22/7: Kampen om fortellingen

Etter de grufulle hendelsene 22/7 forsøker vi alle å forstå. Vi trenger å sette det i et perspektiv, slik at vi kan sortere, slik at vi kan tenke, føle og handle adekvat, skriver Øystein Stene.

Vi har vel aldri etter 1945 vært i en mer endevendende emosjonell og kollektiv prosess, hvor alle sånn til de grader synes å ha behov for å delta. I denne prosessen skaper vi narrativer, fortellinger, som kan hjelpe oss. I skrivende stund kommer jeg rett fra den gigantiske minnemarkeringen fra Rådhusplassen, hvor vi spontant løftet blomster og begynte å synge nasjonalsangen. Som for å fylle våre nasjonale symboler med et helt nytt og utvidet innhold.

Samtidig teppebomber mediene oss med nitidige detaljer fra grusomhetene, hendelser vi allerede har fulgt intenst, mange av oss mens det skjedde, via twitter og facebook. Vi satt hjemme, på arbeidsplasser og blant venner og kjente, lamslått, og fulgte marerittet. De fleste av oss på fysisk betryggende avstand. Likevel, alt virket skremmende nært.

På toppen av det hele, har vi fått et monsteriøst manifest og en propagandafilm i fanget, fra drapsmannen selv. Han har også sørget for å etterlate seg en rekke idealiserte og fotoshoppede portrettfoto overalt på nettet. Han ønsker åpne rettsmøter for å promotere sine ideer. Breivik har også et narrativ som han ønsker å tvinge oss til å forholde oss til.

 

De narrativer som skapes nå, rundt disse hendelsene, kommer til å prege oss i mange mange år framover. Måten vi forstår hendelsene på, måten vi forstår Breiviks handlinger på, vil ha konsekvenser for hvordan vi forstår vår samtid og vår kultur.

I første omgang er det tv og aviser som redigerer fortellingene, gir oss perspektivene. Men ganske snart vil det komme litteratur og film om hendelsene. Du kan være temmelig sikker på at noen allerede har begynt å planlegge en biografi om Breivik. Eller en film.

Det kommer sikkert til å være alle mulige slags motiver for de narrativer som skapes. Noen gjør det for å forstå, andre gjør det for å fremme bestemte politiske eller religiøse perspektiv, mens atter andre vil appellere til vår mer eller mindre ubevisste nysgjerrighet på grusomme detaljer.

 

Hvis vi på alvor ønsker å kjempe for et åpent og demokratisk samfunn, betyr det også at vi må utvide narrativene, at vi må analysere vår egen forståelse. Og ikke la noen få lov til å bestemme hvordan fortellingene skal være. Og ikke minst; ikke la Breiviks manifest utgjøre noen premissleverandør for samtalen.

Vi ser allerede en tendens til å argumentere for multikulturell ideologi, i motsetning til Breiviks monokulturelle ideal. Det er en forståelig impuls at vi ønsker å ta motsatt standpunkt av drapsmannen. Men hva om vi spør oss: Finnes det noen monokultur? Har det i det hele tatt noensinne eksistert en monokultur? Består ikke alle kulturer alltid av ulike tendenser, og kan en kultur eksistere uten å stå i forhold til andre kulturer?


Slik et menneske ikke finnes uten dialog med andre mennesker, finnes heller ikke kulturer uten dialog med andre kulturer. Å argumentere for en multikultur i motsetning til en monokultur, kan slik betraktet være å akseptere premissene som Breivik setter for debatten. Vil vi at en slik mann, med slike handlinger og motiver, i det hele tatt skal legge noen som helst premisser?

 

Media vil muligens ikke alltid ha tid til, eller plass til, andre analyser og perspektiv enn det rent informative – hva nå enn det betyr. Det er derfor av overordentlig viktighet at vi tar oss tid til tenking rundt det som skapte ugjerningene. Hvis vi skal kunne forhindre at slikt skjer, må vi også være villige til å forholde oss til hvordan det kunne skje.

 

Et eksempel på en slik analyse, et narrativ: Da jeg leste Breiviks manifest, slo det meg at han beskriver en barndom uten far, at ingen har satt grenser for ham. Samtidig nærer han et hat mot en patriarkalsk kultur med sterke farsbilder; Islam. Men før han kan bekjempe denne fremmede maskuline kulturen, må han drepe den kulturen han er vokst opp i. Og som han beskriver som matriarkalsk, femininisert. Han klager også selv over å føle seg feminin.

I en mer eller mindre freudiansk forståelse, kan vi slik betrakte hans ugjerninger som et forvrengt forsøk på å vinne en maskulinitet som han selv ikke er i besittelse av: Han må drepe det kjente feminine før han kan ta opp kampen mot det ukjente maskuline. Ugjerningene har også en skremmende omnipotens og megalomani over seg. Han har forestillinger om seg selv som en ridder, han setter seg til herre over liv og død. Og i denne rustningen dreper han det mest sårbare og vergeløse av alt: Barn.

 

Det er høyst forståelig at vi ønsker å avvise Breivik som et unntak, som en galning som det bare finnes én av. Det er det enkleste, og gjør oss i stand til å skyve det hele fra oss. For en slik analyse antyder selvsagt også at det kan finnes kulturelle komponenter som gjør det mulig at en slik drapsmann vokser opp akkurat her, i vårt sosialdemokrati. Et samfunn hvor farsskikkelser ikke står utpreget sterkt, hvor det ikke akkurat er overflod av gode, sterke maskuline forbilder, hvor grensesetting ikke nødvendigvis er vår sterkeste side.

 

Tør vi å undersøke underteksten i Breiviks manifest, er vi villig til å kritisk lese narrativet han skaper, som media skaper, vi skaper? Eller for å stille spørsmålet motsatt: Tør vi å la være?

Å prøve å forstå Breivik og hans handlinger, vil ikke bety det samme som å unnskylde ham eller å legge skylden på andre enn ham. Uretten som er begått, vil for alltid være urett, han alene må bære ansvaret – og mange av oss vil aldri oppleve at det finnes en human straff som står i et adekvat forhold til handlingene.

Men hvis vi ikke greier å skape narrativer som gir oss en måte å møte dette på konstruktivt vis, som ikke kan hjelpe oss videre, til større klokhet og kjærlighet, har vi kanskje ikke lært noe. Derfor er det av stor viktighet at vi, som bruker tiden vår på å skape og forstå fortellinger, tar oss tid til å analysere og skjønne hva som har skjedd. I åpenhet og respekt for hverandre, med tro på nettopp dialog og debatt.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

4 kommentarer til 22/7: Kampen om fortellingen

  1. Jeg er enig i at det blir en kamp om narrativene i kjølvannet av det som har skjedd. Premissene for diskusjon burde ikke bli lagt av den overnevnte drapsmannen. I så måte håper jeg at hans manifest blir den parantesen det fortjener å være.

    Samtidig syns jeg at vi skal være forsiktige i å spekulere for tidlig i drapsmannens psykologi. Du sier i teksten at «han må drepe det kjente feminine før han kan ta opp kampen mot det ukjente maskuline». Er det virkelig forsøket på å gjenvinne maskulin status som er den bakenforliggende årsaken til denne tragedien? Er det så enkelt? For meg blir dette en for enkel og påklistret freudiansk tolkning av drapsmannens motivasjon og ugjerning.

  2. Fra min side er forslaget ikke ment som et forsøk på å gå inn i Breiviks psykologi, men å prøve å lese og fortolke et narrativ. Jeg betrakter dette som to vidt forskjellige ting; jeg snakker ikke om Breivik slik han er, men hva han forteller. Narrativet han presenterer, lever allerede bland oss, og det narrativet må vi begynne å undersøke, nå. Og iallfall før flere finner dette narrativet interessant, forlokkende og inspirerende. Narrativer har en tendens til å stivne, til å få bli stående, om de ikke analyseres allerede i begynnelsen.

    Poenget mitt er altså at de historiene som skapes, også bør leses skarpt kritisk. Og når jeg leser manifestet, mener jeg å finne noen symbolske størrelser som Breivik selv introduserer, og som han åpenbart selv ikke har greid å fortolke. Han snakker ofte om det maskuline og feminine, men uten å være i stand til å gå inn i noen reflektert og kritisk tekning rundt begrepene. Derfor er det nærliggende for meg å tenke at her er det mye ubevisst konfliktmateriale. Det er ikke sikkert volden psykologisk sett stammer herfra, men det er iallfall et voldelig potensiale i den formen for refleksjonen, i teksten selv. Denne refleksjonen kan vi analysere uavhengig av forfatterens motivasjon, fordi den lever sitt eget liv allerede.

    Hvorvidt dette er enkle kategorier, kan vi saktens diskutere. Jeg tenker at størrelsene mor, far, barn er kanskje de dypeste og mest komplekse kategoriene i oss alle, det er tross alt i disse konstellasjonene våre første relasjoner skapes.

    Men: Lesningen min er et forslag, og det primære med det jeg skrev var å invitere andre til forslag, til samtale. Jeg er altså allere mest opptatt av hvordan vi forstår dette, som fortelling. Men jeg tror vi gjør vel i å få ulike perspektiv på bordet — enten de nå er sosiologiske, politiske, psykologiske, økonomiske, biologiske.

  3. Jeg synes din lesning er interessant, og jeg er enig i at manifestet åpner for tolkning og bør tolkes, på bakgrunn av det som har skjedd, i forsøket på å finne en forklaring. Det er absolutt nødvendig å «utvide narrativene» og finne alternative tolkninger/fortellinger.

    Dette åpner spørsmålet om hvordan denne narrativen best kan tolkes, og i hvilken grad denne tolkningen vil åpne for en forståelse av hvorfor dette skjedde. Som leser av teksten (jeg skummet gjennom den siste delen lørdag kveld), ønsker jeg å oppnå en dypere forståelse, men jeg må si at tonen, språket, handlingsbeskrivelsen og drapsmannens ordlegging står i så sterk kontrast til selve handlingen (utenfor narrativen) at den som tekst ikke gir mening, den gir meg ikke forklaringene jeg leter etter. Jeg kan plukke ting fra teksten som understøtter fredagens tragiske hendelsesforløp, men klarer ikke å pusle det sammen til noe, som for meg ligner en forklaring.

    Teksten er i seg selv er skrevet av en person med en pervers virkelighetsforståelse, og trenger å settes opp mot relevante kontekster for å virke meningsfull. Disse kontekstene kan være vanskelig å oppdrive. Hvilke er de? Vi kan for eksempel ikke konfrontere gjerningsmannen for å dekonstruere narrativen. Denne dialogen ønsker vi vel heller ikke?

    Det ironiske blir da at vi står igjen med gjerningsmannen narrativ/fortelling, og avisene sitering av den, uten relevante kontekster som kunne gitt denne motstand.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

22/7: Kampen om fortellingen

Etter de grufulle hendelsene 22/7 forsøker vi alle å forstå. Vi trenger å sette det i et perspektiv, slik at vi kan sortere, slik at vi kan tenke, føle og handle adekvat, skriver Øystein Stene.

Vi har vel aldri etter 1945 vært i en mer endevendende emosjonell og kollektiv prosess, hvor alle sånn til de grader synes å ha behov for å delta. I denne prosessen skaper vi narrativer, fortellinger, som kan hjelpe oss. I skrivende stund kommer jeg rett fra den gigantiske minnemarkeringen fra Rådhusplassen, hvor vi spontant løftet blomster og begynte å synge nasjonalsangen. Som for å fylle våre nasjonale symboler med et helt nytt og utvidet innhold.

Samtidig teppebomber mediene oss med nitidige detaljer fra grusomhetene, hendelser vi allerede har fulgt intenst, mange av oss mens det skjedde, via twitter og facebook. Vi satt hjemme, på arbeidsplasser og blant venner og kjente, lamslått, og fulgte marerittet. De fleste av oss på fysisk betryggende avstand. Likevel, alt virket skremmende nært.

På toppen av det hele, har vi fått et monsteriøst manifest og en propagandafilm i fanget, fra drapsmannen selv. Han har også sørget for å etterlate seg en rekke idealiserte og fotoshoppede portrettfoto overalt på nettet. Han ønsker åpne rettsmøter for å promotere sine ideer. Breivik har også et narrativ som han ønsker å tvinge oss til å forholde oss til.

 

De narrativer som skapes nå, rundt disse hendelsene, kommer til å prege oss i mange mange år framover. Måten vi forstår hendelsene på, måten vi forstår Breiviks handlinger på, vil ha konsekvenser for hvordan vi forstår vår samtid og vår kultur.

I første omgang er det tv og aviser som redigerer fortellingene, gir oss perspektivene. Men ganske snart vil det komme litteratur og film om hendelsene. Du kan være temmelig sikker på at noen allerede har begynt å planlegge en biografi om Breivik. Eller en film.

Det kommer sikkert til å være alle mulige slags motiver for de narrativer som skapes. Noen gjør det for å forstå, andre gjør det for å fremme bestemte politiske eller religiøse perspektiv, mens atter andre vil appellere til vår mer eller mindre ubevisste nysgjerrighet på grusomme detaljer.

 

Hvis vi på alvor ønsker å kjempe for et åpent og demokratisk samfunn, betyr det også at vi må utvide narrativene, at vi må analysere vår egen forståelse. Og ikke la noen få lov til å bestemme hvordan fortellingene skal være. Og ikke minst; ikke la Breiviks manifest utgjøre noen premissleverandør for samtalen.

Vi ser allerede en tendens til å argumentere for multikulturell ideologi, i motsetning til Breiviks monokulturelle ideal. Det er en forståelig impuls at vi ønsker å ta motsatt standpunkt av drapsmannen. Men hva om vi spør oss: Finnes det noen monokultur? Har det i det hele tatt noensinne eksistert en monokultur? Består ikke alle kulturer alltid av ulike tendenser, og kan en kultur eksistere uten å stå i forhold til andre kulturer?


Slik et menneske ikke finnes uten dialog med andre mennesker, finnes heller ikke kulturer uten dialog med andre kulturer. Å argumentere for en multikultur i motsetning til en monokultur, kan slik betraktet være å akseptere premissene som Breivik setter for debatten. Vil vi at en slik mann, med slike handlinger og motiver, i det hele tatt skal legge noen som helst premisser?

 

Media vil muligens ikke alltid ha tid til, eller plass til, andre analyser og perspektiv enn det rent informative – hva nå enn det betyr. Det er derfor av overordentlig viktighet at vi tar oss tid til tenking rundt det som skapte ugjerningene. Hvis vi skal kunne forhindre at slikt skjer, må vi også være villige til å forholde oss til hvordan det kunne skje.

 

Et eksempel på en slik analyse, et narrativ: Da jeg leste Breiviks manifest, slo det meg at han beskriver en barndom uten far, at ingen har satt grenser for ham. Samtidig nærer han et hat mot en patriarkalsk kultur med sterke farsbilder; Islam. Men før han kan bekjempe denne fremmede maskuline kulturen, må han drepe den kulturen han er vokst opp i. Og som han beskriver som matriarkalsk, femininisert. Han klager også selv over å føle seg feminin.

I en mer eller mindre freudiansk forståelse, kan vi slik betrakte hans ugjerninger som et forvrengt forsøk på å vinne en maskulinitet som han selv ikke er i besittelse av: Han må drepe det kjente feminine før han kan ta opp kampen mot det ukjente maskuline. Ugjerningene har også en skremmende omnipotens og megalomani over seg. Han har forestillinger om seg selv som en ridder, han setter seg til herre over liv og død. Og i denne rustningen dreper han det mest sårbare og vergeløse av alt: Barn.

 

Det er høyst forståelig at vi ønsker å avvise Breivik som et unntak, som en galning som det bare finnes én av. Det er det enkleste, og gjør oss i stand til å skyve det hele fra oss. For en slik analyse antyder selvsagt også at det kan finnes kulturelle komponenter som gjør det mulig at en slik drapsmann vokser opp akkurat her, i vårt sosialdemokrati. Et samfunn hvor farsskikkelser ikke står utpreget sterkt, hvor det ikke akkurat er overflod av gode, sterke maskuline forbilder, hvor grensesetting ikke nødvendigvis er vår sterkeste side.

 

Tør vi å undersøke underteksten i Breiviks manifest, er vi villig til å kritisk lese narrativet han skaper, som media skaper, vi skaper? Eller for å stille spørsmålet motsatt: Tør vi å la være?

Å prøve å forstå Breivik og hans handlinger, vil ikke bety det samme som å unnskylde ham eller å legge skylden på andre enn ham. Uretten som er begått, vil for alltid være urett, han alene må bære ansvaret – og mange av oss vil aldri oppleve at det finnes en human straff som står i et adekvat forhold til handlingene.

Men hvis vi ikke greier å skape narrativer som gir oss en måte å møte dette på konstruktivt vis, som ikke kan hjelpe oss videre, til større klokhet og kjærlighet, har vi kanskje ikke lært noe. Derfor er det av stor viktighet at vi, som bruker tiden vår på å skape og forstå fortellinger, tar oss tid til å analysere og skjønne hva som har skjedd. I åpenhet og respekt for hverandre, med tro på nettopp dialog og debatt.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Norsk filmskuespill anno 2010

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

4 Responses to 22/7: Kampen om fortellingen

  1. Jeg er enig i at det blir en kamp om narrativene i kjølvannet av det som har skjedd. Premissene for diskusjon burde ikke bli lagt av den overnevnte drapsmannen. I så måte håper jeg at hans manifest blir den parantesen det fortjener å være.

    Samtidig syns jeg at vi skal være forsiktige i å spekulere for tidlig i drapsmannens psykologi. Du sier i teksten at «han må drepe det kjente feminine før han kan ta opp kampen mot det ukjente maskuline». Er det virkelig forsøket på å gjenvinne maskulin status som er den bakenforliggende årsaken til denne tragedien? Er det så enkelt? For meg blir dette en for enkel og påklistret freudiansk tolkning av drapsmannens motivasjon og ugjerning.

  2. Fra min side er forslaget ikke ment som et forsøk på å gå inn i Breiviks psykologi, men å prøve å lese og fortolke et narrativ. Jeg betrakter dette som to vidt forskjellige ting; jeg snakker ikke om Breivik slik han er, men hva han forteller. Narrativet han presenterer, lever allerede bland oss, og det narrativet må vi begynne å undersøke, nå. Og iallfall før flere finner dette narrativet interessant, forlokkende og inspirerende. Narrativer har en tendens til å stivne, til å få bli stående, om de ikke analyseres allerede i begynnelsen.

    Poenget mitt er altså at de historiene som skapes, også bør leses skarpt kritisk. Og når jeg leser manifestet, mener jeg å finne noen symbolske størrelser som Breivik selv introduserer, og som han åpenbart selv ikke har greid å fortolke. Han snakker ofte om det maskuline og feminine, men uten å være i stand til å gå inn i noen reflektert og kritisk tekning rundt begrepene. Derfor er det nærliggende for meg å tenke at her er det mye ubevisst konfliktmateriale. Det er ikke sikkert volden psykologisk sett stammer herfra, men det er iallfall et voldelig potensiale i den formen for refleksjonen, i teksten selv. Denne refleksjonen kan vi analysere uavhengig av forfatterens motivasjon, fordi den lever sitt eget liv allerede.

    Hvorvidt dette er enkle kategorier, kan vi saktens diskutere. Jeg tenker at størrelsene mor, far, barn er kanskje de dypeste og mest komplekse kategoriene i oss alle, det er tross alt i disse konstellasjonene våre første relasjoner skapes.

    Men: Lesningen min er et forslag, og det primære med det jeg skrev var å invitere andre til forslag, til samtale. Jeg er altså allere mest opptatt av hvordan vi forstår dette, som fortelling. Men jeg tror vi gjør vel i å få ulike perspektiv på bordet — enten de nå er sosiologiske, politiske, psykologiske, økonomiske, biologiske.

  3. Jeg synes din lesning er interessant, og jeg er enig i at manifestet åpner for tolkning og bør tolkes, på bakgrunn av det som har skjedd, i forsøket på å finne en forklaring. Det er absolutt nødvendig å «utvide narrativene» og finne alternative tolkninger/fortellinger.

    Dette åpner spørsmålet om hvordan denne narrativen best kan tolkes, og i hvilken grad denne tolkningen vil åpne for en forståelse av hvorfor dette skjedde. Som leser av teksten (jeg skummet gjennom den siste delen lørdag kveld), ønsker jeg å oppnå en dypere forståelse, men jeg må si at tonen, språket, handlingsbeskrivelsen og drapsmannens ordlegging står i så sterk kontrast til selve handlingen (utenfor narrativen) at den som tekst ikke gir mening, den gir meg ikke forklaringene jeg leter etter. Jeg kan plukke ting fra teksten som understøtter fredagens tragiske hendelsesforløp, men klarer ikke å pusle det sammen til noe, som for meg ligner en forklaring.

    Teksten er i seg selv er skrevet av en person med en pervers virkelighetsforståelse, og trenger å settes opp mot relevante kontekster for å virke meningsfull. Disse kontekstene kan være vanskelig å oppdrive. Hvilke er de? Vi kan for eksempel ikke konfrontere gjerningsmannen for å dekonstruere narrativen. Denne dialogen ønsker vi vel heller ikke?

    Det ironiske blir da at vi står igjen med gjerningsmannen narrativ/fortelling, og avisene sitering av den, uten relevante kontekster som kunne gitt denne motstand.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY