Å se en reality-deltaker vokse

Å se en reality-deltaker vokse

En utpreget frykt hos reality-deltakere er at de skal bli redusert til noen få egenskaper. De nominerte til ”Årets deltaker” på Gullruten 2015 har alle det til felles at de vokser gjennom sine respektive serier, skriver Hedvig Montgomery.

Realitygenren har gjennomgått en voldsom profesjonalisering i løpet av sin relativt korte levetid. Å caste til et reality-program er noe annet enn å bekle rollelisten i drama. I reality er det deltakeren selv som er sitt manus, det må være overraskende trekk og en utvikling i karakteren som seeren kan bli kjent med. Dermed gir ikke stereotypene nok, det er utviklingen som er historien. Samtidig kan det være direkte skadelig for et menneske å fremstilles som en vandrende klisjé, en som bare er noen få, ytre kjennetegn.

Filosofen Jean Paul Sartre skriver i sin bok ”Væren og intet” om forskjellen mellom det å være sine ytre kjennetegn eller sin rolle og det å være sitt sammensatte jeg med alle sine muligheter. I boken beskrives en scene hvor han observerer en servitør som går så kraftig inn for å være nettopp servitør, å være sine kjennetegn, at det blir komisk å se på. Mennesket som går med et brett med kaffekopper blir så overtydelig at han blir som brettet med kopper. En ting uten ytterligere kvaliteter enn oppgaven han utfører. I dette rommet mellom hvem vi er og hvem vi kunne vært, tar vi våre valg  – som noen ganger overraske både omgivelsene og oss selv.

I de fortellende realityseriene, som Farmen og Anno, brukes dette rommet aktivt. Blondinen er ikke bare en typisk blondine, det legges vekt på å ta med en blondine som har noe mer, for så å vise frem dette ”noe mer”. Seerne trives best når det de ser på gir rom for tolkninger og diskusjon. Skal vi kunne diskutere hva vi synes om en deltaker, må det være rom for tolkning og usikkerhet – og for overraskelse. Å få se mer av deltakerne gjør at seerne føler og lever med deltakerne. Men framstår de bare med sine ytre karaktertrekk, ser seeren ned på deltakeren. Å se ned på noen kan underholde en kveld, men bærer ikke en hel serie.

De nominerte til ”Årets deltaker” på Gullruten 2015 har alle det til felles at de vokser gjennom sine respektive serier. Enok i Anno har for eksempel en utvikling fra å være irriterende besserwisser til å vise frem sider av seg selv som er sjelden vare på tv; mykhet og en poetisk nerve. Dette er både god casting og godt fortellerhåndverk.

Det er krevende å finne deltakere som både har en tydelighet i sin væren og et ubrukt potensial i sin fremtid. Det er enda mer krevende å fortelle historien som utspiller seg slik at dette spennet blir ivaretatt. For deltakerne er det svært viktig at dette rommet både blir sett og fortalt. En utpreget frykt hos mange deltakere i forkant er nettopp at de skal bli redusert til sine karakteristikker – ”at de skal bli klippet”, som de selv sier. Klippet blir de jo, men det viktige poenget for dem er at de ikke vil bli redusert til å være ”en ting”.

Dette handler om at vår identitet er et produkt av våre fortellinger. Det ligger i vår natur å prøve å skille oss ut, ikke bare fra våre omgivelser, men også fra oss selv. Vi prøver alle å skape det rommet der vi kan utrette noe mer eller noe bedre. Derfor oppleves det som et overgrep å bli redusert til noen få karaktertrekk. Mulighetene blir lukket. Og er det vist på tv, kan det oppleves som dramatisk. ”Han handy fyren” får problemer med å se sitt eget mulighetsrom etter at programmet er blitt vist, passivitet og depresjon kan bli resultatet. Ikke fordi han er handy, men fordi han ble med i programmet for å vise noe mer.

På samme måte var serien Ingen grenser avhengig av at deltakerne fikk fortalt sine historier og vist frem noe mer enn sine handicap. Å være sitt handicap er sterkt reduserende. Deltakerne ble med for å vise frem det de kanskje ikke får vist i det vanlige samfunnet, hvor de ofte blir møtt med fordommer og forutinntatthet.

Slik lager også reality-tv mulighet for deltakerne til å vise sine potensialer, til å vise flere sider bak sine ytre kjennetegn og samfunnets forutinntatte holdninger. Reality-tv er på sitt beste egalitært, ved at nye stemmer og historier løftes frem.

En hver produsent er litt gud, han fratar deltakerne makt over sin egen historiefortelling i en kort periode. Han har makt til å definere. Brukes den makten til å vise mulighetsrommet, vil deltakerne kjenne seg igjen og også være fornøyde med fremstillingen. Å fryse fast øyeblikket på tv blir ikke skadelig, fordi noe annet kan komme til å skje. Brukes makten til å vise frem de komiske karaktertrekkene uten utviklingsmuligheter, kan det derimot være skadelig for deltagernes selvforståelse og videre liv.

For vår identitet skapes gjennom hele livet. På spørsmålet ”Hvem er du?” responderer vi spontant med å fortelle en historie om oss selv. Den historien utvikles og endres over tid. Det er gjennom historier at den enkelte på poetisk vis blir medskaper i eget liv. Ved at programmene lages gjennom intervjuer, er det også en sterk innføring til praktisk refleksjon. Mange deltakere er ikke vant til å stoppe opp og svare på hva det er som gjør at de handler som de gjør. Selve produksjonsprosessen åpner for mer refleksjon og bevissthet i eget liv hos deltakerne.

Men det forutsetter både at deltakerne har et rom for utvikling og at dette rommet er sett og forstått av produksjonsapparatet. En god deltaker er en som både er trygg på ”hva er jeg” og i sin fortelling om ”hvem er jeg”. De leverer historier som fortelles videre av seerne, og dermed er produksjonens viktigste suksess, engasjement, kanskje oppnådd.

Dette er en kompleks prosess som krever mye av produksjonen. Å spare på casting og ha for dårlig tid før opptaksstart er ikke bare farlig fordi produksjonen risikerer å stå uten interessante historier å fortelle, det er også farlig fordi det kan skade dem som leverer innholdet – deltagerne. Profesjonaliseringen som har skjedd i både å finne deltagere og ivareta deres historier, har ført til bedre tv. Det har også ført til mer etisk tv, fordi det gjør at deltagerne kan leve gode liv etter at serien er sendt.

Hedvig Montgomery er psykolog. Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg av Hedvig Montgomery:

Når det private blir felleseie

Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å se en reality-deltaker vokse

Å se en reality-deltaker vokse

En utpreget frykt hos reality-deltakere er at de skal bli redusert til noen få egenskaper. De nominerte til ”Årets deltaker” på Gullruten 2015 har alle det til felles at de vokser gjennom sine respektive serier, skriver Hedvig Montgomery.

Realitygenren har gjennomgått en voldsom profesjonalisering i løpet av sin relativt korte levetid. Å caste til et reality-program er noe annet enn å bekle rollelisten i drama. I reality er det deltakeren selv som er sitt manus, det må være overraskende trekk og en utvikling i karakteren som seeren kan bli kjent med. Dermed gir ikke stereotypene nok, det er utviklingen som er historien. Samtidig kan det være direkte skadelig for et menneske å fremstilles som en vandrende klisjé, en som bare er noen få, ytre kjennetegn.

Filosofen Jean Paul Sartre skriver i sin bok ”Væren og intet” om forskjellen mellom det å være sine ytre kjennetegn eller sin rolle og det å være sitt sammensatte jeg med alle sine muligheter. I boken beskrives en scene hvor han observerer en servitør som går så kraftig inn for å være nettopp servitør, å være sine kjennetegn, at det blir komisk å se på. Mennesket som går med et brett med kaffekopper blir så overtydelig at han blir som brettet med kopper. En ting uten ytterligere kvaliteter enn oppgaven han utfører. I dette rommet mellom hvem vi er og hvem vi kunne vært, tar vi våre valg  – som noen ganger overraske både omgivelsene og oss selv.

I de fortellende realityseriene, som Farmen og Anno, brukes dette rommet aktivt. Blondinen er ikke bare en typisk blondine, det legges vekt på å ta med en blondine som har noe mer, for så å vise frem dette ”noe mer”. Seerne trives best når det de ser på gir rom for tolkninger og diskusjon. Skal vi kunne diskutere hva vi synes om en deltaker, må det være rom for tolkning og usikkerhet – og for overraskelse. Å få se mer av deltakerne gjør at seerne føler og lever med deltakerne. Men framstår de bare med sine ytre karaktertrekk, ser seeren ned på deltakeren. Å se ned på noen kan underholde en kveld, men bærer ikke en hel serie.

De nominerte til ”Årets deltaker” på Gullruten 2015 har alle det til felles at de vokser gjennom sine respektive serier. Enok i Anno har for eksempel en utvikling fra å være irriterende besserwisser til å vise frem sider av seg selv som er sjelden vare på tv; mykhet og en poetisk nerve. Dette er både god casting og godt fortellerhåndverk.

Det er krevende å finne deltakere som både har en tydelighet i sin væren og et ubrukt potensial i sin fremtid. Det er enda mer krevende å fortelle historien som utspiller seg slik at dette spennet blir ivaretatt. For deltakerne er det svært viktig at dette rommet både blir sett og fortalt. En utpreget frykt hos mange deltakere i forkant er nettopp at de skal bli redusert til sine karakteristikker – ”at de skal bli klippet”, som de selv sier. Klippet blir de jo, men det viktige poenget for dem er at de ikke vil bli redusert til å være ”en ting”.

Dette handler om at vår identitet er et produkt av våre fortellinger. Det ligger i vår natur å prøve å skille oss ut, ikke bare fra våre omgivelser, men også fra oss selv. Vi prøver alle å skape det rommet der vi kan utrette noe mer eller noe bedre. Derfor oppleves det som et overgrep å bli redusert til noen få karaktertrekk. Mulighetene blir lukket. Og er det vist på tv, kan det oppleves som dramatisk. ”Han handy fyren” får problemer med å se sitt eget mulighetsrom etter at programmet er blitt vist, passivitet og depresjon kan bli resultatet. Ikke fordi han er handy, men fordi han ble med i programmet for å vise noe mer.

På samme måte var serien Ingen grenser avhengig av at deltakerne fikk fortalt sine historier og vist frem noe mer enn sine handicap. Å være sitt handicap er sterkt reduserende. Deltakerne ble med for å vise frem det de kanskje ikke får vist i det vanlige samfunnet, hvor de ofte blir møtt med fordommer og forutinntatthet.

Slik lager også reality-tv mulighet for deltakerne til å vise sine potensialer, til å vise flere sider bak sine ytre kjennetegn og samfunnets forutinntatte holdninger. Reality-tv er på sitt beste egalitært, ved at nye stemmer og historier løftes frem.

En hver produsent er litt gud, han fratar deltakerne makt over sin egen historiefortelling i en kort periode. Han har makt til å definere. Brukes den makten til å vise mulighetsrommet, vil deltakerne kjenne seg igjen og også være fornøyde med fremstillingen. Å fryse fast øyeblikket på tv blir ikke skadelig, fordi noe annet kan komme til å skje. Brukes makten til å vise frem de komiske karaktertrekkene uten utviklingsmuligheter, kan det derimot være skadelig for deltagernes selvforståelse og videre liv.

For vår identitet skapes gjennom hele livet. På spørsmålet ”Hvem er du?” responderer vi spontant med å fortelle en historie om oss selv. Den historien utvikles og endres over tid. Det er gjennom historier at den enkelte på poetisk vis blir medskaper i eget liv. Ved at programmene lages gjennom intervjuer, er det også en sterk innføring til praktisk refleksjon. Mange deltakere er ikke vant til å stoppe opp og svare på hva det er som gjør at de handler som de gjør. Selve produksjonsprosessen åpner for mer refleksjon og bevissthet i eget liv hos deltakerne.

Men det forutsetter både at deltakerne har et rom for utvikling og at dette rommet er sett og forstått av produksjonsapparatet. En god deltaker er en som både er trygg på ”hva er jeg” og i sin fortelling om ”hvem er jeg”. De leverer historier som fortelles videre av seerne, og dermed er produksjonens viktigste suksess, engasjement, kanskje oppnådd.

Dette er en kompleks prosess som krever mye av produksjonen. Å spare på casting og ha for dårlig tid før opptaksstart er ikke bare farlig fordi produksjonen risikerer å stå uten interessante historier å fortelle, det er også farlig fordi det kan skade dem som leverer innholdet – deltagerne. Profesjonaliseringen som har skjedd i både å finne deltagere og ivareta deres historier, har ført til bedre tv. Det har også ført til mer etisk tv, fordi det gjør at deltagerne kan leve gode liv etter at serien er sendt.

Hedvig Montgomery er psykolog. Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg av Hedvig Montgomery:

Når det private blir felleseie

Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY