Spillefilmens krise

Spillefilmens krise

Deler av kinopublikummet har forlatt den norske kinofilmen til fordel for strømming. Om den vesle norske kvalitetsfilmen på kino skal overleve, må den spisses enda mer. Den omtrentlige norske tilnærmingen holder ikke lenger.

Foto: Blindsone – en av få norske filmer som slår an ute

I det siste har kinobransjen fastslått at noe holder på å skje med besøket på norske kinofilmer. Prestisjefilmer med høyt budsjett, som Amundsen og Sonja, sliter med å lokke til seg det store publikummet kinosjefene hadde forventet, og de små og mellomstore norske kvalitetsfilmene fra tidligere i vinter, som Føniks og Harajuku, har knapt nok nådd fram.

Vi kan selvsagt bare kalle det en dårlig start på året, og regne med at barne- og familiefilmene som kommer senere på året, vil rette opp markedsandelen, og så si oss ferdig med det. Men skriften på veggen er der for den som vil se: Noe grunnleggende holder på å skje med kinopublikummet. Filmer som for ti-femten år siden kanskje ble sett av 100 000 på kino, når ikke lenger opp, og mange norske filmskapere – særlig de som ennå ikke har søkt tilflukt i dramaserieformatet – klør seg i hodet og lurer på hvor publikum er blitt av. En profilert norsk filmprodusent jeg snakket med her om dagen sammenliknet noen av sine kolleger med forsmådde elskere som fortsatt sitter og venter på at deres livs store kjærlighet skal vende tilbake.

Siste halvåret har sett tilsynelatende normalt ut: Publikum møter opp i store antall for å se storfilmer som Skjelvet, og norske foreldre er fortsatt like lojale overfor familiefilmene. Men for de som produserer små og mellomstore filmer (heretter kalt arthousefilmer) er det hardere enn noen gang, og mange spør seg hvor lenge de kan holde på. Heldigvis kom dramaboomen noen av dem til unnsetning og kanskje blir de værende der. Kanskje er det mulig med et vekselbruk mellom drama og langfilm. Men akkurat nå virker det enklere å få finansering for en dramaserie enn en helaftens kinofilm. Og det er uten historisk presedens.

Situasjonen er så dramatisk at det kanskje ikke lenger handler om hvordan arthousefilmen skal vinne tilbake de som har forlatt den, men hvordan den skal kunne beholde de man allerede har. Om trykket fra strømmetjenestene fortsetter med like stor kraft, har disse kinofilmene lite å stille opp med i dagens situasjon. Da er det beste de kan håpe på at strømmetjenestene inviterer dem inn for å lage langfilm for dem – og overlate kinoene til storfilmene.

Det er altså ikke nødvendigvis kvaliteten på de norske filmene det er noe galt med. Det er de nye tidene som krever nye strategier. De av oss som har fulgt de toneangivende internasjonale filmfestivalene de siste ti årene har lagt merke til at antall priser til norske kort-, lang- og dokumentarfilmer har sunket. Konkurransen om de gjeveste langfilm-prisene internasjonalt er nå så hard at bare de som har noe ekstraordinært oppnår gjennomslag.

Utøya 22.juli og Blindsone har nådd fram internasjonalt fordi de kan tilby noe utenom det vanlige, der de formmessige grepene på en vellykket måte løfter fram en oppsiktsvekkende tematikk. Men altfor mange norske arthousefilmer mangler denne ekstra dimensjonen som kan heve de over dusinvaren, som gjør dem interessante for festivalene og i siste instans kan få publikum opp av tv-sofaen.

Norske filmskapere har blitt oppdratt til å være pragmatiske. Vi er en liten filmnasjon med begrensede midler der kinobransjen fortsatt etterspør filmer som kan være noe for alle. Det vi ofte ender opp med er omtrentlige filmer der kantene er slipt ned for å nå dette målet.

Problemet er bare at publikum i dag vil ha noe mer. Om de skal bruke tid på å se nye norske filmer på kino så holder det ikke at de bare er sånn passe gode. Vi trenger skarpere kanter mer enn noensinne, og vi må stimulere talentene til å spisse dem på et tidlig stadium. Er det noe dramaboomen har vist oss, så er det at seerne ikke bare ønsker mørke og komplekse fortellinger – de forventer et markant fortellerstandpunkt. Hvorfor skal kinopublikummet være noe annerledes?

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Våre talentordninger for de viderekomne filmskaperne er for tafatte og stiller for få konkrete krav. Nye Veier, som årlig finansieres med ikke uvesentlig andel av filmstøtten, stiller ingen klare krav om nyskaping og vågemot, slik den danske ordningen New Danish Screen gjør det.

Det har alltid vært en omtrentlighet ved vår tilnærming til talentutvikling, og noe av årsaken er selvsagt at det ikke er noen eksakt vitenskap. Men akkurat nå er pragmatismen vår verste fiende. Den norske kinofilmen trenger et spark bak for å holde på publikum, og til det trengs nye stemmer, nytt vågemot.

I slike situasjoner er det ofte liten hjelp å få fra filmkritikerne. Den omtrentlige norske filmen får ofte det verste fram i dem; når filmene er utydelige og vage, blir også kritikerne utydelige og vage, og triller som regel en velment treer eller firer. Men kanskje bør også kritikerne spisse kantene sine framover. Skal den norske arthousefilmen overleve på kino, trenger den å bli heiet fram også av motstand. Som en hver filmskaper kan bekrefte: En tydelig innvending er hundre ganger bedre enn et lunkent skuldertrekk.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Spillefilmens krise

Spillefilmens krise

Deler av kinopublikummet har forlatt den norske kinofilmen til fordel for strømming. Om den vesle norske kvalitetsfilmen på kino skal overleve, må den spisses enda mer. Den omtrentlige norske tilnærmingen holder ikke lenger.

Foto: Blindsone – en av få norske filmer som slår an ute

I det siste har kinobransjen fastslått at noe holder på å skje med besøket på norske kinofilmer. Prestisjefilmer med høyt budsjett, som Amundsen og Sonja, sliter med å lokke til seg det store publikummet kinosjefene hadde forventet, og de små og mellomstore norske kvalitetsfilmene fra tidligere i vinter, som Føniks og Harajuku, har knapt nok nådd fram.

Vi kan selvsagt bare kalle det en dårlig start på året, og regne med at barne- og familiefilmene som kommer senere på året, vil rette opp markedsandelen, og så si oss ferdig med det. Men skriften på veggen er der for den som vil se: Noe grunnleggende holder på å skje med kinopublikummet. Filmer som for ti-femten år siden kanskje ble sett av 100 000 på kino, når ikke lenger opp, og mange norske filmskapere – særlig de som ennå ikke har søkt tilflukt i dramaserieformatet – klør seg i hodet og lurer på hvor publikum er blitt av. En profilert norsk filmprodusent jeg snakket med her om dagen sammenliknet noen av sine kolleger med forsmådde elskere som fortsatt sitter og venter på at deres livs store kjærlighet skal vende tilbake.

Siste halvåret har sett tilsynelatende normalt ut: Publikum møter opp i store antall for å se storfilmer som Skjelvet, og norske foreldre er fortsatt like lojale overfor familiefilmene. Men for de som produserer små og mellomstore filmer (heretter kalt arthousefilmer) er det hardere enn noen gang, og mange spør seg hvor lenge de kan holde på. Heldigvis kom dramaboomen noen av dem til unnsetning og kanskje blir de værende der. Kanskje er det mulig med et vekselbruk mellom drama og langfilm. Men akkurat nå virker det enklere å få finansering for en dramaserie enn en helaftens kinofilm. Og det er uten historisk presedens.

Situasjonen er så dramatisk at det kanskje ikke lenger handler om hvordan arthousefilmen skal vinne tilbake de som har forlatt den, men hvordan den skal kunne beholde de man allerede har. Om trykket fra strømmetjenestene fortsetter med like stor kraft, har disse kinofilmene lite å stille opp med i dagens situasjon. Da er det beste de kan håpe på at strømmetjenestene inviterer dem inn for å lage langfilm for dem – og overlate kinoene til storfilmene.

Det er altså ikke nødvendigvis kvaliteten på de norske filmene det er noe galt med. Det er de nye tidene som krever nye strategier. De av oss som har fulgt de toneangivende internasjonale filmfestivalene de siste ti årene har lagt merke til at antall priser til norske kort-, lang- og dokumentarfilmer har sunket. Konkurransen om de gjeveste langfilm-prisene internasjonalt er nå så hard at bare de som har noe ekstraordinært oppnår gjennomslag.

Utøya 22.juli og Blindsone har nådd fram internasjonalt fordi de kan tilby noe utenom det vanlige, der de formmessige grepene på en vellykket måte løfter fram en oppsiktsvekkende tematikk. Men altfor mange norske arthousefilmer mangler denne ekstra dimensjonen som kan heve de over dusinvaren, som gjør dem interessante for festivalene og i siste instans kan få publikum opp av tv-sofaen.

Norske filmskapere har blitt oppdratt til å være pragmatiske. Vi er en liten filmnasjon med begrensede midler der kinobransjen fortsatt etterspør filmer som kan være noe for alle. Det vi ofte ender opp med er omtrentlige filmer der kantene er slipt ned for å nå dette målet.

Problemet er bare at publikum i dag vil ha noe mer. Om de skal bruke tid på å se nye norske filmer på kino så holder det ikke at de bare er sånn passe gode. Vi trenger skarpere kanter mer enn noensinne, og vi må stimulere talentene til å spisse dem på et tidlig stadium. Er det noe dramaboomen har vist oss, så er det at seerne ikke bare ønsker mørke og komplekse fortellinger – de forventer et markant fortellerstandpunkt. Hvorfor skal kinopublikummet være noe annerledes?

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Våre talentordninger for de viderekomne filmskaperne er for tafatte og stiller for få konkrete krav. Nye Veier, som årlig finansieres med ikke uvesentlig andel av filmstøtten, stiller ingen klare krav om nyskaping og vågemot, slik den danske ordningen New Danish Screen gjør det.

Det har alltid vært en omtrentlighet ved vår tilnærming til talentutvikling, og noe av årsaken er selvsagt at det ikke er noen eksakt vitenskap. Men akkurat nå er pragmatismen vår verste fiende. Den norske kinofilmen trenger et spark bak for å holde på publikum, og til det trengs nye stemmer, nytt vågemot.

I slike situasjoner er det ofte liten hjelp å få fra filmkritikerne. Den omtrentlige norske filmen får ofte det verste fram i dem; når filmene er utydelige og vage, blir også kritikerne utydelige og vage, og triller som regel en velment treer eller firer. Men kanskje bør også kritikerne spisse kantene sine framover. Skal den norske arthousefilmen overleve på kino, trenger den å bli heiet fram også av motstand. Som en hver filmskaper kan bekrefte: En tydelig innvending er hundre ganger bedre enn et lunkent skuldertrekk.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

MENY