– Vi har ingen planer om tiltak mot at norske produksjoner spilles inn i andre land, sier statssekretær Mina Gerhardsen. Når det gjelder insentivordninger er det bransjen selv som har prioritert disse vekk, mener hun.
Av Kjetil Lismoen
Den såkalte utflaggingen av norske produksjoner til utlandet har vært et sentralt stridstema i norsk film det siste året. Og det ser ut til å splitte filmbransjen: Mens produsentene anser det som en viktig frihet å velge hvor man vil legge en produksjon, står et voksende antall filmarbeidere uten jobb. Dermed har også globaliseringen innhentet filmbransjen og norske statssubsidierte midler blir en større del av det internasjonale, kommersielle filmkretsløpet.
Uavhengig av hva man måtte mene om dette, så er det ingen tvil om at hvis utflaggingen fortsetter i samme omfang, så vil det få merkbare konsekvenser for norsk film. Det positive er at norsk film blir en større del av verden der ute; det negative er de tegnene vi allerede nå ser til at enkelte fagmiljøer svekkes. På lengre sikt kan det innebære at noen fagfunksjoner og tilhørende spisskompetanse rett og slett dør ut.
Det mange i bransjen nå spør seg er: Er dette en villet politikk fra myndighetene side, eller en uventet vending? Med tanke på de ulike signalene som iblant har kommet fra politisk hold, og det faktum at enkelte sider av politikken er nesten selvmotsigende (som at norsk film kan benytte seg av insentivordninger ute, mens det ikke finnes noe tilsvarende her hjemme), fikk vi statssekretær Mina Gerhardsen i tale. Hun er den statssekretæren i Kulturdepartementet som jobber tettest opp mot filmfeltet. Hun understreker at departementet ikke har noen oversikt over antall filmer som er spilt inn ute.
– Vi har ikke noen oversikt over såkalt «utflaggede» produksjoner, men registrerer jo at mye lages ute. Jeg så for eksempel nylig Karsten og Petra-filmen, som jo er et eksempel på dette. Det er ingen krav til filmstøtten om at produksjonene må lages i Norge. For oss er det viktig å skille mellom mål for politikken generelt og for filmpolitikken. Her er målet best mulig film. Når vi er opptatt av mangfold, for eksempel flere kvinnelige produsenter eller flere historier fra distrikts-Norge, er det viktigste argumentet for dette at det vil gi bedre filmer. Det er det førende, framfor andre politiske mål om geografisk rettferdighet eller likestilling.
Det viktigste for Gerhardsen er at norsk film går veldig bra akkurat nå.
– Vi er på et høyt nivå både når det gjelder antall og kvalitet. Det er imponerende å se norske filmers internasjonale gjennomslag nå, med høy deltakelse på filmfestivaler og eksport av norske filmer til utlandet. Vårt viktigste mål for norsk film er å holde de gode tallene for kinopublikum, holde nivået på antall filmer som produseres og strekke oss videre fra et høyt kvalitetsnivå.
Enkelte aktører i debatten, særlig Norsk filmforbund, er sterkt kritisk til at norske offentlige kulturmidler brukes til å ”smøre” utenlandske produksjonsmiljøer når svært kompetente filmarbeidere går uten jobb her hjemme. Dette er en utvikling Gerhardsen forteller at hun følger, men som de foreløpig ikke opplever krever noen intervensjon fra myndighetenes side.
– Per i dag har vi ingen planer om å iverksette tiltak for å forsøke å demme opp for at norske produksjoner spilles inn i andre land, men vi må ha løpende dialog med bransjen om dette. Samarbeid med andre land kan være et gode for å heve kompetansenivået hos oss, men det er også en fare for at det svekker vårt eget fagmiljø om for mye flyttes ut.
Hun konstaterer at Norge aldri kan konkurrere på pris.
Det gjelder film, men også andre næringsområder. Våre konkurransefortrinn handler om andre ting, som høyt kompetansenivå, effektivt byråkrati – og fra et kreativt perspektiv: unik natur og historikk.
Gerhardsen ser at mangelen på norske insentivordninger for utenlandske produksjoner er en viktig del av problematikken (og en ordning som formelt sett hører inn under Næringsdepartementet. Journ.anm). Men hun minner om at det var bransjen selv som i sin tid valgte bort en slik ordning.
– Da stortingsmeldingen om film ble lagt fram i 2007 var det en diskusjon om en slik ordning skulle prioriteres. Svaret fra bransjen var da at man heller ønsket mer penger til film framfor en insentivordning som like mye handler om generell næringsstøtte. Om vi skal se på dette igjen trenger vi mer kunnskap om effekten for filmbransjen versus øvrig næringsliv.
De fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med har en eller annen form for insentiver for utenlandske produksjoner. Det er derfor Hollywood sannsynligvis velger å gjenskape de norske kulissene i Jo Nesbøs Snømannen et annet sted. Men Gerhardsen mener at Norge er i en unik situasjon som ikke gjør slike insentiver i samme grad påkrevet.
– Flere land har egne insentivordninger for å få produksjoner lagt til seg. Dette er gjerne land som strever økonomisk og som har en nasjonal filmbransje som sliter. Vi er i en annen situasjon. Norge er i liten grad rammet av finanskrisen og vi har de siste årene sikret en massiv styrking av den norske filmbransjen, med gode statlige tilskuddsordninger.
Hun mener likevel det kan bli aktuelt å kartlegge resultatene fra land som allerede har insentivordninger.
– Regjeringen kan vurdere nærmere de erfaringene og resultatene som er gjort med ulike ordninger internasjonalt og få et bedre vurderingsgrunnlag for om en slik ordning bør innføres i Norge.
Hun ønsker også å lytte til innspill om ”utflaggingsspøkelset” i tiden framover.
– Vi ser at norsk filmbransje er blitt mer profesjonalisert og mer utadrettet enn noen gang. Så ser vi også at til tross for suksessen har bransjen utfordringer knyttet til blant annet fagfolk. Vi er i gang med arbeidet knyttet til det neste Kulturløftet, hvor vi vil lytte til innspill fra bransjen og vurdere om eventuelle tiltak bør iverksettes.
Av Kjetil Lismoen
Den såkalte utflaggingen av norske produksjoner til utlandet har vært et sentralt stridstema i norsk film det siste året. Og det ser ut til å splitte filmbransjen: Mens produsentene anser det som en viktig frihet å velge hvor man vil legge en produksjon, står et voksende antall filmarbeidere uten jobb. Dermed har også globaliseringen innhentet filmbransjen og norske statssubsidierte midler blir en større del av det internasjonale, kommersielle filmkretsløpet.
Uavhengig av hva man måtte mene om dette, så er det ingen tvil om at hvis utflaggingen fortsetter i samme omfang, så vil det få merkbare konsekvenser for norsk film. Det positive er at norsk film blir en større del av verden der ute; det negative er de tegnene vi allerede nå ser til at enkelte fagmiljøer svekkes. På lengre sikt kan det innebære at noen fagfunksjoner og tilhørende spisskompetanse rett og slett dør ut.
Det mange i bransjen nå spør seg er: Er dette en villet politikk fra myndighetene side, eller en uventet vending? Med tanke på de ulike signalene som iblant har kommet fra politisk hold, og det faktum at enkelte sider av politikken er nesten selvmotsigende (som at norsk film kan benytte seg av insentivordninger ute, mens det ikke finnes noe tilsvarende her hjemme), fikk vi statssekretær Mina Gerhardsen i tale. Hun er den statssekretæren i Kulturdepartementet som jobber tettest opp mot filmfeltet. Hun understreker at departementet ikke har noen oversikt over antall filmer som er spilt inn ute.
– Vi har ikke noen oversikt over såkalt «utflaggede» produksjoner, men registrerer jo at mye lages ute. Jeg så for eksempel nylig Karsten og Petra-filmen, som jo er et eksempel på dette. Det er ingen krav til filmstøtten om at produksjonene må lages i Norge. For oss er det viktig å skille mellom mål for politikken generelt og for filmpolitikken. Her er målet best mulig film. Når vi er opptatt av mangfold, for eksempel flere kvinnelige produsenter eller flere historier fra distrikts-Norge, er det viktigste argumentet for dette at det vil gi bedre filmer. Det er det førende, framfor andre politiske mål om geografisk rettferdighet eller likestilling.
Det viktigste for Gerhardsen er at norsk film går veldig bra akkurat nå.
– Vi er på et høyt nivå både når det gjelder antall og kvalitet. Det er imponerende å se norske filmers internasjonale gjennomslag nå, med høy deltakelse på filmfestivaler og eksport av norske filmer til utlandet. Vårt viktigste mål for norsk film er å holde de gode tallene for kinopublikum, holde nivået på antall filmer som produseres og strekke oss videre fra et høyt kvalitetsnivå.
Enkelte aktører i debatten, særlig Norsk filmforbund, er sterkt kritisk til at norske offentlige kulturmidler brukes til å ”smøre” utenlandske produksjonsmiljøer når svært kompetente filmarbeidere går uten jobb her hjemme. Dette er en utvikling Gerhardsen forteller at hun følger, men som de foreløpig ikke opplever krever noen intervensjon fra myndighetenes side.
– Per i dag har vi ingen planer om å iverksette tiltak for å forsøke å demme opp for at norske produksjoner spilles inn i andre land, men vi må ha løpende dialog med bransjen om dette. Samarbeid med andre land kan være et gode for å heve kompetansenivået hos oss, men det er også en fare for at det svekker vårt eget fagmiljø om for mye flyttes ut.
Hun konstaterer at Norge aldri kan konkurrere på pris.
Det gjelder film, men også andre næringsområder. Våre konkurransefortrinn handler om andre ting, som høyt kompetansenivå, effektivt byråkrati – og fra et kreativt perspektiv: unik natur og historikk.
Gerhardsen ser at mangelen på norske insentivordninger for utenlandske produksjoner er en viktig del av problematikken (og en ordning som formelt sett hører inn under Næringsdepartementet. Journ.anm). Men hun minner om at det var bransjen selv som i sin tid valgte bort en slik ordning.
– Da stortingsmeldingen om film ble lagt fram i 2007 var det en diskusjon om en slik ordning skulle prioriteres. Svaret fra bransjen var da at man heller ønsket mer penger til film framfor en insentivordning som like mye handler om generell næringsstøtte. Om vi skal se på dette igjen trenger vi mer kunnskap om effekten for filmbransjen versus øvrig næringsliv.
De fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med har en eller annen form for insentiver for utenlandske produksjoner. Det er derfor Hollywood sannsynligvis velger å gjenskape de norske kulissene i Jo Nesbøs Snømannen et annet sted. Men Gerhardsen mener at Norge er i en unik situasjon som ikke gjør slike insentiver i samme grad påkrevet.
– Flere land har egne insentivordninger for å få produksjoner lagt til seg. Dette er gjerne land som strever økonomisk og som har en nasjonal filmbransje som sliter. Vi er i en annen situasjon. Norge er i liten grad rammet av finanskrisen og vi har de siste årene sikret en massiv styrking av den norske filmbransjen, med gode statlige tilskuddsordninger.
Hun mener likevel det kan bli aktuelt å kartlegge resultatene fra land som allerede har insentivordninger.
– Regjeringen kan vurdere nærmere de erfaringene og resultatene som er gjort med ulike ordninger internasjonalt og få et bedre vurderingsgrunnlag for om en slik ordning bør innføres i Norge.
Hun ønsker også å lytte til innspill om ”utflaggingsspøkelset” i tiden framover.
– Vi ser at norsk filmbransje er blitt mer profesjonalisert og mer utadrettet enn noen gang. Så ser vi også at til tross for suksessen har bransjen utfordringer knyttet til blant annet fagfolk. Vi er i gang med arbeidet knyttet til det neste Kulturløftet, hvor vi vil lytte til innspill fra bransjen og vurdere om eventuelle tiltak bør iverksettes.
Legg igjen en kommentar