Å henge i hælene til Walter White

Breaking Bad er tilbake på amerikanske tv-skjermer med sin fjerde sesong. Styrken til serien er at karakterene styrer skuta, ikke et premiss eller et budskap, skriver Anders Fagerholt.

Denne helgen startet den kritikerroste serien Breaking Bad sin fjerde sesong på AMC. Walter White er tilbake for å fortsette sin reise fra stillferdig kjemilærer til narkotikabaron. Eller for å putte det i seriens egne termer, fra Walter White til Heisenberg.

Serien er etter min mening en av de beste seriene som går på tv nå, om ikke den aller beste. Det er i hvert fall den serien som har gitt meg flest hakeslipp-øyeblikk de siste årene. Men hva er det egentlig som gjør serien så spennende?

Grunnene er selvfølgelig mange. Et eksemplarisk cast frontet av Bryan Cranston. En svært god sans for dynamikk, der serien mesterlig veksler mellom episoder der handlingen raser av gårde og episoder som tar tempoet helt ned og fokuserer på to mennesker alene i et rom. Men det som for meg er den største kvaliteten til serien er hvordan den behandler karakterene.

Der så mange serier går The Wire-ruten med ambisjoner om å skildre store miljøer med mange karakterer og helst portrettere en hel by, går Breaking Bad motsatt vei. Selv om den er befolket med interessante bikarakterer er serien først og fremst et karakterportrett av en person, Walter White. En talentfull kjemiker har endt opp som kjemilærer på high school, alle hans tidligere venner og kolleger har gått videre til strålende karrierer, mens han må ha ekstrajobb som bilvasker for å få ting til å gå rundt. Når han får kreft bestemmer han seg for å bruke sitt kjemi-talent til å lage crystal meth, først for å forsørge familien etter sin egen bortgang, senere av mer egoistiske grunner.

 

Det styrende i serien er til enhver tid: hva har hendt med Walt og hva gjør han med det. Det er tydelig at serien er skrevet ut i fra karakterene og ikke ut fra et premiss. Det er lett i ettertid å trekke ut en tematikk og et premiss, serien handler mye om maskulinitet, stolthet og nye mannsroller. Men det er karakterene som styrer skuta i serien, ikke tematikken.

I et intervju med Slashfilm svarer serieskaper Vince Gilligan følgende når han blir spurt ut om seriens tematikk:
 

– Smarte, engasjerte seere er de som best kan fortelle oss hva Breaking Bad handler om. Selv er jeg vanligvis et sted hvor jeg ikke kan se skogen for bare trær. Det jeg mener er at jeg forsøker å skrive ut i fra det som er i karakterenes hode, som best jeg forstår det, og fortelle historien organisk ut i fra det. Noen ganger er det litt som å bruke et ouija-brett, kanskje er det ubevisste ideer i hjernen som kommer frem, ting jeg har lyst til å skrive om. Hvis jeg tar noen steg tilbake fra Breaking Bad og ser det på avstand, så er det noen mønster som går igjen. Et av dem er tematikken om hva det vil si å være en mann i det 21ste århundre. Jeg må si at dette er ikke noe jeg aktivt satte meg fore å gjøre. For meg er det først og fremst en studie av en mann og hans familie.

– Jeg har ikke noen moral jeg aktivt ønsker å pushe med Breaking Bad. Jeg har ingen filosofi jeg vil gi publikum, i hvert fall ikke som jeg vet om. Jeg ønsker bare å fortelle en engasjerende, dramatisk historie.

Resultatet av denne strategien er at serien er uforutsigbar. Min opplevelse er at mange serier og filmer som er skrevet ut i fra et premiss eller en ide, blir veldig forutsigbare. Det øyeblikket du har gjennomskuet hva det er skaperne ønsker å si, kan du lett tenke ut hva som må skje med karakterene for at budskapet skal tre frem. Karakterene blir verktøy for å illustrere en ide og man rekker å gjette seg til alle vendepunktene før de kommer. Budskapet drukner fortellerkunsten.

Vince Gilligan har også sagt i flere intervjuer at han ikke har noen klar plan for utviklingen av serien annet enn i veldig, veldig grove trekk. Forfatterne henger etter karakterene og finner på plottet etter hvert, episode for episode. Karakterene blir det styrende i og med at man ikke har noe bestemt mål man må dytte dem mot. Dette er også med på å øke uforutsigbarheten.

Det Breaking Bad gjør bedre enn noen andre for øyeblikket er å male karakterene inn i et hjørne, for så å la oss se på at de kjemper for å komme seg ut, med stadig mer overraskende metoder. Det er en serie som tør å rokke ved bærebjelkene i serien, og det gir gode resultater. Personlig synes jeg noe av det mest interessante er når de lar Walt komme på bedringens vei fra kreften. Det er et risky trekk fordi det reduserer et press som har vært en av bærebjelkene i serien. Til det punktet har kreften vært hovedforklaringen for Walts handlinger. Men risikoviljen gir en stor bonus, fordi det synliggjør Walts dypere motivasjoner. Nå er det ikke lenger bare ytre omstendigheter som presser på, det er tydelig at narkotikakarrieren er like mye et resultat av Walts egne undertrykte stolthet.

 

Helgas sesongåpning var den mest sette episoden i seriens historie, opp 30 % fra forrige sesongåpning.  Selv om serien er langt fra å være en publikumsuksess er det tydelig at Gilligans strategi og alt buzzet rundt serien har gitt resultater.

 

Les også Arild Andresens omtale av de to første sesongene: Breaking Bad – Prisen for pitchen.

 

Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.

 

Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:

Trenger Filmskolen filmvitenskap?

Når eksplosjonene drukner i eksposisjonen

Forfriskende nyskapning

Hva er poenget med en mannekanal?

Nerdenes evolusjon

Nerdenes svanesang?

Årets høydepunkt -rett på dvd

Litt-syndromet i norsk film

Den pragmatiske filmen

3D-filmens mørke fortid

1 kommentar til Å henge i hælene til Walter White

  1. Veldig fin analyse av hva som gjør Breking Bad til det mesterverk det er. Enda mer spennende er det hvordan de nå gjør alt for at vi ikke skal sympatisere med en series midtpunkt. Gleder meg til fortsettelsen, første episode av ny sesong fortsatte der det slapp: Med fokus på Walther og Jesse.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å henge i hælene til Walter White

Breaking Bad er tilbake på amerikanske tv-skjermer med sin fjerde sesong. Styrken til serien er at karakterene styrer skuta, ikke et premiss eller et budskap, skriver Anders Fagerholt.

Denne helgen startet den kritikerroste serien Breaking Bad sin fjerde sesong på AMC. Walter White er tilbake for å fortsette sin reise fra stillferdig kjemilærer til narkotikabaron. Eller for å putte det i seriens egne termer, fra Walter White til Heisenberg.

Serien er etter min mening en av de beste seriene som går på tv nå, om ikke den aller beste. Det er i hvert fall den serien som har gitt meg flest hakeslipp-øyeblikk de siste årene. Men hva er det egentlig som gjør serien så spennende?

Grunnene er selvfølgelig mange. Et eksemplarisk cast frontet av Bryan Cranston. En svært god sans for dynamikk, der serien mesterlig veksler mellom episoder der handlingen raser av gårde og episoder som tar tempoet helt ned og fokuserer på to mennesker alene i et rom. Men det som for meg er den største kvaliteten til serien er hvordan den behandler karakterene.

Der så mange serier går The Wire-ruten med ambisjoner om å skildre store miljøer med mange karakterer og helst portrettere en hel by, går Breaking Bad motsatt vei. Selv om den er befolket med interessante bikarakterer er serien først og fremst et karakterportrett av en person, Walter White. En talentfull kjemiker har endt opp som kjemilærer på high school, alle hans tidligere venner og kolleger har gått videre til strålende karrierer, mens han må ha ekstrajobb som bilvasker for å få ting til å gå rundt. Når han får kreft bestemmer han seg for å bruke sitt kjemi-talent til å lage crystal meth, først for å forsørge familien etter sin egen bortgang, senere av mer egoistiske grunner.

 

Det styrende i serien er til enhver tid: hva har hendt med Walt og hva gjør han med det. Det er tydelig at serien er skrevet ut i fra karakterene og ikke ut fra et premiss. Det er lett i ettertid å trekke ut en tematikk og et premiss, serien handler mye om maskulinitet, stolthet og nye mannsroller. Men det er karakterene som styrer skuta i serien, ikke tematikken.

I et intervju med Slashfilm svarer serieskaper Vince Gilligan følgende når han blir spurt ut om seriens tematikk:
 

– Smarte, engasjerte seere er de som best kan fortelle oss hva Breaking Bad handler om. Selv er jeg vanligvis et sted hvor jeg ikke kan se skogen for bare trær. Det jeg mener er at jeg forsøker å skrive ut i fra det som er i karakterenes hode, som best jeg forstår det, og fortelle historien organisk ut i fra det. Noen ganger er det litt som å bruke et ouija-brett, kanskje er det ubevisste ideer i hjernen som kommer frem, ting jeg har lyst til å skrive om. Hvis jeg tar noen steg tilbake fra Breaking Bad og ser det på avstand, så er det noen mønster som går igjen. Et av dem er tematikken om hva det vil si å være en mann i det 21ste århundre. Jeg må si at dette er ikke noe jeg aktivt satte meg fore å gjøre. For meg er det først og fremst en studie av en mann og hans familie.

– Jeg har ikke noen moral jeg aktivt ønsker å pushe med Breaking Bad. Jeg har ingen filosofi jeg vil gi publikum, i hvert fall ikke som jeg vet om. Jeg ønsker bare å fortelle en engasjerende, dramatisk historie.

Resultatet av denne strategien er at serien er uforutsigbar. Min opplevelse er at mange serier og filmer som er skrevet ut i fra et premiss eller en ide, blir veldig forutsigbare. Det øyeblikket du har gjennomskuet hva det er skaperne ønsker å si, kan du lett tenke ut hva som må skje med karakterene for at budskapet skal tre frem. Karakterene blir verktøy for å illustrere en ide og man rekker å gjette seg til alle vendepunktene før de kommer. Budskapet drukner fortellerkunsten.

Vince Gilligan har også sagt i flere intervjuer at han ikke har noen klar plan for utviklingen av serien annet enn i veldig, veldig grove trekk. Forfatterne henger etter karakterene og finner på plottet etter hvert, episode for episode. Karakterene blir det styrende i og med at man ikke har noe bestemt mål man må dytte dem mot. Dette er også med på å øke uforutsigbarheten.

Det Breaking Bad gjør bedre enn noen andre for øyeblikket er å male karakterene inn i et hjørne, for så å la oss se på at de kjemper for å komme seg ut, med stadig mer overraskende metoder. Det er en serie som tør å rokke ved bærebjelkene i serien, og det gir gode resultater. Personlig synes jeg noe av det mest interessante er når de lar Walt komme på bedringens vei fra kreften. Det er et risky trekk fordi det reduserer et press som har vært en av bærebjelkene i serien. Til det punktet har kreften vært hovedforklaringen for Walts handlinger. Men risikoviljen gir en stor bonus, fordi det synliggjør Walts dypere motivasjoner. Nå er det ikke lenger bare ytre omstendigheter som presser på, det er tydelig at narkotikakarrieren er like mye et resultat av Walts egne undertrykte stolthet.

 

Helgas sesongåpning var den mest sette episoden i seriens historie, opp 30 % fra forrige sesongåpning.  Selv om serien er langt fra å være en publikumsuksess er det tydelig at Gilligans strategi og alt buzzet rundt serien har gitt resultater.

 

Les også Arild Andresens omtale av de to første sesongene: Breaking Bad – Prisen for pitchen.

 

Anders Fagerholt er journalist/redaksjonssekretær i Rushprint og manusforfatter.

 

Tidligere innlegg av Anders Fagerholt:

Trenger Filmskolen filmvitenskap?

Når eksplosjonene drukner i eksposisjonen

Forfriskende nyskapning

Hva er poenget med en mannekanal?

Nerdenes evolusjon

Nerdenes svanesang?

Årets høydepunkt -rett på dvd

Litt-syndromet i norsk film

Den pragmatiske filmen

3D-filmens mørke fortid

One Response to Å henge i hælene til Walter White

  1. Veldig fin analyse av hva som gjør Breking Bad til det mesterverk det er. Enda mer spennende er det hvordan de nå gjør alt for at vi ikke skal sympatisere med en series midtpunkt. Gleder meg til fortsettelsen, første episode av ny sesong fortsatte der det slapp: Med fokus på Walther og Jesse.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY