Det mener Jostein Brå Oksavik, Ingvil Giske og Gunhild Enger i Viken filmsenters styre. Når midlene til de regionale sentrene ikke følger proporsjonalt med virkeligheten i bransjen og filmkulturen, begrenses mulighetene for nye stemmer og underrepresenterte perspektiver, fremhever de.
Foto: Noen av produksjonene Viken har støttet siden oppstarten i 2012
Stadig flere oppgaver skilles nå ut fra Norsk filminstitutt (NFI) og delegeres til de regionale filmsentrene. Det er på tide vi innser at det er innført to nivåer i det nasjonale virkemiddelapparatet i filmpolitikken. Dette skaper forviklinger når midlene som følger med oppgavene fordeles i en modell som først og fremst er distriktspolitisk begrunnet. En slik praksis bygger på en historisk interessekamp mellom sentrum og periferi som er helt legitim. Men i dag er det de regionale fondene som må stå for økt filmproduksjon i distriktene. Om filmsentrene skal kunne løse de nye oppgavene som fordeles, må midlene følge proporsjonalt med virkeligheten i bransjen og filmkulturen som skal betjenes.
Stadig flere oppgaver blir nå skilt ut fra NFI og overført til de regionale sentrene: Tiltak rettet mot barn og unge, bransjefremmende tiltak, talentutvikling og nå også filmkulturelle tiltak. Filmstøtteordningen har slik blitt delt inn i to nivåer: NFI og Filmfondet sentralt, og de regionale institusjonene som består av 3 fond og 7 sentre. Omleggingen er strukturell og politisk villet og synes handle om å slanke NFI ved å skille ut oppgaver som kan løses på et lavere nivå i forvaltningen.
Å skille ut disse oppgavene til filmsentrene som er tettere på aktørene, er åpenbart en god idé. Problemet er at pengene som følger med oppgavene ikke avspeiler virkeligheten i den regionen som skal betjenes. Når filmsentrene nå tar over forvaltningen av filmkulturelle tiltak, blir midlene som følger fordelt etter en modell som tar sterke regionale hensyn. Dette innebærer at midler til filmkulturelle tiltak i Viken regionen reduseres med ca 25 %. Det blir slik en tvilsom ære å overta feltet, når det første som må gjøres er å gi avslag og kutt i tilskudd til en rekke arrangement basert på frivillighet. Vi må regne med at støtteordningen betyr vinn eller forsvinn for mange av søkerne.
Det er en ureflektert og automatisk bruk av fordelingsmodellen for tilskudd til regionale sentre som skaper denne situasjonen. Også i andre sammenhenger gir dette svært negativt utslag for Viken filmsenter. Den største andelen av midlene som fordeles gjennom modellen er knyttet til det som skal gå til utvikling og produksjon av audiovisuelle verk. Dette er i tråd med Kulturkomiteens behandling av filmmeldingen hvor det heter at «filmskaperes kompetanse bygges best gjennom faktisk produksjon. Midler til utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm vil derfor være det viktigste virkemidlet de regionale filmsentrene har til å drive kompetanseutvikling”.
Med dagens fordelingsmodell står Viken filmsenter igjen med mindre enn 20% av samlede midler til dette formålet. Dette står i stor kontrast til en region som har opp mot 40% av landets befolkning i aldersgruppen 20-39 år, og 50% av befolkningen med innvandringsbakgrunn.
Den praktiske konsekvensen ved en slik policy er at den vitale delen av norsk filmbransje frakobles tiltakene som skal gi frihet til kunstnerisk utvikling og ivareta målene om mangfold og likestilling. Slik begrenses mulighetsrommet for nye stemmer og perspektiver, spesielt for personer og tematikk som er underrepresentert i bransjen. Sentrene utenfor den etablerte filmklyngen rundt Oslo får derimot relativt romslige budsjetter. Dette får som praktisk konsekvens at substansielle ressurser går med til å utvikle talenter til arbeidsledighet eller landflyktighet. Sentrale aktører i sentrene utenfor Østlandet omtaler problemet som “brain drain” og et “Sisyfosarbeid”. Menon-rapporten viser også at til tross for økt regional satsing de siste 10 årene har omsetningsandelen utenfor Viken-regionen sunket (s 46-7).
Den største utfordringen synes å være at sentrene legitimerer sin rolle i en historisk konflikt mellom sentrum og periferi. Fylkeskommuner og kommuner finansierer sentrenes drift, mens midler til fordeling er statlige. Dette eierskapet bidrar nok til at retorikken “mot det sentrale Østlandsområdet” opprettholdes. Men Viken filmsenter kan ikke basere sin drift på å “utgjøre en motvekt” til seg selv.
Det eksisterer kanskje en misforståelse om at filmsenterets midler går til å støtte opp om den etablerte bransjen i vår region. Det stemmer ikke; bare 3 prosent av tilskuddene gitt i 2017 og 2018 gikk til prosjekter som produseres av de største selskapene i Norge. Av filmene som kommer på kino våren 2020 har Viken filmsenter vært bidragsytende gjennom tilskudd eller tiltak i en tidlig fase til halvparten av dem. Og alle disse er produsert av mindre, «up-and-coming» selskaper. Viken filmsenter er svært bevisst på formålsbeskrivelsen vi er gitt fra Norsk filminstitutt. Vår rolle er å bidra til større bredde, rekruttering, mangfold og likestilling – som i neste omgang skal styrke det nasjonale nivået.
I filmforliket heter det at “hovedbegrunnelsen for norsk filmpolitikk er av kulturpolitisk art”. Samtidig ønskes det en maktspredning i et nedenfra og opp perspektiv, som i denne sammenheng kan sammenfattes i målet om “solide, regionale kraftsentre som kan utgjøre en reell motvekt til miljøet i det sentrale Østlandsområdet”. Virkemidlene som løftes fram for å nå dette målet er en konsolidering av regionale fond og innføring av insentivordningen.
Sett i lys av at stadig flere filmpolitiske tiltak av nasjonal art er blitt utdifferensiert fra NFI til de regionale sentrene, mener vi at man ikke lenger kan legge til grunn en slik “by mot land” retorikk. Her må midlene følge proporsjonalt med de oppgavene som fordeles. Alle regionale sentre er tettere på sine brukere, og nedenfra -opp perspektivet på filmutviklingsarbeidet vil slik være gyldig uansett region. Om man ønsker sterkere produksjonsmiljøer utenfor det sentrale Østlandsområdet, bør man heller argumentere for en vesentlig styrking av de regionale fondene. Holder vi frem som vi stevner, oppnår vi hverken målet om å styrke regional filmproduksjon eller målet om mangfold og nyskaping i norsk filmkultur.
Av Jostein Brå Oksavik (NFF), Ingvil Giske (Virke PF) og Gunhild Enger (NFR). Bransjerepresentanter i Viken filmsenters styre.
Det mener Jostein Brå Oksavik, Ingvil Giske og Gunhild Enger i Viken filmsenters styre. Når midlene til de regionale sentrene ikke følger proporsjonalt med virkeligheten i bransjen og filmkulturen, begrenses mulighetene for nye stemmer og underrepresenterte perspektiver, fremhever de.
Foto: Noen av produksjonene Viken har støttet siden oppstarten i 2012
Stadig flere oppgaver skilles nå ut fra Norsk filminstitutt (NFI) og delegeres til de regionale filmsentrene. Det er på tide vi innser at det er innført to nivåer i det nasjonale virkemiddelapparatet i filmpolitikken. Dette skaper forviklinger når midlene som følger med oppgavene fordeles i en modell som først og fremst er distriktspolitisk begrunnet. En slik praksis bygger på en historisk interessekamp mellom sentrum og periferi som er helt legitim. Men i dag er det de regionale fondene som må stå for økt filmproduksjon i distriktene. Om filmsentrene skal kunne løse de nye oppgavene som fordeles, må midlene følge proporsjonalt med virkeligheten i bransjen og filmkulturen som skal betjenes.
Stadig flere oppgaver blir nå skilt ut fra NFI og overført til de regionale sentrene: Tiltak rettet mot barn og unge, bransjefremmende tiltak, talentutvikling og nå også filmkulturelle tiltak. Filmstøtteordningen har slik blitt delt inn i to nivåer: NFI og Filmfondet sentralt, og de regionale institusjonene som består av 3 fond og 7 sentre. Omleggingen er strukturell og politisk villet og synes handle om å slanke NFI ved å skille ut oppgaver som kan løses på et lavere nivå i forvaltningen.
Å skille ut disse oppgavene til filmsentrene som er tettere på aktørene, er åpenbart en god idé. Problemet er at pengene som følger med oppgavene ikke avspeiler virkeligheten i den regionen som skal betjenes. Når filmsentrene nå tar over forvaltningen av filmkulturelle tiltak, blir midlene som følger fordelt etter en modell som tar sterke regionale hensyn. Dette innebærer at midler til filmkulturelle tiltak i Viken regionen reduseres med ca 25 %. Det blir slik en tvilsom ære å overta feltet, når det første som må gjøres er å gi avslag og kutt i tilskudd til en rekke arrangement basert på frivillighet. Vi må regne med at støtteordningen betyr vinn eller forsvinn for mange av søkerne.
Det er en ureflektert og automatisk bruk av fordelingsmodellen for tilskudd til regionale sentre som skaper denne situasjonen. Også i andre sammenhenger gir dette svært negativt utslag for Viken filmsenter. Den største andelen av midlene som fordeles gjennom modellen er knyttet til det som skal gå til utvikling og produksjon av audiovisuelle verk. Dette er i tråd med Kulturkomiteens behandling av filmmeldingen hvor det heter at «filmskaperes kompetanse bygges best gjennom faktisk produksjon. Midler til utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm vil derfor være det viktigste virkemidlet de regionale filmsentrene har til å drive kompetanseutvikling”.
Med dagens fordelingsmodell står Viken filmsenter igjen med mindre enn 20% av samlede midler til dette formålet. Dette står i stor kontrast til en region som har opp mot 40% av landets befolkning i aldersgruppen 20-39 år, og 50% av befolkningen med innvandringsbakgrunn.
Den praktiske konsekvensen ved en slik policy er at den vitale delen av norsk filmbransje frakobles tiltakene som skal gi frihet til kunstnerisk utvikling og ivareta målene om mangfold og likestilling. Slik begrenses mulighetsrommet for nye stemmer og perspektiver, spesielt for personer og tematikk som er underrepresentert i bransjen. Sentrene utenfor den etablerte filmklyngen rundt Oslo får derimot relativt romslige budsjetter. Dette får som praktisk konsekvens at substansielle ressurser går med til å utvikle talenter til arbeidsledighet eller landflyktighet. Sentrale aktører i sentrene utenfor Østlandet omtaler problemet som “brain drain” og et “Sisyfosarbeid”. Menon-rapporten viser også at til tross for økt regional satsing de siste 10 årene har omsetningsandelen utenfor Viken-regionen sunket (s 46-7).
Den største utfordringen synes å være at sentrene legitimerer sin rolle i en historisk konflikt mellom sentrum og periferi. Fylkeskommuner og kommuner finansierer sentrenes drift, mens midler til fordeling er statlige. Dette eierskapet bidrar nok til at retorikken “mot det sentrale Østlandsområdet” opprettholdes. Men Viken filmsenter kan ikke basere sin drift på å “utgjøre en motvekt” til seg selv.
Det eksisterer kanskje en misforståelse om at filmsenterets midler går til å støtte opp om den etablerte bransjen i vår region. Det stemmer ikke; bare 3 prosent av tilskuddene gitt i 2017 og 2018 gikk til prosjekter som produseres av de største selskapene i Norge. Av filmene som kommer på kino våren 2020 har Viken filmsenter vært bidragsytende gjennom tilskudd eller tiltak i en tidlig fase til halvparten av dem. Og alle disse er produsert av mindre, «up-and-coming» selskaper. Viken filmsenter er svært bevisst på formålsbeskrivelsen vi er gitt fra Norsk filminstitutt. Vår rolle er å bidra til større bredde, rekruttering, mangfold og likestilling – som i neste omgang skal styrke det nasjonale nivået.
I filmforliket heter det at “hovedbegrunnelsen for norsk filmpolitikk er av kulturpolitisk art”. Samtidig ønskes det en maktspredning i et nedenfra og opp perspektiv, som i denne sammenheng kan sammenfattes i målet om “solide, regionale kraftsentre som kan utgjøre en reell motvekt til miljøet i det sentrale Østlandsområdet”. Virkemidlene som løftes fram for å nå dette målet er en konsolidering av regionale fond og innføring av insentivordningen.
Sett i lys av at stadig flere filmpolitiske tiltak av nasjonal art er blitt utdifferensiert fra NFI til de regionale sentrene, mener vi at man ikke lenger kan legge til grunn en slik “by mot land” retorikk. Her må midlene følge proporsjonalt med de oppgavene som fordeles. Alle regionale sentre er tettere på sine brukere, og nedenfra -opp perspektivet på filmutviklingsarbeidet vil slik være gyldig uansett region. Om man ønsker sterkere produksjonsmiljøer utenfor det sentrale Østlandsområdet, bør man heller argumentere for en vesentlig styrking av de regionale fondene. Holder vi frem som vi stevner, oppnår vi hverken målet om å styrke regional filmproduksjon eller målet om mangfold og nyskaping i norsk filmkultur.
Av Jostein Brå Oksavik (NFF), Ingvil Giske (Virke PF) og Gunhild Enger (NFR). Bransjerepresentanter i Viken filmsenters styre.
