. Da de fortalte om idéen til meg, ble jeg veldig tent på den. Før jeg kjente Marcus satt han bak meg på bussen sammen med en kompis. Da hadde han ikke lappen. Jeg husker at jeg tenkte at det var rart at ingen hadde laget en film om han. Så fikk jeg tilbudet i 2019 om å lage denne dokumentaren.

En utfordring var at Mosele plutselig havnet i fengsel.

– Da var vi bekymret for at det skulle bli en fengselsdokumentar. Da han ble frikjent, forandret det seg jo. Det endte opp med å bli en bra ting for dokumentaren, for vi filmet inni fengselet også. Vi var inni cellen med han. Men vi har også enorme mengder med bra materialer som aldri kom med. Vi hadde mange gode scener som det ikke ble plass til, fordi det ikke passet inn i hovedhistorien.

Å være tilstede under vendepunktene

Dette er historien om de siste tre årene av Kamelens liv. Derfor var det viktig å være tilstede under vendepunktene.

– Det var veldig utfordrende å la filmen utspille seg i nåtid. Vi visste ikke på forhånd om det kom store vendepunkter i livet hans i disse tre årene. Men det skjedde ekstremt mye. Det er kanskje de tre viktigste årene i hans liv. Da vi begynte å følge han, ville ikke NRK spille låtene hans. Han var ute i kulden. Det har skjedd en enorm utvikling i karrieren hans og med han som person.

Mosele har sett et klipp i ny og ne.

– Det gjør noe med deg når du ser deg selv utenfra. Han fikk en høyere forståelse av seg selv ved å se filmen. Han har vært enorm tøff som har gitt oss tilgang til veldig intime situasjoner. Jeg har fått en enorm tillit av han. Til gjengjeld liker han å kødde med meg på Instagram-kontoen sin. Han liker å framstille meg som en kua person han alltid kjefter på. Det er bare gøy. Den prisen betaler jeg gladelig, med tanke på den tilliten og tilgangen han har gitt oss.

Spillefilmens estetikk

De vil at seerne selv skal gjøre opp sin mening om Mosele/Kamelen.

– Fotografen og jeg snakket om at det skulle føles som en spillefilm i noen scener, rent visuelt. Du skal bare glemme at du ser en dokumentar og leve deg inn i historien. I noen av anmeldelsene filmen har fått så langt, har de mistenkt at noen situasjoner har vært iscenesatt. Det tar jeg som et kompliment, fordi fotografen er så sinnsykt god. Han fanget øyeblikkene på en så filmatisk måte at det til tider kan føles for godt til å være sant. Men situasjonene du ser i filmen er ikke iscenesatt.

De måtte bokstavelig talt løpe etter Mosele under opptak.

– Vi prøvde å være så raske som mulig, men han er veldig utålmodig. Filmspråket har samme tempo som hans sinnstilstand. Filmen går fort framover hele tiden. Det er få dødpunkter. Det ga et kick, men det var også litt frustrerende. Vi var ikke helt klare til tider, men så måtte vi bare hive oss på. Det var ikke så ofte han tok seg tid til å vente på oss. Jeg har ikke like mye energi som han. Jeg var ganske sliten etter opptaksdagen.

I starten var det vanskelig å komme inn under huden på Mosele.

– Jeg heter Lyssand til etternavn. Det er flere i politiet i Bergen med samme etternavn som meg. I starten var han redd for at jeg var sivilpoliti som var ute etter han. Etter hvert som vi ble kjent, ble vi trygge på hverandre. Men det tok litt tid. Det handler om å gi av seg selv også. Han gir mye av seg selv og forteller mye om seg selv. Da må jeg også fortelle personlige ting fra mitt liv. Det handler om gjensidig tillit.

Fotograf Tor Edvin Eliassen og regissør Bjørø (privat bilde).

Emosjonell film

Den tilbakemeldingen på filmen som gjorde mest inntrykk på han, var fra moren til Mosele, som kjenner han aller best.

– Hun sa at hun så den ekte Marcus i filmen. Det var deilig for meg å høre. Mange blir overrasket over hvor emosjonell filmen er. De tror de skal se en vanlig musikkfilm, men plutselig ser de ting fra livet hans de aldri trodde de skulle få se eller i det hele tatt visste om. Til og med nære venner av han ble overrasket.

Første gangen han tenkte at de kanskje skulle ta ned kameraet, var når de var i Botswana.

– Han skulle møte faren sin der, som han ikke hadde hatt kontakt med på veldig lenge. Da vi filmet hadde han fått i seg for mye alkohol. Det var ubehagelig. Det var første gangen jeg tenkte at nå bør vi ta ned kameraet. Vanligvis ville jeg ha gjort det, men det var en så viktig scene for han som person. Han ga oss tillatelse til å filme det før han ble beruset. Jeg føler nå at vi gjorde det rette ved å fortsette å filme.

Artisten sammen med manageren Leo Ajkic.

Spesialdrone og mobilopptak

Fotograf Tor Edvin Eliassen og Bjørø har brukt subjektivt observerende formspråk.

– Vi opplever alt gjennom Marcus. Dette er ikke en dokumentar med “talking heads» eller lange intervjuer. Når vi for eksempel er i fengselsscenen med han alene, sier han ingenting, for da er han alene.

Mosele søker ofte spenning, i form av råkjøring med bil eller motorsykkel.

– For å visualisere det og klare å følge det, brukte vi en spesialdrone som kan gå i ekstreme hastigheter. Det gjorde at vi kunne gi en berg og dalbane-følelse til publikum. Vi kan være med Marcus på hans mest intense. Du får følelsen av at du virkelig er med han og hans høye indre tempo.

De har brukt ekte mobilopptak fra Mosele.

– Jeg har lenge hatet mobilopptak på film. Men jeg har innsett at det er en viktig del av populærkulturen. Det representerer en realisme i filmen. Det er mange private opptak som provoserer og delvis gjenspeiler fordomsbildet av han, skapt av mediene. Så har du andre klipp som viser humoristiske og intime scener med han og kjæresten. Mobilopptak er så gjenkjennbart som uttrykk, at det bidrar til en følelse av noe ekte og personlig.

Alt handler om å forstå han bedre som person og komme tettere på.

– Lyddesignet i filmen er gjort i et Dolby Atmos-studio utenfor København. Lydbildet gir en følelse av at du er med han i situasjonene. Når han sitter i bilen og du hører regnet på taket, for eksempel. Eller når han er i en konsertsituasjon og du hører publikum i 360 grader rundt deg.

Olav Øyehaug er komponisten.

– Vi hadde et helt spesielt samarbeid. Vi jobbet lenge med å finne en sound til filmen. I den ene hovedlåten har vi toner fra gjennombruddslåten hans “Si ingenting”. Du hører melodien av den, men komponisten har gjort den til en egen sang. Da jeg så på noen av droneopptakene vi gjorde, fikk jeg musikken i hodet. Da jeg luftet det for han, tente han på det og gjorde det om til noe eget. Det var blandet med stilen til Kamelen, men mer filmatisk og storslått.


Fakta om «Si Ingenting»:

Regi: Rolv Lyssand Bjørø
Skuespillere: Marcus Kabelo Møll Mosele, Leo Ajkic m.fl
Manus: Rolv Lyssand Bjørø
Produsent: Vincent Saunders, Søren Jensen
Produksjonsselskap: Goodtime Pictures 
Distributør: Norsk Film Distribusjon


 

Kunsten å fange Kamelen

Kunsten å fange Kamelen

– Filmspråket har samme tempo som hans sinnstilstand, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø om å følge Marcus Mosele, alias Kamelen, gjennom tre avgjørende år av artistens liv. – Han har vært enormt tøff som har gitt oss tilgang til veldig intime situasjoner.

Denne helgen var det premiere på den norske portrettdokumentaren Si Ingenting på kinoer over hele landet. Regissør Rolv Lyssand Bjørø og kamerateamet har fulgt rapartisten Marcus Kabelo Møll Mosele, bedre kjent som Kamelen, over tre år. Vi følger Mosele fra første dag ute av fengsel til utsolgte konserter.

Kamelen er spellemannprisvinner. Han slo gjennom i 2015 med singelen «Si Ingenting» og har siden da fulgt opp med hitsingler som «Beng Beng Beng», «Lil Homie» og «Creme De La Creme». Han har millioner av strømminger på Spotify, men er også kjent for sin kriminelle fortid.

Filmteamet ønsker å ta publikum med bak de negative avisoverskriftene og forbi den store scenepersonligheten. For første gang får vi sett hele historien om Kamelen – helt ufiltrert, som det heter. Men det ble for kontroversielt for statskanalen NRK, som avslo pitchen på piloten i 2020, forteller produsent Vincent Gustav Saunders.

– Da vi pitchet piloten på filmen for NRK i 2020, ville de ikke vise den «av etiske grunner». Men nå har de tatt kontakt med oss igjen for å vurdere den på nytt. Det har vi takket pent nei til. De mistet sjansen sin da de avslo den i 2020.

