Ambisiøst om skuespillerkunsten

Ambisiøst om skuespillerkunsten

Øystein Stene har skrevet historiens første samlede introduksjon til skuespillerkunsten. Siri Senje synes resultatet er godt, men savner blant annet det spesifikke og levende som bidrag fra våre egne praktikere kunne gitt.

Med dagens storforbruk av drama er skuespilleriet blitt et av våre mest utbredte uttrykk – og dessuten en kunstform folk flest anser seg kompetente til å evaluere. I sin nye bok Skuespillerkunsten vil Øystein Stene betimelig nok løfte faget ut av synsingens skygge:

Hvordan skapes roller og karakterer i tv-drama, på film eller teatret? Hva trenger en skuespiller for å kunne stå der fremme? Og er dette det samme i dag som for hundre, eller tusen år siden?

Når Stene, skjønnlitterær forfatter og førstelektor ved Teaterhøgskolen i Oslo, har satt seg fore å gi en samlet introduksjon til denne uhåndgripelige kunstformen, er det en edel ambisjon. Samtidig er det en drabelig oppgave han har påtatt seg. Skuespillerfaget kan briske seg med en historikk som favner over 2300 år, fra teatrets opphav i religiøse ritualer i Athen, til dagens multiple performative uttrykk på scene, lerret, og skjerm. Men inntil introduksjonen av filmdrama for drøyt 100 år siden er skuespilleriet lite dokumentert, bortsett fra stillfotos, anekdoter, og metode-orienterte verk.

I forordet skildrer Stene sin dragning mot skuespillerkunsten som en personlig drivkraft:

Som ung mann fylt av tvil, angst og ensomhet opplevde jeg et uoverkommelig gap mellom min indre verden og den ytre verden alle andre syntes å delta i…. Skuespilleren så ut til å beherske strategier for kommunikasjon, kreativitet, og tilstedeværelse som jeg lengtet etter, og som muligens kunne skape en bro mellom den indre og den ytre verden.

Det er likevel ingen personlig reise langs kunstformens kronglete stier Stene tar oss med på. Ved første blikk er forfatteren knapt synlig i denne teksten, som er saklig og informativ, men i mindre grad essayistisk. Hans prosjekt er å behandle både kontekst, historikk og metodikk under ett, snarere enn å foreta selektive sidesprang eller dypdykk inn i en forunderlig kunstform der utøveren bruker egen stemme, kropp og sinn til å skape uttrykk.

Lee Strasberg 2
Ikke mye plass til Strasberg og Pacino (foto fra «Gudfaren»).

Et uttalt mål med Skuespillerkunsten er da også at boka skal kunne brukes av alle, inkludert lesere uten forkunnskaper. Videre er målene å gå opp noen grenser, legge premisser for en samtale om skuespilleri, om hvordan det skapes i film, tv-dramatikk og teater.

Med de to første målene lykkes Stene langt på vei. Introduksjonen – for øvrig et av de beste kapitlene i boka – legger klare premisser for hva den skal omhandle. Stene skisserer noen gjennomgående motsetninger mellom det ”følende/identifiserende” og det ”tekniske/representative/analytiske” innen skuespilleriet. Han gir i påfølgende kapitler en ryddig historisk oversikt over retninger og bevegelser innenfor teater og skuespillerkunst. Når han ikke kommer i mål med ambisjonen om å skildre hvordan skuespillerkunsten skapes, eller det ansporende hva trenger en skuespiller for å kunne stå der fremme, har det sin årsak i stoffmengde, men også i form, stil og organisering.

Stene har nemlig valgt å gå bredt og kronologisk til verks gjennom skuespilleriets historie i fire hovedkapitler som favner de tradisjonelle kulturhistoriske tidsperiodene, før han avslutningsvis behandler han vår samtid (1990-2015), i et kortere kapittel.

Som forfatteren skriver i introduksjonen, sorterer skuespillerkunsten under en type sammensatte kunstformer vi kan kalle ”performative”. Å beskrive formen krever at man kontekstualiserer den innenfor ”modersjangrene”, primært teater og film.

Slikt må nødvendigvis bli en øvelse i seleksjon og balanse. Faktamengden i Skuespillerkunsten blir enorm; bokas 325 sider er så informasjonstette at det til dels går ut over lesbarheten. Mye omtales summarisk, og særlig hardt går det ut over film og tv, som er blant nåtidens viktigste arenaer for skuespillere. Verket er i hovedsak blitt en teaterbok.

shakespeare-in-love-1 - versjon 2
Fra «Shakespeare in love».

Frem til renessansen er kildene innen selve skuespillerkunsten magre. Dermed kommer de to første hovedkapitlene til å ligne faretruende på tradisjonell teaterhistorie i kortform. Forfatteren fyker over teatrets fødsel, Aristoteles, og gresk gullalder på 11 sider, mens Shakespeare begunstiges med 4. Stene kan stort sett kunsten å komprimere på en intelligent måte. I blant opptrer likevel tvilsomme generaliseringer i teksten, som at den greske tragedien promoterte en konserverende livsanskuelse om å ”bli ved din lest” (s.48). Tragediene skulle gi publikum en mulighet til å gjennomleve livets uunngåelige endringstraumer, og dermed få utløp for eksistensiell angst og sterke følelser i et katarsis. Slik sett erkjente det klassiske teatret tvert i mot forandringskreftene i menneskelivet.

Stene går noe mer detaljert til verks etter som århundrene går, skuespillerfaget utvikler seg, og metodiske retninger ser dagens lys. Fra tredje hovedkapittel (1850-1950) engasjeres jeg i større grad som leser i det teksten berikes mer med skuespillerforskeres teorier og sitater fra deres tekster.

Men i dette formatet kan komplekse problemstillinger som Stanislavskijs skuespillermetodikker, utviklet gjennom flere tiår, ikke ytes rettferdighet. Hvorvidt en leser uten forkunnskaper her oppnår noen forståelse av feltets mest innflytelsesrike metodiker, Konstantin Stanislavskij, og hans sentrale ”Metode for fysiske handlinger” er tvilsomt. Her blir det merkbart at Stene selv ikke er praktiker i metodene, og jeg griper meg i å savne levende primærkilder – for eksempel vitnemål fra de mange dyktige skuespillere og instruktører som anvender dem i landet vårt i dag.

Stenes Brecht-kapittel skiller seg derimot ut som et av de beste i boka, skrevet med et tydelig engasjement; det samme er tilfelle med gjennomgangen av Grotowskis ”fattige teater”. Begges teorier ble grundig artikulert i deres egen virketid og formulert som opprør mot det borgerlig-psykologiske innlevelsesteater, dermed peker de framover mot prosjekter innen dagens såkalte ”post-dramatiske” scenekunst.

Stene skriver et presist, variert og lettflytende norsk, men det er rensket for den typen språklige spensthopp eller undertoner som kan skape en personlig fortellerstemme og en litterær egenart også i en fagbok. Dette kan være bevisst valgt, men likevel sitter jeg igjen med den uoppfylte forventningen som ble skapt i introduksjonen, om å få følge en engasjert forfatter i hans personlige søken etter den magiske skuespillerkunstens natur.

Stene bok illustr - versjon 3

Men objektiv formidlingsstil til tross; det er umulig for en forfatter helt å skjule sitt forteller-jeg. Stene kommer ikke minst til syne gjennom det han ikke forteller. Teatrets utvikling er vektlagt i boka, men teatrets tekster – dramaene spillerne agerte i er knapt nok behandlet. Her virker en fordom i favør av nåtidens gruppeteatermetoder, som ”devising” å ha sneket seg inn. Om Shakespeare og hans teater skriver for eksempel Stene at forfatterens og skuespillerens funksjoner overlappet:

Dramatikeren kom trolig først med en idé, som ble diskutert og knadd i felleskap.

Denne samtids-sentriske påstanden begrunnes syltynt med at Shakespeare selv også var skuespiller, samt at tidens dramatikere ofte skrev for spesifikke stjerner. At teaterkunstnere alltid har samarbeidet er hevet over tvil, men den teatergruppa som samdikter en Hamlet eller Stormen i sublime blankvers hører nok ønsketenkningen til. En uuttalt skepsis overfor det litterære ved teaterkunsten synes altså å ligge som en undertekst i deler av boka.

Når Stene i fjerde hovedkapittel nevner at teatret (ved absurdismens inntog) bryter med det fortellende og konfliktbaserte dramaet, er det så å si første gang et slikt teaterbegrep omtales direkte. Faktum er at i periodene som opptar bokas annen halvdel var storparten av vestlig teater fortsatt sentrert omkring karakter, konflikt og narrativ – det vil si, det var tekstbasert. Teaterkunsten fødtes av et ekteskap mellom skriftlige og muntlige fortellertradisjoner.

Dette kan man like eller ikke like, og i dagens postdramatiske pluralisme ser situasjonen annerledes ut. De mest utbredte skuespillermetodikkene som omtales i boka utviklet seg likefullt innen dette teatret, som i tiden etterpå hyppig har vært erklært dødt, men fortsatt praktiseres bredt i hele den vestlige verden, ikke minst USA.

Stene påpeker selv at tv-dramaet har re-aktualisert klassisk karakterarbeid. Skuespilleren har unektelig gjennom store deler av vår performative historie vært en hengiven gestalter, fortolker og formidler av dramatisk tekst. Ikke minst fordi teatret har tiltrukket seg diktere som Henrik Ibsen, Anton Tsjekov, August Strindberg, Eugene O´Neill, Tennessee Williams, Arthur Miller, Samuel Beckett og Harold Pinter for å nevne noen. Skuespillere har fordypet seg i tekstene, viderediktet stoffet på scene og lerret, glitret i deres roller. Å omtale Antoines naturalisme eller Stanislavsky og Moskva Kunstnerteater uten å nevne hvordan forskning og nyskapning i skuespiller – og regikunst her var tett knyttet til nye skuespill og deres krav, fattiggjør bokas narrativ om skuespillerkunsten og skjærer bort viktig og levende materiale. I kapitlet om Stanislavskys metode ville for eksempel et klipp fra en Tsjekhov-tekst ha kunnet anskueliggjøre den sentrale ”Metoden for fysiske handlinger” med en helt annen klarhet. Det må være tilnærmet umulig for en uinnvidd leser å forstå hvordan man arbeider med slik improvisasjonsteknikk uten å illustrere hvordan dramatisk tekst deles opp i ”hendelser” som strukturerer improvisasjonen.

Skuespillerkunsten er et velskrevet oversikts- og introduksjonsverk, om enn med en viss slagside hva gjelder teatersyn. I følge Universitetsforlaget er boka den første samlede introduksjon til skuespillerkunsten noensinne. Her må nevne Jean Benedettis The Art of Acting (2007) som et mer praktisk rettet og kompakt alternativ. Stene legger for øvrig ingen vekt på det skandinaviske; man aner en orientering mot et internasjonalt marked, men savner det spesifikke og levende som bidrag fra våre egne praktikere kunne gitt.

Bokas fyldige bibliografi og person-og stikkordregister styrker den som bruksverk. Forlaget ser ellers ut til å ha gjort en dugelig jobb, skjønt forfatterens egne oversettelser burde ha vært gjennomgått (Når for eksempel en skuespiller på s.81 tillegges å bære ”fire medlemmer” blant skjegg og parykker i sin reisesekk, undrer jeg på om ikke det engelske ordet ”member” har figurert i originalen og henviser til gjøglerens utvalg av falloser i stropp heller enn til sekkebårne kolleger?). Redaktøren burde dessuten ha luket ut skjønnhetsfeil som Stenes skulderklapp i siste kapittel til en ung kollega på Teaterhøgskolen (s.315) – det hører neppe hjemme i et oversiktsverk som knapt omtaler skuespillermetodiske størrelser som Mike Leigh og Susanne Osten. For personer med teaterkunnskap vil mye av bokas stoff fremstå som elementært, men for nysgjerrige lesere fra andre felt vil den fungere godt som introduksjonsverk og nyttig kilde til referanser.

Les mer om boken: Skuespillerkunsten: Øystein Stene, Universitetsforlaget

Siri Senje har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun har også undervist i rollefag og dramaturgi og forsket på filmmanuskriptet som diktverk. Hun var også inntil nylig manuskonsulent i NFI.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Ambisiøst om skuespillerkunsten

Ambisiøst om skuespillerkunsten

Øystein Stene har skrevet historiens første samlede introduksjon til skuespillerkunsten. Siri Senje synes resultatet er godt, men savner blant annet det spesifikke og levende som bidrag fra våre egne praktikere kunne gitt.

Med dagens storforbruk av drama er skuespilleriet blitt et av våre mest utbredte uttrykk – og dessuten en kunstform folk flest anser seg kompetente til å evaluere. I sin nye bok Skuespillerkunsten vil Øystein Stene betimelig nok løfte faget ut av synsingens skygge:

Hvordan skapes roller og karakterer i tv-drama, på film eller teatret? Hva trenger en skuespiller for å kunne stå der fremme? Og er dette det samme i dag som for hundre, eller tusen år siden?

Når Stene, skjønnlitterær forfatter og førstelektor ved Teaterhøgskolen i Oslo, har satt seg fore å gi en samlet introduksjon til denne uhåndgripelige kunstformen, er det en edel ambisjon. Samtidig er det en drabelig oppgave han har påtatt seg. Skuespillerfaget kan briske seg med en historikk som favner over 2300 år, fra teatrets opphav i religiøse ritualer i Athen, til dagens multiple performative uttrykk på scene, lerret, og skjerm. Men inntil introduksjonen av filmdrama for drøyt 100 år siden er skuespilleriet lite dokumentert, bortsett fra stillfotos, anekdoter, og metode-orienterte verk.

I forordet skildrer Stene sin dragning mot skuespillerkunsten som en personlig drivkraft:

Som ung mann fylt av tvil, angst og ensomhet opplevde jeg et uoverkommelig gap mellom min indre verden og den ytre verden alle andre syntes å delta i…. Skuespilleren så ut til å beherske strategier for kommunikasjon, kreativitet, og tilstedeværelse som jeg lengtet etter, og som muligens kunne skape en bro mellom den indre og den ytre verden.

Det er likevel ingen personlig reise langs kunstformens kronglete stier Stene tar oss med på. Ved første blikk er forfatteren knapt synlig i denne teksten, som er saklig og informativ, men i mindre grad essayistisk. Hans prosjekt er å behandle både kontekst, historikk og metodikk under ett, snarere enn å foreta selektive sidesprang eller dypdykk inn i en forunderlig kunstform der utøveren bruker egen stemme, kropp og sinn til å skape uttrykk.

Lee Strasberg 2
Ikke mye plass til Strasberg og Pacino (foto fra «Gudfaren»).

Et uttalt mål med Skuespillerkunsten er da også at boka skal kunne brukes av alle, inkludert lesere uten forkunnskaper. Videre er målene å gå opp noen grenser, legge premisser for en samtale om skuespilleri, om hvordan det skapes i film, tv-dramatikk og teater.

Med de to første målene lykkes Stene langt på vei. Introduksjonen – for øvrig et av de beste kapitlene i boka – legger klare premisser for hva den skal omhandle. Stene skisserer noen gjennomgående motsetninger mellom det ”følende/identifiserende” og det ”tekniske/representative/analytiske” innen skuespilleriet. Han gir i påfølgende kapitler en ryddig historisk oversikt over retninger og bevegelser innenfor teater og skuespillerkunst. Når han ikke kommer i mål med ambisjonen om å skildre hvordan skuespillerkunsten skapes, eller det ansporende hva trenger en skuespiller for å kunne stå der fremme, har det sin årsak i stoffmengde, men også i form, stil og organisering.

Stene har nemlig valgt å gå bredt og kronologisk til verks gjennom skuespilleriets historie i fire hovedkapitler som favner de tradisjonelle kulturhistoriske tidsperiodene, før han avslutningsvis behandler han vår samtid (1990-2015), i et kortere kapittel.

Som forfatteren skriver i introduksjonen, sorterer skuespillerkunsten under en type sammensatte kunstformer vi kan kalle ”performative”. Å beskrive formen krever at man kontekstualiserer den innenfor ”modersjangrene”, primært teater og film.

Slikt må nødvendigvis bli en øvelse i seleksjon og balanse. Faktamengden i Skuespillerkunsten blir enorm; bokas 325 sider er så informasjonstette at det til dels går ut over lesbarheten. Mye omtales summarisk, og særlig hardt går det ut over film og tv, som er blant nåtidens viktigste arenaer for skuespillere. Verket er i hovedsak blitt en teaterbok.

shakespeare-in-love-1 - versjon 2
Fra «Shakespeare in love».

Frem til renessansen er kildene innen selve skuespillerkunsten magre. Dermed kommer de to første hovedkapitlene til å ligne faretruende på tradisjonell teaterhistorie i kortform. Forfatteren fyker over teatrets fødsel, Aristoteles, og gresk gullalder på 11 sider, mens Shakespeare begunstiges med 4. Stene kan stort sett kunsten å komprimere på en intelligent måte. I blant opptrer likevel tvilsomme generaliseringer i teksten, som at den greske tragedien promoterte en konserverende livsanskuelse om å ”bli ved din lest” (s.48). Tragediene skulle gi publikum en mulighet til å gjennomleve livets uunngåelige endringstraumer, og dermed få utløp for eksistensiell angst og sterke følelser i et katarsis. Slik sett erkjente det klassiske teatret tvert i mot forandringskreftene i menneskelivet.

Stene går noe mer detaljert til verks etter som århundrene går, skuespillerfaget utvikler seg, og metodiske retninger ser dagens lys. Fra tredje hovedkapittel (1850-1950) engasjeres jeg i større grad som leser i det teksten berikes mer med skuespillerforskeres teorier og sitater fra deres tekster.

Men i dette formatet kan komplekse problemstillinger som Stanislavskijs skuespillermetodikker, utviklet gjennom flere tiår, ikke ytes rettferdighet. Hvorvidt en leser uten forkunnskaper her oppnår noen forståelse av feltets mest innflytelsesrike metodiker, Konstantin Stanislavskij, og hans sentrale ”Metode for fysiske handlinger” er tvilsomt. Her blir det merkbart at Stene selv ikke er praktiker i metodene, og jeg griper meg i å savne levende primærkilder – for eksempel vitnemål fra de mange dyktige skuespillere og instruktører som anvender dem i landet vårt i dag.

Stenes Brecht-kapittel skiller seg derimot ut som et av de beste i boka, skrevet med et tydelig engasjement; det samme er tilfelle med gjennomgangen av Grotowskis ”fattige teater”. Begges teorier ble grundig artikulert i deres egen virketid og formulert som opprør mot det borgerlig-psykologiske innlevelsesteater, dermed peker de framover mot prosjekter innen dagens såkalte ”post-dramatiske” scenekunst.

Stene skriver et presist, variert og lettflytende norsk, men det er rensket for den typen språklige spensthopp eller undertoner som kan skape en personlig fortellerstemme og en litterær egenart også i en fagbok. Dette kan være bevisst valgt, men likevel sitter jeg igjen med den uoppfylte forventningen som ble skapt i introduksjonen, om å få følge en engasjert forfatter i hans personlige søken etter den magiske skuespillerkunstens natur.

Stene bok illustr - versjon 3

Men objektiv formidlingsstil til tross; det er umulig for en forfatter helt å skjule sitt forteller-jeg. Stene kommer ikke minst til syne gjennom det han ikke forteller. Teatrets utvikling er vektlagt i boka, men teatrets tekster – dramaene spillerne agerte i er knapt nok behandlet. Her virker en fordom i favør av nåtidens gruppeteatermetoder, som ”devising” å ha sneket seg inn. Om Shakespeare og hans teater skriver for eksempel Stene at forfatterens og skuespillerens funksjoner overlappet:

Dramatikeren kom trolig først med en idé, som ble diskutert og knadd i felleskap.

Denne samtids-sentriske påstanden begrunnes syltynt med at Shakespeare selv også var skuespiller, samt at tidens dramatikere ofte skrev for spesifikke stjerner. At teaterkunstnere alltid har samarbeidet er hevet over tvil, men den teatergruppa som samdikter en Hamlet eller Stormen i sublime blankvers hører nok ønsketenkningen til. En uuttalt skepsis overfor det litterære ved teaterkunsten synes altså å ligge som en undertekst i deler av boka.

Når Stene i fjerde hovedkapittel nevner at teatret (ved absurdismens inntog) bryter med det fortellende og konfliktbaserte dramaet, er det så å si første gang et slikt teaterbegrep omtales direkte. Faktum er at i periodene som opptar bokas annen halvdel var storparten av vestlig teater fortsatt sentrert omkring karakter, konflikt og narrativ – det vil si, det var tekstbasert. Teaterkunsten fødtes av et ekteskap mellom skriftlige og muntlige fortellertradisjoner.

Dette kan man like eller ikke like, og i dagens postdramatiske pluralisme ser situasjonen annerledes ut. De mest utbredte skuespillermetodikkene som omtales i boka utviklet seg likefullt innen dette teatret, som i tiden etterpå hyppig har vært erklært dødt, men fortsatt praktiseres bredt i hele den vestlige verden, ikke minst USA.

Stene påpeker selv at tv-dramaet har re-aktualisert klassisk karakterarbeid. Skuespilleren har unektelig gjennom store deler av vår performative historie vært en hengiven gestalter, fortolker og formidler av dramatisk tekst. Ikke minst fordi teatret har tiltrukket seg diktere som Henrik Ibsen, Anton Tsjekov, August Strindberg, Eugene O´Neill, Tennessee Williams, Arthur Miller, Samuel Beckett og Harold Pinter for å nevne noen. Skuespillere har fordypet seg i tekstene, viderediktet stoffet på scene og lerret, glitret i deres roller. Å omtale Antoines naturalisme eller Stanislavsky og Moskva Kunstnerteater uten å nevne hvordan forskning og nyskapning i skuespiller – og regikunst her var tett knyttet til nye skuespill og deres krav, fattiggjør bokas narrativ om skuespillerkunsten og skjærer bort viktig og levende materiale. I kapitlet om Stanislavskys metode ville for eksempel et klipp fra en Tsjekhov-tekst ha kunnet anskueliggjøre den sentrale ”Metoden for fysiske handlinger” med en helt annen klarhet. Det må være tilnærmet umulig for en uinnvidd leser å forstå hvordan man arbeider med slik improvisasjonsteknikk uten å illustrere hvordan dramatisk tekst deles opp i ”hendelser” som strukturerer improvisasjonen.

Skuespillerkunsten er et velskrevet oversikts- og introduksjonsverk, om enn med en viss slagside hva gjelder teatersyn. I følge Universitetsforlaget er boka den første samlede introduksjon til skuespillerkunsten noensinne. Her må nevne Jean Benedettis The Art of Acting (2007) som et mer praktisk rettet og kompakt alternativ. Stene legger for øvrig ingen vekt på det skandinaviske; man aner en orientering mot et internasjonalt marked, men savner det spesifikke og levende som bidrag fra våre egne praktikere kunne gitt.

Bokas fyldige bibliografi og person-og stikkordregister styrker den som bruksverk. Forlaget ser ellers ut til å ha gjort en dugelig jobb, skjønt forfatterens egne oversettelser burde ha vært gjennomgått (Når for eksempel en skuespiller på s.81 tillegges å bære ”fire medlemmer” blant skjegg og parykker i sin reisesekk, undrer jeg på om ikke det engelske ordet ”member” har figurert i originalen og henviser til gjøglerens utvalg av falloser i stropp heller enn til sekkebårne kolleger?). Redaktøren burde dessuten ha luket ut skjønnhetsfeil som Stenes skulderklapp i siste kapittel til en ung kollega på Teaterhøgskolen (s.315) – det hører neppe hjemme i et oversiktsverk som knapt omtaler skuespillermetodiske størrelser som Mike Leigh og Susanne Osten. For personer med teaterkunnskap vil mye av bokas stoff fremstå som elementært, men for nysgjerrige lesere fra andre felt vil den fungere godt som introduksjonsverk og nyttig kilde til referanser.

Les mer om boken: Skuespillerkunsten: Øystein Stene, Universitetsforlaget

Siri Senje har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun har også undervist i rollefag og dramaturgi og forsket på filmmanuskriptet som diktverk. Hun var også inntil nylig manuskonsulent i NFI.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY