Ja, la oss snakke mer om filmkunst!

Ja, la oss snakke mer om filmkunst!

I sin kommentar til Kulturmeldingen stiller Kjetil Lismoen spørsmålet «Snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst?» I Norsk filminstitutt er svaret klart ja. Vi har de siste månedene jobbet med å lage kriterier som verktøy for å definere kvaliteten på prosjekter som søker om støtte, forteller talentrådgiver Kari Moen Kristiansen og direktør Sindre Guldvog i NFI.

Foto: Harajuku – en kinoaktuell spillefilm som ble utviklet innenfor Nye Veier

I sin tekst «Skal vi ta kulturministeren på ordet?», datert 27. november 2018, kommenterer Kjetil Lismoen Kulturmeldingen. Her spør han hvordan filmbransjen og NFI skal innfri dersom vi skal ta kulturmeldingens hovedpunkter om «dannelse og kritisk refleksjon» og behovet for «kunst og kulturtrykk av ypperste kvalitet» på alvor.

I den anledning har Lismoen noen betraktninger rundt Norsk filminstitutt sin talentsatsing Nye veier. Han stiller blant annet et relevant spørsmål om hvordan man skal unngå at en stor majoritet av norske filmskapere formes av den samme talentordningen. Når det gjelder talentutvikling så er det i dag flere som gjør en viktig jobb, og bidrar til å skape et større mangfold i norsk filmbransje. Den finnes en rekke arenaer som utvikler talenter i filmsystemet, blant annet utdanningsinstitusjonene, de regionale filmsentrene, som spiller en stadig viktigere rolle, og NFI gjennom flere av våre tilskuddsordninger – ikke bare Nye veier. Det er ingen tvil om at NFI sitt støttesystem har en både direkte og indirekte påvirkning på hva bransjen stimuleres til å lage av norske filmer. Derfor er det viktig kontinuerlig etterstrebe å tilrettelegge for et tilskuddssystem som gir bransjen så stort handlingsrom som mulig til å produsere de prosjektene de vil – nettopp for å unngå en monokultur som Lismoen frykter. Her er Nye veier en sentral tilskuddsordning som skal stimulere og tilrettelegge for at talentfulle filmskapere kan lage originale og nyskapende filmer.

Når Lismoen så skriver følgende om Nye veier:

«I dag er «alle» etablerte norske filmskapere inne i talentordningen Nye veier, der det knapt stilles andre krav til talentene enn at de skal forske på sitt eget uttrykk. I motsetning til den danske talentordningen (New Danish Screen), der det ettertrykkelig kreves at du skal levere noe nyskapende, gjenspeiler de uklare retningslinjene mangel på klart mål med ordningen. Noen ganger fremstår det mer som et oppholdsrom for uavklarte talenter enn en spisset og målrettet talentsatsing.»…

…så har vi på vegne av både Nye veier og alle filmskaperne som er og har vært i ordningen et stort behov for å kommentere dette.

Nye veier er en ordning som gir produksjonstilskudd til kortfilmer, spillefilmer, lange og korte dokumentarfilmer og utviklingsstøtte til dramaserier. Nye veier skal supplere konsulentordningen gjennom å gi filmskapere som allerede kan vise til kunstneriske interessante filmer større tillitt i en tidligere utviklingsfase enn det som er vanlig i konsulentordningen.

Gjennom en lengre obligatorisk utviklingsfase tilrettelegger Nye veier for at regissørene kan fordype seg i sitt materiale, utfordre seg selv og teste ut nye metoder med mål om nyskaping.

Et av Nye veiers viktigste fundamenter er å skape møteplasser for filmskapere med prosjekter i ulike formater. Både for å styrke prosjektene og for å bidra til en viktig erfaringsutveksling som kan gi en større åpenhet i filmbransjen, med ønske om at filmskaperne kan få rom til å være kollektivt ambisiøse.

Med Nye veier anerkjenner NFI at nyskaping er en risikosport, og tilrettelegger for dette ved å gi forutsigbare økonomiske rammer. Rammer som også tvinger prosjektene til å ta noen kunstneriske og produksjonstekniske valg som gir rom for å utprøve alternative metoder og produksjonsformer.

Som et siste viktig fundament, så skal Nye veier gi produsenter et insentiv til å satse på talenter med kunstnerisk utfordrende prosjekter. Målet er å skape langsiktige og konstruktive samarbeidskonstellasjoner.

Siden Nye veier i sin tidlige form ble opprettet i 2008, har over 100 prosjekter fått tilskudd: 45 kortfilmer, 44 dokumentarfilmer, 13 spillefilmer og 2 dramaserieprosjekter (pr.4.12.18). Av den grunn er det naturlig nok mange nå etablerte filmskapere som har vært inne i ordningen, selv om de fleste var mindre etablerte da de fikk tilskudd. Det er også mange som ikke har vært i ordningen. Per i dag 4.12.18 er det 13 regissører og serieskapere som er i Nye veier.

Både det at ordningen har endret seg siden 2008, og at foreliggende informasjon om ordningen har et forbedringspotensial, gjør nok at det har dannet seg noen myter om hva ordningen er. Dette jobber vi med å forbedre. Det er essensielt for Nye veier å tydeliggjøre at stor individuell kunstnerisk frihet står sentralt. Frihet til å skape ukonvensjonelle, originale, edgy og nyskapende filmer. Filmer som ikke bare er formmessig utforskende, men som også tematisk kan utfordre publikum, gi nye perspektiver og kritisk refleksjon – slik det frontes i Kulturmeldingen. Målet er nettopp å unngå å skape den samme tankegangen som Lismoen beskriver.

Basert på de spillefilmene som har kommet ut av ordningen de senere årene er vi likevel nysgjerrige på hva Lismoen mener denne tankegangen er? Vi tenker da på filmer som Løperen og hesten (regi Kim Hiorthøy), DRIB (regi Kristoffer Borgli), Now it`s Dark (regi Arild Østin Ommundsen) og Harajuku (regi Eirik Svensson). Vi tør påstå at disse filmene ikke umiddelbart fremstår som de er skapt av samme tankegang. En fellesnevner for disse filmene er at de på ulike vis har utmerket seg med gode kritikker, deltagelse på anerkjente filmfestivaler og Amanda-priser og -nominasjoner. Og at de fremstår som særegne og originale. Eirik Svensson har sagt om sin kinoaktuelle og kritikerroste Harajuku at den aldri kunne vært laget hvis det ikke var for Nye veier.

De første spillefilmene som fikk tilskudd i Nye veier var Jeg er din (regi: Iram Haq), Flink Pike (regi: Solveig Melkeraaen), Alt det vakre (regi: Aasne Vaa Greibrok), Mot naturen (regi: Ole Giæver) og Snåsamannen (regi: Margreth Olin). Her er det flere filmer fra debuterende regissører som nettopp har lyktes med sitt kunstneriske vågemot, og prosjektene deres er blitt både festival- og publikumsuksesser. Basert på ferdig resultat står kanskje Snåsamannen ut som en film som kan virke forvirrende på oppfatningen av hva Nye veier er. Men da filmskaper Margreth Olin opprinnelig hadde en visjon om å lage filmen i 3D var Nye veier likevel et naturlig valg i en tidlig utviklingsfase. Man kan således si at Snåsamannen er et resultat av den kunstneriske friheten Nye veier gir filmskaperne, som i dette tilfellet endte med at en modig og utforskende regissør laget en nydelig film som ble sett av et stort publikum.

Blant talentene som nå er i Nye veier er Tonje Hessen Schei med iHuman, Jannicke Systad Jacobsen med Hjelperytteren, Yngvild Sve Flikke med Fallteknikk og Jorunn Myklebust Syvertsen med Disco. Disse har kun én fellesnevner: De våger alle å gå sin helt egne vei.

Hvis vi likevel skal prøve å se noen likhetstrekk i de talentene og prosjektene som har vært i Nye veier, så er det – som i norsk filmbransje for øvrig – i et mangfoldsperspektiv en fellesnevner at mange filmskapere og historier kommer fra en hvit norsk middelklasse bakgrunn. Vi tror vi alle i bransjen søker å utfordre våre egne perspektiver i tråd med både filmpolitiske mål og Kulturmeldingen, så i årene som kommer vil vi i NFI gi rom for og bejuble et enda større mangfold både på innholdssiden og skapersiden.

Lismoen stiller også spørsmålet «Snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst?» Hans eget svar er nei. I NFI er svaret klart ja. Vi har de siste månedene jobbet med å lage et sett kvalitetskriterier som skal være et verktøy for å definere kvaliteten på prosjekter som søker om og mottar støtte. Disse skal presenteres under filmfestivalen i Tromsø i januar.

I Nye veier er høye kunstneriske ambisjoner kjernen i virket til alle de dedikerte, særegne, reflekterte og ambisiøse filmskaperne som er inne i ordningen. Deres personlige innganger og kunstneriske vågemot gir høyrisikoprosjekter med stor fallhøyde. Den som intet våger intet vinner. Og uten å ha tallfestede suksesskriterier å lene oss på, mener vi at de senere års filmer viser at Nye veier bidrar til nyskaping og god talentutvikling gjennom å gi filmskapere en sikkerhetsline til å krysse egen komfortsone og skape noe vi aldri har sett før.

Det filmpolitiske målet om at de filmene NFI gir tilskudd til også skal bidra til en videreutvikling av norsk filmkunst er på mange måter fundamentet og eksistensberettigelsen til NFI sin talentsatsing og til Nye veier. De aller fleste filmskapere bærer innerst inne på en drøm om en dag å skape noe stort som på ett eller annet vis går inn i historiebøkene. Enten som et veiskille, eller et enestående kunstnerisk verk som bidrag til en videreutvikling av norsk film og norsk filmkunst.

Så la oss snakke mer om norsk filmkunst! Fordi vi gjennom slike samtaler kan synliggjøre og tydeliggjøre hvor krevende det er å skape noe nytt, egenartet og originalt. Og ikke minst hvor viktig det er. Som talentordning er Nye veier helt avhengig av å ha en kontinuerlig dialog med bransjen for å være relevante. Nye veier skal ligge i forkant og fasilitere og tilrettelegge for at filmskapere kan utforske både nye fortellerformer, perspektiver, formater og distribusjonsformer. Og vi vil etterstrebe at kunstnerisk vågemot ikke bare skal stå sentralt for filmskaperne, men også for Nye veier og NFI sin talentsatsing.

Kari Moen Kristiansen, talentrådgiver i NFI. Sindre Guldvog, direktør i NFI

Ja, la oss snakke mer om filmkunst!

Ja, la oss snakke mer om filmkunst!

I sin kommentar til Kulturmeldingen stiller Kjetil Lismoen spørsmålet «Snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst?» I Norsk filminstitutt er svaret klart ja. Vi har de siste månedene jobbet med å lage kriterier som verktøy for å definere kvaliteten på prosjekter som søker om støtte, forteller talentrådgiver Kari Moen Kristiansen og direktør Sindre Guldvog i NFI.

Foto: Harajuku – en kinoaktuell spillefilm som ble utviklet innenfor Nye Veier

I sin tekst «Skal vi ta kulturministeren på ordet?», datert 27. november 2018, kommenterer Kjetil Lismoen Kulturmeldingen. Her spør han hvordan filmbransjen og NFI skal innfri dersom vi skal ta kulturmeldingens hovedpunkter om «dannelse og kritisk refleksjon» og behovet for «kunst og kulturtrykk av ypperste kvalitet» på alvor.

I den anledning har Lismoen noen betraktninger rundt Norsk filminstitutt sin talentsatsing Nye veier. Han stiller blant annet et relevant spørsmål om hvordan man skal unngå at en stor majoritet av norske filmskapere formes av den samme talentordningen. Når det gjelder talentutvikling så er det i dag flere som gjør en viktig jobb, og bidrar til å skape et større mangfold i norsk filmbransje. Den finnes en rekke arenaer som utvikler talenter i filmsystemet, blant annet utdanningsinstitusjonene, de regionale filmsentrene, som spiller en stadig viktigere rolle, og NFI gjennom flere av våre tilskuddsordninger – ikke bare Nye veier. Det er ingen tvil om at NFI sitt støttesystem har en både direkte og indirekte påvirkning på hva bransjen stimuleres til å lage av norske filmer. Derfor er det viktig kontinuerlig etterstrebe å tilrettelegge for et tilskuddssystem som gir bransjen så stort handlingsrom som mulig til å produsere de prosjektene de vil – nettopp for å unngå en monokultur som Lismoen frykter. Her er Nye veier en sentral tilskuddsordning som skal stimulere og tilrettelegge for at talentfulle filmskapere kan lage originale og nyskapende filmer.

Når Lismoen så skriver følgende om Nye veier:

«I dag er «alle» etablerte norske filmskapere inne i talentordningen Nye veier, der det knapt stilles andre krav til talentene enn at de skal forske på sitt eget uttrykk. I motsetning til den danske talentordningen (New Danish Screen), der det ettertrykkelig kreves at du skal levere noe nyskapende, gjenspeiler de uklare retningslinjene mangel på klart mål med ordningen. Noen ganger fremstår det mer som et oppholdsrom for uavklarte talenter enn en spisset og målrettet talentsatsing.»…

…så har vi på vegne av både Nye veier og alle filmskaperne som er og har vært i ordningen et stort behov for å kommentere dette.

Nye veier er en ordning som gir produksjonstilskudd til kortfilmer, spillefilmer, lange og korte dokumentarfilmer og utviklingsstøtte til dramaserier. Nye veier skal supplere konsulentordningen gjennom å gi filmskapere som allerede kan vise til kunstneriske interessante filmer større tillitt i en tidligere utviklingsfase enn det som er vanlig i konsulentordningen.

Gjennom en lengre obligatorisk utviklingsfase tilrettelegger Nye veier for at regissørene kan fordype seg i sitt materiale, utfordre seg selv og teste ut nye metoder med mål om nyskaping.

Et av Nye veiers viktigste fundamenter er å skape møteplasser for filmskapere med prosjekter i ulike formater. Både for å styrke prosjektene og for å bidra til en viktig erfaringsutveksling som kan gi en større åpenhet i filmbransjen, med ønske om at filmskaperne kan få rom til å være kollektivt ambisiøse.

Med Nye veier anerkjenner NFI at nyskaping er en risikosport, og tilrettelegger for dette ved å gi forutsigbare økonomiske rammer. Rammer som også tvinger prosjektene til å ta noen kunstneriske og produksjonstekniske valg som gir rom for å utprøve alternative metoder og produksjonsformer.

Som et siste viktig fundament, så skal Nye veier gi produsenter et insentiv til å satse på talenter med kunstnerisk utfordrende prosjekter. Målet er å skape langsiktige og konstruktive samarbeidskonstellasjoner.

Siden Nye veier i sin tidlige form ble opprettet i 2008, har over 100 prosjekter fått tilskudd: 45 kortfilmer, 44 dokumentarfilmer, 13 spillefilmer og 2 dramaserieprosjekter (pr.4.12.18). Av den grunn er det naturlig nok mange nå etablerte filmskapere som har vært inne i ordningen, selv om de fleste var mindre etablerte da de fikk tilskudd. Det er også mange som ikke har vært i ordningen. Per i dag 4.12.18 er det 13 regissører og serieskapere som er i Nye veier.

Både det at ordningen har endret seg siden 2008, og at foreliggende informasjon om ordningen har et forbedringspotensial, gjør nok at det har dannet seg noen myter om hva ordningen er. Dette jobber vi med å forbedre. Det er essensielt for Nye veier å tydeliggjøre at stor individuell kunstnerisk frihet står sentralt. Frihet til å skape ukonvensjonelle, originale, edgy og nyskapende filmer. Filmer som ikke bare er formmessig utforskende, men som også tematisk kan utfordre publikum, gi nye perspektiver og kritisk refleksjon – slik det frontes i Kulturmeldingen. Målet er nettopp å unngå å skape den samme tankegangen som Lismoen beskriver.

Basert på de spillefilmene som har kommet ut av ordningen de senere årene er vi likevel nysgjerrige på hva Lismoen mener denne tankegangen er? Vi tenker da på filmer som Løperen og hesten (regi Kim Hiorthøy), DRIB (regi Kristoffer Borgli), Now it`s Dark (regi Arild Østin Ommundsen) og Harajuku (regi Eirik Svensson). Vi tør påstå at disse filmene ikke umiddelbart fremstår som de er skapt av samme tankegang. En fellesnevner for disse filmene er at de på ulike vis har utmerket seg med gode kritikker, deltagelse på anerkjente filmfestivaler og Amanda-priser og -nominasjoner. Og at de fremstår som særegne og originale. Eirik Svensson har sagt om sin kinoaktuelle og kritikerroste Harajuku at den aldri kunne vært laget hvis det ikke var for Nye veier.

De første spillefilmene som fikk tilskudd i Nye veier var Jeg er din (regi: Iram Haq), Flink Pike (regi: Solveig Melkeraaen), Alt det vakre (regi: Aasne Vaa Greibrok), Mot naturen (regi: Ole Giæver) og Snåsamannen (regi: Margreth Olin). Her er det flere filmer fra debuterende regissører som nettopp har lyktes med sitt kunstneriske vågemot, og prosjektene deres er blitt både festival- og publikumsuksesser. Basert på ferdig resultat står kanskje Snåsamannen ut som en film som kan virke forvirrende på oppfatningen av hva Nye veier er. Men da filmskaper Margreth Olin opprinnelig hadde en visjon om å lage filmen i 3D var Nye veier likevel et naturlig valg i en tidlig utviklingsfase. Man kan således si at Snåsamannen er et resultat av den kunstneriske friheten Nye veier gir filmskaperne, som i dette tilfellet endte med at en modig og utforskende regissør laget en nydelig film som ble sett av et stort publikum.

Blant talentene som nå er i Nye veier er Tonje Hessen Schei med iHuman, Jannicke Systad Jacobsen med Hjelperytteren, Yngvild Sve Flikke med Fallteknikk og Jorunn Myklebust Syvertsen med Disco. Disse har kun én fellesnevner: De våger alle å gå sin helt egne vei.

Hvis vi likevel skal prøve å se noen likhetstrekk i de talentene og prosjektene som har vært i Nye veier, så er det – som i norsk filmbransje for øvrig – i et mangfoldsperspektiv en fellesnevner at mange filmskapere og historier kommer fra en hvit norsk middelklasse bakgrunn. Vi tror vi alle i bransjen søker å utfordre våre egne perspektiver i tråd med både filmpolitiske mål og Kulturmeldingen, så i årene som kommer vil vi i NFI gi rom for og bejuble et enda større mangfold både på innholdssiden og skapersiden.

Lismoen stiller også spørsmålet «Snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst?» Hans eget svar er nei. I NFI er svaret klart ja. Vi har de siste månedene jobbet med å lage et sett kvalitetskriterier som skal være et verktøy for å definere kvaliteten på prosjekter som søker om og mottar støtte. Disse skal presenteres under filmfestivalen i Tromsø i januar.

I Nye veier er høye kunstneriske ambisjoner kjernen i virket til alle de dedikerte, særegne, reflekterte og ambisiøse filmskaperne som er inne i ordningen. Deres personlige innganger og kunstneriske vågemot gir høyrisikoprosjekter med stor fallhøyde. Den som intet våger intet vinner. Og uten å ha tallfestede suksesskriterier å lene oss på, mener vi at de senere års filmer viser at Nye veier bidrar til nyskaping og god talentutvikling gjennom å gi filmskapere en sikkerhetsline til å krysse egen komfortsone og skape noe vi aldri har sett før.

Det filmpolitiske målet om at de filmene NFI gir tilskudd til også skal bidra til en videreutvikling av norsk filmkunst er på mange måter fundamentet og eksistensberettigelsen til NFI sin talentsatsing og til Nye veier. De aller fleste filmskapere bærer innerst inne på en drøm om en dag å skape noe stort som på ett eller annet vis går inn i historiebøkene. Enten som et veiskille, eller et enestående kunstnerisk verk som bidrag til en videreutvikling av norsk film og norsk filmkunst.

Så la oss snakke mer om norsk filmkunst! Fordi vi gjennom slike samtaler kan synliggjøre og tydeliggjøre hvor krevende det er å skape noe nytt, egenartet og originalt. Og ikke minst hvor viktig det er. Som talentordning er Nye veier helt avhengig av å ha en kontinuerlig dialog med bransjen for å være relevante. Nye veier skal ligge i forkant og fasilitere og tilrettelegge for at filmskapere kan utforske både nye fortellerformer, perspektiver, formater og distribusjonsformer. Og vi vil etterstrebe at kunstnerisk vågemot ikke bare skal stå sentralt for filmskaperne, men også for Nye veier og NFI sin talentsatsing.

Kari Moen Kristiansen, talentrådgiver i NFI. Sindre Guldvog, direktør i NFI

MENY