Kunstig kjønnspolarisering

I en tid hvor kjønnsidentitet er blitt mer komplekst, blir ikke kvotering bak kamera avgjørende, men våre tillærte måter å fortelle historier på, mener Øystein Stene.
 

I årevis har det vært bedrevet inngående selvkritikk om kvinneandelen i norsk filmmiljø. Jeg lurer: Er ikke dette en utrolig navlebeskuende måte å behandle problemet på?

Filmen har et bredt nedslag, og rollemodellene som skapes i en enkelt film har garantert større publikum enn f.eks. en roman: Hvis en norsk film går ekstremt dårlig, har den 10.000 kinobesøk. Hvis en norsk roman går ekstremt godt, har den 1.000 kjøpere. Og kinopublikummet er jevnt over en yngre og trolig lettere påvirkelig gruppe.

Hva om vi tar diskusjonen med kjønn på film fra et større perspektiv, og stiller oss noen spørsmål om hva vi ser: Hva slags kvinner blir vi presentert for? Er de hovedkarakterer? Har de eksistensielle problemer, dvs. problemer som er knyttet til det å være menneske i verden? Eller er konfliktene deres kjønnsspesifikke, dvs. knyttet til deres rolle som mor, datter eller elskerinne?

For meg fører dette til langt mer ubehagelige svar enn om fotografen er mann eller dame. Og jeg er ikke engang sikker på om antall kvinner i filmbransjen vil endre noe. Det er heller de tilvante måtene å skape konflikter, karakterer og historier hele komplekset henger sammen med. Vi reproduserer tillærte fortellinger og mønstre. I en metroseksuell tid hvor kjønnsidentitet begynner å bli mer komplekst enn noensinne, henger filmen i det hele tatt med?

En åpenbar utfordring er manusforfatternes fokus. Dernest produsentens oppmerksomhet. Men også regissøren og skuespillerens måte å jobbe på har konsekvenser: Alt for ofte er en tydelig kjønnspolarisering en enkel måte å skape konflikt mellom en mannlig og en kvinnelig karakter på. Det mest glassklare eksemplet fra de siste årene er kanskje Eva Dahrs Mars og Venus. Her synes det som både manusforfatterne, regissør og skuespillere uten bygsel har gjort alt de kan for å sementere tradisjonelle forestillinger om kjønn. Bortsett fra tidsklemma og en yrkesaktiv kvinne, kunne filmen kunne like gjerne vært laget på 50-tallet.

Jeg tror noe av problemet handler om en slags latskap når karakterenes indre konflikter skal utvikles. Det er enklere for manusforfattere, regissører og skuespillere å lage ”en mann med mannsproblemer” eller ”en kvinne med kvinneproblemer”, enn å lete etter karakterens dypeste dilemma. En karakters kompleksitet oppstår jo nettopp gjennom paradokser og motsetninger. Klisjeer og stereotyper er alltid forutsigbare og kjedelige, også når det kommer til kjønn. Og verre: De er usanne.

Hvis vi virkelig er bekymret for kjønn i norsk film, burde vi se på det som først og fremst betyr noe: Det oppe på lerretet. Og hvis vi virkelig vil foreta en kvotering som kan få konsekvenser: kvoter inn flere kvinnelige karakterer i filmmanusene. Sørg for at det er 50/50 av hovedroller, og at kvinnelige karakterer ikke er mer definert fra kjønn enn mannlige. Mye lettere å administrere, mer realistisk i tillegg. Vi har jo også et stort overskudd på gode kvinnelige skuespillere, noe jeg foreløpig ikke er overbevist om at vi har blant produsenter, regissører og filmfotografer.

På lang sikt vil det trolig ha mye større effekt både i samfunnet og for filmmiljøet. Hvis filmen snakker til mennesker og ikke til kjønn – og da spesielt menn – vil kvinnene komme til filmen av seg selv.
 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her: Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skal skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

1 kommentar til Kunstig kjønnspolarisering

  1. Sitat artikkelen: Har de eksistensielle problemer, dvs. problemer som er knyttet til det å være menneske i verden? Eller er konfliktene deres kjønnsspesifikke, dvs. knyttet til deres rolle som mor, datter eller elskerinne?

