Foto: «Den skyldige», som startet i talentordningen New Danish Screen
Kompetanse er viktig når man skal produsere film, især når man opererer med den typen budsjett som gjelder for de fleste norske spillefilmer i dag. Men, dette er også en bransje som har behov for konstant nytenkning innen utvikling. Derfor savner vi mer pågangsmot fra Norsk filminstitutt (NFI) i tilnærmingen til talentsatsing. Med dette mener vi ikke at NFI skal legge spillefilm på sølvfat for alle nyutdannede filmskapere. Det finnes flere steg mellom det og der vi er nå. Når landskapet for tilskuddsordningene ser ut slik det gjør i dag, hvor NFI vekter ‘track record’ tungt, sier det seg selv at de nyutdannede ikke når de etablerte produsentene til knærne når det kommer til den målestokken. Det påstås at ferske aktører har tilgang til å kunne realisere prosjekter, men i konkurranse mot de beste og de mest etablerte opplever vi og flere ferske aktører at dette ikke er tilfelle.
Lars Løge og Elin Erichsen skriver i sitt innlegg: «Husk at et godt prosjekt ikke bare er et godt manus, men et helhetlig gjennomtenkt og realistisk prosjekt med profesjonelle rammer”. Det er vi klart enige i, og tenker at en del av strategien for talentutvikling må tar hensyn til dette, ved å for eksempel legge til rette for en mentorordning, slik at selve utviklingen av talentene gjennom ordningen blir matnyttig.
Som vi nevnte i vårt første innlegg, har vi kikket til Danmark i vår research. Der fant vi at manusforfattere, regissører, produsenter og andre A-funksjoner debuterer med egen spillefilm like etter utdanningen gjennom ordningen New Danish Screen (NDS). Gjennom vår samtale med Mette Damgaard, som er kunstnerisk leder for NDS, opplevde vi at hun hadde en klar og tydelig visjon for ordningen, der et nyutdannet triangel skal debutere med en spillefilm innenfor en budsjettramme på enten 3 eller 6 millioner DKK – og kinodistribusjon ikke er et krav. Om man ser for seg plass til fire slike produksjoner per år, vil konkurransen om midlene være beinhard, og bare de beste vil komme gjennom. Et eksempel som kom ut av ordningen NDS, er Den Skyldige (2018), som ble fjorårets danske Oscar-kandidat og ble sett av over 720 000 mennesker på kino i Europa og solgt verden rundt.
For å se nærmere på DFIs holdning til talentutvikling tok vi et møte med direktør Claus Ladegaard. Han hadde følgende kommentar om NDS som en del av deres talentutviklingsstrategi:
Vi havde en lang periode problemer i branchen med talenter som kom ud af skoler og der gik for lang tid inden de debuterede. Vi tilpassede denne talentordningen så den kunne ta i mot dem, hvilket har gjort de har kunne fortsætte deres udvikling – og har ført til en hel del nye selskaber og nyskapende prosjekter. Disse nye selskaber har en helt anden tradition og en respektløshed overfor hvordan man plejer at gøre det – hvilket branchen havde brug for at forblive bæredygtig.
Det er beundringsverdig i seg selv at DFI har observert en tendens og tolket det til et problem som de (og ingen andre) har ansvar for å løse. Burde vårt filminstitutt være mer agerende og søkende i forhold til behov som speiles i bransjen? Vi kan ikke la være å bemerke store forskjeller mellom det danske og det norske instituttet.
Vi refererer mye til Danmark i forhold til vår sak. Det er fordi vi opplever at det i Danmark finnes en tydelig plan med et overordnet mål for talentene, og hvordan de skal dyrke deres ferskhet og overmot, og på den måten kan de også håpe på en jevn nyskaping og utvikling i den danske bransjen. Kan vi det i Norge? Vi påstår ikke at NDS er fasiten, men det er i alle fall en bro mellom utdannelsen og bransjen. En slik bro finnes per dags dato ikke i Norge.
Med NDS sitt erfaringstak opplever vi altså at DFI aktivt tar ansvar for talentutvikling, og ønsker det. Løge og Erichsen skriver at NFI ikke er en utdanningsinstitusjon og mener videre at de ikke har en særskilt forpliktelse til å skape eller videreutvikle talenter alene. NFI er derimot i en særskilt posisjon hva gjelder å gi nye talenter muligheten til å debutere med et lengre format.
Løge og Erichsen spør videre om det er det kunstneriske uttrykket eller talentene selv som skal utvikles. Vi spør: er det en motsetning der? Vi mener NFI tar for lite risiko med nye talenter og at alle med økonomiske midler til rådighet for talentutvikling i Norge, inklusive NFI, later til å ha glemt at film- og TV-mediet er en kollektiv uttrykksform der et samspill av talenter skal virke. De ordningene som finnes i dag er mer eller mindre alle individfokuserte for at den etablerte bransjen skal kunne drive “cherry picking”.
Vi opplever dermed at NFI har en konservativ forståelse av talentutvikling, der kunstneren oppfattes som et individuelt geni som følgelig er mer interessant enn verket. Det vi savner og etterlyser er en kollektiv produkt-prosess innenfor noen rammer med andre vilkår enn de film blir produsert under i dag. Og der faktiske produksjoner av lengre formater er resultatet man skal måles på, ikke ideen om en slik potensiell produksjon.
Det krever mot å gjøre endringer, det krever mot å snu en tendens og det krever mot å tenke nytt. Mot er derimot det vi opplever at den norske filmbransjen, inklusive NFI, trenger mer av. Løge og Erichsen skriver at de snart kommer tilbake til oss med konkrete forslag. Vi venter i spenning og er klare for å diskutere dette videre med NFI og resten av bransjen.
Skrevet av produsent-studentene fra kull 11 på Den norske filmskolen: Ingvil Sæther Berger, Jeppe Wowk, Oda Kruse, Ole Henrik Furberg Karlsen, Caroline Hitland og Øyvind Lierhagen Eriksen.
Tidligere innlegg i debatten:
Hvor er strategien for talentutvikling i norsk filmbransje?
Det finnes ingen klar strategi
Ja, hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om talentutvikling?
Ja, vi trenger en strategi for talentutvikling!