Foto: Amundsen, en norsk film som også støttet seg på islandsk infrastruktur

På åpningskonferansen i Tromsø denne uken signaliserte statssekretær Frida Blomgren at det kommer sprikende innspill fra bransjen om insentivordningen. Det skaper usikkerhet, og det forsinker utviklingen av ordningen. Når Finn Gjerdrum tar til orde for at insentivordningen bør prioritere prosjekter utviklet i Norge, er det nok en sprikende manøver.

Vinteren 2017 ble Gjerdrums og Hans Petter Molands Cold Pursuit innspilt i British Columbia, Canada. Til tross for at den tar sitt utgangspunkt i en norskutviklet film, fikk den naturligvis tilgang til regionens insentivordning pålydende 28% av kostnader i Vancouver-området, og 34% av kostnadene utenfor. Noen år tidligere tok Gjerdrum den norskutviklede filmen 1000 ganger god natt til innspilling i Irland, der insentivordningen nå beløper seg til 32% av lokale kostnader (37% for kostnader utenfor Dublin).

At norske filmer får tilgang på internasjonal finansiering, kompetanse og infrastruktur – som Skjelvet i Praha, Sonja i Bucuresti og Amundsen i Reykjavik – er en forutsetning for en ambisiøs bransje, og styrker tilbudet av norsk film til publikum. Men skal vi vokse som filmnasjon og som produksjonsmiljø, må vi sikre at våre egne produsenter og serviceselskaper får delta i markedet på like premisser som sine internasjonale konkurrenter.

 Ifølge Finn Gjerdrum var det ikke noe særlig stas at MI6 filmet på Preikestolen. Han om det. Det interessante å ta med seg fra Preikestolen er hvilken oppvisning det var i norsk produksjonskompetanse og tilrettelegging: MI6 viste filmverden at Norge kan levere på høyeste nivå. Resultatene har ikke latt vente på seg. Flere store prosjekter vurderer nå norske samarbeid, som kan gi gode utslag i bunnlinjen og investeringsiveren til norske utstyrshus og leverandører. Det trengs.

Foruten Prekestolen var Queenstown helt sør i New Zealand en sentral lokasjon for Kashmir-scenene i MI6. Regionen, som best kan sammenlignes med Møre og Romsdal, er et eksempel på at også tjenesteeksport til internasjonale filmer kan føre til innovasjon og nyskaping: I 2018 gikk Oscar-akademiets Sci-Tech Award til Queenstown-selskapet Shotover Systems. De er nå verdensledende på gyrostabiliserte kamerarigger, og var nok en av årsakene til at MI6 investerte omlag 200 millioner i Queenstown-regionen. Det er slettes ikke verst at en liten by på størrelse med Molde kan få frem en innovatør som deler scene med giganter som Industrial Light & Magic, Pixar og Foundry. Da New Zealands finansminister i 2017 la 1.4 mrd inn i den regelstyrte insentivordningen, var det med henvisning til hvordan filmmiljøet bidro til utvikling av ny teknologi av verdi også for andre samfunnsområder.

Kanskje vi kan få til noe lignende på sikt? Vi har teknologimiljøer som trenger omstilling, det eneste vi mangler er rammevilkår som kan få opp produksjonsvolumet.

Nettopp Irland, New Zealand og British Columbia er land/regioner vi ofte konkurrerer med, og som i topografi og folketall kan minne om Norge. Istedenfor å bekymre seg over hvorvidt det er stas med Tom Cruise på Preikestolen, bør norske produsenter heller bekymre seg over hvordan norsk filmpolitikk nå for alvor sakker akterut (se tabell). Det blir bakstrebersk å arbeide for en insentivordning som skal prioritere mellom prosjekter utviklet i Norge og utlandet. Vi må kreve en regelstyrt insentivordning som vil styrke norske produsenters og dramaseriers tilgang på internasjonal kapital og markeder, på lik linje som den vil styrke norske leverandørers tilgang på internasjonale prosjekter.

Offentlig stimuli av film- og dramaproduksjon:

Både kulturminister Widvey og ettertfølgeren Helleland hevdet at den offentlige filmfinansieringen i Norge holder et svært høyt nivå. Som tabellen viser er det riv ruskende galt. Hvordan skal filmpolitikken sikre et sunt produksjonsnivå i Norge, når sentrale politikere tror vi er verdensmestre? Når engelskspråklige land og stater ikke bare har et mye større marked, men også et relativt sett mye høyere støttenivå enn Norge?

Når krybben er tom, bites hestene, sa Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen på samme konferanse i Tromsø. Det er en treffende analyse av den filmpolitiske offentligheten, men neppe en god strategi for å sikre en nødvendig vekst for filmfeltet. Bransjen må samle seg om en regelstyrt insentivordning, og vi må kreve at insentivordningen vurderes utifra både kultur- og næringsmessige aspekter. Uten en forutsigbar insentivordning blir både leverandører og produsenter satt på sidelinjen av en rivende teknologisk og markedsmessig utvikling.

Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon

Kilder:

British Columbia (dette inkluderer ikke føderale insentiver eller støtteordninger, som ville gjort tallet vesentlig høyere)

Irland 1 og Irland 2

New Zealand

Norge: NFI – årsrapport 2017. Tall inkluderer støtte i alle formater, insentivordning og regional filmsatsing. For å ha sammenlignbare størrelser (finansiering av produksjon), er tilskudd til dataspill og lansering ekskludert fra denne totalen.