Denne uken åpner dørene til Grimstad Kulturhus for den 45. utgaven av Den norske kortfilmfestivalen. Blant 2233 innsendte bidrag er det valgt ut filmer til fire konkurranseprogram bestående av totalt 156 filmer delt i kategoriene norsk kortfilm, kort dokumentar, norsk musikkvideo og internasjonal kortfilm. Gradvis har underskogen i norsk kortfilmmiljø vendt tilbake til normalen, kunne Anita Svingen, daglig leder ved festivalen, nylig fortelle Rushprints lesere.

Her har vi grepet tak i noen av disse filmskaperne, for å få en følelse av hva som rører seg i ny norsk kortfilm. Disse er Ingrid Liavaag, Linda Gathu, Adel Khan Farooq, Aurora Kollerud Nossen og Alexander Kereklidis Turpin.

(Stemningsbildet ovenfor fra Grimstad er tatt av Carsten Aniksdal)

LINDA GATHU og INGRID LIAVAAG 

Ingrid og Linda har sammen regissert filmen Regissøren, hvor en nyutdannet kvinnelig regissør ønsker å sette opp en afro-futuristisk forestilling på Nationaltheatret. Ingrid er en multikunstner, kjent for sitt arbeid bl.a. innen film og scenekunst. Hun er medgrunnlegger av filmkollektivet Peggy Høy, og har nylig fått utviklingsstøtte til sin første spillefilm. Linda er regissør, skuespiller og manusforfatter, utdannet ved hhv. The Royal Central School of Speech and Drama og Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er for tiden dramatiker i residens ved Dramatikkens Hus. Regissøren er hennes første film.

Hva er du/dere aller mest fornøyd med ved denne filmen?  

– Vi har forsøkt å lage en slags svart komedie ved å ta utgangspunkt i et til tider betent og svært dagsaktuelt tema, men det var viktig for oss å undersøke tematikken gjennom humor. Blandingen av sårt og morsomt, ukomfortabelt og humoristisk er kanskje det vi liker best med filmen.

– Vi er også fornøyd med at er litt røff i kantene. Den ble laget på et «shoestring»-budsjett, og utarbeidet og skutt under en kort og intensiv arbeidsperiode. Vi har forsøkt å beholde denne litt røffe kvaliteten også i klippen. Når det gjelder individuelle scener er det nok scenen på teatersjefens kontor vi er mest fornøyd med.

Hva var det vanskeligste med å lage akkurat denne filmen?

– Vi startet å skyte denne filmen mens vi tok master på Teaterhøgskolen på KHiO i begynnelsen av pandemien. På grunn av lockdown var skolen helt stengt og vi måtte låne lokaler andre steder – en stor del av filmen ble f.eks. skutt i den bittelille black boxen på K4-galleriet. Vi gikk på en skole full av ressurser som vi ikke hadde vi tilgang til, noe som var utrolig frustrerende. På den andre siden så var de skuespillerne vi ønsket oss for filmen permitterte fra andre jobber på grunn av nedstengningen av teatrene, så da fikk vi samlet det aller beste teamet vi kunne ha ønsket oss. Hell i uhell!

Hvilke andre filmer gleder du deg mest til å se på årets festival?

Ingrid er på plass på festivalen og gleder seg til å se mest mulig av programmet. Linda er skuespiller på Den Nationale Scene i Bergen for tiden og kan derfor dessverre ikke være med fysisk, men vil følge programmet digitalt.

– Vi gleder oss kanskje spesielt til mesterklassen «Myanmar Diaries – Collective Filmmaking». Som filmskapere er det viktig å undersøke nye måter å lage film på utover den kommersielle modellen, hvis det vi ønsker oss er å endre bransjen og å åpne opp for nye former for filmkunst.

Hva betyr det for dere som filmskapere å være tilbake på en fullblods, fysisk filmfestival?

Ingrid: – For meg betyr det ekstremt mye! Jeg var nettopp i Cannes, med min andre kortfilm Knuter som ble plukket ut av NFI for å representere scandinavianfilms ved markedet under festivalen. Følelsen av å sitte i en sal sammen med andre og å kjenne på de spontane tilbakemeldingene fra alle som opplever filmen sammen er en del av hele filmopplevelsen. En filmfestival handler jo nettopp om dette med å møte nye mennesker, kollegaer, venner eller gamle bekjente. Diskusjonene som oppstår etter visninger i det sosiale er de som betyr noe for meg. Disse diskusjonene er mer empatiske og interessante enn dem som er på nett eller gjennom mediene.

ADEL KHAN FAROOQ

Adel er en norsk regissør, forfatter og journalist som kanskje er mest kjent for dokumentaren Den norske islamisten (2017). Han arbeider for tiden med sin første spillefilm, og deltar på Kortfilmfestivalen med Kakerlakkene, en animert fabel om ekskludering og ekstremisme. Dette er Adels første animasjonsfilm.

Hva er du aller mest fornøyd med ved din egen film?

– Jeg er veldig fornøyd med selve historien. I tillegg har vi fått med gode skuespillere, som Aksel Hennie og Marlon Langeland. Jeg er stolt av at Mikrofilm har turt å satse på et prosjekt som har tatt lang tid å lage, og som vi nå bærer fruktene av. Filmen er f.eks. tatt ut til flere internasjonale konkurranser. Jeg syns ellers det er veldig bra at særlig Kortfilmfestivalen anerkjenner animasjon på lik linje med spillefilm, og er fornøyd med at Kakerlakker har kommet med selv om det ikke er ofte at animasjon kommer med i konkurransen.

Hva var det vanskeligste med å lage akkurat denne filmen?

– Det er veldig annerledes å lage animasjon enn live-action. Historien ble støpt i storyboard-fasen, med klipping før vi startet å animere, så det ble ikke så mye endringer i etterkant som med live-action. Det var ikke alltid enkelt å forklare animatøren hva storyboardet egentlig sa, og det kunne være krevende å ha et testpublikum som fikk se pinnemenneske-tegninger osv. Det har tatt 5 år å skape denne filmen, med hele prosessen.

Hvilke andre filmer gleder du deg mest til å se på årets festival?

– Jeg får dessverre ikke anledning til å være fysisk til stede på festivalen selv, så jeg har ikke satt meg så nøye inn i programmet. Men jeg syns jeg ser mer fokus på mangfold, både innen historiefortelling og hva gjelder filmskapernes bakgrunn. Det syns jeg er veldig gledelig. Jeg håper filmene får en god mottakelse.

Hva betyr det for deg som filmskaper å være tilbake på en fullblods, fysisk filmfestival?

 – Det er så godt å sitte ved siden av noen i salen! Og ikke minst å diskutere med noen på vei ut igjen. Film skal ses i sal, eller i hvert fall sammen med folk. Det er en glede som mange har savnet. Setter sånn pris på at det er tilbake. Det er en helt egen glede å dra på festival og treffe andre filmskapere og filmfolk. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke får vært på festivalen selv i år, men heldigvis er filmens produsent (Lise Fearnley i Mikrofilm) der.

AURORA KOLLERUD NOSSEN

Aurora deltar for første gang som regissør på Kortfilmfestivalen i år. Kortfilmen hennes Det er lov å si nei handler om grensesetting og gruppepress blant ungdommer, og har allerede blitt vist ved både Nordisk Panorama og på Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Aurora har tidligere regissert reklamefilmer for bl.a. Range Rover, SportOutlet og Norges Bank, og er som skuespiller aktuell i sesong 3 av fantasyserien Ragnarok.

Hva er du aller mest fornøyd med ved din egen film?

– Jeg er veldig fornøyd med castingen. Vi holdt mange runder for å finne de rette skuespillerne. Jane, filmens hovedkarakter, måtte være noen som publikum likte og hadde sympati for, til tross for at hun sier svært lite gjennom filmen. Det var også viktig for meg at Nora, filmens antagonist, ikke skulle være ond bare for å være ond. I Nora sitt hode er hun kjempesnill som hjelper vennene sine med å få guttene de er forelsket i. Det faller henne ikke inn at hun er en kilde til ubehagelig press for Jane. – – Jeg ønsket ikke å lage en film som var moraliserende, og heller en film som inviterte til diskusjon og som kunne gi unge styrken og tillatelsen til å kunne si nei, at det faktisk er greit. Dette føler jeg at vi har fått til. Kjemien mellom rollefigurene Jane og Simen er jeg også ganske fornøyd med. Fotomessig er jeg stolt over bildene vi har skutt, og synes at lyddesignet hever filmen til et nytt nivå. Jeg er kanskje mest fornøyd og takknemlig for alle som har jobbet på filmen.

Hva var det vanskeligste med å lage akkurat denne filmen?

– Å knekke koden manusmessig var kanskje den største utfordringen, og vi tok mange runder på dette. Her har jeg fått god støtte fra fotograf Michael Mark Lanham og Guro Ekornholmen i Mediefabrikken. Jeg ønsket at press gjennom sosiale medier og markedsføring fra TV-serier som spilte på sex skulle ligge i bakgrunnen, som en integrert del av Janes hverdag. Markedsføringen av disse seriene skulle gjøre det vanskeligere for henne å si nei, fordi hun følte seg alene i det å ikke ha lyst. I hennes hode virker det som om hun er alene – og det å si at man ikke har lyst, blir et tabubelagt tema. Balansegangen mellom å få publikum til å forstå hvilket press Jane opplever, uten at det skal sies rett ut, var noe jeg jobbet mye med.

Hvilke andre filmer gleder du deg mest til å se på årets festival?

– Jeg ser frem til å se Bevisbyrden av Ivar Aase, Hysj av Emilie Beck og Agnes i senga av Petter Holmsen.

Hva betyr det for deg som filmskaper å være tilbake på en fullblods, fysisk filmfestival?

– Kortfilmfestivalen er en unik mulighet til å møte gamle kjente og knytte nye bekjentskaper. Det blir deilig å kunne se film i kinosal igjen og møte nye mennesker.

ALEXANDER KEREKLIDIS TURPIN

Alexander er utdannet regissør fra Den norske filmskolen. Eksamensfilmen hans Generation Mars ble nominert til Student Oscar Awards og vist ved flere internasjonale festivaler. Han deltar i år på Kortfilmfestivalen med den dystopiske kortfilmen Paradis, en mørk og emosjonell reise som kritiserer Norges makt og skyld i dagens debatt om klimaendringer.

Hva er du aller mest fornøyd med ved din egen film?

– Jeg er fornøyd med mange ting – idéen, de audiovisuelle virkemidlene – men kanskje mest skuespillerne mine. De bærende rollene spilles av barn og de hadde en utrolig dedikert tilnærming til jobben, og en sterk tilstedeværelse. Du kan alltid prøve å vekke entusiasme og pushe, men hvis ikke den indre motivasjonen finnes der hos skuespillerne blir det fort slitsomt. Her fantes den i massevis! Det var fantastisk å dele dette eventyret av en film med dem. Jeg syns vi klarte å lage noe som var både følsomt og sårt, og samtidig finne en forhøyd tone.

Hva var det vanskeligste med å lage akkurat denne filmen?

– Innspilling er vel egentlig alltid det vanskeligste, med tanke på kompleksitet og tidsrammer. Men når jeg ser tilbake på hele prosessen vil jeg allikevel trekke frem manusskrivingen. Jeg ville lage en film om klimakrisen og den generasjonskonflikten som finnes der. I den prosessen prøvde jeg 3-4 helt forskjellige idéer i ulike formater, skrevet ut i manusform. Og da vi vel landet på den idéen som ble Paradis, med barn som har rømt hjemmefra og gjemmer seg i en bunker for å deale med klimaangsten sin, så tok det 17 versjoner før det hele var på plass. Men så når det puslespillet var ferdig føltes det utrolig bra. Første prøvedagen spurte jeg Mathea Olava Lian, som spiller lederen av gruppa i filmen, hva hun syntes om manuset. Da jeg fikk svaret «Den e brutal» (nordnorsk) så følte jeg vi var i mål.

Hvilke andre filmer gleder du deg mest til å se på årets festival?

– Det internasjonale programmet ser ekstremt spennende ut, så det er bare å se alt. Av de norske filmene har Fanitullen, Walaac, Trash Mail, Baby Boom, More Woman More Cry, Uten Oss og Mose vekket min nysgjerrighet, av forskjellige grunner. Men det morsomme er jo at du aldri vet på forhånd. Så det er bare å se alt! Jeg håper å få se noen filmer med politiske temaer i det norske programmet, jeg syns det er alt for lite av den varen i norsk film.

Hva betyr det for deg som filmskaper å være tilbake på en fullblods, fysisk filmfestival?

– Som filmskaper betyr det jo at man får møtt ett publikum, føle at man er en del av en bransje og feire det harde arbeidet vi alle har lagt ned i felleskap. Det er også en fin mulighet å promotere filmen. Med det sagt så syns jeg de tiltakene som ble innført under corona, med digitale festivaler, visninger og nettverking over nett, faktisk var veldig bra! Jeg storkoste meg med fjorårets program fra sofaen, og hadde fine samtaler med salgsagenter og internasjonale festivaler på zoom. Tror egentlig det er fremtiden, siden film som kunstform er veldig egnet for å sende ut i verden og det ikke er bærekraftig å fly filmskapere rundt over alt. Så jeg syns det er kult at Kortfilmfestivalen er så på ballen også der!