NRK ble sterkt kritisert da Mosele skulle delta i tv-programmet «Haik». Mange kunne ikke forstå hvorfor NRK ville hylle det de omtalte som en «kriminell rapper». Andre mente at han hadde sonet sin straff. Mosele er blitt dømt fem ganger mellom 2012 og 2019, og sonet 20 måneder i fengsel. Men det tilhører fortiden, sier Mosele.

– Impulsiviteten min har vært min største fiende. Jeg har ofte blitt satt i bås på grunn av fortiden min. Når du først er i den båsen, er det vanskeligere for samfunnet å hjelpe deg opp. Man møter mye motstand og lukkede dører. Da må man bryte dørene selv og kjempe hardere enn andre for å åpne dem opp.

Artisten på vei ut av fengsel.

Ingen fengselsdokumentar

Filmen handler om en ung mann som står med en fot i en mørk verden og en fot i en verden med masse mennesker som vil han godt, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø.

– Han må velge hvilken vei han skal gå. Budskapet vi håper folk sitter igjen med etter å ha sett filmen, er at uansett om du har en belastende fortid og har gjennomlevd tøffe ting, er det aldri for sent å vende livet i en positiv retning.

Det var produsentene Vincent Gustav Saunders og Søren Sussemiehl som kom med idéen om å lage dokumentaren, understreker Bjørø.

– Da hadde de vært i kontakt med Marcus. Da de fortalte om idéen til meg, ble jeg veldig tent på den. Før jeg kjente Marcus satt han bak meg på bussen sammen med en kompis. Da hadde han ikke lappen. Jeg husker at jeg tenkte at det var rart at ingen hadde laget en film om han. Så fikk jeg tilbudet i 2019 om å lage denne dokumentaren.

En utfordring var at Mosele plutselig havnet i fengsel.

– Da var vi bekymret for at det skulle bli en fengselsdokumentar. Da han ble frikjent, forandret det seg jo. Det endte opp med å bli en bra ting for dokumentaren, for vi filmet inni fengselet også. Vi var inni cellen med han. Men vi har også enorme mengder med bra materialer som aldri kom med. Vi hadde mange gode scener som det ikke ble plass til, fordi det ikke passet inn i hovedhistorien.

Å være tilstede under vendepunktene

Dette er historien om de siste tre årene av Kamelens liv. Derfor var det viktig å være tilstede under vendepunktene.

– Det var veldig utfordrende å la filmen utspille seg i nåtid. Vi visste ikke på forhånd om det kom store vendepunkter i livet hans i disse tre årene. Men det skjedde ekstremt mye. Det er kanskje de tre viktigste årene i hans liv. Da vi begynte å følge han, ville ikke NRK spille låtene hans. Han var ute i kulden. Det har skjedd en enorm utvikling i karrieren hans og med han som person.

Mosele har sett et klipp i ny og ne.

– Det gjør noe med deg når du ser deg selv utenfra. Han fikk en høyere forståelse av seg selv ved å se filmen. Han har vært enorm tøff som har gitt oss tilgang til veldig intime situasjoner. Jeg har fått en enorm tillit av han. Til gjengjeld liker han å kødde med meg på Instagram-kontoen sin. Han liker å framstille meg som en kua person han alltid kjefter på. Det er bare gøy. Den prisen betaler jeg gladelig, med tanke på den tilliten og tilgangen han har gitt oss.

Spillefilmens estetikk

De vil at seerne selv skal gjøre opp sin mening om Mosele/Kamelen.

– Fotografen og jeg snakket om at det skulle føles som en spillefilm i noen scener, rent visuelt. Du skal bare glemme at du ser en dokumentar og leve deg inn i historien. I noen av anmeldelsene filmen har fått så langt, har de mistenkt at noen situasjoner har vært iscenesatt. Det tar jeg som et kompliment, fordi fotografen er så sinnsykt god. Han fanget øyeblikkene på en så filmatisk måte at det til tider kan føles for godt til å være sant. Men situasjonene du ser i filmen er ikke iscenesatt.

De måtte bokstavelig talt løpe etter Mosele under opptak.

– Vi prøvde å være så raske som mulig, men han er veldig utålmodig. Filmspråket har samme tempo som hans sinnstilstand. Filmen går fort framover hele tiden. Det er få dødpunkter. Det ga et kick, men det var også litt frustrerende. Vi var ikke helt klare til tider, men så måtte vi bare hive oss på. Det var ikke så ofte han tok seg tid til å vente på oss. Jeg har ikke like mye energi som han. Jeg var ganske sliten etter opptaksdagen.

I starten var det vanskelig å komme inn under huden på Mosele.

– Jeg heter Lyssand til etternavn. Det er flere i politiet i Bergen med samme etternavn som meg. I starten var han redd for at jeg var sivilpoliti som var ute etter han. Etter hvert som vi ble kjent, ble vi trygge på hverandre. Men det tok litt tid. Det handler om å gi av seg selv også. Han gir mye av seg selv og forteller mye om seg selv. Da må jeg også fortelle personlige ting fra mitt liv. Det handler om gjensidig tillit.

Fotograf Tor Edvin Eliassen og regissør Bjørø (privat bilde).

Emosjonell film

Den tilbakemeldingen på filmen som gjorde mest inntrykk på han, var fra moren til Mosele, som kjenner han aller best.

– Hun sa at hun så den ekte Marcus i filmen. Det var deilig for meg å høre. Mange blir overrasket over hvor emosjonell filmen er. De tror de skal se en vanlig musikkfilm, men plutselig ser de ting fra livet hans de aldri trodde de skulle få se eller i det hele tatt visste om. Til og med nære venner av han ble overrasket.

Første gangen han tenkte at de kanskje skulle ta ned kameraet, var når de var i Botswana.

– Han skulle møte faren sin der, som han ikke hadde hatt kontakt med på veldig lenge. Da vi filmet hadde han fått i seg for mye alkohol. Det var ubehagelig. Det var første gangen jeg tenkte at nå bør vi ta ned kameraet. Vanligvis ville jeg ha gjort det, men det var en så viktig scene for han som person. Han ga oss tillatelse til å filme det før han ble beruset. Jeg føler nå at vi gjorde det rette ved å fortsette å filme.

Artisten sammen med manageren Leo Ajkic.

Spesialdrone og mobilopptak

Fotograf Tor Edvin Eliassen og Bjørø har brukt subjektivt observerende formspråk.

– Vi opplever alt gjennom Marcus. Dette er ikke en dokumentar med “talking heads» eller lange intervjuer. Når vi for eksempel er i fengselsscenen med han alene, sier han ingenting, for da er han alene.

Mosele søker ofte spenning, i form av råkjøring med bil eller motorsykkel.

– For å visualisere det og klare å følge det, brukte vi en spesialdrone som kan gå i ekstreme hastigheter. Det gjorde at vi kunne gi en berg og dalbane-følelse til publikum. Vi kan være med Marcus på hans mest intense. Du får følelsen av at du virkelig er med han og hans høye indre tempo.

De har brukt ekte mobilopptak fra Mosele.

– Jeg har lenge hatet mobilopptak på film. Men jeg har innsett at det er en viktig del av populærkulturen. Det representerer en realisme i filmen. Det er mange private opptak som provoserer og delvis gjenspeiler fordomsbildet av han, skapt av mediene. Så har du andre klipp som viser humoristiske og intime scener med han og kjæresten. Mobilopptak er så gjenkjennbart som uttrykk, at det bidrar til en følelse av noe ekte og personlig.

Alt handler om å forstå han bedre som person og komme tettere på.

– Lyddesignet i filmen er gjort i et Dolby Atmos-studio utenfor København. Lydbildet gir en følelse av at du er med han i situasjonene. Når han sitter i bilen og du hører regnet på taket, for eksempel. Eller når han er i en konsertsituasjon og du hører publikum i 360 grader rundt deg.

Olav Øyehaug er komponisten.

– Vi hadde et helt spesielt samarbeid. Vi jobbet lenge med å finne en sound til filmen. I den ene hovedlåten har vi toner fra gjennombruddslåten hans “Si ingenting”. Du hører melodien av den, men komponisten har gjort den til en egen sang. Da jeg så på noen av droneopptakene vi gjorde, fikk jeg musikken i hodet. Da jeg luftet det for han, tente han på det og gjorde det om til noe eget. Det var blandet med stilen til Kamelen, men mer filmatisk og storslått.


Fakta om «Si Ingenting»:

Regi: Rolv Lyssand Bjørø
Skuespillere: Marcus Kabelo Møll Mosele, Leo Ajkic m.fl
Manus: Rolv Lyssand Bjørø
Produsent: Vincent Saunders, Søren Jensen
Produksjonsselskap: Goodtime Pictures 
Distributør: Norsk Film Distribusjon


 

MENY