Da NFI i 1989 overtok midlene fra Statens filmproduksjonsutvalg, ble det skapt nye regler som endret vilkårene for filmkunsten i Norge. Med ett var film med ideer og visjoner plassert i baksetet, skriver Oddvar Einarson, som her tar utgangspunkt i sin egen karriere.
På slutten av 1980-tallet startet en stor omlegging av støttesystemene for film i Norge. Fra statlige utvalg og departemental kontroll – til eksterne forvaltningsorgan og bransjekontroll. I 1989 overtar dermed Norsk Filminstitutt oppgavene fra Statens Filmproduksjonsutvalg. Fra dag én begynte NFI å lage nye regler. Det skal komme mange nye regler, og et helt nytt system.
Store skjebnedramaer rulles ut i kjølevannet av disse endringene, og her skal vi se litt nærmere på noen av dem.
Statens Filmproduksjonsutvalg kunne gi statsgaranti til en regissør og manusforfatter. Betingelsene var selvfølgelig at det ble stilt opp en produksjonsløsning som departementet kunne godkjenne, før midlene kunne utbetales.
En lovende start
I 1984 ga produksjonsutvalget således statsgaranti til spillefilmen X, hvor det i etterkant ble bygget opp en stab og produsentløsning som passet prosjektet som hånd i hanske, og hvor filmkunstneren de facto hadde det overordnede produsentansvaret.
Med fagfolk i alle ledd, og tidligere erfaringer fra mange lavbudsjettproduksjoner, ble alle budsjetter overholdt. En mønsterproduksjon fra A til Å.
«X» vant pris i Venezia og flere andre priser, og nå ble regissøren headhunted til et kommersielt drama, og etter det beleiret av en produsent som ville hjelpe filmkunsten hans videre.
På denne tid er vi i en overgangsfase. Statens Filmproduksjonsvalgs penger er nettopp overført til Norsk Filminstitutt. Året er 1989, og produsenten som skal hjelpe filmkunsten fram, sier at han kan skaffe penger! Kunstneren har dessverre ikke noe opplegg å komme med, ikke noe ferdig. Hva som helst, svarer produsenten. Har du noe?
Alt som fantes var en skisse på tre sider. Den handler om punkere, anarkister og sånt som murer seg inn i en fabrikk, sier kunstneren avvisende. Kom med den, sier produsenten og skryter den unge mann han har foran seg opp i skyene.
Fem millioner uten manus
Så fikk Oslo Film, som var produsentens selskap, en tre siders manusskisse og Oslo Film fikk statsgaranti på fem millioner på rappen! Uten manus.
På Filminstituttet er det et møte hvor produsenten og regissøren snakker med en person fra NFI. Det virker ikke som noen søknadsprosess, mer som en NFI-aksjon for å hjelpe ham videre.
Etter hvert, når de kom i forarbeid, merket imidlertid regissøren at produsenten slett ikke er kompatibel med punkere. Oslo Film startet et langt og massivt kjør for å flytte hele produksjonen til Polen. Value for money, gjentar de i det møysommelige.
Havet Stiger blir produsert i Polen, og Oslo Film lager en kunstplakat hvor man må ha tre plakater for å kunne lese tittelen.
Etter en slik erfaring med en produsent som så åpenbart ikke var kvalifisert for det opprinnelige opplegget, med sikte helt ut av kurs, ville regissøren tilbake til filmer han kunne produsere selv, utvikle sine enkle historier og leke videre.
Han vil tilbake til metoden som skapte hans debutsuksess. Gjennom 70- og 80-tallet hadde han også produsert to kinodokumentarer og en lang rekke kortfilmer og vunnet flere priser. Han vil tilbake til sitt eget lille produksjonsselskap og videre i sin karriere!
Ny tid med konsulentordning
Året er 1992. Plottet er Konsulentordningen.
Med innføringen av konsulentordningen tar NFI oss inn i en ny tid. Nå får vi også et støtteapparat for konsulentene, med produksjonsrådgivere i fremste rekke. Og en rekke nye regler.
Der hvor vi før hadde statlige utvalg med mye gjennomtrekk får vi nå maktpersoner som blir sittende lenge bak de omskiftlige konsulentene. Dette er produksjonsrådgivere og administrasjon, som i det skjulte lett kan få en avgjørende makt over hvem som skal slippe gjennom nåløyet.
Kunstneren, som kommer fra 70-tallet (der det var utvalg – og åpninger noen steder om det lukket seg andre), får beskjed om at han må finne seg en produsent. Men, prøver han seg, dette er bare et utviklingsprosjekt. Finn en produsent, sier konsulenten, som har fått klar beskjed fra produsentene om hva som gjelder. Men jeg har mitt eget selskap, sier kunstneren. Finn en produsent som elsker opplegget ditt, svarer konsulenten.
Røverprodusenter
Rundt Filmens hus har det nå etablert seg noen røverprodusenter. De lever av å ta seg av sånne kunstnertyper, som kommer med utviklingsprosjekt og må skaffe seg produsent hals over hode, for å få pengene. Om lag 40% av midlene går til kunstneren, 60% til produsenten, som jo sitter med ansvaret for regnskap og sånt.
Kunstneren som allerede har lang fartstid som produsent, prøver å finne seg en produsent. Han oppdager ganske snart at produsentene har gjort sine valg om hvem de vil løfte fram. Han inngår ikke i de planene. De som er under sterke produsentvinger, de har det bra! Men ute på gaten er det kaldt og trist.
Nå fikk ikke filmkunstneren en gang forprosjektstøtte – søknaden måtte leveres av et helt annet selskap som stakk av med brorparten av midlene. Det eneste tilbudet blir en slags gruppefilm, hvor en psykolog og en filmdirektør morer seg med å sette forfatter og regissør sammen i kreative kombinasjoner.
Kunstneren prøver med nye manus, prøver nye veier inn, men det blir ingen åpning. Dess mer han prøver dess sterkere befestes den massive motstand – mot at han skal få lov til å kalle seg produsent. Han begynner å føle at han er dømt nord og ned. Avisartikler og protester hjelper ikke. Bare befestet ham som paria ovenfor produksjonsrådgiverne.
Mister selvtillitt
Nye manus skrives. Manusutvikling er det eneste han får å overleve på. Etter en rekke manus utover 90-tallet kommer kunstneren til den konklusjon at han har blitt kjørt rett ut i grøfta. Ingen husker hans gamle filmer. Uten tilgang til produksjonsmidler ble det lett å påvise hans inkompetanse!
Han mister selvtillit, blir liten og usikker. Men også rasende sint og provoserende. Forrykt i visse situasjoner. Folk begynte å holde seg unna ham. Han måtte prøve å komme seg ut av det!
Dermed tok kunstneren jobb som filmkonsulent. Ved å kontrollere andre produsenter kunne han samle ny produsenterfaring og samtidig legge opp penger til en ny start. Og årene gikk.
Framgang
Veldig tungt i starten. Veldig tungt en god stund til – grunnet underfinansierte filmprosjekt som aldri får produksjonsstøtte fra NFI. Men så etter hvert noe lettere, og et år går det riktig lett igjen. Det er lettere å gripe til kamera, lettere å få ting ferdig enn den gangen han slet med 16mm, laboratorier og klippebord.
I arbeidet med et filmprogram for en kunsthall får den nå gamle kunstneren produsert litt igjen, nesten som i gamle dager. Nye filmer ferdigstilt og noen på gang. Føltes nesten som om hans liv som filmskaper vendte tilbake en stakket stund. Hans skakke, litt rare selvtillit – tilbake.
Men fortsatt merker kunstneren at Norsk Filminstitutt insisterer på at han ikke er filmprodusent, så han sender et knippe spørsmål til Norsk Filminstitutt i enda en melding.
Han gjør oppmerksom på at sist Norsk Filminstitutt støttet hans prosjekt, så ga de statsgaranti til en produsent som ville hjelpe kunsten hans, uten at det en gang fantes noe manus! Dette umiddelbart etter to store regioppgaver, hvor det måtte være åpenbart at regissøren trengte tid til å områ seg og tid til å utvikle nye prosjekt i ro og mak. Men isteden kastet NFI 5 millioner til en annen produsent, som så åpenbart heller ikke var kvalifisert til å produsere kunstnerens plott!
NFIs manglende musikalitet
Hadde NFI i det minste gjort som produksjonsutvalget, gitt statsgarantien til kunstnerens lille selskap, da kunne kunstneren ansatt produsent og stab som var kompatible med prosjektet hans. Da kunne mye sett annerledes ut! Da kunne til og med selskapet til kunstneren blitt noe bedre rustet for den nye tid.
Dette skjedde i 1989, den gang NFI overtok midlene fra Statens filmproduksjonsutvalg. Umiddelbart ble det skapt nye regler som endret vilkårene for filmkunsten i Norge. Med ett var film med ideen og visjonen i forsetet blitt umuliggjort. Nå var det kun produsentene som ble satt i fokus. Auteurene og filmskaperne, som gjennom årene hadde fått støtte til sine manus og ideer ble kjørt over sidelinjen.
Når NFI skapte reglene skjedde det med så lite musikalitet, og så lite sans for filmskapingens mange ulike former, at bare ett sto tilbake: Finn deg en produsent som elsker ideen din.
Problem kan løses. Filmkunstneren håper fortsatt at noen tar grep. Og ellers? Små detaljer i innredningen, lite hjemlig studio, kamera, fjernkontroll. Enklere kan det ikke bli.
Oddvar Einarson er filmskaper av blant annet X, Havet stiger og nå nylig dokumentaren Finanseventyret: Tidenes invstering.
Les også: X – gjensyn med en klassikerkandidat
Da NFI i 1989 overtok midlene fra Statens filmproduksjonsutvalg, ble det skapt nye regler som endret vilkårene for filmkunsten i Norge. Med ett var film med ideer og visjoner plassert i baksetet, skriver Oddvar Einarson, som her tar utgangspunkt i sin egen karriere.
På slutten av 1980-tallet startet en stor omlegging av støttesystemene for film i Norge. Fra statlige utvalg og departemental kontroll – til eksterne forvaltningsorgan og bransjekontroll. I 1989 overtar dermed Norsk Filminstitutt oppgavene fra Statens Filmproduksjonsutvalg. Fra dag én begynte NFI å lage nye regler. Det skal komme mange nye regler, og et helt nytt system.
Store skjebnedramaer rulles ut i kjølevannet av disse endringene, og her skal vi se litt nærmere på noen av dem.
Statens Filmproduksjonsutvalg kunne gi statsgaranti til en regissør og manusforfatter. Betingelsene var selvfølgelig at det ble stilt opp en produksjonsløsning som departementet kunne godkjenne, før midlene kunne utbetales.
En lovende start
I 1984 ga produksjonsutvalget således statsgaranti til spillefilmen X, hvor det i etterkant ble bygget opp en stab og produsentløsning som passet prosjektet som hånd i hanske, og hvor filmkunstneren de facto hadde det overordnede produsentansvaret.
Med fagfolk i alle ledd, og tidligere erfaringer fra mange lavbudsjettproduksjoner, ble alle budsjetter overholdt. En mønsterproduksjon fra A til Å.
«X» vant pris i Venezia og flere andre priser, og nå ble regissøren headhunted til et kommersielt drama, og etter det beleiret av en produsent som ville hjelpe filmkunsten hans videre.
På denne tid er vi i en overgangsfase. Statens Filmproduksjonsvalgs penger er nettopp overført til Norsk Filminstitutt. Året er 1989, og produsenten som skal hjelpe filmkunsten fram, sier at han kan skaffe penger! Kunstneren har dessverre ikke noe opplegg å komme med, ikke noe ferdig. Hva som helst, svarer produsenten. Har du noe?
Alt som fantes var en skisse på tre sider. Den handler om punkere, anarkister og sånt som murer seg inn i en fabrikk, sier kunstneren avvisende. Kom med den, sier produsenten og skryter den unge mann han har foran seg opp i skyene.
Fem millioner uten manus
Så fikk Oslo Film, som var produsentens selskap, en tre siders manusskisse og Oslo Film fikk statsgaranti på fem millioner på rappen! Uten manus.
På Filminstituttet er det et møte hvor produsenten og regissøren snakker med en person fra NFI. Det virker ikke som noen søknadsprosess, mer som en NFI-aksjon for å hjelpe ham videre.
Etter hvert, når de kom i forarbeid, merket imidlertid regissøren at produsenten slett ikke er kompatibel med punkere. Oslo Film startet et langt og massivt kjør for å flytte hele produksjonen til Polen. Value for money, gjentar de i det møysommelige.
Havet Stiger blir produsert i Polen, og Oslo Film lager en kunstplakat hvor man må ha tre plakater for å kunne lese tittelen.
Etter en slik erfaring med en produsent som så åpenbart ikke var kvalifisert for det opprinnelige opplegget, med sikte helt ut av kurs, ville regissøren tilbake til filmer han kunne produsere selv, utvikle sine enkle historier og leke videre.
Han vil tilbake til metoden som skapte hans debutsuksess. Gjennom 70- og 80-tallet hadde han også produsert to kinodokumentarer og en lang rekke kortfilmer og vunnet flere priser. Han vil tilbake til sitt eget lille produksjonsselskap og videre i sin karriere!
Ny tid med konsulentordning
Året er 1992. Plottet er Konsulentordningen.
Med innføringen av konsulentordningen tar NFI oss inn i en ny tid. Nå får vi også et støtteapparat for konsulentene, med produksjonsrådgivere i fremste rekke. Og en rekke nye regler.
Der hvor vi før hadde statlige utvalg med mye gjennomtrekk får vi nå maktpersoner som blir sittende lenge bak de omskiftlige konsulentene. Dette er produksjonsrådgivere og administrasjon, som i det skjulte lett kan få en avgjørende makt over hvem som skal slippe gjennom nåløyet.
Kunstneren, som kommer fra 70-tallet (der det var utvalg – og åpninger noen steder om det lukket seg andre), får beskjed om at han må finne seg en produsent. Men, prøver han seg, dette er bare et utviklingsprosjekt. Finn en produsent, sier konsulenten, som har fått klar beskjed fra produsentene om hva som gjelder. Men jeg har mitt eget selskap, sier kunstneren. Finn en produsent som elsker opplegget ditt, svarer konsulenten.
Røverprodusenter
Rundt Filmens hus har det nå etablert seg noen røverprodusenter. De lever av å ta seg av sånne kunstnertyper, som kommer med utviklingsprosjekt og må skaffe seg produsent hals over hode, for å få pengene. Om lag 40% av midlene går til kunstneren, 60% til produsenten, som jo sitter med ansvaret for regnskap og sånt.
Kunstneren som allerede har lang fartstid som produsent, prøver å finne seg en produsent. Han oppdager ganske snart at produsentene har gjort sine valg om hvem de vil løfte fram. Han inngår ikke i de planene. De som er under sterke produsentvinger, de har det bra! Men ute på gaten er det kaldt og trist.
Nå fikk ikke filmkunstneren en gang forprosjektstøtte – søknaden måtte leveres av et helt annet selskap som stakk av med brorparten av midlene. Det eneste tilbudet blir en slags gruppefilm, hvor en psykolog og en filmdirektør morer seg med å sette forfatter og regissør sammen i kreative kombinasjoner.
Kunstneren prøver med nye manus, prøver nye veier inn, men det blir ingen åpning. Dess mer han prøver dess sterkere befestes den massive motstand – mot at han skal få lov til å kalle seg produsent. Han begynner å føle at han er dømt nord og ned. Avisartikler og protester hjelper ikke. Bare befestet ham som paria ovenfor produksjonsrådgiverne.
Mister selvtillitt
Nye manus skrives. Manusutvikling er det eneste han får å overleve på. Etter en rekke manus utover 90-tallet kommer kunstneren til den konklusjon at han har blitt kjørt rett ut i grøfta. Ingen husker hans gamle filmer. Uten tilgang til produksjonsmidler ble det lett å påvise hans inkompetanse!
Han mister selvtillit, blir liten og usikker. Men også rasende sint og provoserende. Forrykt i visse situasjoner. Folk begynte å holde seg unna ham. Han måtte prøve å komme seg ut av det!
Dermed tok kunstneren jobb som filmkonsulent. Ved å kontrollere andre produsenter kunne han samle ny produsenterfaring og samtidig legge opp penger til en ny start. Og årene gikk.
Framgang
Veldig tungt i starten. Veldig tungt en god stund til – grunnet underfinansierte filmprosjekt som aldri får produksjonsstøtte fra NFI. Men så etter hvert noe lettere, og et år går det riktig lett igjen. Det er lettere å gripe til kamera, lettere å få ting ferdig enn den gangen han slet med 16mm, laboratorier og klippebord.
I arbeidet med et filmprogram for en kunsthall får den nå gamle kunstneren produsert litt igjen, nesten som i gamle dager. Nye filmer ferdigstilt og noen på gang. Føltes nesten som om hans liv som filmskaper vendte tilbake en stakket stund. Hans skakke, litt rare selvtillit – tilbake.
Men fortsatt merker kunstneren at Norsk Filminstitutt insisterer på at han ikke er filmprodusent, så han sender et knippe spørsmål til Norsk Filminstitutt i enda en melding.
Han gjør oppmerksom på at sist Norsk Filminstitutt støttet hans prosjekt, så ga de statsgaranti til en produsent som ville hjelpe kunsten hans, uten at det en gang fantes noe manus! Dette umiddelbart etter to store regioppgaver, hvor det måtte være åpenbart at regissøren trengte tid til å områ seg og tid til å utvikle nye prosjekt i ro og mak. Men isteden kastet NFI 5 millioner til en annen produsent, som så åpenbart heller ikke var kvalifisert til å produsere kunstnerens plott!
NFIs manglende musikalitet
Hadde NFI i det minste gjort som produksjonsutvalget, gitt statsgarantien til kunstnerens lille selskap, da kunne kunstneren ansatt produsent og stab som var kompatible med prosjektet hans. Da kunne mye sett annerledes ut! Da kunne til og med selskapet til kunstneren blitt noe bedre rustet for den nye tid.
Dette skjedde i 1989, den gang NFI overtok midlene fra Statens filmproduksjonsutvalg. Umiddelbart ble det skapt nye regler som endret vilkårene for filmkunsten i Norge. Med ett var film med ideen og visjonen i forsetet blitt umuliggjort. Nå var det kun produsentene som ble satt i fokus. Auteurene og filmskaperne, som gjennom årene hadde fått støtte til sine manus og ideer ble kjørt over sidelinjen.
Når NFI skapte reglene skjedde det med så lite musikalitet, og så lite sans for filmskapingens mange ulike former, at bare ett sto tilbake: Finn deg en produsent som elsker ideen din.
Problem kan løses. Filmkunstneren håper fortsatt at noen tar grep. Og ellers? Små detaljer i innredningen, lite hjemlig studio, kamera, fjernkontroll. Enklere kan det ikke bli.
Oddvar Einarson er filmskaper av blant annet X, Havet stiger og nå nylig dokumentaren Finanseventyret: Tidenes invstering.
Les også: X – gjensyn med en klassikerkandidat
Einarson, jeg vil bare si at filmingen i X er kjempeflott. Jeg har imidlertid et spørsmål. Er filmen filmen egentlig en «vakker» skildring av et pedofilt forhold mellom en voksen fyr og ei jente som ennå ikke er kjønnsmoden? Hvordan stiller du deg til dette? Jeg har prøvd å tenke litt metaforisk omkring dette forholdet, men jeg kommer liksom ikke unna at hun er veldig ung.
for meg var X et portrett av kunstneren som ung mann, et manus fra 1969 faktisk. den skildrer et umulig kjærlighetsforhold jeg selv har hatt vanskelig for å kalle pedofilt selv om jenta er veldig ung. Dette er vel noe som formen i denne filmen, og slutten, problematiserer – tror jeg. Hva andre vil kalle det er opp til dem.
Takk for svar, Einarson. Det var ikke meningen å være frekk. Det er jo en flott film. Jeg har en scene i filmen jeg husker spesielt godt, og det er rockekonserten. Du lar bare kamera stå stasjonært og filme hele greia på avstand. Her tenkte jeg at mange ville valset rundt med kamera som en full sjømann, men du bare lot kamera stå. Jeg syntes det var meget effektivt. Har du forresten helt sluttet som spillefilm-regissør?
Jeg jobber for å få lage flere langfilmer, spennende ting synes jeg – videre med problemstillingen fra X –
Det er ikke alt som behøver å forklares, men noe kan sies tydelig.
Jeg har ikke sluttet som filmregissør, regner jo med at det skal la seg gjøre å få lov til å levere søknader igjen.
Einarson, jeg vil bare si at filmingen i X er kjempeflott. Jeg har imidlertid et spørsmål. Er filmen filmen egentlig en «vakker» skildring av et pedofilt forhold mellom en voksen fyr og ei jente som ennå ikke er kjønnsmoden? Hvordan stiller du deg til dette? Jeg har prøvd å tenke litt metaforisk omkring dette forholdet, men jeg kommer liksom ikke unna at hun er veldig ung.
for meg var X et portrett av kunstneren som ung mann, et manus fra 1969 faktisk. den skildrer et umulig kjærlighetsforhold jeg selv har hatt vanskelig for å kalle pedofilt selv om jenta er veldig ung. Dette er vel noe som formen i denne filmen, og slutten, problematiserer – tror jeg. Hva andre vil kalle det er opp til dem.
Takk for svar, Einarson. Det var ikke meningen å være frekk. Det er jo en flott film. Jeg har en scene i filmen jeg husker spesielt godt, og det er rockekonserten. Du lar bare kamera stå stasjonært og filme hele greia på avstand. Her tenkte jeg at mange ville valset rundt med kamera som en full sjømann, men du bare lot kamera stå. Jeg syntes det var meget effektivt. Har du forresten helt sluttet som spillefilm-regissør?
Jeg jobber for å få lage flere langfilmer, spennende ting synes jeg – videre med problemstillingen fra X –
Det er ikke alt som behøver å forklares, men noe kan sies tydelig.
Jeg har ikke sluttet som filmregissør, regner jo med at det skal la seg gjøre å få lov til å levere søknader igjen.