Rushes

Anbefalt

– Dette er en film som feirer den kreative impuls

– Dette er en film som feirer den kreative impuls

– Vi sier ikke klart og tydelig at van Gogh ble drept – det foreslås bare. Kall det gjerne en forlengelse av det subjektive kamera, sier Willem Dafoe til Rushprint om sin Oscarnominerte hovedrolle i filmen som nå går på norske kinoer.

For det første het Vincent van Gogh (1853-1890) Willem til mellomnavn. For det andre er de to nesten kliss like i hår- og skjeggtone. Men det som virkelig ga Willem Dafoe et fortrinn i norgesaktuelle Van Gogh – At Eternity’s Gate, var at regissør Julian Schnabel lærte ham å male etter modell av den nederlandske postimpresjonistmesteren.

– Det var essensielt, forteller Dafoe (63) til Rushprint.

– Det foregår mye maling i filmen. Det utspiller seg mye dialog mens jeg maler. Selv om jeg antar vi kunne jukset det til, ble sekvensene skutt på en måte som ga meg fint liten «dekning». Det du ser, er det du ser. Ergo måtte jeg tilegne meg en strategi, en viss grad av håndverk, en tilnærming til malerfaget. Skomotivet, for eksempel, maler jeg jo i sanntid.

Schnabel, som slo seg opp i New Yorks kunstverden med keramikkbaserte «plate paintings» før han inntok kinolerretet med Basquiat i 1996, skal nødvendigvis ha utvist stor tålmodighet med eleven sin.

– Han fikk meg til å se ting på en ny måte, fortsetter Dafoe.

– Han begynte med å gjøre meg kjent med materialene: hvordan jeg skulle holde penselen, blande fargene, skape orden. Så, på et dypere nivå, lærte han meg å male lyset – og å male ett punkt om gangen. Hos van Gogh står punktene ut, punkter som «snakker sammen» og sammen skaper bevegelse. Snart opplevde jeg bildene på en annen måte. Og jeg følte van Goghs nærvær mens jeg malte.

Lufter drapsteori

Resultatet er altså å se i en film som skildrer de siste årene i van Goghs liv, i sydfranske Arles og Saint-Rémy. Schnabel opprettholder flere av mytene: alkoholismen, de mentale lidelsene, den manglende salgssuksessen, det avkappede øret. Derimot går han langt i å hevde at van Gogh ikke begikk selvmord likevel. I stedet spinner han videre på biografene Steven Naifeh og Gregory White Smiths teori om at det fatale revolverskuddet var forårsaket av uvøren naboramp.

– Dette er ikke noe etterforskende biodrama, understreker Dafoe.

– Julian har ingen aksjer i hva som hendte, men velger en vri og lufter denne andre muligheten. Når det er sagt, sier han heller ikke klart og tydelig at van Gogh ble drept. Det gjøres aldri eksplisitt, foreslås bare. Kall det gjerne en forlengelse av det subjektive kamera, av måten historien fortelles på.

Begrunnet med sin egen research har Dafoe uansett vondt for å tro at van Gogh skjøt seg selv i magen, for så å oppsøke hjelp til fots.

– Han var veldig oppesen i brevene sine fra den tida. Han var inne i en veldig arbeidsom periode der han malte et maleri om dagen. Det finnes til og med sitater om at han ikke lengtet etter døden, kun aksepterte den hvis den skulle komme. På den annen side er alt dette egentlig irrelevant. Filmen vår er ikke så opptatt av psykologiske sammensetningen hans og hvorfor han gjorde som han gjorde. Den handler mer om selve erfaringen hans, lar deg være sammen med ham og smake på det han gjennomgikk. Faktaene er mindre vesentlige enn stemningen og følelsene.

Amatørestetikk

Schnabel og Dafoe møtte hverandre allerede på 80-tallet, da de begge var en del av Manhattans berømmelige Downtown-scene. Sistnevnte la grunnlaget for sin mangeslungne Hollywood-karriere gjennom friteatergruppa Wooster.

– Det var en sprø tid, veldig produktiv, erindrer han.

– Det var mye tverrfaglig samarbeid. En slags amatørestetikk regjerte på teater- og film- så vel som musikkfronten. Ufaglærte låtskrivere plukket opp gitaren, arkitekter laget teateroppsetninger, dansere laget film. Alt ble mikset sammen, og det fantes et sterkt driv mot det personlige, erfaringsbaserte uttrykk. Det handlet ikke om industri og akademia – det handlet om å skape ting.

Spilte du ikke maler også i To Live and Die in LA?

– Jo, det er sant. Men det fortonet seg veldig annerledes, i en veldig annerledes film. Der i gården handlet det om krim, og muligens ideen om kunstneren som anarkistisk figur. Jeg lærte å male, men ikke på langt nær så grundig som i dette tilfellet.

Når kan vi vente oss soloutstilling ved Willem Dafoe?

– Ha, det tror jeg ikke vi skal håpe på. La meg heller fortsette å lage filmer. Poenget mitt er at jeg lærte meg å male, uten at jeg anser meg som maler av den grunn. Det gjelder kun i filmens kontekst. Til sammenligning: For mange år siden spilte jeg bokser (i «Triumph of the Spirit», journ.anm.). Gjør det meg til bokser i dag – niks. Men i kontekst av den filmen var jeg bokser til de grader.

Kristus-parallell

– Kritikere trekker paralleller mellom At Eternity’s Gate og en annen av dine tidlige filmer, Jesu siste fristelse. Ser du dem?

– Det gjør jeg absolutt. Ikke dermed sagt at det var noe vi bestrebet oss på å skape. Jeg tror det koker ned til van Goghs person. Han vokste opp med en far som var prest, og prøvde en stund å bli misjonær selv. Han hadde i det hele tatt et sterkt åndelig tilsnitt, og skrev at Bibelen var verdens vakreste bok. Dessuten identifiserte han seg med Jesus i brevene sine, så det var en del av det.

Vi har etter hvert sett mange van Gogh-tolkninger på film. Hvorfor er vi så fascinert av ham?

– Først og fremst levde han et dramatisk liv. Videre er han en gigant innen malerkunsten, hvilket skulle være nok i seg selv. Viktigere er hvordan vi kom til ham. Dette er en film om kunst, om en kunstner, laget av en kunstner. Det hele startet med Julian, som sannsynligvis har tenkt på van Gogh hele livet sitt, fordi han har vært kunstner hele livet.

Hva overrasket deg mest ved van Gogh?

– Hovedelementet er hvor oppriktig han var. Vanligvis framstilles han som en villmann, en veldig problematisk anlagt fyr. Men selv om han åpenbart hadde problemer med å hanskes med omgivelsene, tror jeg de skyldtes en manglende evne til å forene det «maniske» arbeidet med den mer prosaiske hverdagen. For øvrig, på det rent biografiske plan, antar mange at han var kunstner hele livet, når faktum er at han gjorde en hel masse annet i forveien: Han var kunsthandler, han var gutteskolelærer i England, han var praktisk talt misjonær.

Utover navnet dere deler, identifiserer du deg med ham?

– Vel, dette en film om å være kunstner, og om kunstnerens forhold til arbeidet sitt og samfunnet. Og jeg tar jo mål av meg å være kunstner. Så til tross for at feltet og epoken er svært forskjellig, er det mye jeg kjenner meg igjen i. Jeg tror enhver vil det som skaper ting, påpeker Dafoe overfor Rushprint.

– Til syvende og sist er dette en film som feirer den kreative impuls.

Willem Dafoe

* Amerikansk skuespiller født 22. juli 1955 i Appleton, Wisconsin

* Filmdebuterte med Michael Ciminos «Heaven’s Gate» i 1981

* Fulgte opp med klassikere som «Platoon» (1986), «Jesu siste fristelse» (1988), «Født 4. juli» (1989), «Den engelske pasienten» (1996), «Affliction» (1998), «Inside Man» (2006), «Antichrist» (2009), «Nymphomaniac» (2013) og «The Grand Budapest Hotel» (2014)

* Oscar-nominert for Julian Schnabels «At Eternity’s Gate», som er kinoaktuell i disse dager

* Tidligere nominert for «Platoon», «Shadow of the Vampire» (2000) og «The Florida Project» (2017)

 

– Dette er en film som feirer den kreative impuls

– Dette er en film som feirer den kreative impuls

– Vi sier ikke klart og tydelig at van Gogh ble drept – det foreslås bare. Kall det gjerne en forlengelse av det subjektive kamera, sier Willem Dafoe til Rushprint om sin Oscarnominerte hovedrolle i filmen som nå går på norske kinoer.

Av

For det første het Vincent van Gogh (1853-1890) Willem til mellomnavn. For det andre er de to nesten kliss like i hår- og skjeggtone. Men det som virkelig ga Willem Dafoe et fortrinn i norgesaktuelle Van Gogh – At Eternity’s Gate, var at regissør Julian Schnabel lærte ham å male etter modell av den nederlandske postimpresjonistmesteren.

– Det var essensielt, forteller Dafoe (63) til Rushprint.

– Det foregår mye maling i filmen. Det utspiller seg mye dialog mens jeg maler. Selv om jeg antar vi kunne jukset det til, ble sekvensene skutt på en måte som ga meg fint liten «dekning». Det du ser, er det du ser. Ergo måtte jeg tilegne meg en strategi, en viss grad av håndverk, en tilnærming til malerfaget. Skomotivet, for eksempel, maler jeg jo i sanntid.

Schnabel, som slo seg opp i New Yorks kunstverden med keramikkbaserte «plate paintings» før han inntok kinolerretet med Basquiat i 1996, skal nødvendigvis ha utvist stor tålmodighet med eleven sin.

– Han fikk meg til å se ting på en ny måte, fortsetter Dafoe.

– Han begynte med å gjøre meg kjent med materialene: hvordan jeg skulle holde penselen, blande fargene, skape orden. Så, på et dypere nivå, lærte han meg å male lyset – og å male ett punkt om gangen. Hos van Gogh står punktene ut, punkter som «snakker sammen» og sammen skaper bevegelse. Snart opplevde jeg bildene på en annen måte. Og jeg følte van Goghs nærvær mens jeg malte.

Lufter drapsteori

Resultatet er altså å se i en film som skildrer de siste årene i van Goghs liv, i sydfranske Arles og Saint-Rémy. Schnabel opprettholder flere av mytene: alkoholismen, de mentale lidelsene, den manglende salgssuksessen, det avkappede øret. Derimot går han langt i å hevde at van Gogh ikke begikk selvmord likevel. I stedet spinner han videre på biografene Steven Naifeh og Gregory White Smiths teori om at det fatale revolverskuddet var forårsaket av uvøren naboramp.

– Dette er ikke noe etterforskende biodrama, understreker Dafoe.

– Julian har ingen aksjer i hva som hendte, men velger en vri og lufter denne andre muligheten. Når det er sagt, sier han heller ikke klart og tydelig at van Gogh ble drept. Det gjøres aldri eksplisitt, foreslås bare. Kall det gjerne en forlengelse av det subjektive kamera, av måten historien fortelles på.

Begrunnet med sin egen research har Dafoe uansett vondt for å tro at van Gogh skjøt seg selv i magen, for så å oppsøke hjelp til fots.

– Han var veldig oppesen i brevene sine fra den tida. Han var inne i en veldig arbeidsom periode der han malte et maleri om dagen. Det finnes til og med sitater om at han ikke lengtet etter døden, kun aksepterte den hvis den skulle komme. På den annen side er alt dette egentlig irrelevant. Filmen vår er ikke så opptatt av psykologiske sammensetningen hans og hvorfor han gjorde som han gjorde. Den handler mer om selve erfaringen hans, lar deg være sammen med ham og smake på det han gjennomgikk. Faktaene er mindre vesentlige enn stemningen og følelsene.

Amatørestetikk

Schnabel og Dafoe møtte hverandre allerede på 80-tallet, da de begge var en del av Manhattans berømmelige Downtown-scene. Sistnevnte la grunnlaget for sin mangeslungne Hollywood-karriere gjennom friteatergruppa Wooster.

– Det var en sprø tid, veldig produktiv, erindrer han.

– Det var mye tverrfaglig samarbeid. En slags amatørestetikk regjerte på teater- og film- så vel som musikkfronten. Ufaglærte låtskrivere plukket opp gitaren, arkitekter laget teateroppsetninger, dansere laget film. Alt ble mikset sammen, og det fantes et sterkt driv mot det personlige, erfaringsbaserte uttrykk. Det handlet ikke om industri og akademia – det handlet om å skape ting.

Spilte du ikke maler også i To Live and Die in LA?

– Jo, det er sant. Men det fortonet seg veldig annerledes, i en veldig annerledes film. Der i gården handlet det om krim, og muligens ideen om kunstneren som anarkistisk figur. Jeg lærte å male, men ikke på langt nær så grundig som i dette tilfellet.

Når kan vi vente oss soloutstilling ved Willem Dafoe?

– Ha, det tror jeg ikke vi skal håpe på. La meg heller fortsette å lage filmer. Poenget mitt er at jeg lærte meg å male, uten at jeg anser meg som maler av den grunn. Det gjelder kun i filmens kontekst. Til sammenligning: For mange år siden spilte jeg bokser (i «Triumph of the Spirit», journ.anm.). Gjør det meg til bokser i dag – niks. Men i kontekst av den filmen var jeg bokser til de grader.

Kristus-parallell

– Kritikere trekker paralleller mellom At Eternity’s Gate og en annen av dine tidlige filmer, Jesu siste fristelse. Ser du dem?

– Det gjør jeg absolutt. Ikke dermed sagt at det var noe vi bestrebet oss på å skape. Jeg tror det koker ned til van Goghs person. Han vokste opp med en far som var prest, og prøvde en stund å bli misjonær selv. Han hadde i det hele tatt et sterkt åndelig tilsnitt, og skrev at Bibelen var verdens vakreste bok. Dessuten identifiserte han seg med Jesus i brevene sine, så det var en del av det.

Vi har etter hvert sett mange van Gogh-tolkninger på film. Hvorfor er vi så fascinert av ham?

– Først og fremst levde han et dramatisk liv. Videre er han en gigant innen malerkunsten, hvilket skulle være nok i seg selv. Viktigere er hvordan vi kom til ham. Dette er en film om kunst, om en kunstner, laget av en kunstner. Det hele startet med Julian, som sannsynligvis har tenkt på van Gogh hele livet sitt, fordi han har vært kunstner hele livet.

Hva overrasket deg mest ved van Gogh?

– Hovedelementet er hvor oppriktig han var. Vanligvis framstilles han som en villmann, en veldig problematisk anlagt fyr. Men selv om han åpenbart hadde problemer med å hanskes med omgivelsene, tror jeg de skyldtes en manglende evne til å forene det «maniske» arbeidet med den mer prosaiske hverdagen. For øvrig, på det rent biografiske plan, antar mange at han var kunstner hele livet, når faktum er at han gjorde en hel masse annet i forveien: Han var kunsthandler, han var gutteskolelærer i England, han var praktisk talt misjonær.

Utover navnet dere deler, identifiserer du deg med ham?

– Vel, dette en film om å være kunstner, og om kunstnerens forhold til arbeidet sitt og samfunnet. Og jeg tar jo mål av meg å være kunstner. Så til tross for at feltet og epoken er svært forskjellig, er det mye jeg kjenner meg igjen i. Jeg tror enhver vil det som skaper ting, påpeker Dafoe overfor Rushprint.

– Til syvende og sist er dette en film som feirer den kreative impuls.

Willem Dafoe

* Amerikansk skuespiller født 22. juli 1955 i Appleton, Wisconsin

* Filmdebuterte med Michael Ciminos «Heaven’s Gate» i 1981

* Fulgte opp med klassikere som «Platoon» (1986), «Jesu siste fristelse» (1988), «Født 4. juli» (1989), «Den engelske pasienten» (1996), «Affliction» (1998), «Inside Man» (2006), «Antichrist» (2009), «Nymphomaniac» (2013) og «The Grand Budapest Hotel» (2014)

* Oscar-nominert for Julian Schnabels «At Eternity’s Gate», som er kinoaktuell i disse dager

* Tidligere nominert for «Platoon», «Shadow of the Vampire» (2000) og «The Florida Project» (2017)

 

MENY