”Den norske islamisten” viser hvor avgjørende det var at Høyesterett avviste PSTs konfiskering av filmskapernes materiale. Men filmen er også et offer for dette overtrampet – den rekker ikke å gi oss et fordypende nok innblikk i hvem de norske islamistene er, selv om den er et viktig varsko.
Om bare Ulrik Rolfsen og Adel Khan Farooq hadde fått mer tid til å følge den norske islamisten Ubaydullah Hussain og hans nettverk, var min første tanke etter å ha sett dokumentaren som i går hadde premiere på NRK Brennpunkt og Nett-tv (du kan se filmen her). Da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) konfiskerte filmmaterialet deres tok prosjektet en ny vending og den unike tilgangen Farooq hadde til det radikaliserte miljøet opphørte. Isteden valgte filmskaperne å gå videre i den eneste retningen som ga mening – å utvide tematikken til også å handle om filmens egen tilblivelse og rolle.
Det er noe Rolfsen og Farooq håndterer på en utmerket måte. Men det oppleves, til tross for sin dramatikk og avgjørende betydning for ytringsfriheten, som et lite antiklimaks. For fram til da har vi fått et helt spesielt innblikk i hvordan lederen av Profeten Ummah reflekterer over Islams rolle i det norske samfunnet og hvordan han og et internasjonalt nettverk jobber for å rekruttere unge menn til de radikale islamske miljøene. Farooq har her gjort et stykke solid journalistisk arbeid som viser hvor farlig den tilsynelatende gemyttlige Hussain i realiteten er. De behøver ikke presse denne selvutnevnte talsmannen for det radikale Islam, han utleverer seg i fullt monn. Som når han med en grotesk barnslig glede blir oppildnet av terroranslagene i Paris og København og erklærer at nå vil muslimer flokke seg til Syria for å kjempe.
De nøyaktige omstendighetene rundt hans rolle er aldri helt klare. Så tett slipper han ikke Farooq inn på seg. Men det er tydelig at hans vennlige vesen spiller en avgjørende rolle for å lokke unge menn inn i miljøet. I pressens omtale av filmen er det ofte gjort et nummer av at mennene i det radikaliserte miljøet framstår som sympatiske og humane. Men det er nettopp denne menneskeliggjøringen som er en forutsetning for en videre forståelse av hvem disse enkeltidividene er. Som Deeyah Khan viste i sin avmaskering av islamske mørkemenn i Jihad – hellige krigere og Pål Refsdal fikk fint fram i Dugma, er det de sårbare sprekkene i den militante rustningen som bringer oss tettere på dem, ofte på måter som er ubehagelige, men helt avgjørende for en mer grunnleggende forståelse for hvordan de kan bekjempes. Det sier noe om nivået på debatten når det oppfattes som oppsiktsvekkende at militante islamister også ler av vitser, koser seg sammen over en pizza og mimrer over den gangen de spilte fotball for Skeid.
Det mest hjerteskjærende er å oppleve unge gutter i levende live, sprekkferdige av nyreligiøs og ungdommelig glød, bli sendt av gårde til fronten i Syria der noen av dem, som Thom Karlsen (24), blir drept i krigen. Hussain sender dem ”faderlig” av gårde til slakterbenken, og det er når 18-åringen ”Peter” blir arrestert på flyplassen at nettverket for denne rekrutteringen rakner og filmprosjektet stanser opp fordi PST griper inn. I et siste opptak med en stresset Hussain konfronterer Rolfsen ham på en måte som kanskje ikke var mulig for Farooq da han var ”embedded” i miljøet. På spørsmål om hvorfor han ikke reiser til Syria selv, blir Hussain unnvikende og viser til en kronisk sykdom han ikke vil utdype. Men de mest avslørende opptakene er ikke nødvendigvis slike verbale konfrontasjoner, men Farooqs tålmodige observasjon av Hussains oppførsel i hverdagen, når han er på sitt mest selvsikre.
Men jeg skulle som nevnt ønske at filmskaperne kom lengre i sin avdekking av dette miljøet. Noe som fortjener mer oppmerksomhet er det faktum at de to unge mennene som i filmen lar seg rekruttere til krigen for IS er etnisk norske konvertitter/revertitter. Farooq og Rolfsen kommer aldri nær disse guttene, i hvert fall ikke i opptakene vi får se, men det er et spørsmål som bare vokser i styrke i løpet av filmen: hvorfor gjør de dette? Og hva slags mekanismer har ført til denne oppsiktsvekkende reisen? Det var det som gjorde Deeyah Khans dokumentar så berikende, at hun gikk i klingen på jihadistene og fikk de til å åpne seg om sin smertefulle, paradoksale reise.
Men om ikke Farooq og Rolfsen rakk over det denne gangen, så ligger det en ny film der og venter på dem. Mye tyder på at sannheten om de norske islamistene ligger mye nærmere vår egen umiddelbare virkelighet enn det er komfortabelt å tenke på. Vi får bare håpe at PSTs overtramp ikke har skremt de under jorda for godt.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
”Den norske islamisten” viser hvor avgjørende det var at Høyesterett avviste PSTs konfiskering av filmskapernes materiale. Men filmen er også et offer for dette overtrampet – den rekker ikke å gi oss et fordypende nok innblikk i hvem de norske islamistene er, selv om den er et viktig varsko.
Om bare Ulrik Rolfsen og Adel Khan Farooq hadde fått mer tid til å følge den norske islamisten Ubaydullah Hussain og hans nettverk, var min første tanke etter å ha sett dokumentaren som i går hadde premiere på NRK Brennpunkt og Nett-tv (du kan se filmen her). Da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) konfiskerte filmmaterialet deres tok prosjektet en ny vending og den unike tilgangen Farooq hadde til det radikaliserte miljøet opphørte. Isteden valgte filmskaperne å gå videre i den eneste retningen som ga mening – å utvide tematikken til også å handle om filmens egen tilblivelse og rolle.
Det er noe Rolfsen og Farooq håndterer på en utmerket måte. Men det oppleves, til tross for sin dramatikk og avgjørende betydning for ytringsfriheten, som et lite antiklimaks. For fram til da har vi fått et helt spesielt innblikk i hvordan lederen av Profeten Ummah reflekterer over Islams rolle i det norske samfunnet og hvordan han og et internasjonalt nettverk jobber for å rekruttere unge menn til de radikale islamske miljøene. Farooq har her gjort et stykke solid journalistisk arbeid som viser hvor farlig den tilsynelatende gemyttlige Hussain i realiteten er. De behøver ikke presse denne selvutnevnte talsmannen for det radikale Islam, han utleverer seg i fullt monn. Som når han med en grotesk barnslig glede blir oppildnet av terroranslagene i Paris og København og erklærer at nå vil muslimer flokke seg til Syria for å kjempe.
De nøyaktige omstendighetene rundt hans rolle er aldri helt klare. Så tett slipper han ikke Farooq inn på seg. Men det er tydelig at hans vennlige vesen spiller en avgjørende rolle for å lokke unge menn inn i miljøet. I pressens omtale av filmen er det ofte gjort et nummer av at mennene i det radikaliserte miljøet framstår som sympatiske og humane. Men det er nettopp denne menneskeliggjøringen som er en forutsetning for en videre forståelse av hvem disse enkeltidividene er. Som Deeyah Khan viste i sin avmaskering av islamske mørkemenn i Jihad – hellige krigere og Pål Refsdal fikk fint fram i Dugma, er det de sårbare sprekkene i den militante rustningen som bringer oss tettere på dem, ofte på måter som er ubehagelige, men helt avgjørende for en mer grunnleggende forståelse for hvordan de kan bekjempes. Det sier noe om nivået på debatten når det oppfattes som oppsiktsvekkende at militante islamister også ler av vitser, koser seg sammen over en pizza og mimrer over den gangen de spilte fotball for Skeid.
Det mest hjerteskjærende er å oppleve unge gutter i levende live, sprekkferdige av nyreligiøs og ungdommelig glød, bli sendt av gårde til fronten i Syria der noen av dem, som Thom Karlsen (24), blir drept i krigen. Hussain sender dem ”faderlig” av gårde til slakterbenken, og det er når 18-åringen ”Peter” blir arrestert på flyplassen at nettverket for denne rekrutteringen rakner og filmprosjektet stanser opp fordi PST griper inn. I et siste opptak med en stresset Hussain konfronterer Rolfsen ham på en måte som kanskje ikke var mulig for Farooq da han var ”embedded” i miljøet. På spørsmål om hvorfor han ikke reiser til Syria selv, blir Hussain unnvikende og viser til en kronisk sykdom han ikke vil utdype. Men de mest avslørende opptakene er ikke nødvendigvis slike verbale konfrontasjoner, men Farooqs tålmodige observasjon av Hussains oppførsel i hverdagen, når han er på sitt mest selvsikre.
Men jeg skulle som nevnt ønske at filmskaperne kom lengre i sin avdekking av dette miljøet. Noe som fortjener mer oppmerksomhet er det faktum at de to unge mennene som i filmen lar seg rekruttere til krigen for IS er etnisk norske konvertitter/revertitter. Farooq og Rolfsen kommer aldri nær disse guttene, i hvert fall ikke i opptakene vi får se, men det er et spørsmål som bare vokser i styrke i løpet av filmen: hvorfor gjør de dette? Og hva slags mekanismer har ført til denne oppsiktsvekkende reisen? Det var det som gjorde Deeyah Khans dokumentar så berikende, at hun gikk i klingen på jihadistene og fikk de til å åpne seg om sin smertefulle, paradoksale reise.
Men om ikke Farooq og Rolfsen rakk over det denne gangen, så ligger det en ny film der og venter på dem. Mye tyder på at sannheten om de norske islamistene ligger mye nærmere vår egen umiddelbare virkelighet enn det er komfortabelt å tenke på. Vi får bare håpe at PSTs overtramp ikke har skremt de under jorda for godt.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
