Norsk filminsitutt (NFI) inviterer på onsdag til såkalt Fagsnakk med kulturtesten som tema. Etter å ha lest direktør Nina Refseths innlegg om temaet tror jeg dessverre det ikke vil komme ny informasjon som man må være tilstede for å få med seg. Om ikke produksjonsrådgiverne legger fram et ferdig dokument da.

Selvfølgelig skal direktøren være unnskyldt for at det ikke er hennes rolle å ha detaljkunnskap om regelverk og vurderingskriterier. Men når det gjelder hva som er den overordnede forankringen i EU/EØS-regler, så mener jeg hun bør kunne opplyse oss.

I Aftenposten 25. oktober skriver hun bl.a. at “dei nasjonale filminstitutta er pålagte å teste om kvar enkelt film er kultur. I likskap med bibeltekstar er heller ikkje EU-regelverk alltid rett fram å forstå, men må tolkast etter beste skjønn.”

Spørsmålet er om hun i det hele tatt har lest EU-regelverket, eller kanskje enda mer interessant: har hun lest hvilke regler de nasjonale filminstitutt vi liker å sammenligne NFI med, må forholde seg til?

Jada. Det er ikke NFI, men Kulturdepartementet, som har fastsatt Forskriften, men la oss være ærlige: Denne saken hadde neppe kommet på agendaen hvis ikke et høyst uferdig forsøk på å presisere og tolke “bibelteksten” hadde blitt skrevet av NFI. Selv om Refseth unnlater å kommentere det. Så la meg hente frem to tilfeldig valgte, sammenlignbare eksempler på hvordan det kan gjøres:

På Dansk filminstitutts websider kan man lese:

  “Vilkår for støtte til dokumentarfilm, konsulentordningen, gjeldende pr. 1. oktober 2012”. Det eneste som står om definisjonen på en dansk film, er at den har dansk hovedprodusent. I motsetning til om det ikke er en dansk hovedprodusent, da kan man bare søke co-produksjonsstøtte: “Støtte til minorfilm med udenlandsk hovedproducent forudsætter, at ansøgningen kommer fra en dansk producent, at der er tale om dansk kreativ og/eller teknisk deltagelse i produktionen, samt at der er indgået en distributionsaftale om dansk biografdistribution, udsendelse i dansk tv eller anden tilsvarende distribution.”

I Sverige fremstår regelverket litt mer komplisert. I “Bestämmelser för produktionsstöd” av 15. desember 2010 står det: “En film anses som svensk under förutsättning att filmen har en svensk producent och att den svenska insatsen av artistiska medarbetare är av påtaglig betydelse.” Videre kommer det et interessant punkt: “Denna bestämmelse utesluter inte heller att en film som huvudsakligen är inspelad på ett annat språk än svenska kan erhålla stöd. Stöd i sådana fall skall ta särskild hänsyn till omfattningen av artistiska och tekniska medarbetare, språk, inspelningsplats och andra faktorer som främjar den svenska filmkulturen.”

Hvor er referansen til et bibelsk EU-regelverk som krever at “handlingen” må være knyttet til danske/svenske/norske samfunnsforhold? Eller at innspillingen må foregå i EU, EØS eller Sveits?

NFI har bedt Kulturdepartementet om endring av forskriften, bla. for å få unntak for kulturtesten for samproduksjon av dokumentarfilm. Det er jeg glad for, selv om jeg syns det er rart at det har gått nesten et år siden brevet ble sendt, uten at f.eks. Produsentforeningen har blitt varslet. En endring av Forskriften er tross alt noe av det viktigste for vår eksistens som produksjonsbransje, og da bør debatten tas bredt og starte tidlig. Heldigvis ser det ut til at departementet ikke har svart enda. Så kanskje er det plass til noen flere forslag på bordet? (Dok 17 Forslag til endringer i Forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner.doc 342617_3_1 )

1. Greit nok om hovedregelen må være at et litterært forelegg eller manuskript skal skrives på norsk, men er du folkeregistrert i Norge, og kanskje til og med betaler skatt her i landet, så må det i det minste være greit å skrive på morsmålet sitt, selv om en oversatt versjon må sendes med søknaden til NFI. Norge har tross alt undertegnet Den europeiske pakta om regions- og minoritetsspråk, og dermed forpliktet seg til å gi de nasjonale minoritetsgruppene mulighet til å bevare og utvikle sin egenart, språk og kultur. Formuleringen i dagens forskrift står dessuten i sterk kontrast til Stortingsmelding nr. 10 om Kultur, inkludering og deltagelse. Derfor blir Nina Refseths eksempel med oversettelse motsatt vei irrelevant.

2. Det geografiske kriteriet i kulturtesten må fjernes for dokumentarfilm. Det hører ingen steds hjemme at norsk dokumentarfilm ikke skal kunne spilles inn der det er nødvendig for å fortelle historien som den norske produsenten vil produsere, NFI-konsulenten vil støtte og kanskje til og med en norsk TV-kanal eller kinodistributør vil vise.

3. Det kulturelle kriteriet om at historien skal omhandle norsk kultur eller samfunnsforhold høres ut som stalinisme. Hvor beskyttet skal vår kultur egentlig være? Det må da holde å være filmskaper med fast opphold i Norge eller ha norsk statsborgerskap. Derfor er forsøket på å definere dette det mest vellykkede i det uferdige notatet, selv om jeg syns det er meget betenkelig i et ytringsfrihetsperspektiv at NFI i det hele tatt skal ha en slik mulighet for styring av innholdet.

4. Inkluder Sørfond i NFIs regulære forvaltning. Når vi nå engang har en kulturtest som skal definere vår norskhet, så bør vi åpne døra til resten av verden ved også å tillate støtte til norske hovedprodusenter fra dette fondet. Kravene bør forøvrig fortsette å være diamentralt motsatte av norskhetskravene i kulturtesten: en manusforfatter og regissør må være fra et av de godkjente landene og det må være krav om vesentlig “local spend” utenfor Europa, USA og Australia. Utenriksdepartementets bidrag til fondet kan fortsette å gå til prosjekter hvor det ikke er norsk hovedprodusent, mens Kulturdepartementet kan bidra med støtte til prosjekter som har norsk hovedprodusent. Dét ville vært et virkelig internasjonaliseringstiltak!

Hører jeg allerede motforestillingene? Det holder jo å oppfylle 3 av de 4 kravene i den nåværende kulturtesten, og vi vil jo ikke at pengene skal flyte ut av landet. Problemet er bare at noen som bor og jobber og skatter i den norske filmbransjen alltid vil stille med et handicap. Og filmarbeidere klager allerede over at jobbene flyttes til lavkostland.

Hvor er de visjonære tankene når det kommer til praktisk tilrettelegging for økt mangfold og bedre speiling av den verdenen vi lever i, i norske filmer?

Sist søndag ble den desidert mest spennende dokumentarfilmfestivalen i Norden avsluttet, CPH:DOX. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å være tilstede, men rapportene tyder på at dansk dokumentarfilm har fostret en virkelig juvel i filmen “The Act of Killing” av Joshua Oppenheimer, co-produsert av norske Piraya Film. Kanskje til og med en ny dansk Oscar-kandidat?

Det er lett å spekulere, og jeg vet ikke helt sikkert, men ut i fra filmens pressemateriell, så fremstår det som om filmens opprinnelige litterære forelegg ikke ble skrevet på dansk. Ikke er filmen spilt inn i EU, EØS eller Sveits heller. Dermed blir det paradoksale med dette resonnementet at NFI ikke ville fått sjansen til å støtte filmen om Danmark hadde hatt det samme regelverket som oss, noe som igjen betyr at filmen aldri kunne hatt norsk hovedprodusent med det nåværende regelverket vi har. Derfor strever vi fortsatt med det filmpolitiske målet om å bli best i Norden, mens danskene er like ved å bli best i verden.

Det vil hjelpe om det kommer et unntak for co-produksjon av dokumentarer som ikke er kinofilmer. Slik det er nå, så vil norske dokumentarfilmer ha mindre mulighet til å være med på internasjonaliseringsfesten som fortsetter med statsbudsjettet for 2013. Men vi må også spørre oss selv om ikke vi heller skal innføre en positiv forskjellsbehandling av sjangrene. Kanskje skal mulighetene og begrensningene, som følger av f.eks. kulturtesten, rett og slett skal være forskjellig for fiksjons- og dokumentarfilmer. Slik det er nå så slår forskjellsbehandlingen bare negativt ut for den sjangeren som har størst behov for, og etterspørsel etter, åpenhet mot verden.

De andre grunnene til at jeg mener danskene er oss overlegne innen dokumentarfilm skal jeg skrive om neste gang.

Torstein Nybø er produsent i Mediamente (Burma VJ, Jenny, Indian Summer, m.m).  Han skal skrive fast for rushprint.no