På nyåret introduserte Norsk filminstitutt (NFI) «egenmelding inkludering». Alle som søker tilskudd til produksjon eller lansering av film i Norge – eller tilskudd til formidlingstiltak – skal redegjøre for hvordan de har ivaretatt mangfold og diversitet i filmen eller tiltaket det søkes om støtte til. Flere av spørsmålene i egenmeldingen handler konkret om å avgrense prosjekter og tiltak til «utenfor Oslo-området», noe som er vanskelig å lese på annen måte enn at NFI mener mangfold og diversitet ivaretas best andre steder enn i Oslo.

Samtidig vet vi at 25,6 prosent av befolkningen i Oslo har innvandrerbakgrunn, mot 14,7 prosent for landet totalt (IMDi 2020). Veien fra Grorud til NFI kan være like lang som fra Tromsø til NFI.

Et annet nylig eksempel er en høring høsten 2020 av nye forskrifter for NFIs tilskuddsordninger. Her ble det foreslått å legge vekt på om en film bidrar til sterk regional tilknytning.. «Sterk regional tilknytning» var definert som hvorvidt produsentselskapet har hovedkontor i og skatter til en annen norsk kommune enn Oslo, og/eller om manusforfatter/regissør er bosatt i Norge utenfor Oslo. Vi i Oslo er altså ikke del av en egen region. Det at vi er hovedstad betyr ikke at folka her ikke har lokal tilknytning og lokale historier.

Til sammenligning opererer Kulturrådet med fem ulike regioner; Nord-, Sør-, Vest-, Midt- og Øst-Norge. Jeg ber filminstituttet begrunne sin holdning, da jeg mener dette er en urimelig avvisning av folk som bor i Oslo. Ca. 80 prosent av bransjen for TV, film og spill befinner seg i Osloregionen, og hovedtyngden av norske filmarbeidere er bosatt her. Tilsynelatende er det en ganske utbredt oppfatning at det derfor også er lettere å være filmskaper i regionen..

Sannheten er imidlertid en ganske annen, særlig hvis du er ung, nyutdannet, uetablert, eller rett og slett ikke inkludert i de, definert av NFI; største nasjonale produksjonsselskapene. Konkurransen om tilskuddsmidler og stipend for unge talenter er betydelig tøffere her enn andre steder i landet.

NFI la i 2019 fram Relevans. Publikum. Berekraft. Handlingsplan for inkludering og representativitet i norsk film og filmkultur 2019-2023. Av handlingsplanen framgår at «NFI vil arbeide for å inkludere nye stemmer og bryte vante mønster, fordi vi meiner det vil heve kvaliteten på, auke relevansen til og styrke berekrafta i norsk film i framtida». Norsk film bør derfor ha god diversitet med hensyn til kjønn, etnisitet, urfolk, nasjonale minoriteter, alder, seksuell orientering, geografisk tilhørighet, funksjonsevne og sosial bakgrunn, ifølge NFI.

Oslo har over tid utviklet et godt samarbeid med Viken fylkeskommune om en felles regional filmpolitikk, blant annet gjennom delt eierskap i Viken Filmsenter. Samlet representerer Oslo og Viken et stort mangfold også geografisk; fra Halden til Bærum, fra Hemsedal til Romsås. Begge fylker ønsker å videreutvikle det regionale samarbeidet, men NFI vanskeliggjør dette ved å bruke fylkesgrensen som kriterium for forskjellsbehandling.

Norge er fortsatt en relativt liten filmnasjon i internasjonal skala. Skal vi ha noen mulighet til å hevde oss i den globale konkurransen, må vi dra lasset sammen. Alle deler av landet har sitt særpreg og mangfold, som vi bør løfte fram i fellesskap. Vi er ikke bare del av en region, vi er også del av den mest mangfoldige regionen.

Omar Samy Gamal er kulturbyråd i Oslo

Les også: – Viken filmsenter er satt i en umulig situasjon