Skal vi ta kulturministeren på ordet?

Skal vi ta kulturministeren på ordet?

Om kulturminister Trine Skei Grande ikke bare pynter seg med store ord i sin Kulturmelding, går filmbransjen interessante tider i møte, mener Kjetil Lismoen.

Foto: Skei Grande er begeistret for kulturen, men kan hun overbevise statsministeren?

Så var den sluppet, Høyreregjeringens Kulturmelding, som er full av visjoner, men inneholder lite konkret med hensyn til nøyaktig hva regjeringen vil satse på. Likevel: Det er fullt mulig å tolke de flotte ordene og vurdere dem i lys av hva særlig Venstre har ønsket å prioritere gjennom en rekke valgkamper og sin tid i regjering.

Jeg ser at en rekke bransjeaktører er optimistiske etter Trine Skei Grandes entusiastiske tale på fredag. Da kan det være betimelig å huske det gamle jungelordet: Jo flere kunstneriske innslag før en Kulturmelding slippes, desto større grunn er det til å være på vakt.

Det er ikke lenger veldig markante ideologiske skillelinjer mellom den borgerlige regjeringen og De rødgrønnes politikk på filmfeltet, men noen forskjeller finnes. Tradisjonelt har venstresiden vært mer styringsglad og høyresiden mer opptatt av markedets ”usynlige hånd”. AP-regjeringene har iblant vært altfor styringskåte overfor departementet for å nå sine filmpolitiske mål, men de har i hvert fall ofte hatt et klart definert mål. Høyreregjeringene har vært mer nølende, og etter at kjepphesten om mer privat kapital inn i kulturlivet ikke har gitt særlige resultater, har Skei Grande stort sett valgt å vektlegge andre ting (selv om insentivene fortsatt får plass i Kulturmeldingen).

Venstre befinner seg midt i fronten mellom høyre- og venstresiden i kulturpolitikken, og har på filmfeltet valg å gjøre styrking av regionene og utnyttelsen av de nye digitale mulighetene som sine fanesaker. Særlig sistnevnte sak har ført til en viss nervøsitet i filmbransjen, for Venstre har lenge vist stor begeistring for deleeffekten av digitaliseringen, men har ennå til gode å støtte kravet fra bransjen om at strømmeaktørene bør tvinges til å betale avgift for sin bruk av norsk innhold.

Under Skei Grandes overoppsyn har det likevel kommet noen nye interessante ord inn i hvordan den politiske ledelsen i KUD omtaler kulturens rolle. I Kulturmeldingens to første hovedpunkter frontes begreper som ”dannelse og kritisk refleksjon”, og ikke minst behovet for ”kunst og kulturuttrykk av ypperste kvalitet”.

Det kan framstå som selvsagte ord i en festtale, men jeg velger å tro at det ligger noe mer bak. Som ministeren sa under sin tale om viktigheten av å gi folket det aller beste: Vi må holde opp med å forebygge hele tiden.

Med andre ord: Kulturen har en egenverdi, og skal ikke bare eksistere på grunn av noe annet.

Dette er et signal om noen nye takter som står i kontrast til De rødgrønnes tradisjonelle tro på at filmpolitikken skal gjøre oss til gode samfunnsborgere. Men om dette ønsket om å stimulere til kritisk refleksjon og spissing av talentene vil falle i god jord i filmbransjen, er jeg imidlertid usikker på.

Det siste året har det vært tall og volum bransjen har vært mest opptatt av. Vi har tellet kvinner og menn, ”nordmenn” og ”innvandrere”, vi har målt støttebalansen mellom smale og brede filmer, mellom tv-drama og spillefilm – alle på hver sin måte viktige og verdige saker.

Men snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst? Nei, det handler mest om samfunnsnytten. Bransjen fremhever naturlig nok hvor nyttig den er overfor politikerne, som på sin side trenger matnyttige argumenter de kan selge inn overfor velgerne.

Derfor er det betimelig at Skei Grande våger å ta K-ordet i sin munn, og jeg håper hun forsøker å fremme en forståelse hos Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt om at det ikke bare er lov å spisse talentene – men en dyd av nødvendighet.

De siste 10-15 årene har NFI, departementets virkemiddelapparat, blitt stykket opp i stadig flere støttepotter. I takt med fragmenteringen og byråkratiseringen har NFI-ledelsen blir mer forsiktig og pragmatisk, noe som blant annet har gitt oss en talentordning som verken er fugl eller fisk. Det forklarer noe av årsaken til at norske filmer ikke lenger vinner de gjeveste prisene på internasjonale festivaler.

I dag er ”alle” etablerte norske filmskapere inne i talentordningen Nye Veier, der det knapt stilles andre krav til talentene enn at de skal forske på sitt eget uttrykk. I motsetning til den danske talentordningen (New Danish Screen), der det ettertrykkelig kreves at du skal levere noe nyskapende, gjenspeiler de uklare retningslinjene en mangel på klart mål med ordningen. Noen ganger framstår det mer som et oppholdsrom for uavklarte talenter enn en spisset og målrettet talentsatsing.

I en bransje med evne til kritisk selvrefleksjon burde denne konsentrasjonen av talent innenfor bare én ordning utløst debatt. Det er ikke sunt for et nasjonalt repertoar at en så stor majoritet av norske filmskapere formes av den samme talentordningen, den samme tankegangen. Hvordan skal de nye og alternative miljøene Skei Grande etterspør oppstå i en slik monokultur? Vi snakker gjerne om å satse på talentene i filmbransjen, men i praksis, i selve utformingen av ordningene, så vegrer vi oss for å ta skrittet fullt ut.

Vi er vel et av få land i verden der vi forventer at Staten skal være garantist for alternativ kultur og nyskapende uttrykk. Det er litt av et paradoks. Om Skei Grande virkelig tar behovet for ytringsrom og kunstnernes frie stilling på alvor, bør hun ta en kikk på sitt eget departements forhold til Norsk filminstitutt, og den avhengigheten filmskaperne har til sistnevnte. Om NFI kunne trenge en armlengdes avstand til KUD, trenger vi sårt nye filmmiljøer med en avstand til Filmens Hus i Oslo.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Skal vi ta kulturministeren på ordet?

Skal vi ta kulturministeren på ordet?

Om kulturminister Trine Skei Grande ikke bare pynter seg med store ord i sin Kulturmelding, går filmbransjen interessante tider i møte, mener Kjetil Lismoen.

Foto: Skei Grande er begeistret for kulturen, men kan hun overbevise statsministeren?

Så var den sluppet, Høyreregjeringens Kulturmelding, som er full av visjoner, men inneholder lite konkret med hensyn til nøyaktig hva regjeringen vil satse på. Likevel: Det er fullt mulig å tolke de flotte ordene og vurdere dem i lys av hva særlig Venstre har ønsket å prioritere gjennom en rekke valgkamper og sin tid i regjering.

Jeg ser at en rekke bransjeaktører er optimistiske etter Trine Skei Grandes entusiastiske tale på fredag. Da kan det være betimelig å huske det gamle jungelordet: Jo flere kunstneriske innslag før en Kulturmelding slippes, desto større grunn er det til å være på vakt.

Det er ikke lenger veldig markante ideologiske skillelinjer mellom den borgerlige regjeringen og De rødgrønnes politikk på filmfeltet, men noen forskjeller finnes. Tradisjonelt har venstresiden vært mer styringsglad og høyresiden mer opptatt av markedets ”usynlige hånd”. AP-regjeringene har iblant vært altfor styringskåte overfor departementet for å nå sine filmpolitiske mål, men de har i hvert fall ofte hatt et klart definert mål. Høyreregjeringene har vært mer nølende, og etter at kjepphesten om mer privat kapital inn i kulturlivet ikke har gitt særlige resultater, har Skei Grande stort sett valgt å vektlegge andre ting (selv om insentivene fortsatt får plass i Kulturmeldingen).

Venstre befinner seg midt i fronten mellom høyre- og venstresiden i kulturpolitikken, og har på filmfeltet valg å gjøre styrking av regionene og utnyttelsen av de nye digitale mulighetene som sine fanesaker. Særlig sistnevnte sak har ført til en viss nervøsitet i filmbransjen, for Venstre har lenge vist stor begeistring for deleeffekten av digitaliseringen, men har ennå til gode å støtte kravet fra bransjen om at strømmeaktørene bør tvinges til å betale avgift for sin bruk av norsk innhold.

Under Skei Grandes overoppsyn har det likevel kommet noen nye interessante ord inn i hvordan den politiske ledelsen i KUD omtaler kulturens rolle. I Kulturmeldingens to første hovedpunkter frontes begreper som ”dannelse og kritisk refleksjon”, og ikke minst behovet for ”kunst og kulturuttrykk av ypperste kvalitet”.

Det kan framstå som selvsagte ord i en festtale, men jeg velger å tro at det ligger noe mer bak. Som ministeren sa under sin tale om viktigheten av å gi folket det aller beste: Vi må holde opp med å forebygge hele tiden.

Med andre ord: Kulturen har en egenverdi, og skal ikke bare eksistere på grunn av noe annet.

Dette er et signal om noen nye takter som står i kontrast til De rødgrønnes tradisjonelle tro på at filmpolitikken skal gjøre oss til gode samfunnsborgere. Men om dette ønsket om å stimulere til kritisk refleksjon og spissing av talentene vil falle i god jord i filmbransjen, er jeg imidlertid usikker på.

Det siste året har det vært tall og volum bransjen har vært mest opptatt av. Vi har tellet kvinner og menn, ”nordmenn” og ”innvandrere”, vi har målt støttebalansen mellom smale og brede filmer, mellom tv-drama og spillefilm – alle på hver sin måte viktige og verdige saker.

Men snakker vi noen gang om kvalitet og filmkunst? Nei, det handler mest om samfunnsnytten. Bransjen fremhever naturlig nok hvor nyttig den er overfor politikerne, som på sin side trenger matnyttige argumenter de kan selge inn overfor velgerne.

Derfor er det betimelig at Skei Grande våger å ta K-ordet i sin munn, og jeg håper hun forsøker å fremme en forståelse hos Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt om at det ikke bare er lov å spisse talentene – men en dyd av nødvendighet.

De siste 10-15 årene har NFI, departementets virkemiddelapparat, blitt stykket opp i stadig flere støttepotter. I takt med fragmenteringen og byråkratiseringen har NFI-ledelsen blir mer forsiktig og pragmatisk, noe som blant annet har gitt oss en talentordning som verken er fugl eller fisk. Det forklarer noe av årsaken til at norske filmer ikke lenger vinner de gjeveste prisene på internasjonale festivaler.

I dag er ”alle” etablerte norske filmskapere inne i talentordningen Nye Veier, der det knapt stilles andre krav til talentene enn at de skal forske på sitt eget uttrykk. I motsetning til den danske talentordningen (New Danish Screen), der det ettertrykkelig kreves at du skal levere noe nyskapende, gjenspeiler de uklare retningslinjene en mangel på klart mål med ordningen. Noen ganger framstår det mer som et oppholdsrom for uavklarte talenter enn en spisset og målrettet talentsatsing.

I en bransje med evne til kritisk selvrefleksjon burde denne konsentrasjonen av talent innenfor bare én ordning utløst debatt. Det er ikke sunt for et nasjonalt repertoar at en så stor majoritet av norske filmskapere formes av den samme talentordningen, den samme tankegangen. Hvordan skal de nye og alternative miljøene Skei Grande etterspør oppstå i en slik monokultur? Vi snakker gjerne om å satse på talentene i filmbransjen, men i praksis, i selve utformingen av ordningene, så vegrer vi oss for å ta skrittet fullt ut.

Vi er vel et av få land i verden der vi forventer at Staten skal være garantist for alternativ kultur og nyskapende uttrykk. Det er litt av et paradoks. Om Skei Grande virkelig tar behovet for ytringsrom og kunstnernes frie stilling på alvor, bør hun ta en kikk på sitt eget departements forhold til Norsk filminstitutt, og den avhengigheten filmskaperne har til sistnevnte. Om NFI kunne trenge en armlengdes avstand til KUD, trenger vi sårt nye filmmiljøer med en avstand til Filmens Hus i Oslo.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

MENY