Hvert år er tilsynelatende den samme historien. På våren kommer de kunstneriske ambisøse filmene på kino, med nokså lave besøkstall. På høsten kommer de store kommersielle filmene, og besøket går i taket. Denne våren er flere norske, mer kunstnerisk orienterte filmer klare for premiere. Unnur Sande, administrerende leder i Arthaus, advarer mot å se på tidligere års besøkstall som et tegn på at nisjefilmen sliter.

– Jeg er ikke så begeistret for at man skal definere trender ut fra korte tidsperioder. Det vi i Arthaus kan mye om, er distribusjon av kvalitetsfilm fra hele verden, og det er ingenting som tyder på at den har dårligere marked nå enn for ti år siden. Denne våren har vært en av de beste for Arthaus på mange år. Det britiske kammerspillet 45 years har nådd over 50 000 besøkende, og Sauls sønn – en knyttneve av en film om Holocaust – er sett av over 12 000 så langt. Det samme gjelder islandske Stabukker.

– Men vi ser at i de siste par årene har det kommet flere distributører av smalere kinofilm, legger hun til.

– Det har ført til økning i antall titler og dermed større konkurranse mellom filmene om plass på kinoene. Da er spørsmålet hvor mange kunstneriske filmer et marked kan absorbere.

Prøvekluter for distributørene

To av distributørene som denne våren prøver seg på norsk film, er Arthaus og Another World Entertainment. Arthaus har tidligere hatt få norske filmer, men er nå inne som distributør på Kim Hiorthøys Løperen og hesten (under produksjon, les mer om den her) og Patrik Syversens Det som en gang var. Sistnevnte hadde premiere før helgen, og har per tirsdag 22. mars 1101 besøkende.

Markedssjef Nille Elvin Stormoen forteller at distribusjonsarbeidet med norske filmer er mer omfattende enn for de utenlandske.

– Hovedforskjellen er at vi ikke kan basere oss på hva noen andre har gjort. Filmene vi vanligvis distribuerer har vært vist i andre territorier tidligere, og da kan vi ofte utveksle noen erfaringer med distributører i lignende markeder som vårt, eller se til filmens hjemmemarked. Det er annerledes nå, på disse filmene er vi førstemann ut.

Det krever et mer presist arbeid med å definere filmens målgruppe.

– Vi har relativt beskjedne budsjetter, så vi må vite hvem vi skal nå og hvordan. Vi må jobbe veldig målrettet, og samtidig bruke den spisskompetansen vi har i Arthaus, forteller Stormoen.

Sjangertro skrekk

I Another World Entertainment ser de etter filmer de synes er interessante og tenker kan stikke seg ut, forteller markedsansvarlig Atli Bjarnason. 

– Forskjellen på de norske og de utenlandske prosjektene vi jobber med er at vi kommer mye tidligere inn i de norske. Her er vi gjerne med allerede fra produksjonsstadiet, så det er mye mer arbeid. Når vi henter inn utenlandske filmer gjør vi i større grad en kurateringsjobb. De filmene har et apparat rundt seg, og vi får bare i oppgave å lansere dem.

I år vil Another World Entertainment distribuere tre norske filmer; Sensommer og Cave av Henrik Martin Dahlsbakken, og Huset av Reinert Kiil. Sensommer er ifølge Bjarnason den eneste av dem som kan kalles en arthousefilm.

– Huset er en skrekkfilm. Den er riktignok ambisiøs, men en arthousefilm er det ikke. I tillegg snuser vi på noen norske prosjekter som ikke vil være klare for kino i 2016.

Huset kommer på kino 15. april, og betegnes av distributøren som en sjangertro skrekkfilm, mens Cave beskrives som en storfilm, og kommer til høsten.

– For Cave gir forventningene seg litt selv med tanke på sjangertilhørighet og størrelsen på filmen, mener Bjarnason.

– Sensommer er derimot litt smalere. Men vi er optimistiske der også. Dahlsbakken har begynt å gjøre seg til et kjent navn, og er et kjempetalent. Vi tenker at filmen ikke nødvendigvis vil velte noen publikumsrekorder, men at den kan gjøre det ganske bra.

Hva markedsføringen signaliserer

Bjarnason forteller at det er flere måneder til Cave kommer på kino, men de har allerede begynt med markedsføringen, og slapp en teasertrailer på VG og Filmweb i forrige uke.

– Der tenker vi langsiktig løp og legger en del ressurser i lanseringsarbeidet. Det blir en bred og omfangsrik markedsføring, for målgruppen er i grunn alle. Mens med Sensommer prøver vi å nærme oss publikum på en litt annen måte. Der skal vi ikke favne alle, men forsøke å rette oss mer inn mot et voksent publikum. Nå er det litt ubehagelig å dele publikum inn i rene grupper, men skal vi tenke tradisjonelt er vel Sensommer mer en kvinnefilm enn en mannefilm. Det er en film med en godt voksen kvinne i hovedrollen. Og vi er jo ikke bortskjemt med slike hovedkarakterer.

Bjarnason understreker viktigheten av at markedsføringen speiler hva slags film man selger.

– Omfanget av markedsføringen signaliserer noe om hva slags film det er. I april kommer vi for eksempel med I skyggen av kvinner, som får en liten lansering. Det er en fransk pratefilm i svart-hvitt. Hvis vi hadde dekket byen med kjempesvære plakater ville det gitt inntrykk av at vi sitter med en ganske annen film enn det vi faktisk gjør. Noen filmer er litt sånn at de har et begrenset publikumspotensiale, og det publikum som ser den forventer at det skal være en litt alternativ film, mener han.

– Selv om vi vil at alle filmene våre skal få mest mulig synlighet må man begrense seg litt også. Både på grunn av begrensningene et budsjett legger, men også for å være tydelig på hvilke signaler man sender ut om filmen. Så vil man i tillegg prøve å spare kreftene til de filmene som trenger ekstra mye ressurser.

Realistiske forventninger

Å estimere seertallene til en film betegnes av Stormoen i Arthaus som utfordrende, men viktig – for at alle involverte skal ha en felles forståelse for hva som er realistisk.

– Vi får en følelse når vi viser filmer til kinosjefer, kjører testvisninger, og ser hva slags engasjement som finnes hos publikum. Vi pleier å treffe på våre estimater, men vi er mest opptatt av å ha en felles forventning for oss og de medvirkende. Det skal ikke være for stort gap mellom hva vi og filmskaperne forventer.

I noen tilfeller kan urealistiske publikumsmål legge en demper på at filmen faktisk gjør det ganske godt, mener hun.

– I forbindelse med Louder than bombs var det mye snakk om at den ikke nådde kjempebra besøk, men fra vårt ståsted fikk den fine tall. Det er bare en håndfull filmer i Arthaus sin historie som har hatt over 50 000 besøkende. Det er en risiko at det blir et stort gap mellom hva man må tjene for å gå i null, og hva som er realistisk for en kunsnerisk ambisiøs norsk film. Et slikt fokus er synd for filmskaperen. Og da ser man helt bort fra at det er laget en særdeles god film som er solgt til mange territorier og som var med i Cannes. Man ser ikke på filmen som den suksessen den faktisk er.

Sande understreker at Arthaus heller ikke først og fremst er opptatt av tallene.

– Arthaus er en stiftelse med klare kulturelle mål. Vi skal tilby publikum det som går utenfor hovedstrømmen og sette filmene inn i en større sammenheng i vår formidling. Det gir oss flere suksesskriterier, men vi er selvfølgelig ogå avhengig av at virksomheten går rundt.

Filmens videre liv

En annen gjenvendende diskusjon har vært om de smalere filmene skal finne sitt publikum på kino, eller om de hører hjemme på andre plattformer. Sande i Arthaus mener den smalere filmen enn så lenge ikke har det så lett på digitale plattformer.

– Denne type film må pleies grundig, og det er et problem ved VOD – det er foreløpig ikke noen særlige muligheter for å posisjonere seg, eller markedsføre enkeltfilmer. De blir liggende i en liste over filmtitler. Da er det en kunst å få filmene synliggjort.

Når Det som en gang var er ferdig på kino, kommer den i første omgang til å gis ut på DVD.

– Det gjør vi foreløpig med alle våre filmer, forteller Sande.

– DVD-markedet for den type film vi distribuerer har ikke vært i like stort fall som de helkommersielle filmene. Det er fortsatt en inntektskilde for oss.

Hvorvidt Arthaus skal plukke opp flere norske prosjekter kommer an på hvordan det går med prosjektene de har nå.

– Det er viktig at filmene passer inn i Arthaus-merkevaren, presiserer Stormoen.

– Et av privilegiene vi har ved å jobbe på måten vi gjør per i dag, er at vi stort sett får se den ferdige filmen før vi tar den inn i vår line-up. Det gjorde vi også med Det som en gang var. Hvis vi skal ha flere norske filmer vil det nok også bety at vi i større grad må inngå et samarbeid på et tidligere stadium.

Arthaus har vurdert å etablere en egen distribusjonsplattform for norske arthousefilmer, men vil se nærmere på det mot slutten av året med erfaringene fra to norske lanseringer i ryggen.

– Vi får se når filmene har spilt seg ut og vi kan evaluere hvordan de klarte seg. Ikke bare i krone og øre, men for å se om vi oppnådde noe mer i møtet mellom filmene og publikum, sier Sande.

– Distribusjon av verdensfilmen skal fortsatt være vårt hovedanliggende, så får vi se hva som skjer.

Vårens norske kinofilmer:
Mannen fra Snåsa 22. januar
Gråtass – Gøy på landet! 5. februar
Birkebeinerne 12. februar
Welcome to Norway 4. mars
Det som en gang var 18. mars
Grand Hotel 08. april 2016
El Clásico 15. april 2016
Huset 15. april 2016
Pyromanen 22. april 2016
Sensommer 17. juni 2016