Historier fra virkeligheten: hvordan gi dem et ekstra løft?
Diskusjoner rundt historier fra virkeligheten kretser ofte rundt hvor sanne og virkelighetsnære de er. Men hvilke kunstneriske grep må man ta for å vekke historien til live? Dramatiker Bjørn-Erik Hanssen og filmregissør Nina F. Grünfeld forteller om sitt arbeid med to mindre kjente historier fra andre verdenskrig.
– En utfordring var å finne ut hvilke bilder og stemmer jeg skulle bruke, forteller filmregissør Nina F. Grünfeld. Hun er aktuell med filmen og boken Ninas barn, en film om personen hun er oppkalt etter, Nina Hasvold, som drev barnehjem for jødiske barn under andre verdenskrig.
Grünfeld forteller historien gjennom intervjuer med overlevende og deres familier, arkivopptak, rekonstruksjoner og gamle intervjuer med Hasvold. Materialet er også utgitt i bokform, skrevet av Grünfeld og Espen Holm.
– I denne type dokumentarer er det sjelden så mye visuelt materiale å bruke, så det gjaldt å finne noe som gjør det verdt å fortelle denne historien på film, forteller Grünfeld.
– Jeg ble inspirert av hybridfilmer som Sarah Polleys Stories We Tell og Clio Barnards The Arbor om dramatikeren Andrea Dunbar. Begge disse filmene er banebrytende i måten de kombinerer fiksjonalisering og rekonstruksjoner.
Fra rekonstruksjonen i «Ninas barn». Foto/Copyright: Nina Grünfeld
Rekonstruerte historier uten ansikt
Grünfeld ville gjerne bruke rekonstruert 8 mm-materiale og mer tradisjonell fiksjon som visuelle måter å fortelle historien på.
– I slike filmer er det ofte at man ikke viser ansikter, bemerker Grünfeld.
– Man viser ben, armer, kropper – det gir et mystisk preg, og er på en måte en rettferdiggjøring av rekonstruksjonen. Det er ikke usant, fordi det bare viser en kropp. Kroppen får mindre sannhetsgehalt enn et ansikt kanskje har. Jeg har likevel valgt å bruke både kropper og ansikter, og å gi filmen et fiksjonsperspektiv.
Originalbilde fra Engabo i Sverige 1943. Foto/Copyright: Nina Grünfeld
Under BIFF tidligere i høst holdt Grünfeld og forfatter og dramatiker Bjørn-Erik Hanssen foredrag på Litteraturhuset i Bergen om hvordan løfte dokumentariske prosjekter opp på et kunstnerisk nivå. Hanssen har blant annet skrevet manus til dokumentarfilmen Blod & Ære og skrev mer nylig boka Glamour for Goebbels om den norske skuespilleren Kirsten Heiberg som jobbet i Tyskland under andre verdenskrig.
Her beskriver han hvordan Kirsten Heiberg giftet seg med den tyske filmkomponisten Franz Grothe, og ble stor stjerne innen tysk musikkfilm. Mellom 1938 og 1954 spilte hun i 17 tyske filmer. Senere kom hun tilbake til Norge og gjorde teaterkarriere.
Der Grünfeld lette etter ulike visuelle uttrykk for å fortelle sin historie, forteller Hanssen at han i sitt skrivearbeid er opptatt av hvordan foredle fortellingens mytologiske elementer. Han mener en historie kan løftes om man kan knytte den til noen store, kjente fortellinger.
– Jeg mener det er umulig å skrive en historie som Heibergs uten å knytte det til eksisterende myter. Hun solgte jo sjela si.
Hanssen velger å se Heibergs historie i lys av Faust-myten, hvor Faust inngår en pakt med djevelen. Djevelen vil stå til tjeneste med all sin kunnskap, men i bytte må Faust gi djevelen sin kropp og sjel.
– I Goethes Faust opptrer djevelen for eksempel i form av en puddel. Kirsten Heiberg hadde på et tidspunkt en liten puddel mens hun jobbet på Trøndelag Teater. Jeg sier ikke at det er djevelen, men det skaper et løft i fortellingen om du klarer å antyde at det har noe med hverandre å gjøre, uten å si det direkte, mener han.
– Den andre hunden hun hadde var for øvrig det eneste levende vesenet som var til stede da hun ble funnet død i Sofies gate i Oslo. Hunden satt ved siden av når hun ble funnet i senga si. Det skaper noen vibrasjoner i stoffet å ha denne Faust-myten i bunnen.
– I en film trenger det ikke sies i det hele tatt, der kan det handle om måten du gjør det rent filmspråklig, presiserer Hanssen.
Kirsten Heiberg i magasinet Filmwelt i 1940.
Kontrast mellom det vakre og det rølpete
I arbeidet med Ninas barn lette Grünfeld etter måter å etterligne 8 mm-opptak for å gi filmen det visuelle uttrykket hun ønsket. Hun endte opp med å gjøre opptakene med en iPhone.
– Vi lurte på om vi heller skulle bruke et godt kamera til å gjøre opptak, og så rølpe det til i postproduksjon. Men alle fagfunksjonene har så stor yrkesintegritet, så å rølpe til arbeidet deres så mye ble litt for drastisk. Men jeg trengte en måte å finne en god kontrast mellom de vakre bildene i den tradisjonelle fiksjonen og disse rekonstruksjonene.
– Vi jobbet også med en linse som heter Lensbaby. Den gir et bilde som er litt uskarpt i kantene, som igjen gir assosiasjoner til minner. Filmen handler mye om minner, forteller Grünfeld – om hvor flyktige de er, og hvor upålitelige.
Hasvolds barnehjem startet i 1938, i Holbergs gate 21 i Oslo, da 21 jødiske barn fra Wien var på sommerleir i Oslo. Da sommeren var over, valgte halvparten av foreldrene å la barna være i Oslo, hvor den tysk-russiske barnepsykologen og kommunisten Nina Hasvold tilbød seg å ta vare på dem. Under krigen kom også flere barn til barnehjemmet, og med hjelp fra andre klarer Hasvold å beskytte barna fra nazistene.
– Jeg håper publikum skal komme inn i et univers hvor man opplever at man kaster seg ut i en slags lek. Dette handler om barn, og filmen er fylt med musikk. Til tider synes jeg filmen har noe litt Sound of Music over seg. Dette handler om unger som i utgangspunktet er ganske glade, forteller Grünfeld.
– De har en bestyrerinne som tar seg av dem, og de lider egentlig ingen nød. De vet ikke hva som skjer med foreldrene, og for dem er det som skjer med flukt egentlig ganske spennende og ikke så traumatisk. Det er mer etter krigen det blir traumatisk.
– Intervjuene med de overlevende og deres etterlatte gjorde jeg foran en greenscreen så jeg kunne plassere dem foran ulike deler i historiens univers, både arkivmateriale og rekonstruerte bilder, legger hun til.
Nina Grünfeld under arbeidet med «Ninas barn». Hun har tidligere laget blant annet kortfilmen «Mens du står utenfor», og dokumentarfilmene «Grünfeld: Opphav ukjent» og «Den døende doktoren».
Grünfeld brukte tid på å finne ut gjennom hvilke stemmer hun ønsket å fortelle historien. Til slutt endte filmen med tre ulike type stemmer: Hasvolds historie, stemmegitt av skuespiller Birgitte Grimstad basert på intervjuer Grünfeld gjorde med Hasvold på 90-tallet, intervjuobjektenes stemmer, og Grünfelds egen personlige stemme.
– Jeg opplever min stemme som ganske journalistisk, men den er også litt mer emosjonell til tider, sier Grünfeld.
– Jeg snakker blant annet om det min far fortalte meg om kvinnen jeg har mitt navn fra. Men størsteparten av tiden forteller jeg om det som skjedde.
Historieomskriving
Noe av grunnen til at Hanssen drar veksel på Faust-myten når han skriver om Heiberg, er hans tvil til hennes egen versjon av historien – hvor hun etter krigen hevdet å ha vært motstander av nazismen.
– Det virket ulogisk at det gikk an å være skuespiller i Nazi-Tyskland hvor alt var styrt ned til minste detalj, og samtidig være motstander av nazismen. Hun hevdet til og med at hun hadde motarbeidet systemet – og denne versjonen av historien fortelles fortsatt, hevder Hanssen, som blant annet viser til de rosende ordelag som brukes for å presentere Heiberg i Store Norske Leksikon.
Håkan Westergren og Kirsten Heiberg i den svenske filmen «Han, hon och pengarna» fra 1936
– Særlig på 70-tallet klarte Heiberg å etablere denne sannheten om seg selv, men for meg skurrer det. Jeg mener det er veldig avslørende at hun var medlem i Kameradschaft der Deutschen Künstler, som var en ren nazistisk kunstnerorganisasjon hvis hovedformål var å jobbe for nazistisk kunst på alle felt. Det var et viktig kunstnernettverk hvor både Göring og Goebbels var æresmedlemmer.
– Derfra er det interessant at Heibergs historie er så lite kjent. Vi har faktisk en høyt profilert propagandaskuespiller i norsk filmhistorie som spilte hovedrollen i det som i 1943 var Europas dyreste film, nemlig Goebbels’ versjon av Titanic.
Hanssen mener også det er oppsiktsvekkende at Heiberg etter krigen fikk jobb på Trøndelag Teater, en institusjon som under krigen ble brukt av motstandsbevegelsen, og hvor teatersjef Henry Gleditsch var blitt henrettet av Gestapo.
– Likevel får Heiberg stå på scenen få år etter krigen, og bli trodd på at hun var motstander av nazismen.
Rolf Weih og Heiberg i spionfilmen «Die goldene Spinne» fra 1943.
På leting etter historiens undertekst
Hanssen har også har skrevet manus til dokumentarfilmen Blod&ære om John og Ole «Lukkøye» Klemetsen. Også der var han opptatt av de mytologiske linjene det var mulig å trekke opp.
– Der handler det om far og sønn som skryter av at de skal bli verdensmestere i boksing. Drivkrafta for Jon Klemetsen er en indre smerte som han har arvet etter sin far, som var tater. Undertrykkingen av taterkulturen har vært så stor at Klemetsen ikke en gang visste at faren var tater, men han bar på denne indre smerten som han måtte forløse, forteller Hanssen.
– Ole ender opp med å bære hele familiens smerte når han gjennomgår enda større smerte i bokseringen. Det har nesten religiøse overtoner. Jeg har noe fleipete omtalt det som en historie om Faderen, Sønnen og Den hellige hånd. I filmen kan man ikke si slike ting, så der må man være forsiktig. Men det er den type tilknytning er jeg ute etter når jeg jobber med en historie.
– Det er en viktig scene i filmen, som jeg fant arkivmaterialet til først sent i researchfasen, fordi det aldri ble fortalt av familien selv eller sto i noen aviser. Mot slutten av de 700 timene jeg gjennomgikk av dokumentarmateriale fant jeg ut at Big John – Oles far – var den som bestemte at Ole skulle amputere fingeren.
– Han fikk en betennelse mens han var på Kanariøyene, da han var med på å arrestere en lommetyv. Han fikk et kutt i fingeren som han tørket av med avispapir, og så strøk han nesten med da det viste seg at han ikke tålte antibiotika. Dette var rett før kampen om EM-tittelen, så det var nå eller aldri. Da sier Big John – vi tar fingeren. Det er ganske sterkt – i en fortelling som handler om far og sønn er det et slags kollektiv som bestemmer, ikke bare Ole selv. Da får historien noen andre dimensjoner.
– Det er sikkert ingen som tenker på det halvt religiøse aspektet når man ser det, men det skaper likevel det spesielle løftet, mener Hanssen.
Oppsiktsvekkende ulogisk
Selv om boka om Heiberg er utgitt, har ikke Hanssen lagt prosjektet fra seg. Nå former han historien til å bli dokumentarfilm, og i 2014 vant han idékonkurransen under Movies on war-festivalen i Elverum. Nå gjenstår finansieringen.
– Det skal bli film, det vil jeg hevde. Det er umulig at det ikke blir det. Det finnes mange spillefilmer med til dels utsøkt filmmateriale etter Heiberg, og dette er en veldig spennende historie. Om dette ikke blir film, forstår jeg ikke hva som skal bli dokumentar.
– Slik manuset foreligger nå, handler det om en skuespiller som skal sette opp en monolog om Kirsten Heiberg, og som må gå dypere inn i historien for å vite hvordan hun skal fremstille henne. Så hun går den samme ruta som jeg har gått, men det er en komplisert film å få finansiert og laget, siden den også avhenger av en teateroppsetning. De fleste samarbeidspartnere ønsker seg nok en mer tradisjonell dokumentarfilm, et mer tilgjengelig format. Men det er slik jeg brenner for å gjøre det.
Relevans utover seg selv
Grünfelds produksjonsselskap Gründerfilm, som hun driver sammen med Bente Olav, er i tillegg til Ninas barn også aktuell med en annen film om flyktninger. The Crossing, regissert av George Kurian, handler om båtflyktninger fra Syria som forsøker å ta seg til Europa. Klipp fra begge filmene ble vist på NRK-programmet Selskapet tidligere i høst.
– Det er litt tilfeldig at vi har to filmer om flyktninger akkurat nå, men det er fantastisk spennende når et program som Selskapet kan vise klipp fra Ninas barn, om en historie som skjedde for 70 år siden, og sette det opp mot dagens flyktningsituasjon. Det føles fint å ha laget noe som har relevans utover seg selv, sier Grünfeld.
– Det er med på å formidle kunnskap om det som har skjedd, og det som skjer den dag i dag.
Historier fra virkeligheten: hvordan gi dem et ekstra løft?
Diskusjoner rundt historier fra virkeligheten kretser ofte rundt hvor sanne og virkelighetsnære de er. Men hvilke kunstneriske grep må man ta for å vekke historien til live? Dramatiker Bjørn-Erik Hanssen og filmregissør Nina F. Grünfeld forteller om sitt arbeid med to mindre kjente historier fra andre verdenskrig.
– En utfordring var å finne ut hvilke bilder og stemmer jeg skulle bruke, forteller filmregissør Nina F. Grünfeld. Hun er aktuell med filmen og boken Ninas barn, en film om personen hun er oppkalt etter, Nina Hasvold, som drev barnehjem for jødiske barn under andre verdenskrig.
Grünfeld forteller historien gjennom intervjuer med overlevende og deres familier, arkivopptak, rekonstruksjoner og gamle intervjuer med Hasvold. Materialet er også utgitt i bokform, skrevet av Grünfeld og Espen Holm.
– I denne type dokumentarer er det sjelden så mye visuelt materiale å bruke, så det gjaldt å finne noe som gjør det verdt å fortelle denne historien på film, forteller Grünfeld.
– Jeg ble inspirert av hybridfilmer som Sarah Polleys Stories We Tell og Clio Barnards The Arbor om dramatikeren Andrea Dunbar. Begge disse filmene er banebrytende i måten de kombinerer fiksjonalisering og rekonstruksjoner.
Fra rekonstruksjonen i «Ninas barn». Foto/Copyright: Nina Grünfeld
Rekonstruerte historier uten ansikt
Grünfeld ville gjerne bruke rekonstruert 8 mm-materiale og mer tradisjonell fiksjon som visuelle måter å fortelle historien på.
– I slike filmer er det ofte at man ikke viser ansikter, bemerker Grünfeld.
– Man viser ben, armer, kropper – det gir et mystisk preg, og er på en måte en rettferdiggjøring av rekonstruksjonen. Det er ikke usant, fordi det bare viser en kropp. Kroppen får mindre sannhetsgehalt enn et ansikt kanskje har. Jeg har likevel valgt å bruke både kropper og ansikter, og å gi filmen et fiksjonsperspektiv.
Originalbilde fra Engabo i Sverige 1943. Foto/Copyright: Nina Grünfeld
Under BIFF tidligere i høst holdt Grünfeld og forfatter og dramatiker Bjørn-Erik Hanssen foredrag på Litteraturhuset i Bergen om hvordan løfte dokumentariske prosjekter opp på et kunstnerisk nivå. Hanssen har blant annet skrevet manus til dokumentarfilmen Blod & Ære og skrev mer nylig boka Glamour for Goebbels om den norske skuespilleren Kirsten Heiberg som jobbet i Tyskland under andre verdenskrig.
Her beskriver han hvordan Kirsten Heiberg giftet seg med den tyske filmkomponisten Franz Grothe, og ble stor stjerne innen tysk musikkfilm. Mellom 1938 og 1954 spilte hun i 17 tyske filmer. Senere kom hun tilbake til Norge og gjorde teaterkarriere.
Der Grünfeld lette etter ulike visuelle uttrykk for å fortelle sin historie, forteller Hanssen at han i sitt skrivearbeid er opptatt av hvordan foredle fortellingens mytologiske elementer. Han mener en historie kan løftes om man kan knytte den til noen store, kjente fortellinger.
– Jeg mener det er umulig å skrive en historie som Heibergs uten å knytte det til eksisterende myter. Hun solgte jo sjela si.
Hanssen velger å se Heibergs historie i lys av Faust-myten, hvor Faust inngår en pakt med djevelen. Djevelen vil stå til tjeneste med all sin kunnskap, men i bytte må Faust gi djevelen sin kropp og sjel.
– I Goethes Faust opptrer djevelen for eksempel i form av en puddel. Kirsten Heiberg hadde på et tidspunkt en liten puddel mens hun jobbet på Trøndelag Teater. Jeg sier ikke at det er djevelen, men det skaper et løft i fortellingen om du klarer å antyde at det har noe med hverandre å gjøre, uten å si det direkte, mener han.
– Den andre hunden hun hadde var for øvrig det eneste levende vesenet som var til stede da hun ble funnet død i Sofies gate i Oslo. Hunden satt ved siden av når hun ble funnet i senga si. Det skaper noen vibrasjoner i stoffet å ha denne Faust-myten i bunnen.
– I en film trenger det ikke sies i det hele tatt, der kan det handle om måten du gjør det rent filmspråklig, presiserer Hanssen.
Kirsten Heiberg i magasinet Filmwelt i 1940.
Kontrast mellom det vakre og det rølpete
I arbeidet med Ninas barn lette Grünfeld etter måter å etterligne 8 mm-opptak for å gi filmen det visuelle uttrykket hun ønsket. Hun endte opp med å gjøre opptakene med en iPhone.
– Vi lurte på om vi heller skulle bruke et godt kamera til å gjøre opptak, og så rølpe det til i postproduksjon. Men alle fagfunksjonene har så stor yrkesintegritet, så å rølpe til arbeidet deres så mye ble litt for drastisk. Men jeg trengte en måte å finne en god kontrast mellom de vakre bildene i den tradisjonelle fiksjonen og disse rekonstruksjonene.
– Vi jobbet også med en linse som heter Lensbaby. Den gir et bilde som er litt uskarpt i kantene, som igjen gir assosiasjoner til minner. Filmen handler mye om minner, forteller Grünfeld – om hvor flyktige de er, og hvor upålitelige.
Hasvolds barnehjem startet i 1938, i Holbergs gate 21 i Oslo, da 21 jødiske barn fra Wien var på sommerleir i Oslo. Da sommeren var over, valgte halvparten av foreldrene å la barna være i Oslo, hvor den tysk-russiske barnepsykologen og kommunisten Nina Hasvold tilbød seg å ta vare på dem. Under krigen kom også flere barn til barnehjemmet, og med hjelp fra andre klarer Hasvold å beskytte barna fra nazistene.
– Jeg håper publikum skal komme inn i et univers hvor man opplever at man kaster seg ut i en slags lek. Dette handler om barn, og filmen er fylt med musikk. Til tider synes jeg filmen har noe litt Sound of Music over seg. Dette handler om unger som i utgangspunktet er ganske glade, forteller Grünfeld.
– De har en bestyrerinne som tar seg av dem, og de lider egentlig ingen nød. De vet ikke hva som skjer med foreldrene, og for dem er det som skjer med flukt egentlig ganske spennende og ikke så traumatisk. Det er mer etter krigen det blir traumatisk.
– Intervjuene med de overlevende og deres etterlatte gjorde jeg foran en greenscreen så jeg kunne plassere dem foran ulike deler i historiens univers, både arkivmateriale og rekonstruerte bilder, legger hun til.
Nina Grünfeld under arbeidet med «Ninas barn». Hun har tidligere laget blant annet kortfilmen «Mens du står utenfor», og dokumentarfilmene «Grünfeld: Opphav ukjent» og «Den døende doktoren».
Grünfeld brukte tid på å finne ut gjennom hvilke stemmer hun ønsket å fortelle historien. Til slutt endte filmen med tre ulike type stemmer: Hasvolds historie, stemmegitt av skuespiller Birgitte Grimstad basert på intervjuer Grünfeld gjorde med Hasvold på 90-tallet, intervjuobjektenes stemmer, og Grünfelds egen personlige stemme.
– Jeg opplever min stemme som ganske journalistisk, men den er også litt mer emosjonell til tider, sier Grünfeld.
– Jeg snakker blant annet om det min far fortalte meg om kvinnen jeg har mitt navn fra. Men størsteparten av tiden forteller jeg om det som skjedde.
Historieomskriving
Noe av grunnen til at Hanssen drar veksel på Faust-myten når han skriver om Heiberg, er hans tvil til hennes egen versjon av historien – hvor hun etter krigen hevdet å ha vært motstander av nazismen.
– Det virket ulogisk at det gikk an å være skuespiller i Nazi-Tyskland hvor alt var styrt ned til minste detalj, og samtidig være motstander av nazismen. Hun hevdet til og med at hun hadde motarbeidet systemet – og denne versjonen av historien fortelles fortsatt, hevder Hanssen, som blant annet viser til de rosende ordelag som brukes for å presentere Heiberg i Store Norske Leksikon.
Håkan Westergren og Kirsten Heiberg i den svenske filmen «Han, hon och pengarna» fra 1936
– Særlig på 70-tallet klarte Heiberg å etablere denne sannheten om seg selv, men for meg skurrer det. Jeg mener det er veldig avslørende at hun var medlem i Kameradschaft der Deutschen Künstler, som var en ren nazistisk kunstnerorganisasjon hvis hovedformål var å jobbe for nazistisk kunst på alle felt. Det var et viktig kunstnernettverk hvor både Göring og Goebbels var æresmedlemmer.
– Derfra er det interessant at Heibergs historie er så lite kjent. Vi har faktisk en høyt profilert propagandaskuespiller i norsk filmhistorie som spilte hovedrollen i det som i 1943 var Europas dyreste film, nemlig Goebbels’ versjon av Titanic.
Hanssen mener også det er oppsiktsvekkende at Heiberg etter krigen fikk jobb på Trøndelag Teater, en institusjon som under krigen ble brukt av motstandsbevegelsen, og hvor teatersjef Henry Gleditsch var blitt henrettet av Gestapo.
– Likevel får Heiberg stå på scenen få år etter krigen, og bli trodd på at hun var motstander av nazismen.
Rolf Weih og Heiberg i spionfilmen «Die goldene Spinne» fra 1943.
På leting etter historiens undertekst
Hanssen har også har skrevet manus til dokumentarfilmen Blod&ære om John og Ole «Lukkøye» Klemetsen. Også der var han opptatt av de mytologiske linjene det var mulig å trekke opp.
– Der handler det om far og sønn som skryter av at de skal bli verdensmestere i boksing. Drivkrafta for Jon Klemetsen er en indre smerte som han har arvet etter sin far, som var tater. Undertrykkingen av taterkulturen har vært så stor at Klemetsen ikke en gang visste at faren var tater, men han bar på denne indre smerten som han måtte forløse, forteller Hanssen.
– Ole ender opp med å bære hele familiens smerte når han gjennomgår enda større smerte i bokseringen. Det har nesten religiøse overtoner. Jeg har noe fleipete omtalt det som en historie om Faderen, Sønnen og Den hellige hånd. I filmen kan man ikke si slike ting, så der må man være forsiktig. Men det er den type tilknytning er jeg ute etter når jeg jobber med en historie.
– Det er en viktig scene i filmen, som jeg fant arkivmaterialet til først sent i researchfasen, fordi det aldri ble fortalt av familien selv eller sto i noen aviser. Mot slutten av de 700 timene jeg gjennomgikk av dokumentarmateriale fant jeg ut at Big John – Oles far – var den som bestemte at Ole skulle amputere fingeren.
– Han fikk en betennelse mens han var på Kanariøyene, da han var med på å arrestere en lommetyv. Han fikk et kutt i fingeren som han tørket av med avispapir, og så strøk han nesten med da det viste seg at han ikke tålte antibiotika. Dette var rett før kampen om EM-tittelen, så det var nå eller aldri. Da sier Big John – vi tar fingeren. Det er ganske sterkt – i en fortelling som handler om far og sønn er det et slags kollektiv som bestemmer, ikke bare Ole selv. Da får historien noen andre dimensjoner.
– Det er sikkert ingen som tenker på det halvt religiøse aspektet når man ser det, men det skaper likevel det spesielle løftet, mener Hanssen.
Oppsiktsvekkende ulogisk
Selv om boka om Heiberg er utgitt, har ikke Hanssen lagt prosjektet fra seg. Nå former han historien til å bli dokumentarfilm, og i 2014 vant han idékonkurransen under Movies on war-festivalen i Elverum. Nå gjenstår finansieringen.
– Det skal bli film, det vil jeg hevde. Det er umulig at det ikke blir det. Det finnes mange spillefilmer med til dels utsøkt filmmateriale etter Heiberg, og dette er en veldig spennende historie. Om dette ikke blir film, forstår jeg ikke hva som skal bli dokumentar.
– Slik manuset foreligger nå, handler det om en skuespiller som skal sette opp en monolog om Kirsten Heiberg, og som må gå dypere inn i historien for å vite hvordan hun skal fremstille henne. Så hun går den samme ruta som jeg har gått, men det er en komplisert film å få finansiert og laget, siden den også avhenger av en teateroppsetning. De fleste samarbeidspartnere ønsker seg nok en mer tradisjonell dokumentarfilm, et mer tilgjengelig format. Men det er slik jeg brenner for å gjøre det.
Relevans utover seg selv
Grünfelds produksjonsselskap Gründerfilm, som hun driver sammen med Bente Olav, er i tillegg til Ninas barn også aktuell med en annen film om flyktninger. The Crossing, regissert av George Kurian, handler om båtflyktninger fra Syria som forsøker å ta seg til Europa. Klipp fra begge filmene ble vist på NRK-programmet Selskapet tidligere i høst.
– Det er litt tilfeldig at vi har to filmer om flyktninger akkurat nå, men det er fantastisk spennende når et program som Selskapet kan vise klipp fra Ninas barn, om en historie som skjedde for 70 år siden, og sette det opp mot dagens flyktningsituasjon. Det føles fint å ha laget noe som har relevans utover seg selv, sier Grünfeld.
– Det er med på å formidle kunnskap om det som har skjedd, og det som skjer den dag i dag.
Legg igjen en kommentar