    Konflikter relatert til å være mor, datter og elskerinne er da vitterlig eksistensielle problemer? The Hours, for eksempel, som tar opp problematikk knyttet til kvinnerollen, men som definitivt handler om det å være menneske i verden.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Kunstig kjønnspolarisering

I en tid hvor kjønnsidentitet er blitt mer komplekst, blir ikke kvotering bak kamera avgjørende, men våre tillærte måter å fortelle historier på, mener Øystein Stene.
 

I årevis har det vært bedrevet inngående selvkritikk om kvinneandelen i norsk filmmiljø. Jeg lurer: Er ikke dette en utrolig navlebeskuende måte å behandle problemet på?

Filmen har et bredt nedslag, og rollemodellene som skapes i en enkelt film har garantert større publikum enn f.eks. en roman: Hvis en norsk film går ekstremt dårlig, har den 10.000 kinobesøk. Hvis en norsk roman går ekstremt godt, har den 1.000 kjøpere. Og kinopublikummet er jevnt over en yngre og trolig lettere påvirkelig gruppe.

Hva om vi tar diskusjonen med kjønn på film fra et større perspektiv, og stiller oss noen spørsmål om hva vi ser: Hva slags kvinner blir vi presentert for? Er de hovedkarakterer? Har de eksistensielle problemer, dvs. problemer som er knyttet til det å være menneske i verden? Eller er konfliktene deres kjønnsspesifikke, dvs. knyttet til deres rolle som mor, datter eller elskerinne?

For meg fører dette til langt mer ubehagelige svar enn om fotografen er mann eller dame. Og jeg er ikke engang sikker på om antall kvinner i filmbransjen vil endre noe. Det er heller de tilvante måtene å skape konflikter, karakterer og historier hele komplekset henger sammen med. Vi reproduserer tillærte fortellinger og mønstre. I en metroseksuell tid hvor kjønnsidentitet begynner å bli mer komplekst enn noensinne, henger filmen i det hele tatt med?

En åpenbar utfordring er manusforfatternes fokus. Dernest produsentens oppmerksomhet. Men også regissøren og skuespillerens måte å jobbe på har konsekvenser: Alt for ofte er en tydelig kjønnspolarisering en enkel måte å skape konflikt mellom en mannlig og en kvinnelig karakter på. Det mest glassklare eksemplet fra de siste årene er kanskje Eva Dahrs Mars og Venus. Her synes det som både manusforfatterne, regissør og skuespillere uten bygsel har gjort alt de kan for å sementere tradisjonelle forestillinger om kjønn. Bortsett fra tidsklemma og en yrkesaktiv kvinne, kunne filmen kunne like gjerne vært laget på 50-tallet.

Jeg tror noe av problemet handler om en slags latskap når karakterenes indre konflikter skal utvikles. Det er enklere for manusforfattere, regissører og skuespillere å lage ”en mann med mannsproblemer” eller ”en kvinne med kvinneproblemer”, enn å lete etter karakterens dypeste dilemma. En karakters kompleksitet oppstår jo nettopp gjennom paradokser og motsetninger. Klisjeer og stereotyper er alltid forutsigbare og kjedelige, også når det kommer til kjønn. Og verre: De er usanne.

Hvis vi virkelig er bekymret for kjønn i norsk film, burde vi se på det som først og fremst betyr noe: Det oppe på lerretet. Og hvis vi virkelig vil foreta en kvotering som kan få konsekvenser: kvoter inn flere kvinnelige karakterer i filmmanusene. Sørg for at det er 50/50 av hovedroller, og at kvinnelige karakterer ikke er mer definert fra kjønn enn mannlige. Mye lettere å administrere, mer realistisk i tillegg. Vi har jo også et stort overskudd på gode kvinnelige skuespillere, noe jeg foreløpig ikke er overbevist om at vi har blant produsenter, regissører og filmfotografer.

På lang sikt vil det trolig ha mye større effekt både i samfunnet og for filmmiljøet. Hvis filmen snakker til mennesker og ikke til kjønn – og da spesielt menn – vil kvinnene komme til filmen av seg selv.
 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her: Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skal skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

One Response to Kunstig kjønnspolarisering

  1. Sitat artikkelen: Har de eksistensielle problemer, dvs. problemer som er knyttet til det å være menneske i verden? Eller er konfliktene deres kjønnsspesifikke, dvs. knyttet til deres rolle som mor, datter eller elskerinne?

    Konflikter relatert til å være mor, datter og elskerinne er da vitterlig eksistensielle problemer? The Hours, for eksempel, som tar opp problematikk knyttet til kvinnerollen, men som definitivt handler om det å være menneske i verden.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY