– Vi må utfordre filmen!

Fremstår den klassiske filmfortellingen i dag som autoritær og lite troverdig? Vår lengsel etter virkelighet og sannhet gjør det nødvendig å utfordre filmmediet selv, mener Øystein Stene.

En gang var selvreferende film – film som diskuterte seg selv, sitt forhold til virkeligheten, til andre filmer, som kommenterte sin egen sjanger – primært forbundet med noe intellektuelt og distansert. Eller til ren humor og parodi. Det var iallfall ikke sånn ekte spillefilm skulle oppføre seg. Metafilm var ikke ordentlig film.

 

Men gradvis sniker det seg inn overalt, selv i den brede filmen. Tenk bare på Tarantinos Kill Bill og Inglourious Basterds. På den ene siden underholdende og lett tilgjengelige filmer for et bredt publikum. Samtidig har de konsekvente skift i sjanger, i sitt forhold til ulike fiksjonslag, i sitt forhold til virkeligheten.

 

Det er en kostelig scene i Inglourious Basterds, hvor Hitler sitter og ler rått av en underholdende voldsfilm. Akkurat det samme vi gjør, når vi ser Inglourious Basterds. Er det egentlig oss selv vi ler av, der vi sitter fanget et sted mellom fiksjonen og virkeligheten?

 

 

Flere hevdet allerede for en ti års tid siden at mockumentary, tulle-dokumentarer, og den slags metafilmatiske ablegøyer bare var en fase, det ville straks være over. Men siden den gang synes det å sive inn alle steder, i alle sjangre. Kanskje er det heller slik at filmer som handler om iscenesettelse, forholdet fiksjon-virkelighet og metafilm er symptomatiske for vår tid, og helt nødvendige undersøkelser av verden.

 

Jeg tror ikke det var bare meg som 11/9 2001 assosierte tv-bildene med scener fra Fight Club, fra Independence Day. Og som ble rystet av likheten. Og som la merke til at det gjorde også tv-kanalene – for etter hvert som dagen gikk og reprisene kom igjen og igjen, fikk bildene mer farge, eksplosjonene kraftigere rød og gultoner, og lyder som ikke var der i utgangspunktet, var lagt til. TV-kanalene gjorde nøyaktig den samme jobben folk som jobber med fiksjonsfilm gjør.

 

Når virkeligheten er iscenesatt, når TV-nyhetene benytter seg mer og mer av fiksjonfilmens fortellerteknikker, når CNN og billedmedias hovedfokus er ”stories”, da er overgangene blitt glidende. I alt dette manipulerte informasjonsoverskuddet, forsøker vi å lage oss noen holdepunkter. Baudrillard, den franske filosofen som etablerte begrepet ”hyperrealisme”, beskrev dagens medievirkelighet på en treffende måte: ”Vi lever i en verden der det er mer og mer informasjon, og mindre og mindre mening.”

 

Når fjordårets norske spillefilmer, helt plutselig, også består av en serie filmer som omhandler dilemma rundt virkeligheten, er det trolig en helt naturlig utvikling: Både Nokas, Kommandør Treholt og ninjatroppen, Trolljegeren, Kurt Wagle og legenden om fjordheksa og En helt vanlig dag på jobben er filmer som på en eller annen måte, mer eller mindre bevisst, problematiserer dokumentarisme og dokumentarisk estetikk.

 

Kanskje er det slik at filmskapere som vil forholde seg aktivt til samtiden, ikke lenger kan stole på et objektivt betraktende kameraøye, på den klassisk allvitende fortellerstemmen. Iallfall ikke uten at den på en eller annen måte problematiseres. Kanskje oppleves ikke denne fortellerstemmen, det objektive øyet, like adekvat som det gjorde. Kanskje fremstår den klassiske filmfortellingen i dag som autoritær, insisterende og lite troverdig.

Ikke det at vi kommer til å se bare mockumentaries og filmer med subjektivt kamera, men at samtidsfilmens billedestetikk må forholde seg til et publikum med større bevissthet om mediet. Vi er et publikum som i en helt annen grad enn tidligere kan å lese bilder, og som er mye mer kritisk til fortellingens form og medienes manipulerte versjoner.

 

Vår lengsel etter avklaring, etter virkelighet og sannhet, gjør det nødvendig å utfordre filmmediet selv. Vi trenger å dissekere det, undersøke det, bit for bit, for å se hva vi kan bruke det til, hvordan vi kan bruke det, for å fortelle historier som kan si noe om vår samtid, om vår forståelse av oss selv og verden. Undersøkelsene har selvsagt en politisk slagside, på sitt beste kan vi se det i filmer om ”Yes-men”, politiske aksjonister som møter opp på konferanser og later som de er fra Verdensbanken. En blekere og mindre radikal versjon av formen har vi i Borat.

 

Men de kan også ta rent estetisk form. Radikale form- og metaeksperimenter som Noés Enter the Void og Kaufmanns Synecdoche New York virker trolig samtidige og dagsaktuelle fordi de konsekvent forholder seg til spørsmål som: Hvordan oppfatter vi egentlig verden? Hvordan skal vi forstå det vi ser? Og hvordan snakke om det?

 

Manusguru Robert McKee, som har vært med og lagt premissene for hvordan et filmmanus skal se ut de siste 30 åra – også i Norge – mener det finnes tre former for konflikt på film: Indre konflikt (i karakteren), personlig konflikt (mellom karakterene), samt ekstra-personlig konflikt (mellom karakteren/e og verden). Et slikt perspektiv utelater fullstendig muligheten for et fjerde nivå av konflikt: Meta-konflikten. Altså den som utspiller seg mellom filmens konflikter og publikum.

 

Fiksjonsfilm inngår en eller annen kontrakt med publikum, der vi leker at det vi ser er virkelig. Og vi leker det på en bestemt måte, gjennom sjanger, tema, form etc. Denne kontrakten tas i stor grad for gitt når vi snakker om filmestetikk, om dramaturgi og om skuespillstil. Mao: Robert McKees oppskrift fungerer så lenge filmen ikke gjør publikum oppmerksom på at de sitter og ser en film.

 

 

Men når filmen selv diskuterer sin egen kontrakt, når filmen oppløser kontrakten og stiller spørsmålstegn ved sin egen troverdighet som fortelling, må vi ta i bruk andre analysemetoder. Ta for eksempel Jonze/Kaufmans Adaptation, som handler om en forfatter som skal skrive et filmmanus. Forfatterens måte å løse oppgaven på, får direkte konsekvenser for filmen vi sitter og ser. F.eks. drives filmen framover av en indre monolog, inntil forfatteren går på et kurs med en fiksjonalisert versjon av Robert McKee som sier: ”Skriv aldri indre monolog!” Derfra og ut benytter ikke filmen lengre indre monolog.

 

Det som til syvende og sist antakelig skaper fortellingen og fascinasjonen i Adaptation, er kanskje ikke karakterens konflikter i det hele tatt, men vårt forhold til fortellingens utforming.

 

Alt dette er ikke noe nytt, allerede Orson Wells laget i 1941 Citizen Kane, som i sine første partier gir inntrykk av å være en mockumentary – altså en fiksjonsfilm som later som den er en dokumentar. Og i romaner kan vi se liknende ting helt tilbake til renessanselitteraturen.

 

Men aldri har vi vel sett så mange filmer med slike perspektiv, og som på så ulikt vis utfordrer publikums forhold til mediet og dets kontrakter. De fleste toneangivende vestlige regissører de siste tjue årene, som Lars Trier, David Lynch og Michael Haneke, har gjort liknende problemstillinger til gjennomgående trekk ved sine filmfortellinger. Filmer som ikke ”går opp”, som leker med vårt forhold til fiksjon, som utfordrer våre fordommer om dramaturgi.

 

Hvis vi ser film fra et slikt perspektiv, vil helt andre holdninger til plot, til struktur, til spill og til estetikk nødvendigvis ta form. Og hvis vi virkelig vil forsøke å forstå samtiden, må vi være villig til å utøve konstant selvkritikk av de matriser vi ser verden – og filmen – gjennom. Først når vi er i stand til å skape et språk for nye former, når vi er i stand til å beskrive det og snakke om det, kan vi bli det bevisst, både filmskapere, kritikere og publikum. Så, her er mitt tips: Se opp for metakonflikter!

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Vi må utfordre filmen!

Fremstår den klassiske filmfortellingen i dag som autoritær og lite troverdig? Vår lengsel etter virkelighet og sannhet gjør det nødvendig å utfordre filmmediet selv, mener Øystein Stene.

En gang var selvreferende film – film som diskuterte seg selv, sitt forhold til virkeligheten, til andre filmer, som kommenterte sin egen sjanger – primært forbundet med noe intellektuelt og distansert. Eller til ren humor og parodi. Det var iallfall ikke sånn ekte spillefilm skulle oppføre seg. Metafilm var ikke ordentlig film.

 

Men gradvis sniker det seg inn overalt, selv i den brede filmen. Tenk bare på Tarantinos Kill Bill og Inglourious Basterds. På den ene siden underholdende og lett tilgjengelige filmer for et bredt publikum. Samtidig har de konsekvente skift i sjanger, i sitt forhold til ulike fiksjonslag, i sitt forhold til virkeligheten.

 

Det er en kostelig scene i Inglourious Basterds, hvor Hitler sitter og ler rått av en underholdende voldsfilm. Akkurat det samme vi gjør, når vi ser Inglourious Basterds. Er det egentlig oss selv vi ler av, der vi sitter fanget et sted mellom fiksjonen og virkeligheten?

 

 

Flere hevdet allerede for en ti års tid siden at mockumentary, tulle-dokumentarer, og den slags metafilmatiske ablegøyer bare var en fase, det ville straks være over. Men siden den gang synes det å sive inn alle steder, i alle sjangre. Kanskje er det heller slik at filmer som handler om iscenesettelse, forholdet fiksjon-virkelighet og metafilm er symptomatiske for vår tid, og helt nødvendige undersøkelser av verden.

 

Jeg tror ikke det var bare meg som 11/9 2001 assosierte tv-bildene med scener fra Fight Club, fra Independence Day. Og som ble rystet av likheten. Og som la merke til at det gjorde også tv-kanalene – for etter hvert som dagen gikk og reprisene kom igjen og igjen, fikk bildene mer farge, eksplosjonene kraftigere rød og gultoner, og lyder som ikke var der i utgangspunktet, var lagt til. TV-kanalene gjorde nøyaktig den samme jobben folk som jobber med fiksjonsfilm gjør.

 

Når virkeligheten er iscenesatt, når TV-nyhetene benytter seg mer og mer av fiksjonfilmens fortellerteknikker, når CNN og billedmedias hovedfokus er ”stories”, da er overgangene blitt glidende. I alt dette manipulerte informasjonsoverskuddet, forsøker vi å lage oss noen holdepunkter. Baudrillard, den franske filosofen som etablerte begrepet ”hyperrealisme”, beskrev dagens medievirkelighet på en treffende måte: ”Vi lever i en verden der det er mer og mer informasjon, og mindre og mindre mening.”

 

Når fjordårets norske spillefilmer, helt plutselig, også består av en serie filmer som omhandler dilemma rundt virkeligheten, er det trolig en helt naturlig utvikling: Både Nokas, Kommandør Treholt og ninjatroppen, Trolljegeren, Kurt Wagle og legenden om fjordheksa og En helt vanlig dag på jobben er filmer som på en eller annen måte, mer eller mindre bevisst, problematiserer dokumentarisme og dokumentarisk estetikk.

 

Kanskje er det slik at filmskapere som vil forholde seg aktivt til samtiden, ikke lenger kan stole på et objektivt betraktende kameraøye, på den klassisk allvitende fortellerstemmen. Iallfall ikke uten at den på en eller annen måte problematiseres. Kanskje oppleves ikke denne fortellerstemmen, det objektive øyet, like adekvat som det gjorde. Kanskje fremstår den klassiske filmfortellingen i dag som autoritær, insisterende og lite troverdig.

Ikke det at vi kommer til å se bare mockumentaries og filmer med subjektivt kamera, men at samtidsfilmens billedestetikk må forholde seg til et publikum med større bevissthet om mediet. Vi er et publikum som i en helt annen grad enn tidligere kan å lese bilder, og som er mye mer kritisk til fortellingens form og medienes manipulerte versjoner.

 

Vår lengsel etter avklaring, etter virkelighet og sannhet, gjør det nødvendig å utfordre filmmediet selv. Vi trenger å dissekere det, undersøke det, bit for bit, for å se hva vi kan bruke det til, hvordan vi kan bruke det, for å fortelle historier som kan si noe om vår samtid, om vår forståelse av oss selv og verden. Undersøkelsene har selvsagt en politisk slagside, på sitt beste kan vi se det i filmer om ”Yes-men”, politiske aksjonister som møter opp på konferanser og later som de er fra Verdensbanken. En blekere og mindre radikal versjon av formen har vi i Borat.

 

Men de kan også ta rent estetisk form. Radikale form- og metaeksperimenter som Noés Enter the Void og Kaufmanns Synecdoche New York virker trolig samtidige og dagsaktuelle fordi de konsekvent forholder seg til spørsmål som: Hvordan oppfatter vi egentlig verden? Hvordan skal vi forstå det vi ser? Og hvordan snakke om det?

 

Manusguru Robert McKee, som har vært med og lagt premissene for hvordan et filmmanus skal se ut de siste 30 åra – også i Norge – mener det finnes tre former for konflikt på film: Indre konflikt (i karakteren), personlig konflikt (mellom karakterene), samt ekstra-personlig konflikt (mellom karakteren/e og verden). Et slikt perspektiv utelater fullstendig muligheten for et fjerde nivå av konflikt: Meta-konflikten. Altså den som utspiller seg mellom filmens konflikter og publikum.

 

Fiksjonsfilm inngår en eller annen kontrakt med publikum, der vi leker at det vi ser er virkelig. Og vi leker det på en bestemt måte, gjennom sjanger, tema, form etc. Denne kontrakten tas i stor grad for gitt når vi snakker om filmestetikk, om dramaturgi og om skuespillstil. Mao: Robert McKees oppskrift fungerer så lenge filmen ikke gjør publikum oppmerksom på at de sitter og ser en film.

 

 

Men når filmen selv diskuterer sin egen kontrakt, når filmen oppløser kontrakten og stiller spørsmålstegn ved sin egen troverdighet som fortelling, må vi ta i bruk andre analysemetoder. Ta for eksempel Jonze/Kaufmans Adaptation, som handler om en forfatter som skal skrive et filmmanus. Forfatterens måte å løse oppgaven på, får direkte konsekvenser for filmen vi sitter og ser. F.eks. drives filmen framover av en indre monolog, inntil forfatteren går på et kurs med en fiksjonalisert versjon av Robert McKee som sier: ”Skriv aldri indre monolog!” Derfra og ut benytter ikke filmen lengre indre monolog.

 

Det som til syvende og sist antakelig skaper fortellingen og fascinasjonen i Adaptation, er kanskje ikke karakterens konflikter i det hele tatt, men vårt forhold til fortellingens utforming.

 

Alt dette er ikke noe nytt, allerede Orson Wells laget i 1941 Citizen Kane, som i sine første partier gir inntrykk av å være en mockumentary – altså en fiksjonsfilm som later som den er en dokumentar. Og i romaner kan vi se liknende ting helt tilbake til renessanselitteraturen.

 

Men aldri har vi vel sett så mange filmer med slike perspektiv, og som på så ulikt vis utfordrer publikums forhold til mediet og dets kontrakter. De fleste toneangivende vestlige regissører de siste tjue årene, som Lars Trier, David Lynch og Michael Haneke, har gjort liknende problemstillinger til gjennomgående trekk ved sine filmfortellinger. Filmer som ikke ”går opp”, som leker med vårt forhold til fiksjon, som utfordrer våre fordommer om dramaturgi.

 

Hvis vi ser film fra et slikt perspektiv, vil helt andre holdninger til plot, til struktur, til spill og til estetikk nødvendigvis ta form. Og hvis vi virkelig vil forsøke å forstå samtiden, må vi være villig til å utøve konstant selvkritikk av de matriser vi ser verden – og filmen – gjennom. Først når vi er i stand til å skape et språk for nye former, når vi er i stand til å beskrive det og snakke om det, kan vi bli det bevisst, både filmskapere, kritikere og publikum. Så, her er mitt tips: Se opp for metakonflikter!

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY