«Laura» er både enkel og smart, noe som gjør den til en film for en egen menighet. Samtidig kan filmen tidvis virke i overkant friksjonsløs. Det er med film som med bøker og pizza, det som er litt trivielt går hjem hos mange fler enn det som er litt spesielt, skriver Kjell Ola Dahl.
Laura har noen imponerende og smarte scener – som i klimaks når morderen står over sitt neste offer og den samme mannens stemme på radioen leser Ernest Dowsons store strofe:
They are not long, the days of wine and roses
Out of a misty dream
Our path emerges for a while, then closes
Within a dream.
Det er så enkelt – men samtidig så clever, det er scener som den som gjør Laura til en film for en egen menighet. På den annen side, det skal ikke underslås at filmen (som de fleste blockbustere) tidvis kan virke i overkant friksjonsløs. Det er med film som med bøker og pizza, det som er litt trivielt går hjem hos mange fler enn det som er litt spesielt.
Det er blitt sagt at Preminger da han leste første draft var mer interessert i karakteren Lydecker enn i Laura selv, og at det derfor oppsto trøbbel mellom ham og rettighetshaveren Vera Caspary. Regijobben ble gitt en annen. Men det endte bra, Preminger ble hanket inn igjen, fikk regien – og Clifton Webb, som spilte Lydecker, ble nominert til Oscar for rollen.
Laura er en relativt oversiktlig kriminalhistorie av typen «whodunnit» med få aktører og tett handling preget av dialog, spørsmål og svar og – heldigvis – serie på serie med punchlines servert av samme Clifton Webb. Kulturhistorisk sett er det en slags bastardfilm som har i seg mye av det mest typiske i britisk kriminalsjargong – dannelsen, understatements i dialogene, overklasseuniverset osv, men utspilles i en amerikansk setting hvor man egentlig hadde forventet å finne en snatrende Bogart eller Alan Ladd med oppbrettet krave og hatten på snei.
Isteden serveres vi den moderne karierrekvinnen Laura Hunt (Tierney), som bor på Manhattan med egen stuepike, og som omsvermes av en kunstmaler, en bortskjemt playboy og en profilert kulturjournalist. Det er dette universet som gir filmen et litt ukebladpreget tilsnitt. Jeg vil anta at forfatterens ambisjon er å gi et tilforlatelig innblikk i 1940-tallets kulturelite med base i New York. På den annen side: Dana Andrews, som spiller politimannen McPherson, har en tilstedeværelse som nøytraliserer mye glitter og fjas. Dessuten er det glatte miljøet egentlig bare en liten terskel som tross alt leder inn i fortellingen – som starter med at Laura er død.
Hun blir funnet drept i sin egen leilighet. Hun er skutt med avsagd hagle. McPherson har saken, og han starter med å oppsøke levemannen med egen spalte i avisen, den før nevnte Lydecker, som skriver på sin spalte mens han sitter i badekaret. Den samme Lydecker insisterer på å bli med politimannen når han avhører Lauras omgangskrets, og slik får vi vite at Laura var jente med ben i nesen, såpass at Lydecker ikke bare ble forelsket, men gikk inn for å forme henne i sitt bilde. Laura på sin side, forelsket seg i playboyen Shelby Carpenter (Vincent Price) – en rundbrenner som flørtet med andre damer samtidig, for eksempel modellen Diane Redfern og Lauras egen tante, Ann Treadwell. Mange sterke følelser på kryss og tvers med andre ord. Politimannen McPherson står overfor et crime passionell og det går ikke bedre enn at han også forelsker seg – i den døde – billedgjort i et portrett over peisen.
Og når han sitter der og drømmer om den døde kvinnen, spaserer hun like godt inn gjennom døren. Denne filmen har et plott med flere twists and turns.
Lydeckers karakter skal visstnok være inspirert av den da så berømte spaltisten i the New Yorker, Alexander Woolcott – som skal ha vært svært opptatt av mordsaker, en mann som alltid inntok sin lunsj på Algonquin hotell, der Lydecker og Laura møtes første gang. En annen myte er at Tierney egentlig ikke ville ha rollen, men hadde forpliktet seg gjennom en annen kontrakt. Ironisk nok var det Laura som gjorde Gene Tierney til superstjerne.
David Raskin skrev musikken, hovedmelodien Laura fikk senere tekst av Johnny Mercer – og er blitt en standardlåt innspilt i flere hundre versjoner med artister i kategorien fra Frank Sinatra til Miles Davis og Nat King Cole.
Trailer, Laura:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
«Laura» er både enkel og smart, noe som gjør den til en film for en egen menighet. Samtidig kan filmen tidvis virke i overkant friksjonsløs. Det er med film som med bøker og pizza, det som er litt trivielt går hjem hos mange fler enn det som er litt spesielt, skriver Kjell Ola Dahl.
Laura har noen imponerende og smarte scener – som i klimaks når morderen står over sitt neste offer og den samme mannens stemme på radioen leser Ernest Dowsons store strofe:
They are not long, the days of wine and roses
Out of a misty dream
Our path emerges for a while, then closes
Within a dream.
Det er så enkelt – men samtidig så clever, det er scener som den som gjør Laura til en film for en egen menighet. På den annen side, det skal ikke underslås at filmen (som de fleste blockbustere) tidvis kan virke i overkant friksjonsløs. Det er med film som med bøker og pizza, det som er litt trivielt går hjem hos mange fler enn det som er litt spesielt.
Det er blitt sagt at Preminger da han leste første draft var mer interessert i karakteren Lydecker enn i Laura selv, og at det derfor oppsto trøbbel mellom ham og rettighetshaveren Vera Caspary. Regijobben ble gitt en annen. Men det endte bra, Preminger ble hanket inn igjen, fikk regien – og Clifton Webb, som spilte Lydecker, ble nominert til Oscar for rollen.
Laura er en relativt oversiktlig kriminalhistorie av typen «whodunnit» med få aktører og tett handling preget av dialog, spørsmål og svar og – heldigvis – serie på serie med punchlines servert av samme Clifton Webb. Kulturhistorisk sett er det en slags bastardfilm som har i seg mye av det mest typiske i britisk kriminalsjargong – dannelsen, understatements i dialogene, overklasseuniverset osv, men utspilles i en amerikansk setting hvor man egentlig hadde forventet å finne en snatrende Bogart eller Alan Ladd med oppbrettet krave og hatten på snei.
Isteden serveres vi den moderne karierrekvinnen Laura Hunt (Tierney), som bor på Manhattan med egen stuepike, og som omsvermes av en kunstmaler, en bortskjemt playboy og en profilert kulturjournalist. Det er dette universet som gir filmen et litt ukebladpreget tilsnitt. Jeg vil anta at forfatterens ambisjon er å gi et tilforlatelig innblikk i 1940-tallets kulturelite med base i New York. På den annen side: Dana Andrews, som spiller politimannen McPherson, har en tilstedeværelse som nøytraliserer mye glitter og fjas. Dessuten er det glatte miljøet egentlig bare en liten terskel som tross alt leder inn i fortellingen – som starter med at Laura er død.
Hun blir funnet drept i sin egen leilighet. Hun er skutt med avsagd hagle. McPherson har saken, og han starter med å oppsøke levemannen med egen spalte i avisen, den før nevnte Lydecker, som skriver på sin spalte mens han sitter i badekaret. Den samme Lydecker insisterer på å bli med politimannen når han avhører Lauras omgangskrets, og slik får vi vite at Laura var jente med ben i nesen, såpass at Lydecker ikke bare ble forelsket, men gikk inn for å forme henne i sitt bilde. Laura på sin side, forelsket seg i playboyen Shelby Carpenter (Vincent Price) – en rundbrenner som flørtet med andre damer samtidig, for eksempel modellen Diane Redfern og Lauras egen tante, Ann Treadwell. Mange sterke følelser på kryss og tvers med andre ord. Politimannen McPherson står overfor et crime passionell og det går ikke bedre enn at han også forelsker seg – i den døde – billedgjort i et portrett over peisen.
Og når han sitter der og drømmer om den døde kvinnen, spaserer hun like godt inn gjennom døren. Denne filmen har et plott med flere twists and turns.
Lydeckers karakter skal visstnok være inspirert av den da så berømte spaltisten i the New Yorker, Alexander Woolcott – som skal ha vært svært opptatt av mordsaker, en mann som alltid inntok sin lunsj på Algonquin hotell, der Lydecker og Laura møtes første gang. En annen myte er at Tierney egentlig ikke ville ha rollen, men hadde forpliktet seg gjennom en annen kontrakt. Ironisk nok var det Laura som gjorde Gene Tierney til superstjerne.
David Raskin skrev musikken, hovedmelodien Laura fikk senere tekst av Johnny Mercer – og er blitt en standardlåt innspilt i flere hundre versjoner med artister i kategorien fra Frank Sinatra til Miles Davis og Nat King Cole.
Trailer, Laura:
Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.
Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:
Legg igjen en kommentar