Vi ser frem til å starte en karriere i norsk film, skriver produsentstudentene fra Den norske filmskolens kull 11. Men hvilke broer finnes det egentlig for oss nyutdannede inn i bransjen? Mens Danmark og Sverige satser tungt på talentordninger og lavbudsjettsfilm, virker Norge å prioritere sikkerhet foran alt annet. Finnes det egentlig en strategi for talentutvikling i norsk film?
Foto: (fra venstre): Ole Henrik Furberg Karlsen, Ingvil Sæther Berger, Øyvind Lierhagen Eriksen, Caroline Hitland, Jeppe Wowk, Oda Kruse.
Under vår tid som produsentstudenter på filmskolen har vi sammen med regi og manus dannet sterke triangel-samarbeid, men det er dessverre få insentiver til å videreføre disse hvis man vil oppnå den store drømmen: å debutere med lengre formater. Dette skyldes at vi som nyutdannete triangler ikke har sjanse i støttesystemet til Norsk filminstitutt (NFI). Hvordan skal vi da få fart på karrieren?
Det er blitt tradisjon at man som produsent ikke kan spillefilmdebutere før man har minst fem til ti års læring bak seg i et etablert selskap. Når man forlater filmskolen etter tre år med diplom i hånd, vinker derfor produsent, regissør og manusforfatter farvel til hverandre: ”Snakkes, redd deg selv, kanskje sees vi igjen om sju år”.
Utdanningen legger opp til triangel-samarbeidene og derfor er det synd at det neste steget oppfordrer til at vi separeres fordi vi sammen har for dårlig track record. Med dette i tankene, må vi spørre: Hvorfor legges det ikke opp til kontinuitet i norske filmtalenters overgang fra utdanning til bransjen?
DYRKING AV TRYGGHET OG FORUTSIGBARHET
Det er viktig for oss å formidle at vi ser stor verdi i å få komme ut i en bransje og lære av de som har mer erfaring enn oss. Vi er også heldige som kan gå på en skole med enorme ressurser, og vi tilegner oss mye kunnskap under 3 år isolert i et gjenbruksanlegg fra OL´94. Foruten det faglige, lærer vi produsenter å skape tillit i kreative samarbeid og dyrke hvert talents egenart. Vi er sultne på å vise hva vi kan!
Likevel er tendensen de siste årene at nesten alle nyutdannede går inn i etablerte selskaper og lærer å gjøre ting slik de “alltid er blitt gjort”, mens svært få av dem som våger å starte eget selskap, overlever. Hva skjer da med nyskaping i bransjen? Hvilken konsekvens har det på lang sikt at de unge oppfordres til å følge formler og spille safe? Den norske filmbransjen trenger å innse at samfunnet bruker mye penger på en utdanning som i realiteten kun støtter opp om det etablerte. Når NFI dyrker trygghet og forutsigbarhet i så stor grad som de gjør i dag, ofres dristighet, mot og nyskaping – nettopp det bransjen trenger for å overleve fremtiden.
Vi vet at det allerede finnes et mylder av eksisterende talentordninger, både ordninger NFI er initiativtakere til og ordninger igangsatt av andre aktører. Disse er stort sett individbaserte og spredd for alle vinder. Det vi savner og etterlyser er en ordning med en konkret strategi fra NFI for utvikling og produksjon av en langfilm laget av et nyutdannet team.
TALENTUTVIKLING I VÅRT NABOLAND
Vi har det siste året jobbet med et research-prosjekt som ser på mulighetene for å debutere som spillefilmprodusent i den norske bransjen. Vi mottok støtte fra Center for Excellence in Film and Interactive Media Arts (CEFIMA) til å reise og snakke med filmpolitiske organer og bransjeaktører i Norge og Danmark. Vi har møtt Mette Damgaard-Sørensen, den kunstneriske lederen for New Danish Screen (NDS), Claus Ladegaard, direktør for Det danske filminstituttet, produsenter fra selskaper som META Film, Profile Pictures og Hyæne Film, samt Nordisk Film Spring. I tillegg har vi møtt mange toneangivende produsenter i den norske bransjen og den avtroppende direktøren for Det norske filminstituttet, Sindre Guldvog. Vi har også snakket med Lars Løge, avdelingsdirektør for UPA, Elin Erichsen, seksjonsleder for kunstnerisk vurdering, Åse Kringstad, leder for Virke Produsentforeningen, og Lars Petter Øyen fra Kulturdepartementet.
Vi sitter igjen med en bekymring for vår egen fremtid og bransjen vi skal inn i. Utsiktene for å produsere selv, starte eget selskap og skape noe nytt som vi eier selv, er dårlige. Vi får ikke muligheten til å videreføre de verdifulle konstellasjonene vi har jobbet hardt med å bygge opp på filmskolen. Vi får ikke muligheten til å lage film med de vi har lært å lage film sammen med.
HVORFOR SPILLE SAFE?
Tendensen i Norge i dag, basert på NFIs Facts & Figures fra de siste ti årene, er at det i gjennomsnitt tar sju år for en regissør å debutere med spillefilm etter endt utdannelse, ofte lenger for en produsent. NFI opererer i dag med track record som et sikkerhetsnett. Dette er et kriterium i alle NFIs støtteordninger, og det opplever vi som konserverende. Vi mener at NFI på denne måten går glipp av friskt blod. Og bransjen tar etter. Når NFI krever trygghet for å gi støtte, må bransjen tilby trygghet for å få støtte. Det er naturlig at bransjen tar etter sitt støtteorgan, men hvordan skal det uventede, overraskende og nytenkende få plass i en slik struktur, der man alltid velger trygghet framfor mot? Er dette fremtiden vi ønsker for Norge som filmnasjon?
Track record er uten tvil et viktig argument i støttevurdering, men er det ikke gått litt langt når NFIs talentordning, Nye Veier, er blitt en safe zone hvor allerede etablerte filmskapere kan leke seg? Dette står i sterk kontrast til Danmarks New Danish Screen og Sveriges Wild Card-ordning, som begge fungerer som et springbrett for nye talenter. Hvor NDS og Wild Card-ordningen har satt et erfaringstak for de som mottar støtte, har Nye Veier et erfaringskrav. Har de etablerte fått så mye makt at systemet stadig gjør det vanskeligere for nye filmskapere å få tilgang til midler de i prinsippet burde ha like mye rett til?
Talentutvikling handler om innovasjon, og det er noe Norge trenger. I vårt møte med Claus Ladegaard opplevde vi et mot til å aktivt gjennomføre tiltak for å møte fremtidens behov. Til sammenlikning opplevde vi NFI som direkte passive når det gjelder innovasjon og talentutvikling. Har prinsippet om like muligheter for alle forsvunnet helt i ønsket om konsolidering, erfaringskrav og track record? Det må vel finnes rom for andre faktorer når det skal skapes noe nytt med kunstnerisk verdi og publikumsappell?
VISJON OM EN NY ORDNING
Når vi snakker med de norske bransjeaktørene, hører vi om frykt for fremtiden. Ingen vet hvordan landskapet ser ut om ett, to eller fem år. Det gjør ikke vi heller, men det er viktig for oss og bransjen at vi tar grep for å nå et ungt publikum og være relevante. Hvis vi ikke endrer tankegang i måten vi fordeler midlene på, kan vi ende opp med filmer som ikke treffer publikum av den enkle grunn at verden forandrer seg. Vi er nødt til å utvikle oss sammen med verden.
NFI snakker ofte om å satse på talentene, men i praksis, når talentprogrammene skal utformes, tar de ikke skrittet fullt ut. Hvordan kunne en norsk lavbudsjettsordning med et erfaringstak og en mentorordning, hvis mål er å være et springbrett for manifesterte talenter, se ut? Vi mener det trengs en tydelighet rundt norsk talentutviklings mål og ambisjoner, både kunstneriske og kommersielle. Fokus bør rettes mer mot nye talenter og konstellasjoner med tanke på lengre formater.
Vi vil med dette gjerne starte en debatt med NFI, bransjen og Kulturdepartementet om taktikken for norsk films fremtidige talentutvikling og bærekraft.
La oss snakke om det!
Skrevet av produsent-studentene fra kull 11 på Den norske filmskolen: Ingvil Sæther Berger, Jeppe Wowk, Oda Kruse, Ole Henrik Furberg Karlsen, Caroline Hitland og Øyvind Lierhagen Eriksen
Vi ser frem til å starte en karriere i norsk film, skriver produsentstudentene fra Den norske filmskolens kull 11. Men hvilke broer finnes det egentlig for oss nyutdannede inn i bransjen? Mens Danmark og Sverige satser tungt på talentordninger og lavbudsjettsfilm, virker Norge å prioritere sikkerhet foran alt annet. Finnes det egentlig en strategi for talentutvikling i norsk film?
Foto: (fra venstre): Ole Henrik Furberg Karlsen, Ingvil Sæther Berger, Øyvind Lierhagen Eriksen, Caroline Hitland, Jeppe Wowk, Oda Kruse.
Under vår tid som produsentstudenter på filmskolen har vi sammen med regi og manus dannet sterke triangel-samarbeid, men det er dessverre få insentiver til å videreføre disse hvis man vil oppnå den store drømmen: å debutere med lengre formater. Dette skyldes at vi som nyutdannete triangler ikke har sjanse i støttesystemet til Norsk filminstitutt (NFI). Hvordan skal vi da få fart på karrieren?
Det er blitt tradisjon at man som produsent ikke kan spillefilmdebutere før man har minst fem til ti års læring bak seg i et etablert selskap. Når man forlater filmskolen etter tre år med diplom i hånd, vinker derfor produsent, regissør og manusforfatter farvel til hverandre: ”Snakkes, redd deg selv, kanskje sees vi igjen om sju år”.
Utdanningen legger opp til triangel-samarbeidene og derfor er det synd at det neste steget oppfordrer til at vi separeres fordi vi sammen har for dårlig track record. Med dette i tankene, må vi spørre: Hvorfor legges det ikke opp til kontinuitet i norske filmtalenters overgang fra utdanning til bransjen?
DYRKING AV TRYGGHET OG FORUTSIGBARHET
Det er viktig for oss å formidle at vi ser stor verdi i å få komme ut i en bransje og lære av de som har mer erfaring enn oss. Vi er også heldige som kan gå på en skole med enorme ressurser, og vi tilegner oss mye kunnskap under 3 år isolert i et gjenbruksanlegg fra OL´94. Foruten det faglige, lærer vi produsenter å skape tillit i kreative samarbeid og dyrke hvert talents egenart. Vi er sultne på å vise hva vi kan!
Likevel er tendensen de siste årene at nesten alle nyutdannede går inn i etablerte selskaper og lærer å gjøre ting slik de “alltid er blitt gjort”, mens svært få av dem som våger å starte eget selskap, overlever. Hva skjer da med nyskaping i bransjen? Hvilken konsekvens har det på lang sikt at de unge oppfordres til å følge formler og spille safe? Den norske filmbransjen trenger å innse at samfunnet bruker mye penger på en utdanning som i realiteten kun støtter opp om det etablerte. Når NFI dyrker trygghet og forutsigbarhet i så stor grad som de gjør i dag, ofres dristighet, mot og nyskaping – nettopp det bransjen trenger for å overleve fremtiden.
Vi vet at det allerede finnes et mylder av eksisterende talentordninger, både ordninger NFI er initiativtakere til og ordninger igangsatt av andre aktører. Disse er stort sett individbaserte og spredd for alle vinder. Det vi savner og etterlyser er en ordning med en konkret strategi fra NFI for utvikling og produksjon av en langfilm laget av et nyutdannet team.
TALENTUTVIKLING I VÅRT NABOLAND
Vi har det siste året jobbet med et research-prosjekt som ser på mulighetene for å debutere som spillefilmprodusent i den norske bransjen. Vi mottok støtte fra Center for Excellence in Film and Interactive Media Arts (CEFIMA) til å reise og snakke med filmpolitiske organer og bransjeaktører i Norge og Danmark. Vi har møtt Mette Damgaard-Sørensen, den kunstneriske lederen for New Danish Screen (NDS), Claus Ladegaard, direktør for Det danske filminstituttet, produsenter fra selskaper som META Film, Profile Pictures og Hyæne Film, samt Nordisk Film Spring. I tillegg har vi møtt mange toneangivende produsenter i den norske bransjen og den avtroppende direktøren for Det norske filminstituttet, Sindre Guldvog. Vi har også snakket med Lars Løge, avdelingsdirektør for UPA, Elin Erichsen, seksjonsleder for kunstnerisk vurdering, Åse Kringstad, leder for Virke Produsentforeningen, og Lars Petter Øyen fra Kulturdepartementet.
