– Gerhardsen tar feil

– Gerhardsen tar feil

Statssekretær Mina Gerhardsen tar feil når hun hevder det er bransjen selv som har prioritert vekk insentivordningen for utenlandske filminnspillinger i Norge. Utspillet kan oppfattes som en ansvarsfraskrivelse: Kulturdepartementet har aldri lagt frem en reell insentivordning.

Det er svært underlig at ikke departements entusiasme for å gjøre Norge til et attraktivt opptaksland er sterkere, i en tid der interessen for å bringe norske historier, landskap og litteratur til verdens lerret og skjermer er så stor. Scorsese og Hole, Affleck og Amundsen, tamilske superstjerner i Geirangerfjorden, kjempende vikinger i Gudvangen. Eksemplene blir stadig fler, og strekker seg fra Hollywood til Kollywood.

Gjennom arbeid for Vestnorsk filmkommisjon har jeg bidratt til at produksjoner fra studioer som Marvel (Thor: The Dark World), Metro-Goldwyn-Mayer (Vikings, se foto), Dreamworks (The Fifth Estate), såvel som fra India, Japan, Tyrkia og Europa forøvrig har gjort scener eller bakgrunnsopptak i Norge. Det er med stor glede jeg tar utenlandske filmskapere med på befaring langs fjord og fjell. Men, når samtalene kommer inn på norske rammevilkår får jeg følelsen av å være utsendt til uriaspost, smertelig klar over at Norge er blant Europas mest gjerrige opptaksland. Det første spørsmålet er som regel det samme: Hvilken incentivordning har Norge?

Senest rett før påske fikk jeg beskjed om nok en utenlandsk tv-serie – med manus lagt til norsk miljø – som nå har vendt ryggen til Norge. I fjor var det Vikings som ville skape storslåtte scener i Gudvangen som fikk en kald skulder. Samlet kunne disse prosjektene skapt flere innspillingsdager på Vestlandet enn hva vi har sett de siste 5-10 årene til sammen. For produksjonsmiljøet er dette et stort tap. Norske filmarbeidere, skuespillere og andre går glipp av oppdrag som kan tilføre kompetanse og internasjonal profilering til det norske filmmiljøet – kompetanse og profilering som i neste omgang ville kommet norsk film til gode. Og det er jo god norsk film vi er opptatt av. Derfor er det viktig å korrigere påstandene Gerhardsen legger frem i Rushprint.

«Om vi skal se på en insentivordning igjen trenger vi mer kunnskap«, innrømmer Gerhardsen. Det må jeg si meg enig i, for jeg opplever at Gerhardsen villeder på flere punkt:

Gerhardsen hevder at land med insentivordninger gjerne strever økonomisk, slik Huitfeldt hevdet det samme i Aftenposten 22. mars i fjor. Dette er direkte feil, og en forestilling jeg vil tro det norske kulturdepartement er alene om. Sett fra et norsk ståsted blir kanskje de fleste land økonomiske strevere, men Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Luxembourg? Canada, Australia, Singapore? Abu Dhabi, New York? Dette er land og stater som strever etter å bli attraktive opptakssteder med insentiver rundt 20%, men økonomisk sliter de ikke særskilt i global målestokk.

I Storbritannia konkluderer en rapport fra Oxford Economics at uten en insentivordning ville filmbransjen blitt redusert med 75%. Den britiske insentivordningen refunderer rundt 1,2 milliarder kroner i året, og filminnspillinger genererer 3 milliarder kroner til statskassen og 13 milliarder kroner til BNP. Innenlands omsetning fra filminnspillinger har Storbritannia full kontroll på – det er nemlig et av de filmpolitiske hovedmålene: «Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support has to be the generation of a critical mass of activity within the Member State».

Her hjemme har ikke departementet noen oversikt over utflaggede produksjoner, og filmsatsingen kan komme til å bite seg selv i halen om prosjektstrømmen fortsetter å gå ut av landet uten at noe kommer tilbake. Det er nå gått 9 år siden man i Stortinget kunne høre at «Norge kommer kjapt i bakleksa om man ikke innfører insentivordninger»!

I Veiviseren fra 2007 heter det at «den islandske modellen er spesielt interessant» som utgangspunkt for en norsk insentivordning. Der får utenlandske filminnspillinger refundert 2 av 10 kroner som legges igjen til stab og leverandører som er skatteregistrert i landet. Søknader behandles kontinuerlig, og det er like gode muligheter for å få på plass en tv-serie eller spillefilm i november som i januar. I perioden 2010-2012 har Island gått fra 300 til 800 filmarbeidere, og tredoblet omsetningen fra filminnspillinger til 450 millioner.

Ordningen har islendingene lagt i trygg avstand til støtten til islandsk film.

Dessverre ble dette ingen veiviser for den norske regjeringen, som valgte å gå diametralt motsatt vei. Når Mina Gerhardsen hevder at det er bransjen selv som valgte vekk en insentivordning skyver hun realitetene til side. Det bransjen valgte vekk var et ugjennomtenkt forslag fra Kulturdepartementet, som ikke ville fungere etter hensikten, og som kunne kannibalisere på midlene til norsk film. Av tabellen nedenfor fremgår det hvordan forslaget regjeringen sendte på høring i 2008 og 2009 skiller seg fra andre lands ordninger.

Insentivordninger: Europa
Regjeringens utkast til en insentivordning sammenlignet med enkelte andre europeiske ordninger.
Norsk forslag Island Frankrike  Irland
Kontinuerlig søknadsbehandling Nei Ja Ja Ja
Budsjett-tak 10 mill. Ingen Ingen Ingen
Åpen for tv-serier Nei Ja Ja Ja
Uavhengig av nasjonalt filmfond Nei Ja Ja Ja
Godkjent av ESA / EU-kommisjonen Nei Ja Ja Ja
Interessant for bransjen? Nei Ja Ja Ja

                                                                                                                                                                                                  Det er farlig om Kulturdepartementet opplever at de har forelagt bransjen en insentivordning, som bransjen har prioritert vekk. Bransjen har hele veien vært positive til en insentivordning, og etterhvert har også NHO Reiseliv og LO stilt seg bak anmodningene om å få insentiver på plass.

Det er derfor gledelig å se at Gerhardsen vil innhente mer kunnskap om resultater fra land som allerede har insentivordninger. Det gir håp om at et fremtidig utkast til en insentivordning vil se bedre ut enn det gjorde sist.

Vårt konkurransefortrinn er effektivt byråkrati, sier Gerhardsen. Så bra, svarer jeg. I Stortingsmelding 19 om den internasjonale kulturinnsatsen fremgår det at regjeringen nå skal se nærmere på hvordan oppgavene med å markedsføre Norge som opptaksland for internasjonale filmproduksjoner skal håndteres. Vi kan neppe markedsføre oss som Europas mest gjerrige lokasjon. Jeg håper et effektivt byråkrati hurtig kan få innhentet den kunnskapen som trengs for å få på plass en reell insentivordning

Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon

Sigmund Eias Holm (til høyre) under befaringen med Morgan O'Sullivan fra "The Vikings".
Sigmund Eias Holm (til høyre) under befaringen med Morgan O’Sullivan fra «The Vikings».

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Gerhardsen tar feil

– Gerhardsen tar feil

Statssekretær Mina Gerhardsen tar feil når hun hevder det er bransjen selv som har prioritert vekk insentivordningen for utenlandske filminnspillinger i Norge. Utspillet kan oppfattes som en ansvarsfraskrivelse: Kulturdepartementet har aldri lagt frem en reell insentivordning.

Det er svært underlig at ikke departements entusiasme for å gjøre Norge til et attraktivt opptaksland er sterkere, i en tid der interessen for å bringe norske historier, landskap og litteratur til verdens lerret og skjermer er så stor. Scorsese og Hole, Affleck og Amundsen, tamilske superstjerner i Geirangerfjorden, kjempende vikinger i Gudvangen. Eksemplene blir stadig fler, og strekker seg fra Hollywood til Kollywood.

Gjennom arbeid for Vestnorsk filmkommisjon har jeg bidratt til at produksjoner fra studioer som Marvel (Thor: The Dark World), Metro-Goldwyn-Mayer (Vikings, se foto), Dreamworks (The Fifth Estate), såvel som fra India, Japan, Tyrkia og Europa forøvrig har gjort scener eller bakgrunnsopptak i Norge. Det er med stor glede jeg tar utenlandske filmskapere med på befaring langs fjord og fjell. Men, når samtalene kommer inn på norske rammevilkår får jeg følelsen av å være utsendt til uriaspost, smertelig klar over at Norge er blant Europas mest gjerrige opptaksland. Det første spørsmålet er som regel det samme: Hvilken incentivordning har Norge?

Senest rett før påske fikk jeg beskjed om nok en utenlandsk tv-serie – med manus lagt til norsk miljø – som nå har vendt ryggen til Norge. I fjor var det Vikings som ville skape storslåtte scener i Gudvangen som fikk en kald skulder. Samlet kunne disse prosjektene skapt flere innspillingsdager på Vestlandet enn hva vi har sett de siste 5-10 årene til sammen. For produksjonsmiljøet er dette et stort tap. Norske filmarbeidere, skuespillere og andre går glipp av oppdrag som kan tilføre kompetanse og internasjonal profilering til det norske filmmiljøet – kompetanse og profilering som i neste omgang ville kommet norsk film til gode. Og det er jo god norsk film vi er opptatt av. Derfor er det viktig å korrigere påstandene Gerhardsen legger frem i Rushprint.

«Om vi skal se på en insentivordning igjen trenger vi mer kunnskap«, innrømmer Gerhardsen. Det må jeg si meg enig i, for jeg opplever at Gerhardsen villeder på flere punkt:

Gerhardsen hevder at land med insentivordninger gjerne strever økonomisk, slik Huitfeldt hevdet det samme i Aftenposten 22. mars i fjor. Dette er direkte feil, og en forestilling jeg vil tro det norske kulturdepartement er alene om. Sett fra et norsk ståsted blir kanskje de fleste land økonomiske strevere, men Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Luxembourg? Canada, Australia, Singapore? Abu Dhabi, New York? Dette er land og stater som strever etter å bli attraktive opptakssteder med insentiver rundt 20%, men økonomisk sliter de ikke særskilt i global målestokk.

I Storbritannia konkluderer en rapport fra Oxford Economics at uten en insentivordning ville filmbransjen blitt redusert med 75%. Den britiske insentivordningen refunderer rundt 1,2 milliarder kroner i året, og filminnspillinger genererer 3 milliarder kroner til statskassen og 13 milliarder kroner til BNP. Innenlands omsetning fra filminnspillinger har Storbritannia full kontroll på – det er nemlig et av de filmpolitiske hovedmålene: «Given the mobile nature of the film industry, one of the main aims of film support has to be the generation of a critical mass of activity within the Member State».

Her hjemme har ikke departementet noen oversikt over utflaggede produksjoner, og filmsatsingen kan komme til å bite seg selv i halen om prosjektstrømmen fortsetter å gå ut av landet uten at noe kommer tilbake. Det er nå gått 9 år siden man i Stortinget kunne høre at «Norge kommer kjapt i bakleksa om man ikke innfører insentivordninger»!

I Veiviseren fra 2007 heter det at «den islandske modellen er spesielt interessant» som utgangspunkt for en norsk insentivordning. Der får utenlandske filminnspillinger refundert 2 av 10 kroner som legges igjen til stab og leverandører som er skatteregistrert i landet. Søknader behandles kontinuerlig, og det er like gode muligheter for å få på plass en tv-serie eller spillefilm i november som i januar. I perioden 2010-2012 har Island gått fra 300 til 800 filmarbeidere, og tredoblet omsetningen fra filminnspillinger til 450 millioner.

Ordningen har islendingene lagt i trygg avstand til støtten til islandsk film.

Dessverre ble dette ingen veiviser for den norske regjeringen, som valgte å gå diametralt motsatt vei. Når Mina Gerhardsen hevder at det er bransjen selv som valgte vekk en insentivordning skyver hun realitetene til side. Det bransjen valgte vekk var et ugjennomtenkt forslag fra Kulturdepartementet, som ikke ville fungere etter hensikten, og som kunne kannibalisere på midlene til norsk film. Av tabellen nedenfor fremgår det hvordan forslaget regjeringen sendte på høring i 2008 og 2009 skiller seg fra andre lands ordninger.

Insentivordninger: Europa
Regjeringens utkast til en insentivordning sammenlignet med enkelte andre europeiske ordninger.
Norsk forslag Island Frankrike  Irland
Kontinuerlig søknadsbehandling Nei Ja Ja Ja
Budsjett-tak 10 mill. Ingen Ingen Ingen
Åpen for tv-serier Nei Ja Ja Ja
Uavhengig av nasjonalt filmfond Nei Ja Ja Ja
Godkjent av ESA / EU-kommisjonen Nei Ja Ja Ja
Interessant for bransjen? Nei Ja Ja Ja

                                                                                                                                                                                                  Det er farlig om Kulturdepartementet opplever at de har forelagt bransjen en insentivordning, som bransjen har prioritert vekk. Bransjen har hele veien vært positive til en insentivordning, og etterhvert har også NHO Reiseliv og LO stilt seg bak anmodningene om å få insentiver på plass.

Det er derfor gledelig å se at Gerhardsen vil innhente mer kunnskap om resultater fra land som allerede har insentivordninger. Det gir håp om at et fremtidig utkast til en insentivordning vil se bedre ut enn det gjorde sist.

Vårt konkurransefortrinn er effektivt byråkrati, sier Gerhardsen. Så bra, svarer jeg. I Stortingsmelding 19 om den internasjonale kulturinnsatsen fremgår det at regjeringen nå skal se nærmere på hvordan oppgavene med å markedsføre Norge som opptaksland for internasjonale filmproduksjoner skal håndteres. Vi kan neppe markedsføre oss som Europas mest gjerrige lokasjon. Jeg håper et effektivt byråkrati hurtig kan få innhentet den kunnskapen som trengs for å få på plass en reell insentivordning

Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon

Sigmund Eias Holm (til høyre) under befaringen med Morgan O'Sullivan fra "The Vikings".
Sigmund Eias Holm (til høyre) under befaringen med Morgan O’Sullivan fra «The Vikings».

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY