Et velstrukturert oppgjør

Et velstrukturert oppgjør

Med «Frikjent» som har TV2-premiere på mandag vil serieskaperne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig ta et velstrukturert oppgjør smålåtent norsk tv-drama. – De interessante, mangefasetterte rollene for kvinner over førti finnes ikke. Det har vi som kvinnelige forfattere prøvd å gjøre noe med.

  • Alle fotos: Carl Christian Raabe

– Aksel er forretningsmann og bygdegutt. Han er myk, men sint. Med et desperat behov for sannhet, samtidig som han er en løgner, forteller serieskaper Siv Rajendram Eliassen om hovedpersonen i TV2s nye seriesatsning Frikjent, som har premiere på TV2 på mandag.

Over ti episoder følger vi Aksel (Nicolai Cleve Broch), som i ungdomsårene blir anklaget for å ha drept kjæresten sin. Han blir først dømt, og til tross for frikjennelse i ankesaken blir han nærmest jaget bort fra bygda. Tjue år senere har han blitt velstående forretningsmann i Asia, og blir oppringt fra hjembygda. Hjørnestensbedriften er i ferd med å gå konkurs.

– Han tror han kommer hjem for å være helt, og at han samtidig skal få full renvaskelse, men mistanken blant bygdefolket stikker mye dypere, forteller Anna Bache-Wiig, som har skrevet Frikjent sammen med Eliassen.

Aksel blir besatt av å renvaske seg selv. Personen som blir vanskeligst å overbevise er Eva (Lena Endre). Hun leder den bankerotte hjørnestensbedriften, og er mor til jenta som ble drept. Hun er overbevist om at Aksel er skyldig, og villig til å ofre alt for å oppnå rettferdighet og hevn.

Selv med en drapsgåte i bunn, er Eliassen og Bache-Wiig tydelige på at de er opptatt av det relasjonelle og har laget karakterdrevet drama, ikke krim.

Frikjent handler om en manns kamp for oppreisning og forsoning. For å få det må han løse et mord, men det er hans reise og ikke drapsgåten som er historiens motor. Dermed er det verken en «whodunit» eller en «whydunit», men et mysteriedrama, sier Eliassen.

Idéen til serien begynte med Eliassens fascinasjon for Birgitte Tengs-saken.

– Det var ikke mordet i seg selv som fascinerte meg, men dilemmaet til mannen som ble mistenkt i saken. Han ble til slutt frikjent, men måtte likevel betale erstatning til de etterlatte, ettersom beviskravene er lavere i en sivil sak. Han ble med andre ord både frikjent og dømt, forteller Eliassen.

– Hvordan lever man videre med det? Med utgangspunkt i det spørsmålet skapte vi vår hovedkarakter og rammene for historien. Hva om han kommer hjem som redningsmann så folk i den lille bygda forholde seg til ham? Det skaper alle disse konfliktene som sprer seg gjennom samfunnet som små eksplosjoner.

– Nettopp det synes jeg kjennetegner en god seriemotor, sier Bache-Wiig.– Et sterkt grunndilemma som påvirker alle karakterer, og genererer nye konflikter hele tiden.

Strukturens forkjempere

Eliassen og Bache-Wiig beskriver seg selv som strukturnerder, og omtaler en manusprosess hvor de nærmest har klokket inn historiens vendepunkt på minuttet, akkurat der de skal være i hver episode.

– Det er ikke fordi Robert McKee har sagt det, hevder Eliassen, – Men fordi vi opplever at det fungerer.

Broch Frikjent forsamlingshus

De mener at struktur er enda viktigere i dramaserier enn i film.

– Muligheten for å lykkes og å fortelle noe som engasjerer er større om man faktisk forholder seg til struktur. Det er ikke slik at enten skriver du krim og dårlig underholdning med struktur, eller så lager du kunst. Den misforståelsen synes jeg man møter på hele tiden, sier Eliassen.

– Folk som er motstandere av å fokusere på struktur referer ofte til serier de synes er gode og forsvarer det med se, de har det ikke!, sier Bache-Wiig.

– Men sannheten er at alle gode fortellinger har en stram og velfungerende struktur. Men jo bedre den er skrudd sammen, jo mindre synlig blir den.

Serieskaperne mener strukturtenkingen har spart dem mye tid og krefter i manusarbeidet.

– I tidligere manusprosesser jeg har vært med på har jeg opplevd at man føler seg frem til «hvor ligger feilen». Det tar tid, og det er lett å gå i forsvar og snakke forbi hverandre, i stedet for å helt enkelt vurdere: Ligger vendepunktene på riktig sted? For det er jo bare matematikk, mener Bache-Wiig.

– Så er det først når man går inn og skriver det helt ut at det skapes ting. Det er som et musikkpartitur. Du bestemmer om det skal gå i dur eller moll, du bestemmer tone- og taktart, og som komponist fraviker du det ikke, men det betyr ikke at det ikke kan bli god musikk av det.

I likhet med flere dramaproduksjoner den siste tiden har forfatterne også her fulgt produksjonen tett.

– Det er klart, når vi har sittet i to år og utviklet noe, er det vi som kjenner historien best. Med flere regissører involvert er det nødvendig at forfatterne følger prosessen hele veien, og det har vært en selvfølge at vi velger regissører, sier Eliassen.

Valget falt på Geir Henning Hopland som konseptuell regissør med regi på halvparten av episodene, og Rune Denstad Langlo med regi på de resterende.

– De bidrar med ting vi aldri hadde kommet på, og vi har vært et kunsterisk team, sier Bache-Wiig.

Lena Endre Frikjent

Urbant bygdeliv

Frikjent er satt til den fiktive vestlandsbygda Lifjord, med ruvende fjell, og mørke, dype fjorder, filmet i Årdal.

– Landskapet i serien gjør at man føler seg fanget. Om fabrikken på stedet går under er det tydelig at det ikke hjelper å bare flytte til Lørenskog for å få seg en annen jobb. Du får ikke solgt huset ditt, du sitter fast. På samme måte som Aksel sitter fast i de andres forestillinger om ham, mener Bache-Wiig.

– Men vi har ikke laget en serie om bygde-Norge, sier Eliassen.

– Handlingen er lagt til en liten bygd fordi det er essensielt for historien at denne mannen kommer fra et lite sted. Det handler om å høre til et sted og å være utstøtt av noe. Vi har jobbet mye med kontrastene. Det vakre landskapet, som også kan bli farlig og truende. Vonde konflikter bak pene fasader. Lifjord er et Norge i miniatyr. Det er vakkert og rikt, men også selvgodt og ikke alltid inkluderende, på samme måte som menneskene som befolker det.

Bache-Wiig understreker at bygda ikke er der for å vise frem hvor rare bygdefolk er.

– Tvert i mot er Lifjord ganske strømlinjeformet og normalt. I stedet for å vise frem det stygge og rare, løfter vi det heller opp og gjør det lekrere og litt kulere enn virkeligheten. Frikjent kommer ikke til å se ut som en Nordic noir. Her er det lyst og vakkert. Dette er Nordic blonde.

Lena Endre-effekten

Serieskaperne har hele tiden strebet etter å skape en kvinnelig antagonist som får like stor plass og blir behandlet med like stor respekt som den mannlig protagonisten.

– Vi har gjennomgående hatt som mål å unngå at noen av karakterene ble rene funksjoner, og har vært opptatt av at også moren og hennes reise skulle være mulig å identifisere seg med.

Underveis i serieprosessen ble forfatterne bedt om å presentere prosjektet på vegne av TV2s Media Exchange, foran skaperen av Bones.

