– Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

– Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

Det er helt feil at norsk film går dårlig på kino. Publikumstallene har aldri ligget så høyt som de siste årene, forteller bransjeaktører. Men arthousefilmen sliter. – Vi må i større grad differensiere filmene og hva målene deres er, mener avdelingsdirektør i Lanseringsavdelingen ved NFI, Stine Helgeland.

Med jevne mellomrom kommer ramaskrikene om at norsk film går dårlig på kino, i år særlig rundt dårlig oppslutning om De Nærmeste og Dirk Ohm. Men i følge Stine Helgeland, avdelingsdirektør i Lanseringsavdelingen ved Norsk Filminstitutt, stemmer det heldigvis ikke at færre ser norsk film på kino.

– 2014 var sammen med 2011 de to toppårene for norsk film de siste 15 årene. Da hadde norsk film nesten 25 prosent markedsandel. Vi ser heller at norsk film har tatt en stadig større del av kinomarkedet.

Stine Helgeland
Stine Helgeland

Grunnen til de tilbakevendende hylekorene kommer ifølge Helgeland delvis på grunn av pressen.

– Man liker å skrive om norsk kulturliv når det er på topp eller i bunn. Det er litt sensasjonspreget. Men dette er jo en sensasjon den andre veien – publikumstallene har aldri ligget så høyt og stabilt som de siste årene.

Produsent Synnøve Hørsdal i Maipo støtter den vurderingen.

– Pressen prøver med jevne mellomrom å påstå at det er krise i norsk film! Og det er jo ikke riktig i det hele tatt. Norsk film går som bare det, og nordmenn går mye på kino.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo
Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo

Den mindre tabloide og sensasjonelle forklaringen på oppfatningen om at norsk film går trått, kan være hvordan filmåret er lagt opp. De mindre norske filmene kommer på våren, tilnærmet ingen norske filmer slippes i sommermånedene, og de store popcornkioskvelterne klemmes inntil hverandre utover høsten. Slik også i år. Her med en oversikt over besøkstall på vårens norske kinofilmer.

Besøkstall for vårens filmer

  • Staying Alive: 82 182
  • Kvinner i for store herreskjorter: 21 931
  • De nærmeste: 8 863
  • Svenskjævel: 8 693
  • Brødre: 8 634
  • Drone: 7 081
  • Den tilfeldige rockestjernen: 4 990
  • Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant: 3 257
  • Å vende tilbake: 2 672

– Det er ingen hemmelighet at året startet dårlig for norsk film, sier Helgeland.

– Og det er ikke uvanlig. Med unntak av i fjor, har vårsesongen pleid å være mye svakere enn høstsesongen. Det er en tendens vi har sett over flere år. De store barne- og familiefilmene og flere av filmene som har fått produksjonstilskudd etter markedsvurdering i NFI legges til høsten, og de tar mye av markedet. Så har du mange små filmer som har et ganske lavt besøk. Mellomfilmene er det ikke så mange av lenger, de som får mellom 80 000 og 120 000 besøkende.

– Vi har analysert tallene for å se om det foregår en blockbusterifisering, at det er slik at de store tar så mye publikum at de små blir marginalisert. Men det er ikke helt sånn heller, forteller hun.

Det ser heller ikke ut som volumet av norske filmer er et problem.

– I de årene hvor antall norske filmer har ligget høyt, har også markedsandelen ligget høyt. De to toppårene 2011 og 2014 hadde henholdsvis 33 og 34 norske filmpremierer. De andre årene har antall filmer i gjennomsnitt ligget på 25. Det trengs et høyt produksjonsvolum for å få en høy markedsandel, men det betyr ikke nødvendigvis at alle filmene skal opp på kino når de er ferdige.

– Nå er det heller ikke sånn at alle filmer har samme måltall, legger hun til.

– For noen er 30 000 et bra besøk, mens for en bredt anlagt familiefilm er det veldig dårlig. Vi må i større grad differensiere filmene og hva målene deres er, mener hun.

En tett høst

– I år kom det spesielt mange filmer med et begrenset potensial, sier Christin Berg, programdirektør i Nordisk Film Kino om vårens filmer.

Christin Berg
Christin Berg

– Før sommeren har det ikke vært noen store barne- eller familiefilmer som har dratt oppmerkomsheten til norsk film til noe positivt. Dessuten kommer det nærmest ingen norske filmer mellom april og august. Nå kommer Høvdinger i juli, men det ble bestemt sent, og kom på initiativ fra oss – vi ønsker flere filmer på sommeren.

Stine Helgeland sier både NFI og kinoene bekymrer seg for at høstens store filmer kommer for tett på hverandre. Samtidig mener hun det er noe markedet til en viss grad må styre.

– Det er ikke vår rolle å pålegge produsenter og distributører å gå ut på et spesielt tidspunkt. Men det er likevel en diskusjon vi må ta med bransjen med jevne mellomrom.

 – Generelt er produsenter og distributører litt redde for våren, tror hun.

– I fjor var et unntak, Karsten og Petra på vinterferie kom i januar, og Doktor Proktors prompepulver i mars. Det ble en god vår, med sterk norsk markedsandel.

Hun mener det burde være mulig å få noen flere filmer over på våren, om bare produsentene hadde turt.

– Samtidig investeres det så mye penger og krefter i en film at alle produksjoner selvsagt ønsker seg det optimale tidspunktet. Og at høsten er den beste tiden av året blir en selvoppfyllende profeti. Jeg tror det er mange norske filmer som kommer til å gå bra til høsten, men noen blir jo taperne. Alle kan ikke gjøre det like bra.

Tørr sommer

– Barnefilmfronten er maksa denne høsten, og det bekymrer oss, sier Christin Berg.

Storfilmer på kino høsten 2015

  • Bølgen 28. august
  • Karsten og Petra på safari 4. september
  • Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin 25. september
  • Doktor Proktors tidsbadekar 16. oktober
  • Julekongen – Full rustning 13. november
  • Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa 1. juledag

Berg forteller kinoen forventer at høstens fem familiefilmer vil få besøk på mer enn 250 000. Det kommer i tillegg til en film som Pixars Inside Out, hvor de forventer like høyt besøk. For Berg blir det da en bekymring om kinoene får plass til så mange besøkende som mulig – på alle filmene.

– For publikum er jo dette bra, de kan fråtse i filmer. Men for kinoer med få saler er det vanskelig å hente ut alt potensialet, mener hun.

– Det har ikke kommet verken en norsk eller utenlandsk barnefilm siden påske, omtrent. Mellom april og sent august kommer kun én stor barnefilm, nemlig Minions. Vi kunne ønsket å ha for eksempel Karsten og Petra-filmen allerede i mai – siden den allerede er ferdig.

– Produsenter og distributører er veldig redde for sola. Det forstår jeg. Men om en film har premiere i mai og kan spille gjennom sommeren vil den kanskje oppnå det samme totalbesøket som om vi får den inn på høsten der filmene ender opp med å kanibalisere hverandre. Men hvordan dette ville sett ut får vi aldri vite, for det er ingen som tør.  

Når det kommer til sommerlansering av filmer forteller Berg at de dessverre ikke har så gode tall å vise til.

– Den siste filmen som hadde premiere på sommeren var Hjelp, vi er i filmbransjen. Den hadde premiere 22. juli i 2011. Den mistet piffen før den fikk startet, dessverre. Folk er så redde for å sette opp film på sommeren at vi aldri får vist det motsatte. Men det krever noe av oss kinoer også. En forpliktelse om at skal vi ha en sommerlansering må vi la den gå gjennom sola og inn i regnværsdagene også. Det må være et samarbeid mellom kino, produsent og distributør.

HJELP_VI_ER_I_FILMBRANSJEN_JENNY&ODD rushprint
«Hjelp, vi er i filmbransjen» – sist gang en norsk film våget seg på kinopremiere om sommeren.

Kinoens helhetssyn

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo, mener det er meget mulig at flere storfilmer kunne vært flyttet over til våren. Men som produsent må hun først og fremst se på hva som er best for hvert enkelt film.

Doktor Proktor som kom i mars i fjor hadde en fantastisk start. Så kom finværet, og besøkstallene sank dramatisk. Nå gikk den veldig godt til slutt, men været påvirker jo veldig. Det handler ikke om å synse, det er noe vi vet.

Når det gjelder Christin Bergs forslag om å tørre å la filmene gå over lengre perioder utover vår og sommer, er ikke Hørsdal helt fremmed for tanken.

– Det kan vi sikkert diskutere, og det kommer an på hvilke filmer man vil prøve det med. Men det er ikke noe man har fått til så langt. Kinoene må se på helheten, mens vi som produsenter må se på hver enkelt film. 

Tunge tider for arthousefilmen

– I pressen snakker man gjerne om norsk film som om det var en egen sjanger. Det mener jeg er feil. Norsk film er like sammensatt som all annen film, understreker Christin Berg.

– I forrige uke viste vi en dokumentar om Stig Sæterbakken, og i fjor lå Børning på besøkstoppen. Det er spennvidden vi snakker om. Men norske filmer blir ofte sammenlignet med hverandre, i stedet for å sammenligne med andre filmer i samme sjanger.

Derfor mener hun det er verdt å studere vårens besøkstall nærmere ut fra hvilken type filmer som er berørt.

– Vi kan dvele ved hva som skjer med den norske arthousefilmen. Kunstfilmen som henvender seg til et voksent, intellektuelt publikum. Der har vi leie tall å vise til i år. En film som De Nærmeste fikk gode kritikker, men ble lite besøkt. Så kan vi spørre hvorfor, er det på grunn av tematikken, om søskensex? Var tidspunktet feil? Eller hadde den bare ikke større potensial?

Berg mener kunstfilm helt klart hører hjemme på kino, men at noe av vårens problem kan ha vært at det kom flere filmer på samme tid, rettet mot det samme markedet.

– Det har gått ting på kino i år som folk ikke har fått med seg en gang. Lanseringen av filmen blir kanskje for usynlig, kanskje skrikes det ikke høyt nok. De nærmeste går faktisk på kino enda!

Dirk Ohm - versjon 3
Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant

– Så har du en film som Dirk Ohm. Hvorfor ville ikke folk se den, spør hun.

– Når filmer får dårlige besøkstall er det lett å bli etterpåklok. Var tittelen feil? Plakaten? Var ikke filmen god nok? Nå snakker jeg ikke spesielt om Dirk Ohm, men generelt. Noen ganger må man innse at tidspunkt ikke er alt, men at man kanskje har laget en film folk rett og slett ikke har lyst til å se. Men hvordan unngå å bruke millioner av kroner på en film som bare blir sett av 3000 på kino? Det skal jo ikke skje, men av og til skjer feilvurderinger, mener hun.

– Men det snakkes mye om hvordan man kan evaluere slike ting i etterkant, og jeg synes å se at vi er inne i en analyseringstid hvor man snakker mer om prosjektene etterpå, og hvorfor ting gikk som de gikk.

Berg mener det er åpenbart at folk gjerne vil se norsk film. Og i alle typer sjangere.

– Men vi ser at disse markedsstøttede store filmene trekker mye folk, mens arthousefilmer sliter mer. Og det gjelder ikke bare for norsk film, det ser vi også internasjonalt – med noen unntak, selvsagt. Men hva skyldes det?

– Jeg tror kino trenger å bli kulere i folks bevissthet. Akkurat nå er det kulere å fortelle at man har sittet hjemme en søndagskveld for å se en sesong av en tv-serie enn å fortelle at man har brukt dagen på å se tre filmer på kino. Folks vaner endrer seg, og da må vi bevisstgjøre folk. Går alle mindre på kino, så svekkes kinoene. Og folk vil jo ikke det. Men de ser ikke nødvendigvis konsekvensene med det samme.

5 kommentarer til – Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

  1. Ei lita retting: «Bambieffekten» hadde premiere 29. juli 2011, veka etter «Hjelp, vi er i filmbransjen», så den var ikkje den siste norske filmen med sumarpremiere. Når det er sagt, endå færre såg »Bambieffekten» enn «Hjelp, vi er i filmbransjen».

    Dog, det var vel andre eksterne ting som påverka filmane i dette tidsrommet – meir enn nødvendigvis at det var sumar. Fleire kinoar var vel stengde nettopp helga etter den 22. juli.

  2. Det kommer en liten norsk indie-action i sommer..(Høvdinger). Lykke til Irasj&co.
    Ellers, til artikkelen så er det vel ingen spørsmål OM folk skal de norske block-buster barnefilmene, hverken iår , ifjor eller neste år! De blir sette. Hvorfor er det ingen som ser de andre MÅ man jo nå spørre seg grundig om og hvilket mandat kino, distributører og bevilgende myndigheter skal ha for å balansere publikumssvikten tilbake til noe mer realistisk forventningsfull?
    Det handler vel også om mengde norske filmer på kino, lanseringstidspunkt, samkoordinering av type film til samme periode på kino?

    Man er ikke prisgitt at publikum MÅ se film på kino lenger, dessverre.

    Kanskje mer av støttemidlene også skal fordeles til de som tør å satse primært på nye plattformer uten at det nødvendigvis senker tallene på norsk kinobesøk? Da blir investeringsviljen større for mindre filmer kanskje, samt «romsligere» både for publikum og produsenter å velge blant landets kinoer fremover…

  3. «Pornopung» hadde premiere 19. juli 2013 og hadde 64.827 besøk på kino. «Pelle politibil på sporet» ble lansert 3. mai samme år og hadde et langt liv på kino. Besøket endte på 158.087. Så norsk film kan også fungere på kino om sommeren.

  4. Arild Kalkvik, du har selvsagt helt rett. Både «Pornopung» og «Pelle Politibil på sporet» kom etter «Hjelp, vi er i filmbransjen». Jeg tenkte feil i forhold til årstall i farta. Begge filmene oppnådde gode resultater, men samtidig hadde nok produsentene håpet på et enda høyere besøk. Uansett, helgens rekordbesøk på «Jurassic World» (uten sammenlikning forøvrig) viser at film kan fungere godt på kino også om sommeren.Nå heier vi på «Høvdinger», som har premiere snart.

  5. Etter å ha jobbet med arthouse film i noen år må jeg si at jeg i det store og hele er imponert over besøkstallene på de norske filmene så langt i 2015. Mange utenlandske filmer med priser fra de største festivalene kan bare drømme om tilsvarende besøkstall på kino i Norge. Jeg har skrevet litt om dette i Z filmtidsskrift: bit.ly/1Sn08Vt

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

– Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

Det er helt feil at norsk film går dårlig på kino. Publikumstallene har aldri ligget så høyt som de siste årene, forteller bransjeaktører. Men arthousefilmen sliter. – Vi må i større grad differensiere filmene og hva målene deres er, mener avdelingsdirektør i Lanseringsavdelingen ved NFI, Stine Helgeland.

Med jevne mellomrom kommer ramaskrikene om at norsk film går dårlig på kino, i år særlig rundt dårlig oppslutning om De Nærmeste og Dirk Ohm. Men i følge Stine Helgeland, avdelingsdirektør i Lanseringsavdelingen ved Norsk Filminstitutt, stemmer det heldigvis ikke at færre ser norsk film på kino.

– 2014 var sammen med 2011 de to toppårene for norsk film de siste 15 årene. Da hadde norsk film nesten 25 prosent markedsandel. Vi ser heller at norsk film har tatt en stadig større del av kinomarkedet.

Stine Helgeland
Stine Helgeland

Grunnen til de tilbakevendende hylekorene kommer ifølge Helgeland delvis på grunn av pressen.

– Man liker å skrive om norsk kulturliv når det er på topp eller i bunn. Det er litt sensasjonspreget. Men dette er jo en sensasjon den andre veien – publikumstallene har aldri ligget så høyt og stabilt som de siste årene.

Produsent Synnøve Hørsdal i Maipo støtter den vurderingen.

– Pressen prøver med jevne mellomrom å påstå at det er krise i norsk film! Og det er jo ikke riktig i det hele tatt. Norsk film går som bare det, og nordmenn går mye på kino.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo
Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo

Den mindre tabloide og sensasjonelle forklaringen på oppfatningen om at norsk film går trått, kan være hvordan filmåret er lagt opp. De mindre norske filmene kommer på våren, tilnærmet ingen norske filmer slippes i sommermånedene, og de store popcornkioskvelterne klemmes inntil hverandre utover høsten. Slik også i år. Her med en oversikt over besøkstall på vårens norske kinofilmer.

Besøkstall for vårens filmer

  • Staying Alive: 82 182
  • Kvinner i for store herreskjorter: 21 931
  • De nærmeste: 8 863
  • Svenskjævel: 8 693
  • Brødre: 8 634
  • Drone: 7 081
  • Den tilfeldige rockestjernen: 4 990
  • Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant: 3 257
  • Å vende tilbake: 2 672

– Det er ingen hemmelighet at året startet dårlig for norsk film, sier Helgeland.

– Og det er ikke uvanlig. Med unntak av i fjor, har vårsesongen pleid å være mye svakere enn høstsesongen. Det er en tendens vi har sett over flere år. De store barne- og familiefilmene og flere av filmene som har fått produksjonstilskudd etter markedsvurdering i NFI legges til høsten, og de tar mye av markedet. Så har du mange små filmer som har et ganske lavt besøk. Mellomfilmene er det ikke så mange av lenger, de som får mellom 80 000 og 120 000 besøkende.

– Vi har analysert tallene for å se om det foregår en blockbusterifisering, at det er slik at de store tar så mye publikum at de små blir marginalisert. Men det er ikke helt sånn heller, forteller hun.

Det ser heller ikke ut som volumet av norske filmer er et problem.

– I de årene hvor antall norske filmer har ligget høyt, har også markedsandelen ligget høyt. De to toppårene 2011 og 2014 hadde henholdsvis 33 og 34 norske filmpremierer. De andre årene har antall filmer i gjennomsnitt ligget på 25. Det trengs et høyt produksjonsvolum for å få en høy markedsandel, men det betyr ikke nødvendigvis at alle filmene skal opp på kino når de er ferdige.

– Nå er det heller ikke sånn at alle filmer har samme måltall, legger hun til.

– For noen er 30 000 et bra besøk, mens for en bredt anlagt familiefilm er det veldig dårlig. Vi må i større grad differensiere filmene og hva målene deres er, mener hun.

En tett høst

– I år kom det spesielt mange filmer med et begrenset potensial, sier Christin Berg, programdirektør i Nordisk Film Kino om vårens filmer.

Christin Berg
Christin Berg

– Før sommeren har det ikke vært noen store barne- eller familiefilmer som har dratt oppmerkomsheten til norsk film til noe positivt. Dessuten kommer det nærmest ingen norske filmer mellom april og august. Nå kommer Høvdinger i juli, men det ble bestemt sent, og kom på initiativ fra oss – vi ønsker flere filmer på sommeren.

Stine Helgeland sier både NFI og kinoene bekymrer seg for at høstens store filmer kommer for tett på hverandre. Samtidig mener hun det er noe markedet til en viss grad må styre.

– Det er ikke vår rolle å pålegge produsenter og distributører å gå ut på et spesielt tidspunkt. Men det er likevel en diskusjon vi må ta med bransjen med jevne mellomrom.

 – Generelt er produsenter og distributører litt redde for våren, tror hun.

– I fjor var et unntak, Karsten og Petra på vinterferie kom i januar, og Doktor Proktors prompepulver i mars. Det ble en god vår, med sterk norsk markedsandel.

Hun mener det burde være mulig å få noen flere filmer over på våren, om bare produsentene hadde turt.

– Samtidig investeres det så mye penger og krefter i en film at alle produksjoner selvsagt ønsker seg det optimale tidspunktet. Og at høsten er den beste tiden av året blir en selvoppfyllende profeti. Jeg tror det er mange norske filmer som kommer til å gå bra til høsten, men noen blir jo taperne. Alle kan ikke gjøre det like bra.

Tørr sommer

– Barnefilmfronten er maksa denne høsten, og det bekymrer oss, sier Christin Berg.

Storfilmer på kino høsten 2015

  • Bølgen 28. august
  • Karsten og Petra på safari 4. september
  • Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin 25. september
  • Doktor Proktors tidsbadekar 16. oktober
  • Julekongen – Full rustning 13. november
  • Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa 1. juledag

Berg forteller kinoen forventer at høstens fem familiefilmer vil få besøk på mer enn 250 000. Det kommer i tillegg til en film som Pixars Inside Out, hvor de forventer like høyt besøk. For Berg blir det da en bekymring om kinoene får plass til så mange besøkende som mulig – på alle filmene.

– For publikum er jo dette bra, de kan fråtse i filmer. Men for kinoer med få saler er det vanskelig å hente ut alt potensialet, mener hun.

– Det har ikke kommet verken en norsk eller utenlandsk barnefilm siden påske, omtrent. Mellom april og sent august kommer kun én stor barnefilm, nemlig Minions. Vi kunne ønsket å ha for eksempel Karsten og Petra-filmen allerede i mai – siden den allerede er ferdig.

– Produsenter og distributører er veldig redde for sola. Det forstår jeg. Men om en film har premiere i mai og kan spille gjennom sommeren vil den kanskje oppnå det samme totalbesøket som om vi får den inn på høsten der filmene ender opp med å kanibalisere hverandre. Men hvordan dette ville sett ut får vi aldri vite, for det er ingen som tør.  

Når det kommer til sommerlansering av filmer forteller Berg at de dessverre ikke har så gode tall å vise til.

– Den siste filmen som hadde premiere på sommeren var Hjelp, vi er i filmbransjen. Den hadde premiere 22. juli i 2011. Den mistet piffen før den fikk startet, dessverre. Folk er så redde for å sette opp film på sommeren at vi aldri får vist det motsatte. Men det krever noe av oss kinoer også. En forpliktelse om at skal vi ha en sommerlansering må vi la den gå gjennom sola og inn i regnværsdagene også. Det må være et samarbeid mellom kino, produsent og distributør.

HJELP_VI_ER_I_FILMBRANSJEN_JENNY&ODD rushprint
«Hjelp, vi er i filmbransjen» – sist gang en norsk film våget seg på kinopremiere om sommeren.

Kinoens helhetssyn

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo, mener det er meget mulig at flere storfilmer kunne vært flyttet over til våren. Men som produsent må hun først og fremst se på hva som er best for hvert enkelt film.

Doktor Proktor som kom i mars i fjor hadde en fantastisk start. Så kom finværet, og besøkstallene sank dramatisk. Nå gikk den veldig godt til slutt, men været påvirker jo veldig. Det handler ikke om å synse, det er noe vi vet.

Når det gjelder Christin Bergs forslag om å tørre å la filmene gå over lengre perioder utover vår og sommer, er ikke Hørsdal helt fremmed for tanken.

– Det kan vi sikkert diskutere, og det kommer an på hvilke filmer man vil prøve det med. Men det er ikke noe man har fått til så langt. Kinoene må se på helheten, mens vi som produsenter må se på hver enkelt film. 

Tunge tider for arthousefilmen

– I pressen snakker man gjerne om norsk film som om det var en egen sjanger. Det mener jeg er feil. Norsk film er like sammensatt som all annen film, understreker Christin Berg.

– I forrige uke viste vi en dokumentar om Stig Sæterbakken, og i fjor lå Børning på besøkstoppen. Det er spennvidden vi snakker om. Men norske filmer blir ofte sammenlignet med hverandre, i stedet for å sammenligne med andre filmer i samme sjanger.

Derfor mener hun det er verdt å studere vårens besøkstall nærmere ut fra hvilken type filmer som er berørt.

– Vi kan dvele ved hva som skjer med den norske arthousefilmen. Kunstfilmen som henvender seg til et voksent, intellektuelt publikum. Der har vi leie tall å vise til i år. En film som De Nærmeste fikk gode kritikker, men ble lite besøkt. Så kan vi spørre hvorfor, er det på grunn av tematikken, om søskensex? Var tidspunktet feil? Eller hadde den bare ikke større potensial?

Berg mener kunstfilm helt klart hører hjemme på kino, men at noe av vårens problem kan ha vært at det kom flere filmer på samme tid, rettet mot det samme markedet.

– Det har gått ting på kino i år som folk ikke har fått med seg en gang. Lanseringen av filmen blir kanskje for usynlig, kanskje skrikes det ikke høyt nok. De nærmeste går faktisk på kino enda!

Dirk Ohm - versjon 3
Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant

– Så har du en film som Dirk Ohm. Hvorfor ville ikke folk se den, spør hun.

– Når filmer får dårlige besøkstall er det lett å bli etterpåklok. Var tittelen feil? Plakaten? Var ikke filmen god nok? Nå snakker jeg ikke spesielt om Dirk Ohm, men generelt. Noen ganger må man innse at tidspunkt ikke er alt, men at man kanskje har laget en film folk rett og slett ikke har lyst til å se. Men hvordan unngå å bruke millioner av kroner på en film som bare blir sett av 3000 på kino? Det skal jo ikke skje, men av og til skjer feilvurderinger, mener hun.

– Men det snakkes mye om hvordan man kan evaluere slike ting i etterkant, og jeg synes å se at vi er inne i en analyseringstid hvor man snakker mer om prosjektene etterpå, og hvorfor ting gikk som de gikk.

Berg mener det er åpenbart at folk gjerne vil se norsk film. Og i alle typer sjangere.

– Men vi ser at disse markedsstøttede store filmene trekker mye folk, mens arthousefilmer sliter mer. Og det gjelder ikke bare for norsk film, det ser vi også internasjonalt – med noen unntak, selvsagt. Men hva skyldes det?

– Jeg tror kino trenger å bli kulere i folks bevissthet. Akkurat nå er det kulere å fortelle at man har sittet hjemme en søndagskveld for å se en sesong av en tv-serie enn å fortelle at man har brukt dagen på å se tre filmer på kino. Folks vaner endrer seg, og da må vi bevisstgjøre folk. Går alle mindre på kino, så svekkes kinoene. Og folk vil jo ikke det. Men de ser ikke nødvendigvis konsekvensene med det samme.

5 Responses to – Det er ikke færre som ser norsk kinofilm

  1. Ei lita retting: «Bambieffekten» hadde premiere 29. juli 2011, veka etter «Hjelp, vi er i filmbransjen», så den var ikkje den siste norske filmen med sumarpremiere. Når det er sagt, endå færre såg »Bambieffekten» enn «Hjelp, vi er i filmbransjen».

    Dog, det var vel andre eksterne ting som påverka filmane i dette tidsrommet – meir enn nødvendigvis at det var sumar. Fleire kinoar var vel stengde nettopp helga etter den 22. juli.

  2. Det kommer en liten norsk indie-action i sommer..(Høvdinger). Lykke til Irasj&co.
    Ellers, til artikkelen så er det vel ingen spørsmål OM folk skal de norske block-buster barnefilmene, hverken iår , ifjor eller neste år! De blir sette. Hvorfor er det ingen som ser de andre MÅ man jo nå spørre seg grundig om og hvilket mandat kino, distributører og bevilgende myndigheter skal ha for å balansere publikumssvikten tilbake til noe mer realistisk forventningsfull?
    Det handler vel også om mengde norske filmer på kino, lanseringstidspunkt, samkoordinering av type film til samme periode på kino?

    Man er ikke prisgitt at publikum MÅ se film på kino lenger, dessverre.

    Kanskje mer av støttemidlene også skal fordeles til de som tør å satse primært på nye plattformer uten at det nødvendigvis senker tallene på norsk kinobesøk? Da blir investeringsviljen større for mindre filmer kanskje, samt «romsligere» både for publikum og produsenter å velge blant landets kinoer fremover…

  3. «Pornopung» hadde premiere 19. juli 2013 og hadde 64.827 besøk på kino. «Pelle politibil på sporet» ble lansert 3. mai samme år og hadde et langt liv på kino. Besøket endte på 158.087. Så norsk film kan også fungere på kino om sommeren.

  4. Arild Kalkvik, du har selvsagt helt rett. Både «Pornopung» og «Pelle Politibil på sporet» kom etter «Hjelp, vi er i filmbransjen». Jeg tenkte feil i forhold til årstall i farta. Begge filmene oppnådde gode resultater, men samtidig hadde nok produsentene håpet på et enda høyere besøk. Uansett, helgens rekordbesøk på «Jurassic World» (uten sammenlikning forøvrig) viser at film kan fungere godt på kino også om sommeren.Nå heier vi på «Høvdinger», som har premiere snart.

  5. Etter å ha jobbet med arthouse film i noen år må jeg si at jeg i det store og hele er imponert over besøkstallene på de norske filmene så langt i 2015. Mange utenlandske filmer med priser fra de største festivalene kan bare drømme om tilsvarende besøkstall på kino i Norge. Jeg har skrevet litt om dette i Z filmtidsskrift: bit.ly/1Sn08Vt

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY