Foto fra Grensen – resultatet av en reise som startet med en spisset dansk talentutvikling

Produsent-studenter på Den norske filmskolen har i et innlegg her på Rushprint etterspurt en større ”tydelighet rundt norsk talentutviklings mål og ambisjoner, både kunstneriske og kommersielle”. De opplever at de som nye talenter ikke har noen reelle alternativer enn å gå i skole hos en etablert produsent når de forlater Filmskolen.

”Nesten alle nyutdannede går inn i etablerte selskaper og lærer å gjøre ting slik de “alltid er blitt gjort”, mens svært få av dem som våger å starte eget selskap, overlever. Hva skjer da med nyskaping i bransjen? Hvilken konsekvens har det på lang sikt at de unge oppfordres til å følge formler og spille safe?”

Det er essensielle spørsmål for alle som er opptatt av norsk films evne til rekruttering og nyskaping. Her på Rushprint.no har vi berørt problematikken en rekke ganger før (som her og her), og selv har jeg forsøkt å se på det i et historisk perspektiv i boken «Blant hodejegere og nazizombier». Talentutvikling er, tro det eller ei, et relativt nytt fenomen i norsk film, og det defineres forskjellig av ulike bransjeaktører. Tidligere var talentutvikling noe filmskaperne selv måtte ta seg av. Med andre ord: de få som oppnådde kontinuitet gjennom regelmessig produksjon var de som kunne utvikle seg som filmskapere. På den måten oppsto «engangsregissør-syndromet» som har forfulgt norsk film i hele etterkrigstiden og fram til nyere tid. Du fikk som regel bare én sjanse, og da var det ikke rom for å feile.

Nye veier – til hva?

Det skjedde heldigvis en endring mot midten av det nye årtusenets første tiår. Produsenten, som lenge var ansett som norsk films ”syke mann” (ja, de var stort sett menn) ble styrket gjennom det som ble kalt produsentstøtten. Deretter kom turen til de to andre sentrale aktørene i filmskolens triangelsamarbeid, forfatteren og regissøren, før en rekke nye tilskuddsordninger så dagens lys, med Nye veier-ordningen som den fremste arenaen der filmskaperne er ment å ta kunstneriske sjanser på lavere budsjetter.

Problemet er bare, som studentene påpeker i sitt innlegg, at denne ordningen domineres av etablerte regissører og produsenter som ikke har noe klart mandat om å være nyskapende. Nye Veier er i dag blitt en oppsamlingsplass for mer eller mindre spennende prosjekter som ikke passer inn i de etablerte tilskuddsordningene. Her stilles det ikke samme krav om at du må være nyskapende og grenseoverskridende, slik det for eksempel stilles innenfor den danske ordningen New Danish Screen. Nye Veier er ikke blitt den broen inn i norsk film for de helt nye manifisterte talentene som studentene savner i sitt innlegg. Kanskje var den opprinnelig ment slik, men fraværet av klare mål har gitt oss noe annet.

Hva mener vi med nyskaping?

Sist gang vi problematiserte Nye Veier her på Rushprint, svarte NFI-direktør Sindre Guldvog og talentrådgiver Kari Moen Kristiansen med å peke på det de mente var nyskapende, kunstneriske suksesser fra ordningen:  Now it`s Dark, Harajuku, Jeg er din, Flink Pike, Alt det vakre, Mot naturen, Snåsamannen. Og nå helt nylig: Hjelperytteren og Disco.

Jeg har ingenting imot disse filmene, og har selv lovprist flere av dem. Men er det noe de ikke er, så er det nyskapende. Med unntak av Kim Hiorthøys Løperen og hesten – som på mange måter følger en «kunstfilm-dramaturgi» som Berlinalens Forum-program er fullt av hvert eneste år – er de alle tradisjonelle narrativer.

Det er overraskende at NFI opererer med en så upresis definisjon på hva nyskaping innebærer. Men det er typisk for det tilfeldighetenes tyranni som har preget denne delen av filmpolitikken. Jeg har også til gode å forstå hva slags mål Talent Norge har satt seg med sitt engasjement i filmbransjen. Det er selvsagt prisverdig at de ønsker å bidra til å løfte fram nye filmskapere – og særlig kvinnelige filmskapere. Men hva er egentlig poenget med å prioritere bare én norsk produsent, Amarcord, til å utvikle nye norske talenter – og dermed gripe inn i bransjen med et direkte konkurransevridende tiltak?

Ja, se til Danmark

Jeg savner, som produsentstudentene, en helhetlig tankegang bak ordningene, som samtidig kan fange opp energien og pågangsmotet fra nye talenter – ofte en forutsetning for nyskaping. De siste ti årene har norsk film blitt mindre synlig på de toneangivende filmfestivalene, prisene har blitt langt færre (noe NFI selv bekrefter) og den nyskapingen vi håpet at SKAM skulle stimulere til innen serieformatet, har vi heller ikke sett mye til (selv om norske dramaserier likevel markerer seg ute).

Om vi ser på hvilke filmer som har kommet ut av New Danish Screen, så trer det fram en klarere ambisjon med tydeligere resultater. Bare ta eksemplet med Ali Abbasi. Hans horrorfilm-hybrid Shelley, som ble laget innenfor New Danish Screen, bar ikke bare bud om at et nytt spennende regitalent var i emning, men også en forfatter (Maren Louise Käehne), produsent (norske Jacob Jarek) og fotograf (norske Sturla Brandth Grøvlen). Abbasi og hans medstudenter fra Den danske filmskolen fikk lov til å gå nye veier med denne uvanlige debutfilmen, og lyktes ikke med alt. Men det var jo selve poenget. Selv lærte Abbasi mye av erfaringen og gikk videre for å skape den mest originale og nyskapende nordiske filmen fra de siste ti årene: Grensen.

Inngår talentutvikling i NFIs evaluering?

Jeg tviler ikke på at de filmskaperne som er kommet med i de ulike norske talentordningene, opplever at de blir verdsatt. Det er klart det betyr mye at ditt talent blir sett, at du har noen å spille ball med. Men vurderer vi disse talentene på riktig måte, får de den stimuleringen og motstanden de trenger? Hva er egentlig det overordnede målet – å skape en sandkasse for personlig utforskning, eller en elitesatsing som også stiller krav om at man skal føre filmkunsten noen skritt videre?

Det blir spennende å lese hva Lars Løge, avdelingsdirektør for utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI, vil svare på innlegget fra studentene (han har lovet å svare). NFI er inne i en evaluering av egne ordninger og ønsker å snu hver sten, som Løge tidligere har sagt. Under hvilken sten nøkkelen til en mer effektiv talentutvikling ligger, er ikke bransjen enig med seg selv om. Men vi bør i det minste finne ut hva vi mener når vi snakker om talentutvikling, og til det trenger vi en debatt.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Les innlegget fra produsent-studentene ved Den norske filmskolen