– Vi var kjempenervøse, og stotret av gårde. Men i løpet av timen ble denne amerikaneren stadig mer begeistret, og satt og klappet i sine små hender. Vi vokste der vi satt, helt til han utbryter: «But of course, obviously, you have one huge problem. Huge.» Så tok han en lang amerikansk kunstpause, hvor vi rekker å lure på om alt vi har gjort det siste året bare er drit. Så sier han «You have a 60-year-old female lead. Nobody wants to watch that. How are you going to deal with that!». En helt absurd «sannhet» i USA, kanskje, men hvem er det som ikke har lyst til å se Lena Endre? Hun er et levende bevis på at heller ikke kvinnelige skuespillere går ut på dato, sier Bache-Wiig.

– Problemet er vel helst at de interessante, mangefasetterte rollene for kvinner over førti ikke finnes, legger Eliassen til. – Det har vi som kvinnelige forfattere prøvd å gjøre noe med.

Serieskaperne har så smått også begynt å legge planer for sesong to. Men de bedyrer at det ikke vil gå på bekostning av en skikkelig slutt på første sesong.

– Når man avslutter sesongen med et tydelig oppspark til en ny sesong, blir det nesten alltid en feig slutt. Du må lage noe som ikke svarer på de spørsmålene du har bygget opp gjennom en hel sesong, og det er dårlig gjort, mener Eliassen.

– Skal du se ti episoder av Frikjent skal du ikke sitte igjen med en følelse av antiklimaks, sier Bache-Wiig.

– Vi har vært veldig opptatt av det. Jeg hater selv å se en hel sesong, og til slutt få beskjeden følg med på fortsettelsen om halvannet år. I Frikjent skal man kjenne at man har sett alt. Der slår strukturnerden inn igjen; det klimakset skal komme! Avrundingen skal lande, og den siste akkorden skal tone ut – og ikke i en septim. Det skal være en harmonisk sluttakkord.

Frikjent sorg

Store følelser

– Vi har ønsket å dyrke den gode fortellingen. Vi vil berøre og forføre, sier Bache-Wiig. – Vi er heller ikke redde for å la det bikke over i melodrama – for melodrama er en deilig ting når det fungerer.

Hun drar parallellen mellom Frikjent-historien og store fortellinger som ikke sparer på følelsene.

­– Historien om Aksel og Eva kan minne om Jean Valjean og Javert i Les Miserables. Eva er politimannen Javert som jager Jean Valjean – og han er Aksel, som løper rundt og prøver å gjøre godt, men som har en blanding av skyld og ikke-skyld.

Serieskaperne bryner seg i tillegg på den store Kjærlighetshistorien, når Aksels sønn Tim (Mathias Romano) forelsker seg i Helene (Susanne Boucher) – niesa til jenta som ble drept for tjue år siden – og sin tante opp av dage.

– Det er jo nesten litt frekt at vi skriver inn to sekstenåringer som forelsker seg i hverandre, også påstår vi at de er som Romeo og Julie. Men vi synes det er gøy å leke med det. Klarer vi å få folk til å tro på at det faktisk er farlig for dem å være sammen? Og det er det! For her er dramatikken så svær, og det er så mye de skal overkomme, sier Bache-Wiig.

– Og i denne serien ber vi folk gjøre, si og føle store ting, legger Eliassen til.

– Vi tar historien helt ut i svingene. Noen vil mene at folk gjør jo ikke sånn. Men jo, folk gjør sånn! Kanskje ikke så ofte på tv. I hvert fall ikke på norsk tv, for her hjemme skal det være litt smålåtent, litt puslete og fremfor alt realistisk. Vi har forsøkt å lage sterkt drama, ikke realisme, sier Eliassen.

– Det er de enkle, sterke, rene følelsene som griper oss. Så får vi se om det er mulig å formidle det i en tv-serie uten at det blir platt og klisjéfullt.

– Og, legger Bache-Wiig til, – Uten at det smaker såpe. Det er en hårfin balanse.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et velstrukturert oppgjør

Et velstrukturert oppgjør

Med «Frikjent» som har TV2-premiere på mandag vil serieskaperne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig ta et velstrukturert oppgjør smålåtent norsk tv-drama. – De interessante, mangefasetterte rollene for kvinner over førti finnes ikke. Det har vi som kvinnelige forfattere prøvd å gjøre noe med.

  • Alle fotos: Carl Christian Raabe

– Aksel er forretningsmann og bygdegutt. Han er myk, men sint. Med et desperat behov for sannhet, samtidig som han er en løgner, forteller serieskaper Siv Rajendram Eliassen om hovedpersonen i TV2s nye seriesatsning Frikjent, som har premiere på TV2 på mandag.

Over ti episoder følger vi Aksel (Nicolai Cleve Broch), som i ungdomsårene blir anklaget for å ha drept kjæresten sin. Han blir først dømt, og til tross for frikjennelse i ankesaken blir han nærmest jaget bort fra bygda. Tjue år senere har han blitt velstående forretningsmann i Asia, og blir oppringt fra hjembygda. Hjørnestensbedriften er i ferd med å gå konkurs.

– Han tror han kommer hjem for å være helt, og at han samtidig skal få full renvaskelse, men mistanken blant bygdefolket stikker mye dypere, forteller Anna Bache-Wiig, som har skrevet Frikjent sammen med Eliassen.

Aksel blir besatt av å renvaske seg selv. Personen som blir vanskeligst å overbevise er Eva (Lena Endre). Hun leder den bankerotte hjørnestensbedriften, og er mor til jenta som ble drept. Hun er overbevist om at Aksel er skyldig, og villig til å ofre alt for å oppnå rettferdighet og hevn.

Selv med en drapsgåte i bunn, er Eliassen og Bache-Wiig tydelige på at de er opptatt av det relasjonelle og har laget karakterdrevet drama, ikke krim.

Frikjent handler om en manns kamp for oppreisning og forsoning. For å få det må han løse et mord, men det er hans reise og ikke drapsgåten som er historiens motor. Dermed er det verken en «whodunit» eller en «whydunit», men et mysteriedrama, sier Eliassen.

Idéen til serien begynte med Eliassens fascinasjon for Birgitte Tengs-saken.

– Det var ikke mordet i seg selv som fascinerte meg, men dilemmaet til mannen som ble mistenkt i saken. Han ble til slutt frikjent, men måtte likevel betale erstatning til de etterlatte, ettersom beviskravene er lavere i en sivil sak. Han ble med andre ord både frikjent og dømt, forteller Eliassen.

– Hvordan lever man videre med det? Med utgangspunkt i det spørsmålet skapte vi vår hovedkarakter og rammene for historien. Hva om han kommer hjem som redningsmann så folk i den lille bygda forholde seg til ham? Det skaper alle disse konfliktene som sprer seg gjennom samfunnet som små eksplosjoner.

– Nettopp det synes jeg kjennetegner en god seriemotor, sier Bache-Wiig.– Et sterkt grunndilemma som påvirker alle karakterer, og genererer nye konflikter hele tiden.

Strukturens forkjempere

Eliassen og Bache-Wiig beskriver seg selv som strukturnerder, og omtaler en manusprosess hvor de nærmest har klokket inn historiens vendepunkt på minuttet, akkurat der de skal være i hver episode.

– Det er ikke fordi Robert McKee har sagt det, hevder Eliassen, – Men fordi vi opplever at det fungerer.

Broch Frikjent forsamlingshus

De mener at struktur er enda viktigere i dramaserier enn i film.

– Muligheten for å lykkes og å fortelle noe som engasjerer er større om man faktisk forholder seg til struktur. Det er ikke slik at enten skriver du krim og dårlig underholdning med struktur, eller så lager du kunst. Den misforståelsen synes jeg man møter på hele tiden, sier Eliassen.

– Folk som er motstandere av å fokusere på struktur referer ofte til serier de synes er gode og forsvarer det med se, de har det ikke!, sier Bache-Wiig.

– Men sannheten er at alle gode fortellinger har en stram og velfungerende struktur. Men jo bedre den er skrudd sammen, jo mindre synlig blir den.

Serieskaperne mener strukturtenkingen har spart dem mye tid og krefter i manusarbeidet.

– I tidligere manusprosesser jeg har vært med på har jeg opplevd at man føler seg frem til «hvor ligger feilen». Det tar tid, og det er lett å gå i forsvar og snakke forbi hverandre, i stedet for å helt enkelt vurdere: Ligger vendepunktene på riktig sted? For det er jo bare matematikk, mener Bache-Wiig.

– Så er det først når man går inn og skriver det helt ut at det skapes ting. Det er som et musikkpartitur. Du bestemmer om det skal gå i dur eller moll, du bestemmer tone- og taktart, og som komponist fraviker du det ikke, men det betyr ikke at det ikke kan bli god musikk av det.

I likhet med flere dramaproduksjoner den siste tiden har forfatterne også her fulgt produksjonen tett.

– Det er klart, når vi har sittet i to år og utviklet noe, er det vi som kjenner historien best. Med flere regissører involvert er det nødvendig at forfatterne følger prosessen hele veien, og det har vært en selvfølge at vi velger regissører, sier Eliassen.

Valget falt på Geir Henning Hopland som konseptuell regissør med regi på halvparten av episodene, og Rune Denstad Langlo med regi på de resterende.

– De bidrar med ting vi aldri hadde kommet på, og vi har vært et kunsterisk team, sier Bache-Wiig.

Lena Endre Frikjent

Urbant bygdeliv

Frikjent er satt til den fiktive vestlandsbygda Lifjord, med ruvende fjell, og mørke, dype fjorder, filmet i Årdal.

– Landskapet i serien gjør at man føler seg fanget. Om fabrikken på stedet går under er det tydelig at det ikke hjelper å bare flytte til Lørenskog for å få seg en annen jobb. Du får ikke solgt huset ditt, du sitter fast. På samme måte som Aksel sitter fast i de andres forestillinger om ham, mener Bache-Wiig.

– Men vi har ikke laget en serie om bygde-Norge, sier Eliassen.

– Handlingen er lagt til en liten bygd fordi det er essensielt for historien at denne mannen kommer fra et lite sted. Det handler om å høre til et sted og å være utstøtt av noe. Vi har jobbet mye med kontrastene. Det vakre landskapet, som også kan bli farlig og truende. Vonde konflikter bak pene fasader. Lifjord er et Norge i miniatyr. Det er vakkert og rikt, men også selvgodt og ikke alltid inkluderende, på samme måte som menneskene som befolker det.

Bache-Wiig understreker at bygda ikke er der for å vise frem hvor rare bygdefolk er.

– Tvert i mot er Lifjord ganske strømlinjeformet og normalt. I stedet for å vise frem det stygge og rare, løfter vi det heller opp og gjør det lekrere og litt kulere enn virkeligheten. Frikjent kommer ikke til å se ut som en Nordic noir. Her er det lyst og vakkert. Dette er Nordic blonde.

Lena Endre-effekten

Serieskaperne har hele tiden strebet etter å skape en kvinnelig antagonist som får like stor plass og blir behandlet med like stor respekt som den mannlig protagonisten.

– Vi har gjennomgående hatt som mål å unngå at noen av karakterene ble rene funksjoner, og har vært opptatt av at også moren og hennes reise skulle være mulig å identifisere seg med.

Underveis i serieprosessen ble forfatterne bedt om å presentere prosjektet på vegne av TV2s Media Exchange, foran skaperen av Bones.

– Vi var kjempenervøse, og stotret av gårde. Men i løpet av timen ble denne amerikaneren stadig mer begeistret, og satt og klappet i sine små hender. Vi vokste der vi satt, helt til han utbryter: «But of course, obviously, you have one huge problem. Huge.» Så tok han en lang amerikansk kunstpause, hvor vi rekker å lure på om alt vi har gjort det siste året bare er drit. Så sier han «You have a 60-year-old female lead. Nobody wants to watch that. How are you going to deal with that!». En helt absurd «sannhet» i USA, kanskje, men hvem er det som ikke har lyst til å se Lena Endre? Hun er et levende bevis på at heller ikke kvinnelige skuespillere går ut på dato, sier Bache-Wiig.

– Problemet er vel helst at de interessante, mangefasetterte rollene for kvinner over førti ikke finnes, legger Eliassen til. – Det har vi som kvinnelige forfattere prøvd å gjøre noe med.

Serieskaperne har så smått også begynt å legge planer for sesong to. Men de bedyrer at det ikke vil gå på bekostning av en skikkelig slutt på første sesong.

– Når man avslutter sesongen med et tydelig oppspark til en ny sesong, blir det nesten alltid en feig slutt. Du må lage noe som ikke svarer på de spørsmålene du har bygget opp gjennom en hel sesong, og det er dårlig gjort, mener Eliassen.

– Skal du se ti episoder av Frikjent skal du ikke sitte igjen med en følelse av antiklimaks, sier Bache-Wiig.

– Vi har vært veldig opptatt av det. Jeg hater selv å se en hel sesong, og til slutt få beskjeden følg med på fortsettelsen om halvannet år. I Frikjent skal man kjenne at man har sett alt. Der slår strukturnerden inn igjen; det klimakset skal komme! Avrundingen skal lande, og den siste akkorden skal tone ut – og ikke i en septim. Det skal være en harmonisk sluttakkord.

Frikjent sorg

Store følelser

– Vi har ønsket å dyrke den gode fortellingen. Vi vil berøre og forføre, sier Bache-Wiig. – Vi er heller ikke redde for å la det bikke over i melodrama – for melodrama er en deilig ting når det fungerer.

Hun drar parallellen mellom Frikjent-historien og store fortellinger som ikke sparer på følelsene.

­– Historien om Aksel og Eva kan minne om Jean Valjean og Javert i Les Miserables. Eva er politimannen Javert som jager Jean Valjean – og han er Aksel, som løper rundt og prøver å gjøre godt, men som har en blanding av skyld og ikke-skyld.

Serieskaperne bryner seg i tillegg på den store Kjærlighetshistorien, når Aksels sønn Tim (Mathias Romano) forelsker seg i Helene (Susanne Boucher) – niesa til jenta som ble drept for tjue år siden – og sin tante opp av dage.

– Det er jo nesten litt frekt at vi skriver inn to sekstenåringer som forelsker seg i hverandre, også påstår vi at de er som Romeo og Julie. Men vi synes det er gøy å leke med det. Klarer vi å få folk til å tro på at det faktisk er farlig for dem å være sammen? Og det er det! For her er dramatikken så svær, og det er så mye de skal overkomme, sier Bache-Wiig.

– Og i denne serien ber vi folk gjøre, si og føle store ting, legger Eliassen til.

– Vi tar historien helt ut i svingene. Noen vil mene at folk gjør jo ikke sånn. Men jo, folk gjør sånn! Kanskje ikke så ofte på tv. I hvert fall ikke på norsk tv, for her hjemme skal det være litt smålåtent, litt puslete og fremfor alt realistisk. Vi har forsøkt å lage sterkt drama, ikke realisme, sier Eliassen.

– Det er de enkle, sterke, rene følelsene som griper oss. Så får vi se om det er mulig å formidle det i en tv-serie uten at det blir platt og klisjéfullt.

– Og, legger Bache-Wiig til, – Uten at det smaker såpe. Det er en hårfin balanse.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY