Med kinoaktuelle Hjelp, vi er i filmbransjen! får vi endelig et norsk tilskudd til sjangeren film om film. Men hva forteller disse filmene oss egentlig om filmbransjen?
Med kinoaktuelle Hjelp, vi er i filmbransjen! får vi endelig et norsk tilskudd til sjangeren film om film. Men hva forteller disse filmene oss egentlig om filmbransjen?
Manuskokebøker er som regel fulle av råd om struktur og form, råd om innhold er det verre med. Men den første manusboken jeg noen gang leste opererte med en ufravikelig innholdsregel. Skriv om hva du vil, men hvis ideen din handler om noen som lager film, kast den! Det er ingen som vil høre om det!
Det har vært en opplest og vedtatt sannhet at det å lage film om filmskaping er en navlebeskuende, selvforherligende øvelse. En anledning til å slenge ut flinke referanser til glede for flinke publikummere. En type film som kun appellerer til de spesielt interesserte.
Allikevel er det mange av disse filmene som har fått et langt liv, selv om de ikke alltid har nådd ut til det brede publikum. Du har filmer som har festet seg i filmhistorien som Mannen med filmkameraet, 8 ½, Natteffekt og The Player. Men også mindre filmer, som har holdt seg aktuelle gjennom sin popularitet blant filminteresserte, som Tom DiCillos Living in oblivion. Når HBOs Entourage i år går inn i sin åttende sesong, er det ting som tyder på at det er på tide å revidere den bastante regelen. Det er et publikum for historier om filmbransjen, og med stadig mer medievante seere er det også mulig å nå et bredt publikum.
Historiene som fortelles i disse filmene er med på å forme publikums forestillinger om film, og bygger opp mytene om filmindustrien. Men hva sier disse filmene om bransjen?
Adaptation (regi: Spike Jonze)
KUNSTNEREN MOT SYSTEMET
Myten om den idealistiske kunstneren som kjemper mot systemet er noe som går igjen de fleste av filmene. Enten han slåss mot kravene fra Hollywood-systemet, som i Adaptation, Barton Fink eller The Player. Eller mot de praktiske omstendighetene i lavbudsjettproduksjon, som i Living in Oblivion, hvor utgått melk, hårsåre dverger og B-stjerner med primadonnanykker står i veien for regissørens visjoner.
Kunstneren starter med en ambisjon om å fortelle noe sant og ekte, men gjennom kompromiss etter kompromiss ender han opp med noe helt annet. Når han kommer ut på den andre siden er han så korrumpert at han ikke en gang er i stand til å se at han har solgt sine idealer. Til syvende og sist blir det viktigere å få filmen ferdig enn å holde på sin visjon. Som manusforfatteren spilt av Richard E. Grant i The Player sier når han blir konfrontert med at han har solgt seg, ved å forandre slutten på filmen sin:
– How could you let him sell you out? What about truth? What about reality?
– What about the way the old ending tested in Canoga Park? Everybody hated it. We reshot it. Now everybody loves it. That’s reality.
Det er kanskje ikke så overraskende at denne historien går igjen i og med at filmene oftest er laget av filmskapere som har kjent frustrasjonene på kroppen. Dessuten ville det vært rimelig kjedelig å høre om kunstnere som ble tatt imot med åpne armer av forståelsesfulle produsenter, som dyrket frem regissørens visjoner og sørget for at resultatet bare ble bedre enn utgangspunktet. Dramatikkens grunnleggende behov for konflikt begrenser det vi får se av filmbransjen. Det er bare er en liten del av filmbransjen det er interessant å lage film om, og det er den delen hvor ting går til helvete.
Konflikten mellom ønsket om å fortelle noe sant og kravet til konflikt og klassisk dramaturgi er også noe som går igjen i filmene. Ideene de vil lage film av er ofte helt ufilmatiske. Erik Nietzche (en forkledd versjon av Lars von Trier) drømmer om å lage en film med bilder av blader i De unge år. I Adaptation beskriver Charlie Kaufman sin adapsjon The Orchid Thief, som en film om blomster. En film uten konflikt, biljakter og andre Hollywood-greier. Til slutt blir den eneste muligheten for å lage en adapsjon av boken, å lage en film om hans konflikt for å få til å lage en konfliktløs film.
Men det er ikke bare systemet som får gjennomgå. Portrettet som tegnes av kunstneren er overraskende lite flatterende. I de fleste filmene portretteres filmkunstneren som naiv og selvopptatt, kun reddet av et smittende idealistisk pågangsmot. Det står ikke så bra til med talentet heller. I ni av ti tilfeller er filmprosjektet de setter i gang med rett og slett elendig. Det er ikke historien om mesterverk som blir til makkverk, det er historien om en dårlig ide som blir en enda verre film.
8 1/2 (regi: Federico Fellini)
FILM SOM EGENTERAPI
Minner og drømmer går igjen i disse filmene. Som når regissøren Guido vandrer rundt blant sine barndomsminner og fantasier i 8 ½. Ofte er det flytende surrealistiske overganger mellom drømmer, virkelighet og filmen i filmen. Regissøren i Roman Coppolas CQ går inn i handlingen og snakker med heltinnen i science fiction-filmen han har blitt satt til å regissere. Når den tidligere regissøren begynner å sabotere innspillingen blir det hele en del av handlingen i science fiction-universet. Adaptation gjør et brått skift til en actionpreget tredjeakt, når en av karakterene i filmen, Charlies mer kommersielle tvillingbror Donald, tar over som forfatter av filmen de er i.
Filmene speiler privatlivene til kunstnerne og de henter scener direkte fra sin virkelighet og putter det over i filmene. Filmene underbygger på denne måten bildet av kreativ virksomhet som en slags egenterapi. Kunstnerne kurerer sine egne traumer gjennom å få dem opp på lerretet.
Ideen vi selges er at om du bare finner ut hvordan filmen din skal slutte (noe som tilsynelatende alltid blir gjort først når filmen er i produksjon), så vil alt løse seg. Da vil du også finne ut av ditt trøblete forhold til mor, og du vil forstå hvorfor du aldri klarer å holde på en kjæreste.
HJELP, VI ER I DEN NORSKE FILMBRANSJEN!
Men hva sier egentlig Hjelp, vi er i filmbransjen! om den norske filmbransjen? Man skal kanskje være litt forsiktig med å lese altfor mange intensjoner inn i filmen. Det er primært en film som skal underholde, noe den også lykkes godt med. Men la oss et øyeblikk overse faren for at vi beveger oss inn i overfortolkning, og prøve å dra ut noen perspektiver om norsk film.
Det mest slående om man sammenligner Hjelp, vi er i filmbransjen! med andre filmer om film, er at den handler om en person som egentlig ikke vil lage en film.
Hjelp, vi er i filmbransjen! handler om Glenn (Henrik Thodesen) som jobber i video-kiosk med Phillip (Odd Magnus Williamson). Etter at Glenn blir dumpet arrangerer Phillip en audition for en ikke-eksisterende film for å finne en ny dame til ham. Men når Glenn faller for en av de aspirerende skuespillerne og lover henne rollen, blir vennegjengen nødt til å faktisk lage filmen.
Filmen er på mange måter et portrett av bølgen av lavbudsjetts underholdningsfilm de siste årene. Bildet tegnes komplett med tvilsomme investorer og filmarbeidere som klager på manglende profesjonalitet og lønn som uteblir. På den andre siden skildrer den entusiasmen og den herlig hjemmesnekra ånden som ligger i lavbudsjettproduksjoner. Filmen er også fylt med referanser til Tappelufts egne lavbudsjettfilmer: produsentene dukker opp i cameos som seg selv, Phillip nekter å leie ut Rovdyr og Død snø fordi han ikke vil bidra til å støtte den slags film, og beslutningen om å lage film trumfes gjennom med replikken ”Kan Leon Bashir lage film, kan faen meg alle lage film”. Det eneste som mangler er en cameo fra Sverre Pedersen, hvor Filmforbundet forsøker å stoppe produksjonen.
Det er fristende å bruke bildet av en mann uten kunstneriske ambisjoner som lager film bare for å få seg dame, som et større bilde på norsk film. Men det blir nok å trekke det litt langt. Det er allikevel et treffende bilde på den statusen media har fått og en kultur hvor alle vil jobbe med ”noe med film”.
Rushprints 25 essensielle filmer om filmindustrien
The Artist (Michel Hazanavicius)
The Player (Robert Altman)
Sunset Boulevard (Billy Wilder)
8 1/2 (Federico Fellini)
The Father of My Children (Mia Hansen-Løve)
Living in Oblivion (Tom DiCillo)
La Nuit Americain (Francois Truffaut)
Adaptation (Spike Jonze)
Ed Wood (Tim Burton)
Singing in the Rain (Stanley Donen, Gene Kelly)
A Cock and Bull story (Michael Winterbottom)
Mannen med filmkamera (Dziga Vertov)
De unge år (Jacob Thuesen)
Motforestilling (Erik Løchen)
Barton Fink (Joel og Ethan Coen)
Le Mepris (Jean-Luc Godard)
Mulholland Drive (David Lynch)
Shadow of the Vampire (E. Elias Merhige)
Irma Vep (Olivier Assayas)
Hollywoodland (Allen Coulter)
The Last Tycoon (Elia Kazan)
Cecil B Demented (John Waters)
Boogie Nights (Paul Thomas Anderson)
Der Stand der Dinge (Wim Wenders)
Sanguepazzo (Marco Tullio Giordana)
Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.
Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:
Å henge i hælene til Walter White
Trenger Filmskolen filmvitenskap?
Når eksplosjonene drukner i eksposisjonen
Med kinoaktuelle Hjelp, vi er i filmbransjen! får vi endelig et norsk tilskudd til sjangeren film om film. Men hva forteller disse filmene oss egentlig om filmbransjen?
Manuskokebøker er som regel fulle av råd om struktur og form, råd om innhold er det verre med. Men den første manusboken jeg noen gang leste opererte med en ufravikelig innholdsregel. Skriv om hva du vil, men hvis ideen din handler om noen som lager film, kast den! Det er ingen som vil høre om det!
Det har vært en opplest og vedtatt sannhet at det å lage film om filmskaping er en navlebeskuende, selvforherligende øvelse. En anledning til å slenge ut flinke referanser til glede for flinke publikummere. En type film som kun appellerer til de spesielt interesserte.
Allikevel er det mange av disse filmene som har fått et langt liv, selv om de ikke alltid har nådd ut til det brede publikum. Du har filmer som har festet seg i filmhistorien som Mannen med filmkameraet, 8 ½, Natteffekt og The Player. Men også mindre filmer, som har holdt seg aktuelle gjennom sin popularitet blant filminteresserte, som Tom DiCillos Living in oblivion. Når HBOs Entourage i år går inn i sin åttende sesong, er det ting som tyder på at det er på tide å revidere den bastante regelen. Det er et publikum for historier om filmbransjen, og med stadig mer medievante seere er det også mulig å nå et bredt publikum.
Historiene som fortelles i disse filmene er med på å forme publikums forestillinger om film, og bygger opp mytene om filmindustrien. Men hva sier disse filmene om bransjen?
Adaptation (regi: Spike Jonze)
KUNSTNEREN MOT SYSTEMET
Myten om den idealistiske kunstneren som kjemper mot systemet er noe som går igjen de fleste av filmene. Enten han slåss mot kravene fra Hollywood-systemet, som i Adaptation, Barton Fink eller The Player. Eller mot de praktiske omstendighetene i lavbudsjettproduksjon, som i Living in Oblivion, hvor utgått melk, hårsåre dverger og B-stjerner med primadonnanykker står i veien for regissørens visjoner.
Kunstneren starter med en ambisjon om å fortelle noe sant og ekte, men gjennom kompromiss etter kompromiss ender han opp med noe helt annet. Når han kommer ut på den andre siden er han så korrumpert at han ikke en gang er i stand til å se at han har solgt sine idealer. Til syvende og sist blir det viktigere å få filmen ferdig enn å holde på sin visjon. Som manusforfatteren spilt av Richard E. Grant i The Player sier når han blir konfrontert med at han har solgt seg, ved å forandre slutten på filmen sin:
– How could you let him sell you out? What about truth? What about reality?
– What about the way the old ending tested in Canoga Park? Everybody hated it. We reshot it. Now everybody loves it. That’s reality.
Det er kanskje ikke så overraskende at denne historien går igjen i og med at filmene oftest er laget av filmskapere som har kjent frustrasjonene på kroppen. Dessuten ville det vært rimelig kjedelig å høre om kunstnere som ble tatt imot med åpne armer av forståelsesfulle produsenter, som dyrket frem regissørens visjoner og sørget for at resultatet bare ble bedre enn utgangspunktet. Dramatikkens grunnleggende behov for konflikt begrenser det vi får se av filmbransjen. Det er bare er en liten del av filmbransjen det er interessant å lage film om, og det er den delen hvor ting går til helvete.
Konflikten mellom ønsket om å fortelle noe sant og kravet til konflikt og klassisk dramaturgi er også noe som går igjen i filmene. Ideene de vil lage film av er ofte helt ufilmatiske. Erik Nietzche (en forkledd versjon av Lars von Trier) drømmer om å lage en film med bilder av blader i De unge år. I Adaptation beskriver Charlie Kaufman sin adapsjon The Orchid Thief, som en film om blomster. En film uten konflikt, biljakter og andre Hollywood-greier. Til slutt blir den eneste muligheten for å lage en adapsjon av boken, å lage en film om hans konflikt for å få til å lage en konfliktløs film.
Men det er ikke bare systemet som får gjennomgå. Portrettet som tegnes av kunstneren er overraskende lite flatterende. I de fleste filmene portretteres filmkunstneren som naiv og selvopptatt, kun reddet av et smittende idealistisk pågangsmot. Det står ikke så bra til med talentet heller. I ni av ti tilfeller er filmprosjektet de setter i gang med rett og slett elendig. Det er ikke historien om mesterverk som blir til makkverk, det er historien om en dårlig ide som blir en enda verre film.
8 1/2 (regi: Federico Fellini)
FILM SOM EGENTERAPI
Minner og drømmer går igjen i disse filmene. Som når regissøren Guido vandrer rundt blant sine barndomsminner og fantasier i 8 ½. Ofte er det flytende surrealistiske overganger mellom drømmer, virkelighet og filmen i filmen. Regissøren i Roman Coppolas CQ går inn i handlingen og snakker med heltinnen i science fiction-filmen han har blitt satt til å regissere. Når den tidligere regissøren begynner å sabotere innspillingen blir det hele en del av handlingen i science fiction-universet. Adaptation gjør et brått skift til en actionpreget tredjeakt, når en av karakterene i filmen, Charlies mer kommersielle tvillingbror Donald, tar over som forfatter av filmen de er i.
Filmene speiler privatlivene til kunstnerne og de henter scener direkte fra sin virkelighet og putter det over i filmene. Filmene underbygger på denne måten bildet av kreativ virksomhet som en slags egenterapi. Kunstnerne kurerer sine egne traumer gjennom å få dem opp på lerretet.
Ideen vi selges er at om du bare finner ut hvordan filmen din skal slutte (noe som tilsynelatende alltid blir gjort først når filmen er i produksjon), så vil alt løse seg. Da vil du også finne ut av ditt trøblete forhold til mor, og du vil forstå hvorfor du aldri klarer å holde på en kjæreste.
HJELP, VI ER I DEN NORSKE FILMBRANSJEN!
Men hva sier egentlig Hjelp, vi er i filmbransjen! om den norske filmbransjen? Man skal kanskje være litt forsiktig med å lese altfor mange intensjoner inn i filmen. Det er primært en film som skal underholde, noe den også lykkes godt med. Men la oss et øyeblikk overse faren for at vi beveger oss inn i overfortolkning, og prøve å dra ut noen perspektiver om norsk film.
Det mest slående om man sammenligner Hjelp, vi er i filmbransjen! med andre filmer om film, er at den handler om en person som egentlig ikke vil lage en film.
Hjelp, vi er i filmbransjen! handler om Glenn (Henrik Thodesen) som jobber i video-kiosk med Phillip (Odd Magnus Williamson). Etter at Glenn blir dumpet arrangerer Phillip en audition for en ikke-eksisterende film for å finne en ny dame til ham. Men når Glenn faller for en av de aspirerende skuespillerne og lover henne rollen, blir vennegjengen nødt til å faktisk lage filmen.
Filmen er på mange måter et portrett av bølgen av lavbudsjetts underholdningsfilm de siste årene. Bildet tegnes komplett med tvilsomme investorer og filmarbeidere som klager på manglende profesjonalitet og lønn som uteblir. På den andre siden skildrer den entusiasmen og den herlig hjemmesnekra ånden som ligger i lavbudsjettproduksjoner. Filmen er også fylt med referanser til Tappelufts egne lavbudsjettfilmer: produsentene dukker opp i cameos som seg selv, Phillip nekter å leie ut Rovdyr og Død snø fordi han ikke vil bidra til å støtte den slags film, og beslutningen om å lage film trumfes gjennom med replikken ”Kan Leon Bashir lage film, kan faen meg alle lage film”. Det eneste som mangler er en cameo fra Sverre Pedersen, hvor Filmforbundet forsøker å stoppe produksjonen.
Det er fristende å bruke bildet av en mann uten kunstneriske ambisjoner som lager film bare for å få seg dame, som et større bilde på norsk film. Men det blir nok å trekke det litt langt. Det er allikevel et treffende bilde på den statusen media har fått og en kultur hvor alle vil jobbe med ”noe med film”.
Rushprints 25 essensielle filmer om filmindustrien
The Artist (Michel Hazanavicius)
The Player (Robert Altman)
Sunset Boulevard (Billy Wilder)
8 1/2 (Federico Fellini)
The Father of My Children (Mia Hansen-Løve)
Living in Oblivion (Tom DiCillo)
La Nuit Americain (Francois Truffaut)
Adaptation (Spike Jonze)
Ed Wood (Tim Burton)
Singing in the Rain (Stanley Donen, Gene Kelly)
A Cock and Bull story (Michael Winterbottom)
Mannen med filmkamera (Dziga Vertov)
De unge år (Jacob Thuesen)
Motforestilling (Erik Løchen)
Barton Fink (Joel og Ethan Coen)
Le Mepris (Jean-Luc Godard)
Mulholland Drive (David Lynch)
Shadow of the Vampire (E. Elias Merhige)
Irma Vep (Olivier Assayas)
Hollywoodland (Allen Coulter)
The Last Tycoon (Elia Kazan)
Cecil B Demented (John Waters)
Boogie Nights (Paul Thomas Anderson)
Der Stand der Dinge (Wim Wenders)
Sanguepazzo (Marco Tullio Giordana)
Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.
Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:
Å henge i hælene til Walter White
Trenger Filmskolen filmvitenskap?
Når eksplosjonene drukner i eksposisjonen
Legg igjen en kommentar