Vi sitter igjen med en bekymring for vår egen fremtid og bransjen vi skal inn i. Utsiktene for å produsere selv, starte eget selskap og skape noe nytt som vi eier selv, er dårlige. Vi får ikke muligheten til å videreføre de verdifulle konstellasjonene vi har jobbet hardt med å bygge opp på filmskolen. Vi får ikke muligheten til å lage film med de vi har lært å lage film sammen med.
HVORFOR SPILLE SAFE?
Tendensen i Norge i dag, basert på NFIs Facts & Figures fra de siste ti årene, er at det i gjennomsnitt tar sju år for en regissør å debutere med spillefilm etter endt utdannelse, ofte lenger for en produsent. NFI opererer i dag med track record som et sikkerhetsnett. Dette er et kriterium i alle NFIs støtteordninger, og det opplever vi som konserverende. Vi mener at NFI på denne måten går glipp av friskt blod. Og bransjen tar etter. Når NFI krever trygghet for å gi støtte, må bransjen tilby trygghet for å få støtte. Det er naturlig at bransjen tar etter sitt støtteorgan, men hvordan skal det uventede, overraskende og nytenkende få plass i en slik struktur, der man alltid velger trygghet framfor mot? Er dette fremtiden vi ønsker for Norge som filmnasjon?
Track record er uten tvil et viktig argument i støttevurdering, men er det ikke gått litt langt når NFIs talentordning, Nye Veier, er blitt en safe zone hvor allerede etablerte filmskapere kan leke seg? Dette står i sterk kontrast til Danmarks New Danish Screen og Sveriges Wild Card-ordning, som begge fungerer som et springbrett for nye talenter. Hvor NDS og Wild Card-ordningen har satt et erfaringstak for de som mottar støtte, har Nye Veier et erfaringskrav. Har de etablerte fått så mye makt at systemet stadig gjør det vanskeligere for nye filmskapere å få tilgang til midler de i prinsippet burde ha like mye rett til?
Talentutvikling handler om innovasjon, og det er noe Norge trenger. I vårt møte med Claus Ladegaard opplevde vi et mot til å aktivt gjennomføre tiltak for å møte fremtidens behov. Til sammenlikning opplevde vi NFI som direkte passive når det gjelder innovasjon og talentutvikling. Har prinsippet om like muligheter for alle forsvunnet helt i ønsket om konsolidering, erfaringskrav og track record? Det må vel finnes rom for andre faktorer når det skal skapes noe nytt med kunstnerisk verdi og publikumsappell?
VISJON OM EN NY ORDNING
Når vi snakker med de norske bransjeaktørene, hører vi om frykt for fremtiden. Ingen vet hvordan landskapet ser ut om ett, to eller fem år. Det gjør ikke vi heller, men det er viktig for oss og bransjen at vi tar grep for å nå et ungt publikum og være relevante. Hvis vi ikke endrer tankegang i måten vi fordeler midlene på, kan vi ende opp med filmer som ikke treffer publikum av den enkle grunn at verden forandrer seg. Vi er nødt til å utvikle oss sammen med verden.
NFI snakker ofte om å satse på talentene, men i praksis, når talentprogrammene skal utformes, tar de ikke skrittet fullt ut. Hvordan kunne en norsk lavbudsjettsordning med et erfaringstak og en mentorordning, hvis mål er å være et springbrett for manifesterte talenter, se ut? Vi mener det trengs en tydelighet rundt norsk talentutviklings mål og ambisjoner, både kunstneriske og kommersielle. Fokus bør rettes mer mot nye talenter og konstellasjoner med tanke på lengre formater.
Vi vil med dette gjerne starte en debatt med NFI, bransjen og Kulturdepartementet om taktikken for norsk films fremtidige talentutvikling og bærekraft.
La oss snakke om det!
Skrevet av produsent-studentene fra kull 11 på Den norske filmskolen: Ingvil Sæther Berger, Jeppe Wowk, Oda Kruse, Ole Henrik Furberg Karlsen, Caroline Hitland og Øyvind Lierhagen Eriksen
