Den 14. januar 1984 malte Oddvar Einarson en 8 x 6 meter stor hvit X på veggen i Teatergata 3 i Oslo. Med dette markerte han at hans spillefilmprosjekt X var under utvikling. Jeg gikk forbi Einarsons store X mange ganger, og hver gang jeg var i Oslo var den store hvite bokstaven en påminnelse om at noe helt annerledes var på gang i norsk film. Forventningene til filmen ble ikke mindre da ryktet begynte å gå om at Einarson var blitt tatt ut til filmfestivalen i Venezia i 1986. Han hadde først ikke penger til selv å reise på festivalen, men kom seg av gårde til slutt, og X vant juryens spesialpris.

X er dermed en av de norske filmene som har fått en av de gjeveste festivalprisene som finnes. Også i senere tid har filmen ofte blitt trukket fram som sentral i nyere norsk filmhistorie. Da Dagbladet sommeren 2007 kåret de 15 viktigste spillefilmene de siste årene, kom X på 9. plass. Nå foreligger filmen endelig på DVD, og det gjør det mulig å få et gjensyn med en mystisk og annerledes norsk film.

X er en annerledes film. Den har en uvanlig produksjonshistorie, og den ligner ikke på annen film som ble laget i Norge på dette tidspunktet. Ikke på annet som er laget senere heller. Allerede tidlig i 1984 beskrev Einarson et filmprosjekt som tillot mer improvisasjon og eksperimentering i uttrykket. En film som skulle være enkel. Nærmest en skisseblokk av situasjoner og bilder snarere enn en veltemperert og handlingsmettet fortelling.

Mens norsk film forøvrig beveget seg mot amerikanske stilidealer, og omfavnet dramaturgimodeller og konfliktutvikling, betonet Einarson i et intervju i Filmtidsskriftet Z at X skulle bestå av banale dialoger, mangle fordypning og årsaksforklaringer til hvorfor personene gjorde som de gjorde, og skulle ha en hoppende konfliktutvikling. Mest av alt ville han unngå å lage en film som skulle gli framover uten noen motstand.

Filmmediets motstand sto sentralt i Einarsons arbeid. Selv om han allerede i 1984 betonet at X ikke skulle være en vanskelig eller ambisiøs film, var det klare kunstneriske målsettinger og ambisjoner bak uttrykket: ”X er et forsøk på å ta mediets muligheter med oss, og ut fra vår viten om det – skape en billedrekke som er en utprøving av filmspråket, – slik som alle filmer burde være en utprøving av filmspråket. Dette er bare ett, og et beskjedent forsøk. Men det er godt å få anledningen. Derfor X, et eksperiment, en ukjent faktor – et kryss i taket!” (Iversen 1984: 19).

EN ENKEL HANDLING
X er en film med en enkel handling, som kan summeres opp i få setninger. Den 13 år gamle Flora (Bettina Banoun) har stukket av hjemmefra. Hun vil ikke gå på skolen, og hennes familie og hjem er i oppløsning på grunn av rus og vold. Faren drikker, og moren er så vant til å bli plaget at hun savner det, som Flora sier. Sammen med andre ungdommer bor hun i en okkupert leilighet som har stått tom, men en dag blir de jaget. En gruppe menn dukker opp. De kaster brostein gjennom vindusrutene, og spyler vann inn i huset. Vinterkulden gjør at alt blir dekket av et tykt lag med is, og dermed blir huset ubeboelig.

Flora trenger et sted å være, og da hun ser den unge mannen Jon Gabriel (Jørn Christensen) gå ut fra en restaurant går hun rett bort til ham og spør: ”Har du et sted å bo?” Hun blir med ham hjem, og kryper allerede første natt opp i hans seng. De innleder et forhold. Begge er glade for å ha funnet en annen, og at de har blitt kjærester, men de kommer fra to ulike verdener, og klarer ikke å holde sammen.

Jon Gabriel er fotograf. Han har vunnet en gjev fotopris, og er ettertraktet. Flere oppdragsgivere vil at han skal lage bilder for dem, og han er mye opptatt med å ta stillbilder for artister og eksperimentelle new wave-band. Han føler imidlertid at han ikke får tid til sine egne ting, til mer kunstneriske prosjekter, og bryter med en oppdragsgiver. Han blir mer og mer besatt av å ta bilder i ruiner av gamle hus, som skal bli en separatutstilling i et galleri.

Flora og Jon Gabriel driver fra hverandre. Jon Gabriel sier at han elsker henne, og prøver også å beskytte henne fra gamle venner på gata så vel som familien, men vil likevel at hun skal begynne på skolen igjen og være mer hjemme hos foreldrene og søsteren. Ingen av de to vet hva de vil, klarer heller ikke virkelig å snakke sammen. Etter hvert som våren langsomt kommer forsvinner Flora ut av Jon Gabriels liv. Til slutt har Jon Gabriel sin utstilling, og i filmens aller siste bilde sitter han alene på et utested med en pils.

FILMENS PRODUKSJON OG MOTTAKELSE
X ble laget i en periode da norsk film gikk gjennom store endringer. Etter premieren på Orions belte tidlig i 1985 ble slagordet i filmbransjen: ”Norway goes international!”. Handlingsfilmer laget etter tydelige amerikanske modeller begynte å dominere filmproduksjonen, og norske penger ble investert i store utenlandske produksjoner. Både Hugh Hudsons Revolution 1776 med Al Pacino og Donald Sutherland på rollelisten, og Disney-produksjonen Flight of the Navigator (Randal Kleiser) hadde premiere i 1986, og har sneket seg inn i den norske filmografien. Midt oppe i denne helikopter-perioden, kom Einarson med en film som verken lignet de gamle eller de nye norske filmidealene.
Oddvar Einarson hadde arbeidet med film i nesten tyve år da X hadde premiere, men hans filmkarriere hadde vært fylt av både oppturer og bølgedaler. Kortfilmdebuten Odyseé 68 fra 1968 var blitt til med Arild Kristo som fødselshjelper, og i årene etterpå hadde Einarson laget noen få kortfilmer, regissert den lange dokumentarfilmen Kampen om Mardøla (1972), og han hadde hatt flere fotoutstillinger. Etter et hasardiøst prosjekt om å lage et eget filmsenter, var kortfilmen Dragefestivalen (1978) det eneste man hørte fra Einarson på filmområdet. I 1981 kom en ny lang dokumentarfilm om motstand mot kraftutbygging, Prognose Innerdalen, og i 1983 fikk han midler til å lage kortfilmene Familiebildet og Trafikkbildet. For disse to vant han kortfilmprisen ved kortfilmfestivalen i Trondheim samme året. Dette var enkle filmer, laget på et minimalt budsjett. Filmene var ment som et forsøk både på å starte på nytt som filmregissør, og samtidig som et forsøk på å finne opp filmen på nytt. Noe av det Einarson lærte med disse filmene tok han med til produksjonen av X.

Einarsons regiassistent Jan Schmidt beskrev i en kort tekst i forbindelse med filmens premiere bakgrunnen for produksjonen: ”Således kom det aldri til å bli fremlagt noe endelig manuskript til spillefilmen X. Statens produksjonsutvalg, og senere også filmens stab, fikk seg forelagt noe som var ment å være en slags plantegning over filmen. Her ble filmens grunnhandling skissert, en enkel kjærlighetshistorie hvor en ung pike treffer en gutt som er en del eldre. Hun, som i utgangspunktet er den svake, gatebarnet, flytter inn hos ham. Han vender seg etter hvert til henne, blir avhengig av at hun er hos ham. En uhyre enkel historie, med andre ord et ideelt utgangspunkt for improvisasjon” (Schmidt 1986: 43). Kun med amatører, og uten egentlig manuskript, men med et knippe locations og en enkel grunnhandling satte Einarson i gang med sin film.

Også i samtiden ble X stort sett godt mottatt av pressen, både i Norge og våre naboland. Riktignok mente Bjørn Granum i Arbeiderbladet at filmen var likegyldig og ensformig, men Arvid Andersen i Dagbladet satte pris på Einarsons konsekvente og lavmælte stil. I Sverige og Danmark fikk filmen også god mottakelse, selv om den ikke ble vist der før i 1988. I Dagens Nyheter skrev Hanserik Hjertén bl.a. ”Hur som helst, en imponerande filmdebut är det. Och Bettina Banoun är ett underverk som Flora, med livets hela skiftande ovisshet i den lilla trygga gestalten” (Hjertén 1988).

Ser man igjennom anmeldelsene filmen fikk i Norge, kan man få noen små overraskelser. En av de mest positive anmelderne var Kari Bremnes, som skrev i Nationen. I sin anmeldelse skrev hun bl.a.: ”Filmen er i det hele tatt fattig på dialog. Og det de snakker om har som regel ingenting med det de holder på med eller tenker på, å gjøre. Men det er troverdig. De kan til og med si ”Jeg elsker deg” uten at du får lyst til å løpe ut av kinosalen. Med dette skriver Einarson Norgeshistorie. Han har klart å bryte ned den muntlige stivheten som så ofte ellers skjemmer norske filmer” (Bremnes 1988).

Den kritikeren som hadde minst til overs for X var Morgenbladets Annette Sjursen, som både før og etter at X var blitt vist i Venezia ga uttrykk for at dette var både gørrkjedelig og stereotypt. I sin første anmeldelse startet hun teksten på denne måten: ”Hvilken skuffelse! Oddvar Einarsons omtalte X fikk meg til å rødme på norsk films vegne. Hvorledes dette moteriktige forsøket på å skape film er blitt tatt ut til årets Venezia-festival, er meg en gåte” (Sjursen 1988). Moteriktig er imidlertid neppe riktig ord om X, og i det store og det hele dominerte superlativene pressens mottakelse. Også i Film & Kino og Filmtidsskriftet Z var det mange gode ord.

Midt i en jappetid, da norsk film beveget seg sterkt i retning av action og genreøvelser, gikk Oddvar Einarson en helt annen vei. Han ville skrape filmmediets uttrykksregister helt inn til beinet. Samtidig framsto han som en noe motvillig modernist, som tematiserte storbyens fremmedgjøring og kommunikasjonssvikt på en måte som tydelig pekte tilbake til modernistiske forbilder.

EN MOTVILLIG MODERNIST
Det første som slår en tilskuer som møter X er filmens uvanlige form. Anslaget er et signal om en annerledes filmopplevelse, og et mer eksperimentelt stiluttrykk. X begynner med fem fragmenter, totalt ni korte tagninger, bilder som tilhører ulike deler av den historien vi snart skal få se. De er avgrenset av korte svarte glimt, men samtidig holdes de auditivt sammen av en truende suselyd. Først ser vi fire korte glimt av unge mennesker i et rom. Det er kanskje husokkupantene, og vi gjenkjenner Flora og hennes venninne i bildene. Over bildene har Einarson rispet diagonale striper i filmens emulsjon, noe som forsterker både det fragmentariske uttrykket og preget av å være noe uferdig, skisseaktig, ja kanskje noe ødelagt eller kassert. Deretter får vi det andre fragmentet, som er et bilde av Jon Gabriels nabo som synger karaoke for seg selv. I det tredje fragmentet ser vi et nærbilde av et stort askebeger, en spritflaske og blandevann. Vi hører det vi senere skal forstå er Floras far som prater i fylla i bakgrunnen. I det neste og fjerde fragmentet går Flora rundt i et rom og setter seg ned på gulvet. Det femte og siste fragmentet viser Jon Gabriel som tar bilder av en mann i snøen. Han er på oppdrag.

Denne åpningen etablerer stemning, og når man ser filmen for andre gang gjenkjenner man situasjoner og personer, men ved første gjennomsyn vil dette anslaget snarere fungere forvirrende og mystifiserende enn å inneha anslagets tradisjonelle funksjoner. Spillerommet etableres egentlig ikke, i hvert fall ikke i den forstand at vi får oversikt over det, og det samme gjelder karakterer, temaer og handlingstråder.

Det som så skjer i filmen er interessant. Etter den fragmentariske åpningsmontasjen, som signaliserer en annen tilskuerholdning enn det dominerende idealet i norsk film, glir kamera nært over et sparsomt møblert interiør som helt og holdent er innkapslet i is. Det klippes til et oversiktsbilde av samme interiør uten is, med Flora sentralt i bildet, og så følger den egentlige starten på filmen. Flora og andre hjemløse husokkupanter blir jaget ut ved at vann spyles inn i leiligheten. Det første bildet i filmens virkelige start, er dermed et flash forward. Vi får se konsekvensen av handlingen aller først, før vi ser selve handlingen.

X endrer karakter underveis, og blir kanskje mer konvensjonell i sin fortellermåte etter hvert, men innledningsvis eksperimenterer Oddvar Einarson med tid og rom for å skape et annerledes filmuttrykk. Bildet av den islagte leiligheten dukker også opp senere, som et mellomklipp, og ved begge anledninger får disse korte innklippene en status som metaforiske bilder. Filmen starter i et kaldt og fuktig vinter-Oslo, og bildene av et interiør dekket av is har en tydelig symbolsk dimensjon, og forteller oss mye både om den ytre og den indre kulden i denne fortellingens univers.

Også sekvensen etter at Flora og Jon Gabriel har tilbrakt aller første natt sammen preges av en original klippestrategi. Jon Gabriel har egentlig redd opp til Flora på gulvet, men hun kryper opp i hans seng, og først da spør hun om hva han heter. Så klippes det til et kort bilde av Jon Gabriel som går i snøen på et tak ved en bilvei, og etter det klippes det til et bilde av Flora som poserer for Jon Gabriel i sengen. Dette er eneste gangen i filmen at Flora blir erotisert. Hun sitter naken opp mot veggen, med tommelfingeren i munnen, og vi hører et klikk fra Jon Gabriels kamera. Ansiktsuttrykket hennes er imidlertid ikke utfordrende og seksualisert, men virker snarere undrende eller bekymret. Jon Gabriel tar flere bilder, og vi forstår at de har spist eller skal spise frokost på sengen, etter å ha ligget sammen om natten. Pånytt klipper Einarson og klipperen Inge-Lise Langfeldt til bildet av Jon Gabriel i snøen på taket, før vi er tilbake i sengen. Nå spiser de frokost sammen. Deres frokostseanse blir avbrutt av at det ringer på døra to ganger, og Jon Gabriel blir minnet på flere avtaler. Disse avbruddene er imidlertid forklart, i motsetning til de to bildene av Jon Gabriel i snøen, som er flash forwards. Det er bilder fra slutten av historien om de to, fra den delen av fortellingen da Jon Gabriels besettelse av fotograferingen og utstillingen skiller de to, som brått klippes inn i skildringen av det første møtets lykke.
Bruken av slike innklippsbilder, billedglimt som stykker opp en sekvens og skaper en rytmisk uro samtidig som tid og rom problematiseres, synes å peke tilbake på de to norske regissørene som var mest innflytelsesrike når Einarson startet sin karriere. De brå innklippsbildene i Arild Kristos kortfilmer Undergrunnen (1966) og Kristoball (1967) tok Einarson videre i sin egen kortfilm Odyseé 68, og en lignende strategi gjenfinnes i X.

Kanskje enda mer viktig er imidlertid Pål Løkkeberg, og spesielt hans andre spillefilm Exit (1970). Denne filmen åpner brått i sengen, der et par leser Kama Sutra og fniser av avanserte samleieposisjoner. Den gode stemningen mellom de to synes imidlertid å brytes, og de blir opptatt med ulike ting, og anslaget løses opp i foskjellige fragmenter. Etter fortekstene er vi tilbake i sengen. De to står opp, men den påfølgende sekvensen der de to spiser frokost i sengen brytes opp av tre markørløse innklippsbilder, der i hvert fall ett av bildene er et flash forward. Hovedpersonen Maria er kanskje gravid, og mens de diskuterer hvor lenge hun har gått over tiden, klippes det inn en undersøkelse hos en gynekolog (Iversen 1987: 25).

Arild Kristo og Pål Løkkeberg var på hvert sitt område, den frie kunstneriske kortfilmen og spillefilmen, de viktigste modernistiske inspiratorene for en hel generasjon av norske filmskapere. Einarson fører i X videre mange av de grep og klippestrategier som Kristo og Løkkeberg prøvde ut i overgangen til 1970-tallet. Likhetene mellom X og Exit er mange, spesielt i filmenes åpninger. Både tid og rom problematiseres gjennom markørløse fragmenter og innklipp med uklar status. Felles er en modernistisk formspenning, der materialene og uttrykksmåtene filmskaperen har til rådighet utforskes, og skaper nye og overraskende sammenhenger. Hos Løkkeberg er det mannlige blikket et viktig tema, et blikk som kritiseres og undermineres, og Einarson tematiserer også blikkets betydning. Den innledende antydende kritikken av Jon Gabriels forsøk på å erotisere Flora, ved å fotografere henne naken i sengen, går imidlertid over i en allmenn eksistensiell diskusjon av blikk og bilder.

Einarsons film fører videre en særegen norsk filmmodernistisk tradisjon, men Einarson er samtidig en motvillig modernist. X blir da også etter hvert stadig lettere å forstå. Etter hvert som historien om forholdet mellom Flora og Jon Gabriel utvikler seg, blir filmen enklere og mer oversiktlig både som formuttrykk og fortelling.

Likevel er det en modernistisk film gjennom sin tvetydighet og åpenhet, og sin avstandstagen til tradisjonelle fortellergrep. I forkant av at han malte sin store hvite X på en vegg i Oslo, lagde Einarson en løpeseddel som også framsto som et slags manifest om X og dens holdning til filmmediet. Her skrev Einarson at filmen vil ”markere en filmens avantgarde i Norge”, og summerer litt senere opp: ”X er en metafilm, – om den uutforskede, den ukjente filmen. X er et eksperiment og en utfordring: gå inn i det uprøvde, finn den ukjente faktor.”

BILDER OG BLIKK
Tidlig i filmen kan man få inntrykk av at X skal bli en tradisjonell film rent innholdsmessig sett, om den mannlige kunstneren og hans forhold til sin kvinnelige modell og muse. X er både en film om livet og kunsten, og en metafilm som skildrer foto og film, men det er et sammensatt og tvetydig kunstnerportrett Einarson skapte.

Jon Gabriel er kunstneren som forsøker å navigere mellom kommersielle fotooppdrag og mer personlige kunstfotografier. Han forsøker også å forholde seg til Flora, først nærmest som objekt, men etter hvert mer og mer som subjekt. Hun starter som et bilde, et motiv, men blir mer og mer menneske for ham. Samtidig er Jon Gabriel en innelukket, mutt og fåmælt person, med store vansker med å kommunisere med omverdenen. Han lykkes best i å nærme seg verden gjennom kameralinsen, men de motiver han velger er mørke og abstraherte detaljer fra forlatte bygninger.

De motiver Jon Gabriel velger forteller oss mye om ham. Han er en ruinbetrakter, og hans fotokunst er en melankolsk estetisering av ruinen. Det er det ødelagte, kasserte, nedstøvete og forlatte som interesserer ham. Det menneskelige reduseres enten til spor fra fortiden – ruiner, forlatte objekter, glassnegativ gjenglemt i en mørk kjeller – eller abstrakte fragmenter av menneskekroppen. Mot slutten av filmen får han tilbake en stor kopi av et bilde til utstillingen, som viser en hånd som strekkes mot lyset, og nesten blir gjennomsiktig, men oppkopieringen til et stort format har ødelagt motivet. Det som vibrerte av liv er blitt en uskarp grøt. Flora som er ved hans side ser han ikke lenger. Hun er også blitt uskarp for ham. Han foretrekker bildene.

Ruinen er et tvetydig og åpent kunstnerisk symbol. Den kan både symbolisere slutten på noe gammelt, eller begynnelsen på noe nytt. Den bringer tanken til destruksjon og katastrofe, men også til nostalgi og trauma. Selv om fascinasjonen overfor ruiner har en svært lang historie, som går tilbake til renessansen, har ruinen fått en spesiell og ladet betydning i moderniteten og i dens modernistiske uttrykk (Hell and Schönle 2010).

Jon Gabriels fascinasjon overfor ruiner, og deres teksturer, former og overflater, peker på hans rolle som modernist. Regissør Einarson deler Jon Gabriels fascinasjon, og i senere deler av X beveger vi oss stadig oftere i mørke forlatte fabrikkbygninger eller nedstøvede kjellerrom. Filmens kamera er like forelsket i ruinene som Jon Gabriels kameralinse.

X er en kompleks og sammensatt film, som på ulike måter tematiserer forholdet mellom livet og kunsten, bilder og blikk. Den iskalde moderne storbyen som omgir Flora og Jon Gabriel er både gjenstand for intens fascinasjon, men også for kritikk. Metaperspektivet forsterkes ved at filmen også skildrer hvordan ulike film- og videoproduksjoner blir til, der Jon Gabriel enten er tilskuer eller stillsfotograf, og kretser rundt fotooppdrag.

Ytterligere en metadimensjon blir tydeligere i dag enn ved filmens premiere i 1986, og er løftet fram i DVD-utgavens ekstramateriale. Det er mange likhetstrekk mellom regissør Einarson og Jon Gabriel, og kortfilmen Judith (1974) som følger med DVDen, er en slags skisseblokk fra Einarsons eget liv kamuflert som opprørsk oppdragsfilm. Filmens Judith har mange likhetstrekk med Flora, men der Judith blir et offer for samfunnets konkurransementalitet og lider narkotikadøden, er det lite som tyder på at Flora går til grunne. Hun er mer en overlever enn kunstneren Jon Gabriel.

EN KJÆRLIGHETSHISTORIE
Først og fremst er X en kjærlighetshistorie. Det er en uvanlig kjærlighetshistorie, både på grunn av Floras alder, hvordan hun skildres og hvordan forholdet mellom henne og Jon Gabriel utvikler seg og ender. Flora er barnekvinnen som leser tegneserier og broderer, men samtidig forfører den mange år eldre Jon Gabriel. Framstillingen av henne veksler mellom det overraskende og det stereotype. Etter at hun har møtt Jon Gabriel oppfører hun seg en kort periode som den rene husmoren, men så blir hun mer og mer av en unnvikende og gåtefull kvinne. Flora er langt fra noen Lolita-figur, og hun verken estetiseres eller erotiseres. Hun kunne ha vært en gutt, og ser nesten ut som det, med sin uferdige og spinkle barnekropp. Tidlig i filmen vil hun også hete Kim, og senere tar Jon Gabriel feil av henne og en gutt. Samtidig er hun den aktive som tar initiativ, og er den som har flere erfaringer enn Jon Gabriel. For Jon Gabriel blir hun en representant for det kvinnelige mysterium, og hans manglende evne til virkelig å se henne, til tross for at han er en profesjonell betrakter som orienterer seg i verden med sitt blikk, driver henne fra ham.

Kjærligheten mellom de to preges av at møtet mellom dem er ufullstendig og umulig. Jon Gabriel makter ikke å nærme seg henne på noen annen måte enn gjennom konvensjonelle gester og krav, eller gjennom kameralinsen. Han forsøker å forme henne, og sier at han elsker henne, men er selv for uferdig. Einarson gir ikke Jon Gabriel noen som helst bakgrunnshistorie, og han framstår som en mye flatere og mer diffus karakter enn Flora. Hun har familie, venninner og bakgrunnshistorie, mens han mangler alt dette. Vi får ikke vite noe om ham, og dette bidrar til å vise skjevheten i dette såre, men umulige kjærlighetsforholdet.

Forholdet mellom Flora og Jon Gabriel er først og fremst et springbrett for en tematisering av storbyens fremmedgjøring og kommunikasjonssvikt. Det er en mørk ironi i Einarsons historie. Den starter i den kalde vinteren, og da synes de to å finne varmen hos hverandre, men etter hvert som våren kommer kjølner deres forhold, og de driver hjelpeløst fra hverandre. Også på denne måten knytter X an til en modernistisk filmtradisjon. Det er mer enn et ekko av Michelangelo Antonionis filmer i X, både når det gjelder skildringen av det umulige kjærlighetsmøtet, menneskenes iboende kommunikasjonsproblemer som forhindrer virkelige menneskelige møter, og fascinasjonen for uskjønne urbane landskap.

TIDSBILDE
X ble laget midt i jappetiden, og skildrer dens mørke bakside. Den ble laget i en tid da norsk film omfavnet amerikanske filmidealer og søkte seg til genrebilder for å løse den tillitskrisen som hadde oppstått i overgangen til 1980-tallet. Einarsons film er både et motbilde og et tidsbilde. Gjennom sine miljøer og den umulige kjærlighetshistorien tegnes et pessimistisk bilde av en ruintid da punkens opprørske energi er blitt kanalisert inn i avant garde og konseptkunst. Som tidsbilde er det spennende å se bandet Holy Toy utfolde seg, og som motbilde er det fornøyelig å flire av at Ola Solum spiller Jon Gabriels masete gallerieier.

Gjensynet med X er gledelig. At filmen nå er blitt tilgjengelig for gamle og nye tilskuere på DVD er både viktig og gledelig. Ikke alt i filmen har tålt tidens tann like godt, men filmens status som noe annerledes og spennende i en norsk sammenheng er styrket. Filmen har fremdeles evnen til å skape både undring og uro. Dens formgrep imponerer med sin konsekvens, og kjærlighetshistorien mellom Flora og Jon Gabriel er gripende i all sin tafatte mørke umulighet.

Etter X lagde Oddvar Einarson noir-kriminalfilmen Karachi (1989) og den mer eksperimentelle dommedagsfantasien Havet stiger (1990). Etter det ble det så å si stille. I mange år har Einarson opplevd at sjansene for å få filmstøtte er enda mindre enn i overgangen til 1980-årene. Vi opplever en ny slags filmatisk jappetid i Norge i dag, med et myldrende liv av uttallige mer eller mindre publikumstilpassede prosjekter. Gjensynet med X minnet ikke bare om hvilke kvaliteter filmen hadde, og hvor viktig den var på midten av 1980-tallet. Det minnet meg også på behovet for lignende filmer i dag. Det vi trenger i norsk film i dag er kanskje noe som ligner på X i sine holdninger til sin tid og til filmens uttrykksmuligheter. Kanskje Oddvar Einarson skulle få en ny sjanse nå?

Kilder
Bremnes, Kari (1986): Noe helt X-tra, Nationen 22. august 1988.
Hell, Julia and Andreas Schönle (eds.): Ruins of Modernity, Duke University Press, Durham and London 2010.
Hjertén, Hanserik (1988): Imponerande norsk debut, Dagens Nyheter 1. juli 1988.
Iversen, Gunnar (1987): Oppbruddets estetikk – Pål Løkkeberg og filmen, Filmtidsskriftet Z 4/1987, s. 20-28.
Iversen, Jon (1984): X – Intervju med Oddvar Einarson, Filmtidsskriftet Z 1/1984, s. 18-19.
Schmidt, Jan (1986): Barnet, byen … men først og fremst bildet, Filmtidsskriftet Z 4/1986, s. 42-43.
Sjursen, Annette (1988): Gørrkjedelig og stereotyp fra begynnelse til slutt, Morgenbladet 18. august 1988.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

Nyrestaurert skjærgårdsmelodrama

Kritikerne som ville revolusjonere film-Norge

Soft documentary – en ny type norsk dokumentar?

Reptiler, vaktbikkjer og politiske dyr

Margreth Olins stemme

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler