Hovedbilde: «Paradise Hotel» (TV 3), «Farmen» (TV 2) og «Brennpunkt» (NRK).
”Basert på en sann historie”. Setningen selger mange romaner hvert år. Dokumentargenren tar historiene fra virkeligheten enda et skritt lengre – det er tilsynelatende en sann historie. Og reality-genren gir oss tv hvor vi ser så gjenkjennelige situasjoner og reaksjoner at det er vanskelig å ikke bli revet med.
Såkalt vanlige folk gjør tv levende og forteller andre historier enn fiksjon. Å se for seg tv uten dokumentar eller reality blir ganske flatt. Både de mest rørende og de mest uventede historiene kommer i disse genrene – genre som krever mye kunnskap og ressurser dersom programmene skal bli så gode som de kan bli. En av de store utfordringene, ved siden av det tv- og fortellertekniske, er å finne deltagere, stemmer som kan bære historiene. Og å ivareta de samme deltagerne slik at de står for historiene etterpå, at de lever godt med resultatet.
”Lene” er 42 år og oppfatter seg som en vennlig kvinne. Vel har hun vært i mange konflikter, både arbeidsmessig og en gjennom samlivsbrudd, men hun føler at hun i første rekke har vært uheldig. På tv blir hun så tydelig at det er umulig å ikke se hennes lite konstruktive sider – hun beskylder tv-kanalen for å ha klippet henne feil. Hun får mange negative tilbakemeldinger og føler seg brukt. Er hun det?
Reality-tv og dokumentar er i denne sammenhengen ikke så ulike, selv om skaperne ofte oppfatter at de driver med helt forskjellige ting. Rent psykologisk er det større likheter enn forskjeller, programskaperne ber om å få låne andre menneskers historie og forvalter dem for å skape et best mulig program. Hvor regissert eller endret betingelsene er for deltagerne varierer, men lånet av historier er det samme.
For det er lett å tro at vi kan skildre et liv uten å endre det, men det viser seg vanskelig. I det en person har sett sin historie fortalt eller sin adferd kommentert, så har vi endret historien og adferden for fremtiden. Vi har gitt nye perspektiver og ny informasjon til den som egentlig eier dette. Det henger sammen med at vårt selvbilde i stor grad formes av de tilbakemeldingene vi får på oss selv, det kalles ”looking glass self” – speilbildeselvet. Hva vi ser av oss selv og hvilke tilbakemeldinger vi får fra andre om vårt vesen, justerer kursen for hvordan vi oppfatter oss selv. Dermed er tv og film en sterk utfordring for selvbildet, og vil også endre selvbildet uavhengig av om det er ”snill” eller ”slem” tv.
Det betyr at det å forvalte enkelthistorier er et enormt ansvar for alle som arbeider med film og tv. For deltagerne lever videre med den historien som etableres for alltid. De går aldri videre til noen neste produksjon, den ene serien eller det ene programmet blir stående på en helt annen måte for dem enn for de profesjonelle rundt. Visst, livet går videre og nye erfaringer kommer til – men tv-opplevelsen vil alltid stå frem for dem som enestående. Dermed tåler de dårlige resultater enda mindre enn profesjonelle.
Ansvaret ligger i alle ledd i en produksjon – ikke bare i castingen. Det er lett å tenke at når en deltager er valgt og godkjentstempelet er gitt av psykologen (der hvor man bruker det), så er grunnen trygg. Slik er det ikke. Det etiske ansvaret er like stort under opptak, i klipp og hos kringkaster. Bevisstheten om at det er en historie som lånes og leveres tilbake, må holdes levende i hele produksjonsapparatet og i hele prosessen.
Etter å ha arbeidet med tv i snart femten år, vet jeg at det som regel går bra med deltagerne. De får mulighet til å stråle, til å fortelle en historie som er viktig for dem eller å være med på et prosjekt som gir dem ny kunnskap. Heldigvis er også mennesker flinke til å finne mening i det som skjer, i å lage et rasjonale rundt hvorfor noe egentlig er bra, nesten uavhengig av realiteten.
Men jeg ser også at det er for mange som strever med å finne balansen i ettertid og som kjenner at det ble feil å være med. Det var ikke dem, slik de kjenner seg, som kom frem. Jeg tror at vi alle kan ta mer ansvar for sluttresultatet, ikke bare for at seer og kanal skal være fornøyd, men også for deltagerne. Men da må vi først se den etiske utfordringen i å bruke andres liv – og være takknemmelige for at så mange er villige til å bidra til produksjonene. Vi arbeider ikke bare med andres historier, vi arbeider også med deres selvbilder.
”Lene”, som har klart å overse sine feil et halvt liv, har fått en sjokkterapi hun ikke har bedt om. Hun har laget fantastisk tv og mye engasjement, men om det er verdt det, er et godt spørsmål. På et nivå blir alle deltagere brukt, det er noen som vil noe med dem og produksjonen har et mål. Noen ganger er målet å fortelle en historie som endrer samfunnet, andre ganger er det å underholde. For deltageren er det en forskjell, men mindre enn man kan tro. For de blir brukt i andres prosjekt, uansett. Det er derfor diskusjonen om deltagerne kan bli så vanskelig, nærhet til eget mål og egen suksess gjør det vanskeligere å se at andre kan ha andre mål og andre kriterier. Å ha den lille avstanden som gjør at produksjonen ikke blir forblindet av eget mål, gjør den bedre i stand til å se deltagernes mål og suksesskriterier. Det finnes ikke enkle svar på spørsmål om etikk, men vi må våge å diskutere det for å gjøre bedre vurderinger og for å holde den lille avstanden til eget ståsted som gir perspektiv. Egen suksess er bra, deltagere som går styrket ut av opptak er minst like viktig. Å forvalte andres selvbilde er en ansvarsfull jobb.
Hedvig Montgomery har jobbet som psykolog i tv-bransjen i snart femten år. Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.
Legg igjen en kommentar