Når det private blir felleseie

Når det private blir felleseie

Tv2s TvLab utfordrer grenser med sine nye tv-konsepter. «Det er viktig med etiske diskusjoner, for grensene er ikke endelige», skriver Hedvig Montgomery som har jobbet som psykolog på norske tv-produksjoner i 15 år. «Å vise ”alt” på tv påvirker deltagernes privatliv på måter vi ikke har tenkt helt over».

Hvor går grensene for hva som kan vises på tv? Erling Borgen og flere med ham har kommentert problemstillingen etter at Tv2 lanserte sin uke med ukonvensjonelle tv-konsepter (deriblant Plata på fotoet øverst), hvor seerne skal få bestemme hvilken som skal få produseres videre. Programmene har det til felles at de er mer avslørende, mer spissede og mer provoserende enn det vi har sett før. De har også det til felles at det kun er laget ett program og det på et svært magert budsjett.

Diskusjonen som trekkes opp er viktig – ikke bare for disse programmene, men for all reality-produksjon. Der hvor vi bruker vanlige menneskers liv som underholdning eller som fortellergrep, må det gjøres en vurdering av hvordan deltagelsen påvirker ikke bare seerne, men også deltagerne. Etter å ha arbeidet som psykolog med en rekke produksjoner i femten år, vet jeg at det samlet sett gjøres mye for å finne, ivareta og følge opp deltagere. Både kringkaster og produksjonsselskap bruker både ressurser og tid på dette – og her er kanskje Tv2s lab-prosjekt heller et unntak enn regelen.

Mange konsepter har sin styrke i at de viser frem det som ellers skjer i det skjulte. Hele idéen til Big Brother er å totalovervåke, og dermed vise mye mer av hvordan mennesker egentlig er enn når vi bare ser det bevisst fremstilte.  Nye konsepter utvider hva som vises frem og alkohol er ofte med som en katalysator. Mer blir vist, på godt og på vondt. Det gir tv som er interessant, som viser frem ting som mange seere kjenner seg igjen i. Vi har alle våre dager og våre tider hvor vi ikke er på vårt beste. Når vi har drukket, skjer disse tilfellene oftere – at vi mister kontroll over vår egen fremstilling. Ting blir sagt og gjort som med god grunn gir bondeanger dagen derpå. Så gjenkjennelsen blir stor – men hvilke konsekvenser gir det for deltagerne som byr på denne gjenkjennelsen?

Å vise ”alt” på tv påvirker deltagernes privatliv på måter vi ikke har tenkt helt over. Grunnen er at vi ved å skildre mye av en persons liv, tar bort det rommet hvor vi gjemmer oss når vi ikke tar oss så bra ut. Vi har alle sider som vi gjør mye for å skjule. Nærgående program som ”Paradise hotell”, ”Fylla” eller for den delen ”Hellstrøm rydder opp hjemme” viser frem nettopp dette bakrommet. Sosiologen Erwing Goffman omtaler dette bakrommet som ”back stage”, et sted hvor vi slapper av og er oss selv. Dette rommet viser vi kun frem til dem som kjenner oss best, våre aller nærmeste. Interessant nok er noe av det vi gjør i nære relasjoner å utveksle hemmeligheter. Vi kommer nærmere hverandre ved at vi gradvis viser frem våre bakrom. Hemmelighetene vi gradvis deler, knytter oss sammen.

Tar vi bort ”back stage” ved å vise frem alt om en person,  har den personen lite å bytte med i nære relasjoner. Dersom jeg allerede vet alt om deg, vil balansen være skjev når vi blir kjærester eller nære venner.  At vi gradvis viser våre kort, blir ikke en farbar vei og dermed kommer vi neppe til ekte intimitet og kjærlighet heller. Dette er en av grunnene til at kjærlighetsforhold mellom terapeut og klient sjelden blir vellykket (og også er forbudt). Og også årsaken til at forhold mellom deltagere og crew ikke utvikler seg til naturlige, nære forhold. Den ene parten vet allerede for mye, og prosessen med å utveksle hemmeligheter blir forstyrret.

Vi ser også at enkelte sliter med nære relasjoner etter sin deltagelse på tv. Sjalusi blir raskt et tema i nye kjæresteforhold etter deltagelsen. For når den ene part alt har vist frem det meste på tv, hva er da eksklusivt og spesielt med vårt forhold? Paradise hotell-deltagernes nye kjærester føler seg kanskje ikke så eksklusive, fordi alle andre allerede vet for mye.

Dette er prosesser som deltagere ikke kan forventes å vite noe om i forkant. ”Jeg har ingenting å skjule” er noe mange tror – og dermed sier de ja til både dataovervåkning og kameraovervåkning. Men sannheten er at vi alle har godt av å skjule noe og av å ha kontroll over hva vi viser frem til hvem.

Derfor må produksjon og kringkaster ta gjennomtenkte etiske valg. Det er lett å få en beruset 20-åring til å vise frem komiske situasjoner som vi andre lett kjenner oss igjen i. Det er dermed ikke sagt at vi bør la det skje. Fordi 20-åringen har et helt liv foran seg hvor han eller hun skal utvikle både seg selv og sine nære relasjoner.

Det er også interessant å se at deltagelse fører til en slags ”sekundær-utnyttelse” ved at andre medier fanger opp historien og skriver om den. Deltageren kan oppleve at det var greit å vise frem mye til produksjonsteamet, fordi de var blitt kjent med teamet og stolte på dem. Dagbladets journalist, derimot, kan skrive omtrent det samme og det oppleves som et overgrep for deltageren. Tv-teamet var invitert inn, øvrig presse ikke. Kommentarer på sosiale medier faller også innenfor denne kategorien – deltageren opplever å miste kontrollen over kommentarer på noe som er vist frem i en situasjon som deltageren selv opplevde som trygg. Dermed kommer ikke skaden av selve programmet, men av den medievirkelighet som programmet blir vist i.

Så hva en person er villig til å være med på, kan ikke styre hva vi bør være villige til å vise på tv. Underholdning og gjenkjennelse er viktig på tv – men hensynet til deltagerne må alltid komme først. Grundig kjennskap til deltagerne gjør det lettere å vite hva som kan brukes og hva som må kastes. For disse grensene går ikke på samme sted for alle. Å være tungt selvutleverende er heller ikke alltid et godt tegn, det kan ligge mye dårlig selvtillit og psykiske problemer bak. Det er produksjonens oppgave å finne ut hva det er som ligger bak deltagernes ønske om å synes.

Tv2s TvLab har vist noen konsepter som ligger helt på grensen, eller kanskje under. Det har også vakt reaksjoner. Det er viktig å ta løpende diskusjonene om etikk, for grensene er ikke endelige. De viktigste diskusjonene her blir tatt i redaksjonslokalene og klipperommene for hver enkelt produksjon – min erfaring er at det føres mange viktige og riktige diskusjoner i norsk tv-produksjon hver dag. Det eneste som er sikkert, er at konsekvensene for den enkelte deltager er større enn han eller hun selv kan ha overblikk over. Bransjens ansvar for deltagerne som leverer innholdet, er derfor avgjørende.

Hedvig Montgomery er psykolog.Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg: Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Når det private blir felleseie

Når det private blir felleseie

Tv2s TvLab utfordrer grenser med sine nye tv-konsepter. «Det er viktig med etiske diskusjoner, for grensene er ikke endelige», skriver Hedvig Montgomery som har jobbet som psykolog på norske tv-produksjoner i 15 år. «Å vise ”alt” på tv påvirker deltagernes privatliv på måter vi ikke har tenkt helt over».

Hvor går grensene for hva som kan vises på tv? Erling Borgen og flere med ham har kommentert problemstillingen etter at Tv2 lanserte sin uke med ukonvensjonelle tv-konsepter (deriblant Plata på fotoet øverst), hvor seerne skal få bestemme hvilken som skal få produseres videre. Programmene har det til felles at de er mer avslørende, mer spissede og mer provoserende enn det vi har sett før. De har også det til felles at det kun er laget ett program og det på et svært magert budsjett.

Diskusjonen som trekkes opp er viktig – ikke bare for disse programmene, men for all reality-produksjon. Der hvor vi bruker vanlige menneskers liv som underholdning eller som fortellergrep, må det gjøres en vurdering av hvordan deltagelsen påvirker ikke bare seerne, men også deltagerne. Etter å ha arbeidet som psykolog med en rekke produksjoner i femten år, vet jeg at det samlet sett gjøres mye for å finne, ivareta og følge opp deltagere. Både kringkaster og produksjonsselskap bruker både ressurser og tid på dette – og her er kanskje Tv2s lab-prosjekt heller et unntak enn regelen.

Mange konsepter har sin styrke i at de viser frem det som ellers skjer i det skjulte. Hele idéen til Big Brother er å totalovervåke, og dermed vise mye mer av hvordan mennesker egentlig er enn når vi bare ser det bevisst fremstilte.  Nye konsepter utvider hva som vises frem og alkohol er ofte med som en katalysator. Mer blir vist, på godt og på vondt. Det gir tv som er interessant, som viser frem ting som mange seere kjenner seg igjen i. Vi har alle våre dager og våre tider hvor vi ikke er på vårt beste. Når vi har drukket, skjer disse tilfellene oftere – at vi mister kontroll over vår egen fremstilling. Ting blir sagt og gjort som med god grunn gir bondeanger dagen derpå. Så gjenkjennelsen blir stor – men hvilke konsekvenser gir det for deltagerne som byr på denne gjenkjennelsen?

Å vise ”alt” på tv påvirker deltagernes privatliv på måter vi ikke har tenkt helt over. Grunnen er at vi ved å skildre mye av en persons liv, tar bort det rommet hvor vi gjemmer oss når vi ikke tar oss så bra ut. Vi har alle sider som vi gjør mye for å skjule. Nærgående program som ”Paradise hotell”, ”Fylla” eller for den delen ”Hellstrøm rydder opp hjemme” viser frem nettopp dette bakrommet. Sosiologen Erwing Goffman omtaler dette bakrommet som ”back stage”, et sted hvor vi slapper av og er oss selv. Dette rommet viser vi kun frem til dem som kjenner oss best, våre aller nærmeste. Interessant nok er noe av det vi gjør i nære relasjoner å utveksle hemmeligheter. Vi kommer nærmere hverandre ved at vi gradvis viser frem våre bakrom. Hemmelighetene vi gradvis deler, knytter oss sammen.

Tar vi bort ”back stage” ved å vise frem alt om en person,  har den personen lite å bytte med i nære relasjoner. Dersom jeg allerede vet alt om deg, vil balansen være skjev når vi blir kjærester eller nære venner.  At vi gradvis viser våre kort, blir ikke en farbar vei og dermed kommer vi neppe til ekte intimitet og kjærlighet heller. Dette er en av grunnene til at kjærlighetsforhold mellom terapeut og klient sjelden blir vellykket (og også er forbudt). Og også årsaken til at forhold mellom deltagere og crew ikke utvikler seg til naturlige, nære forhold. Den ene parten vet allerede for mye, og prosessen med å utveksle hemmeligheter blir forstyrret.

Vi ser også at enkelte sliter med nære relasjoner etter sin deltagelse på tv. Sjalusi blir raskt et tema i nye kjæresteforhold etter deltagelsen. For når den ene part alt har vist frem det meste på tv, hva er da eksklusivt og spesielt med vårt forhold? Paradise hotell-deltagernes nye kjærester føler seg kanskje ikke så eksklusive, fordi alle andre allerede vet for mye.

Dette er prosesser som deltagere ikke kan forventes å vite noe om i forkant. ”Jeg har ingenting å skjule” er noe mange tror – og dermed sier de ja til både dataovervåkning og kameraovervåkning. Men sannheten er at vi alle har godt av å skjule noe og av å ha kontroll over hva vi viser frem til hvem.

Derfor må produksjon og kringkaster ta gjennomtenkte etiske valg. Det er lett å få en beruset 20-åring til å vise frem komiske situasjoner som vi andre lett kjenner oss igjen i. Det er dermed ikke sagt at vi bør la det skje. Fordi 20-åringen har et helt liv foran seg hvor han eller hun skal utvikle både seg selv og sine nære relasjoner.

Det er også interessant å se at deltagelse fører til en slags ”sekundær-utnyttelse” ved at andre medier fanger opp historien og skriver om den. Deltageren kan oppleve at det var greit å vise frem mye til produksjonsteamet, fordi de var blitt kjent med teamet og stolte på dem. Dagbladets journalist, derimot, kan skrive omtrent det samme og det oppleves som et overgrep for deltageren. Tv-teamet var invitert inn, øvrig presse ikke. Kommentarer på sosiale medier faller også innenfor denne kategorien – deltageren opplever å miste kontrollen over kommentarer på noe som er vist frem i en situasjon som deltageren selv opplevde som trygg. Dermed kommer ikke skaden av selve programmet, men av den medievirkelighet som programmet blir vist i.

Så hva en person er villig til å være med på, kan ikke styre hva vi bør være villige til å vise på tv. Underholdning og gjenkjennelse er viktig på tv – men hensynet til deltagerne må alltid komme først. Grundig kjennskap til deltagerne gjør det lettere å vite hva som kan brukes og hva som må kastes. For disse grensene går ikke på samme sted for alle. Å være tungt selvutleverende er heller ikke alltid et godt tegn, det kan ligge mye dårlig selvtillit og psykiske problemer bak. Det er produksjonens oppgave å finne ut hva det er som ligger bak deltagernes ønske om å synes.

Tv2s TvLab har vist noen konsepter som ligger helt på grensen, eller kanskje under. Det har også vakt reaksjoner. Det er viktig å ta løpende diskusjonene om etikk, for grensene er ikke endelige. De viktigste diskusjonene her blir tatt i redaksjonslokalene og klipperommene for hver enkelt produksjon – min erfaring er at det føres mange viktige og riktige diskusjoner i norsk tv-produksjon hver dag. Det eneste som er sikkert, er at konsekvensene for den enkelte deltager er større enn han eller hun selv kan ha overblikk over. Bransjens ansvar for deltagerne som leverer innholdet, er derfor avgjørende.

Hedvig Montgomery er psykolog.Ved siden av å ha jobbet direkte i svært mange reality-produksjoner har hun holdt kurs for både tv-kanaler, produksjonsselskaper og studentene på Høgskolen i Lillehammer om tv, etikk og vanlig folk på skjerm.

Tidligere innlegg: Å holde en annens selvbilde

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY