• Foto: Les Revenants

Siv Rajendram Eliassen er sammen med Anna Bache-Wiig serieskaper av Frikjent. Hun omtaler den TV2-aktuelle serien konsekvent som et mysteriedrama.

– De siste årene har det vært en tendens til at dramaelementene har fått større plass. Tradisjonell krim har utviklet seg mer i retning av drama. Nå ser vi også flere eksempler der dramaet er overordnet, og krimelementet, eller mysteriet om du vil, nærmest er et virkemiddel i et relasjonsdrama. Det er karakterene, mer enn krimplott i seg selv, som fenger oss, sier hun.

– Ta for eksempel Fargo. Du har en masse drap, men det handler mer om konsekvensene for karakterene enn om oppklaringen. Drapene reiser en rekke eksistensielle problemstillinger som tvinger karakterene til å forholde seg til sine egne liv. I True Detective, som for så vidt følger en etterforskning, er hovedfokus likevel på karakterene, fordi saken har avgjørende, personlig betydning. Spørsmålet er om etterforskeren vil klare å reparere sin skadede sjel gjennom å løse saken, ikke hvem som gjorde det. Derfor lar de også publikum se hvem morderen er lenge før detektivene gjør det, nærmest for å få det ut av veien, utdyper hun.

– I den tradisjonelle krimserien har dramaelementet ofte vært glasur på kaken. I mysteriedramaet er det selve kaken.

Regissør og manusforfatter Trygve Allister Diesen har lang erfaring med tv-serier, deriblant Torpedo, Drømmefangeren, Det tredje øyet og sist som regissør på den svenske krimserien Arne Dahl. Han mener også at de nye mysteriedramaene representerer en spissing, ikke en ny sjanger.

– Det er mer en evolusjon enn en revolusjon. Sherlock Holmes var jo en av de første krimheltene, som i dag har utviklet seg mer i retning av mysteriedrama. Karakterene har alltid vært det mest sentrale i tv-serier – det er dem vi husker, ikke historiene. Og det er karakterene som gjør at vi vender tilbake uke etter uke. Men det har skjedd en utvikling hvor historien har kommet mer i bakgrunnen, som igjen har sammenheng med at fortellingene har blitt lengre. De har blitt mer individfokusert, i likhet med mye annet i vårt samfunn. Historiene graver dypere, men er mindre tett på selve saken, sier han.

– Den store forskjellen ligger i at man har større historiebuer. Når man ikke forteller den samme, avsluttede historien i hver episode, må man fylle inn med karakterene. De må utvikle seg for å skape nye konflikter.

Karakterer framfor krimplottet

Regissør og manusforfatter Erik Richter Strand arbeider for tiden med tv-serien Valkyrien, som har planlagt premiere i 2017. Han opplever at begrepet mysteriedrama er relevant for serien, selv om de på sin side har valgt å definere den som en «medical thriller».

– Vi ville signalisere at det er mer enn et drama. Hovedkarakteren er lege, og medisin er en integrert del av handlingen, sier han.

Richter Strand mener betegnelsen mysteriedrama handler om at man vil kommunisere at man lager noe annet enn krim, samtidig som det inneholder spenning.

– Om du ikke har en jente som dør eller forsvinner i første episode og som setter i gang en etterforskning, men likevel har en supense-motor i bånn, blir ordet «drama» alene feil. Det signaliserer gjerne et rent relasjons- eller familidrama. Samtidig tydeliggjør bruken av begrepet at handlingen er mer drevet av karakterene enn av krimplottet.

Siv Rajendram Eliassen mener den første mysteriedramaserien var Twin Peaks, som passende nok skal gjenoppstå neste år. Hun trekker også fram Murder One fra 90-tallet som en slik serie hvor man brukte drapsgåter til egentlig å fortelle om karakterer.

– De klassiske krimseriene med en etterforsker som løser en ny sak i hver episode, gir begrenset plass til karakterer fordi det er så mye plott. De lengre dramaseriene egner seg på sin side perfekt til å fortelle om komplekse karakterer, slik vi så med The Sopranos og de andre toneangivende HBO-seriene. Disse var imidlertid ganske smale. Ved å folde ut et mysterium over en hel sesong får man på en måte det beste av to verdener, spenning og kompleksitet. Kanskje har forfattere sett mulighetene langserieformatet gir, samtidig som de av kommersielle grunner har måttet forholde seg til krimsjangeren – og dermed fusjonert de to, sier hun.

Eksistensielle behov

Rajendram Eliassen trekker også fram danske Forbrytelsen som en foregangsserie innen retningen.

– Mysteriedramaet stiller noen nye spørsmål. Forbrytelsen gikk langt i å heller spørre «why donnit» enn «who donnit». I Frikjent går vi enda lenger bort fra krimmen og stiller spørsmålet «what if he actually did it». Disse seriene dreier seg mer om konsekvensene av forbrytelsen enn selve forbrytelsen. Forbrytelsen arbeidet angivelig ut fra et premiss om at man jaget et monster, men fant et menneske. I Frikjent har vi tatt dette helt ut, i form av det dreier seg om karakterenes eksistensielle behov i kjølvannet av en forbrytelse som skjedde for 20 år siden, uten noen detektiv som prøver å oppklare saken.

– Men er det ikke litt kunstig å skille mellom karakter og plott? Robert McKee har for eksempel argumentert godt for at de uansett er uløselig knyttet sammen.

– Han har for så vidt rett i at et plott alltid drives av en karakter som vil noe. Den store forskjellen i denne sammenhengen går på hvorvidt hovedkarakterens motivasjon er å løse en sak fordi det er det som er jobben hennes, hvilket er en instrumentell vilje, eller om det er en sterkere, mer eksistensiell drivkraft for å løse saken, sier Siv Rajendram Eliassen.

Trygve A. Diesen mener McKee har rett i at man ikke kan skille mellom plott og karakter.

– Man kan gå lenger tilbake, til Syd Field, som sa at action creates character. Eller til Camus, som sa at livet er summen av valgene du tar. Handling og plott motiveres alltid av karakterene. Mer enn noe annet er det snakk om en litt annen vekting.

Bingewatching

Diesen tror den teknologiske utviklingen har mye å si for framveksten av mer komplekse karakterer i tv-serier.

– Når man kan «bingewatche» serier, stilles ikke lenger samme krav til å huske hva som skjedde i forrige uke. Seriene måtte også være enklere før fordi folk kanskje bare fikk med seg 40 til 60 prosent av episodene. Nå er vi inne i en spiral hvor man forventer seg mer av tv-produksjoner, og tv-seriene krever mer av seerne i retur. De nye seervanene gir rom for mer komplekse historier, sier han.

 – Er mysteriedramaene et resultat av at det generelt stilles strengere krav til komplekse karakterer i tv-serier for tiden?

– Det er vanskelig å si hva som kom først, men vi har i hvert fall blitt godt vant med komplekse karakterer fra og med serier som Six Feet Under, Sopranos, Borgen og så videre, sier Erik Richter Strand.

– Men mysteriedrama er ikke bare en annen måte å si «krim med komplekse karakterer»?

– Nei, det sender et annet signal. Her er det noe mer komplekst og kanskje mer diffust som skal avdekkes, et større puslespill enn bare en «case» som skal oppklares.

Dypere i psyken

Men selv om mysteriedramaene forteller lange og intrikate historier, er de også knyttet til en tendens til tydeligere og mer definitive sesongavslutninger enn tidligere, påpeker Rajendram Eliassen. Ikke minst gjelder dette Fargo og True Detective, begge såkalte antologiserier hvor første sesong fortalte en avsluttet historie.

– Når mysterie og karakter er så uløselig knyttet sammen, brenner man på et vis kruttet når man løser problemet for karakteren, sier hun.

Hvilke muligheter ligger i denne type fortellinger?

– Når menneskene er viktigere enn saken kan man gå dypere i psyken, og dermed kanskje være mer sannferdige. Virkeligheten er jo kaotisk. Istedenfor at historiene skal forsøke å skape orden i dette, kan vi fortelle historier som omfavner kaos. Det er spennende, sier Trygve A. Diesen.

 – True Detective er et eksempel på at de komplekse historiene er tettere på virkeligheten. Det føles sannere når ikke alt går opp til slutt, men heller er mer komplekst og tvetydig, legger han til.

– Disse seriene kan i større grad framstå som relevante i samtiden. Ved å senke tempoet i selve plottet, kan man gi mer rom for karakterutvikling, kontemplasjon og samfunnskommentar framfor å kun være drevet av saken som skal oppklares, sier Erik Richter Strand.

– Men dette stiller også strengere krav til manusforfatterne om å holde spenningen oppe også når krimmotoren er mindre sterk, og til å skape flerdimensjonale karakterer som ikke bare defineres av jobben sin. Det er krevende, legger han til.

– Det mest åpenbare er at de gir muligheter for å fortelle om komplekse karakterer i komplekse historier, svarer Siv Rajendram Eliassen på samme spørsmål.

– Mysteriet gir to ting. Det gir mulighet til å skape eksistensielle behov hos karakterene. I krimelementene ligger gjerne en urettferdighet, et overgrep eller et tap, slik at eksistensen stilles på prøve. Dette gjør at man kan fortelle om de virkelig store spørsmålene i livet. I tillegg gir mysteriet muligheter for å fortelle med framdrift. I sum kan man fortelle komplekst og underholdende samtidig, avslutter hun.

Denne artikkelen sto på trykk i mars/april-utgaven av Rushprint.

Relaterte artikler: Et velstrukturert oppgjør