Må én gang være den siste?

De fleste regissørene i Norge har bare laget én film. Vi har sett på statistikken gjennom hele den norske filmhistorien, og tallene er sjokkerende: Svært få av høstens regidebutanter kan forvente en film nummer to og tre.

De fleste regissørene i Norge har bare laget én film. Vi har sett på statistikken gjennom hele den norske filmhistorien, og tallene er sjokkerende: Svært få av høstens regidebutanter kan forvente en film nummer to og tre.

I debattene omkring de såkalte engangsregissørene – som dukker opp hver høst med mange regidebutanter (sist omtalt i en større artikkel i RP 04/2003) – opptrer ord som kontinuitet og karriere. Men hvor mange karrierer med kontinuitet finnes egentlig innenfor norsk spillefilm? Hvorfor er det så mange som slutter etter bare en eller to produksjoner? Og sist – men ikke minst – hvor mange er det egentlig snakk om, historisk og statistisk?

Tallenes tale
I perioden 1907-2006 har hele 181 regissører laget bare én film. 50 regissører har laget to filmer, mens 14 har laget tre filmer. Aller flest filmer står Knut Bohwim og Nils R. Müller bak, med 21 hver. Like i hælene følger Tancred Ibsen med 18 og Arne Skouen med 17 filmer.
Det er altså ingen tvil om at engangsregissørene eksisterer, både historisk og i samtiden, fra Arild Kristo til Pål Jackman. De utgjør majoriteten i oversikten: Det er flere (60 prosent) som har laget én film enn de som har laget flere (40 prosent). Et annet interessant moment er overgangen mellom film to og tre. Det er et like stort frafall (72 prosent) fra film to til tre som fra film en til to. Togangsregissørene ser altså ut til å være en like utsatt gruppe som engangsregissørene. Blant de som har laget bare to langfilmer, finner vi for eksempel Erik Løchen, Pål Løkkeberg (hvis tilfelle er omtalt i RP 02/2002) og Ivo Caprino. Men er en- og togangsregissører noe særnorsk? Og er det en homogen gruppe?

Engangsregissører er ikke noe særnorsk fenomen. I Sverige slet man særlig på åttitallet med engångsregissörer, og det er et problem man stadig diskuterer. Peter ”Piodor” Gustafsson, langfilmskonsulent ved Svenska Filminstitutet, forteller at det jobbes mot problemet i Sverige, men at de ikke har noen tall på det.

– Jeg har ingen statistikk hos meg, men kan si at vi jobber med å forbedre mulighetene for debutanter til å få lage mer enn bare en film. Det skjer gjennom at vi stiller høye krav til hvilke debutanter som får lage film, samt at vi jobber for at de skal få gode forutsetninger. Kravene handler om at de skal ha utdannelse eller erfaring fra andre funksjoner, kortfilm, tv og så videre. Manuset skal være av høy klasse og ikke kreve for høyt budsjett, samt at de ikke bare skal omgi seg med andre debutanter. Vi tror ikke at det er bra hvis manusforfatter, produsent, regissør og fotograf med flere er debutanter samtidig. Alt handler om å se til at forutsetningene er gode og at fallhøyden ikke er for stor. Om man mislykkes, som er ok og naturlig, skal risikoen være begrenset og tas av oss og de andre finansiørene, sier Gustafsson.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT

Må én gang være den siste?

De fleste regissørene i Norge har bare laget én film. Vi har sett på statistikken gjennom hele den norske filmhistorien, og tallene er sjokkerende: Svært få av høstens regidebutanter kan forvente en film nummer to og tre.

De fleste regissørene i Norge har bare laget én film. Vi har sett på statistikken gjennom hele den norske filmhistorien, og tallene er sjokkerende: Svært få av høstens regidebutanter kan forvente en film nummer to og tre.

I debattene omkring de såkalte engangsregissørene – som dukker opp hver høst med mange regidebutanter (sist omtalt i en større artikkel i RP 04/2003) – opptrer ord som kontinuitet og karriere. Men hvor mange karrierer med kontinuitet finnes egentlig innenfor norsk spillefilm? Hvorfor er det så mange som slutter etter bare en eller to produksjoner? Og sist – men ikke minst – hvor mange er det egentlig snakk om, historisk og statistisk?

Tallenes tale
I perioden 1907-2006 har hele 181 regissører laget bare én film. 50 regissører har laget to filmer, mens 14 har laget tre filmer. Aller flest filmer står Knut Bohwim og Nils R. Müller bak, med 21 hver. Like i hælene følger Tancred Ibsen med 18 og Arne Skouen med 17 filmer.
Det er altså ingen tvil om at engangsregissørene eksisterer, både historisk og i samtiden, fra Arild Kristo til Pål Jackman. De utgjør majoriteten i oversikten: Det er flere (60 prosent) som har laget én film enn de som har laget flere (40 prosent). Et annet interessant moment er overgangen mellom film to og tre. Det er et like stort frafall (72 prosent) fra film to til tre som fra film en til to. Togangsregissørene ser altså ut til å være en like utsatt gruppe som engangsregissørene. Blant de som har laget bare to langfilmer, finner vi for eksempel Erik Løchen, Pål Løkkeberg (hvis tilfelle er omtalt i RP 02/2002) og Ivo Caprino. Men er en- og togangsregissører noe særnorsk? Og er det en homogen gruppe?

Engangsregissører er ikke noe særnorsk fenomen. I Sverige slet man særlig på åttitallet med engångsregissörer, og det er et problem man stadig diskuterer. Peter ”Piodor” Gustafsson, langfilmskonsulent ved Svenska Filminstitutet, forteller at det jobbes mot problemet i Sverige, men at de ikke har noen tall på det.

– Jeg har ingen statistikk hos meg, men kan si at vi jobber med å forbedre mulighetene for debutanter til å få lage mer enn bare en film. Det skjer gjennom at vi stiller høye krav til hvilke debutanter som får lage film, samt at vi jobber for at de skal få gode forutsetninger. Kravene handler om at de skal ha utdannelse eller erfaring fra andre funksjoner, kortfilm, tv og så videre. Manuset skal være av høy klasse og ikke kreve for høyt budsjett, samt at de ikke bare skal omgi seg med andre debutanter. Vi tror ikke at det er bra hvis manusforfatter, produsent, regissør og fotograf med flere er debutanter samtidig. Alt handler om å se til at forutsetningene er gode og at fallhøyden ikke er for stor. Om man mislykkes, som er ok og naturlig, skal risikoen være begrenset og tas av oss og de andre finansiørene, sier Gustafsson.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT

MENY