Norsk filmskuespill anno 2010

En av hovedutfordringene til skuespilleriet i norsk film er å stole på et subtilt uttrykk. Samtidig som man tør å ta sjanser. Øystein Stene vurderer skuespillerprestasjonene i filmåret 2010.

Fjorårets filmer beveger seg innenfor ulike uttrykk: fra sorte komedier med skarpe karakterer, via dokumentar-drama og mockumentary, til underholdningsfilm rettet mot barn og unge. Innimellom også filmer hvor menneskelige drama, gjerne på tragisk vis, driver historien framover.

Enhver film har sin form, og enhver form krever sitt fra skuespillerne. Det er ikke alltid sobert spill og nedpå-realisme er det mest hensiktsmessige. Vi kan bare tenke oss en film som Tomme tønner spilt som Limbo og vice versa: Det er lett å skjønne at det ville ødelagt begge filmer fullstendig.

Dermed kan den mest plausible måten å omtale fjorårets filmskuespilleri på, være å trekke fram tendenser, se på stilarter og gjennomgående utfordringer.

 

TROVERDIGHET OG SPILLESTIL
Et alltid avgjørende spørsmål når vi vurderer skuespill, er om vi tror på det vi ser. Så la oss bruke troverdighet og spillestil som utgangspunkt: Er skuespillerne levende og autentiske i det formatet de plasseres i?

Da er det nærliggende å starte med filmer som nærmer seg virkeligheten, i tematikk eller estetikk. Flere av fjorårets filmer kommuniserer tydelig at de står i et bestemt forhold til virkeligheten, som Nokas, En helt vanlig dag på jobben, Trolljegeren og Kommandør Treholt og ninjatroppen.

I Nokas, filmen om Stavanger-ranet, er det primært brukt ukjente fjes – mange med liten skuespillererfaring. Filmen virker nesten unorsk i sin stillfarende måte å la karakterene utføre sine små daglige gjøremål på, noe som gir assosiasjoner til fransk nyrealisme fra 90-tallet. Det virker dessuten som det har vært et mål å caste folk som ikke ser ut som skuespillere. Utvilsomt et valg som øker den dokumentariske fornemmelsen og følelsen av ”å være der”. Samtidig er det nok en lykke for filmen at den aldri oppholder seg for lenge ved noen av karakterene: Det er tvilsomt om amatørskuespillerne ville fremstått som interessante i scene etter scene.

En helt vanlig dag på jobben og Trolljegeren bruker i langt større grad muligheten til å skape karakterer, komiske som absurde. Det betyr også at vi umiskjennelig fornemmer at vi betrakter et fiksjonsunivers, selv om begge disse filmene på ulikt vis har klare henvisninger til ”virkelighet” – En helt vanlig dag på jobben gjennom historien om Se og hør, Trolljegeren ved sin mockumentary-stil.

De jevnlige bruddene gjør at vi stopper opp og avkrever en slags realisme som kanskje ikke alltid innfris. Tydeligst blir dette når forfatteren av boka ”En helt vanlig dag på jobben” bygger på, Håvard Melnæs, griper inn i filmen og kommenterer handlingen. Grepet er interessant, men det er åpenbart at han, og kanskje heller ikke regissøren, vet helt hvordan de skal gjøre dette. Likevel opplever vi nok spillet for øvrig som oppriktig. Det handler kanskje om at filmene til en viss grad fremstår som komiske, og dermed tillater det iscenesatte, også i spillestil. Men konsekvent er det kanskje ikke.

Kommandør Treholt og ninjatroppen er trolig filmen som foretar de største sjangerblandinger av årets filmer. Her er dokumentariske nyhetsinnslag klippet inn i en ekstravagant konspirasjonsfortelling. Casten spriker i mange retninger, Trond-Viggo Torgersen som Kong Olav minner om en tv-sketsj fra NRK. Mange av bikarakterene er amatører, men i motsetning til Nokas, har de ikke fått konkrete oppgaver i scenene, og det er tydelig at de er både ubekveme og usikre. Alt dette kunne kanskje fungert hvis filmen var mer episodisk, men den har et helt løp å fortelle. Det er vanskelig, for ikke si umulig, å følge karakterenes utvikling gjennom filmen.

 

Sykt Lykkelig

 

SORTE KOMEDIER
Flere av fjorårets filmer må sjangermessig kunne karakteriseres som mer eller mindre sorte komedier, som En ganske snill mann, Sykt lykkelig og Tomme tønner. Dette er filmer som på ulikt vis krever god timing og komisk talent fra skuespillerne. Den klassiske komedien skal tradisjonelt skildre det slette i menneskene, og karakterene i disse filmene fremstår som utpreget forvirrede, usikre og begrensede – både i sin forståelse av seg selv og verden.

Filmene tillater derfor ganske ekstreme og tidvis urealistiske innfall hos karakterene. Sykt lykkelig, som både i historie og spillestil ligger tettest opp til en gjenkjennbar psykologisk-realistisk estetikk, inneholder en scene hvor det utro paret plutselig løper ut i snøen i all sin nakenhet – på tross av at begges familier kan befinne seg i umiddelbar nærhet. Jeg tror ikke liknende mennesker ville gjort slikt i virkeligheten, likevel, jeg tror på at disse karakterene gjør det, på dette punktet i filmen.


Nå vil sikkert noen insistere på at slike mennesker og slike handlinger finnes, men for meg som tilskuer er ikke nødvendigvis det en adekvat problemstilling. Ikke så lenge jeg tror på det, innenfor universet som tegnes opp. Det handler altså i stor grad om å skape en kontrakt med publikum om hva som er tillatt og ikke tillatt innenfor universet. Er kontraktene i orden, er jeg med på alt. Den kanskje mest imponerende filmen i denne sammenheng er En ganske snill mann. Her finner vi den mest stiliserte skuespillestetikken i år, det grenser iblant til det teatrale, men likevel virker det sant innenfor sin kontekst.

Tomme tønner, derimot, har nok større problemer. Dette er et filmunivers befolket med impulsive skurker og stupide anti-helter. Det er for så vidt et bevisst valg, likevel, jeg føler ikke alle skuespillerne har dekning for det de gjør. Tror ikke de på det, gjør ikke jeg det heller. For å dra i land slike ekstremiteter, kreves skuespillere som kan passe i formatet, og jeg er ikke sikker på om hovedrolleinnehaverne har erfaring nok til slikt. Derimot kunne man av den første filmen se at skuespillere som Bjørn Sundquist skjønner hva som trengs.

 

En ganske snill mann

 

BARNEFILMENES UTFORDRING

På liknende måte opplever jeg det dessverre også i noen av fjorårets barnefilmer. I både Asfaltenglene og Knerten gifter seg føler jeg at skuespillerne ikke alltid forholder seg reelt til situasjonen. De illustrer handlinger og repeterer replikker, heller enn faktisk å gjøre og si ting, på ordentlig. Mest utpreget er dette i Olsenbanden jr – mestertyvens skatt, men her virker det som et bevisst valg: Det spilles farse fra begynnelse til slutt, og sjangeren krever ingen realistisk troverdighet av spillet. Innenfor sin sjanger fremstår det som velfungerende, rutinert og ordentlig.

Anmelderes beskyttende impuls gjør nok ofte at de skryter litt ekstra av barneskuespillere. Jeg for min del tror jeg ville sett mer etter barn som er interessante å se på, som har et uttrykk – heller enn de som er uredde og bråkjekke, men en smule kjedelige, foran kamera. Hovedrolleinnehaveren i Keeper’n til Liverpool utgjør et hederlig unntak i så måte, så det er viktig å være oppmerksom på at andre valg er mulig.

Det er spesielt interessant å se familiefilmen Yohan – barnevandreren med tanke på troverdighet. Her bugner det over av ikke-skuespillere med annen scenisk erfaring, popstjerner som Alexander Rybak, Morten Harket og ex-glamourmodell Aylar Lie. Deres bidrag er en god påminnelse om at skuespilleri har lite med posering eller sosialt mot å gjøre. Spillet virker forsert og tvungent, i tillegg må de snakke et lite troverdig og gebrokkent norsk. Språk og dialektskifter er alltid utfordrende å gjøre organisk, selv for profesjonelle skuespillere.

 

DE MENNESKELIGE DRAMA
Noen filmer setter det mellommenneskelige drama foran konsept, tematikk og underholdningsverdi. Det er kanskje her skuespillerkunsten mer enn noe annet sted blir filmens estetiske sentrum. Her står og faller alt på at skuespillet fungerer.

De filmene fra i fjor som kanskje klarest plasserer seg i en slik kategori, er Maskeblomstfamilien, Limbo, Kongen av Bastøy, Hjem til jul – samt til dels Varg Veum – skriften på veggen. I slike filmer kommer man ikke unna med fancy bilder, kjappe klipp og smart musikk. Her må spillet sitte for at vi skal henge med.

Det er åpenbart at manus i større eller mindre grad kan hjelpe skuespillerne, Varg Veum er kanskje filmen hvor dette blir synligst. Her er dialogen primært skrevet med tanke på å drive konflikten videre, som i klassisk såpeopera. Den er informativ og litterær, og det gjør det utfordrende for skuespillerne å skape en levende replikkføring. Men nå kan man riktignok forsvare valget med at dette er en thriller, og at i krimsjangeren er vi mer vant til plotdrivende dialoger.

Dramaene Kongen av Bastøy og Limbo velger derimot å redusere dialogen til et absolutt minimum. Her bæres filmene i stor grad av nærbilder av karakterer som ikke er i stand til å snakke sammen. Samt totalbilder av overveldende locations. Skuespillernes evne til å være helt til stede og ta situasjonen på alvor, avgjør om vi tror på det som skjer. Av anmeldelsene å dømme, gjør vi det. Karakterene lever og lider på måter vi kjøper.

For egen regning har jeg behov for å legge til at jeg opplever disse filmene som noe monotone og tunge i spillet. Det er som om hele tragedien spilles allerede i første scene, man tviholder på samme stemning gjennom hele filmen. Karakterene kjemper kampen sin, men endrer seg ikke nevneverdig. Mangelen på kontraster gjør meg også noe likegyldig til hvordan det går med karakterene, og når den kvinnelige hovedpersonen i Limbo plasseres på en psykiatrisk institusjon, tenker jeg nesten at det er vel fortjent: Hun har jo ikke engang prøvd noen annen strategi enn ikke å snakke. På tross av dette, gjør Line Verndal likevel kanskje fjorårets mest velspilte hovedrolle her.

Hjem til jul kan ikke på samme måte sies å ha én historie som går én vei. Dette er en multiplotfortelling om en rekke menneskeskjebner ved juletider. En av hovedutfordringene er å lage et felles filmunivers av alle sidehistoriene. Det er kanskje her Hjem til jul er svakest: Fra den ene fortellingen til den neste endrer skuespillerestetikken seg så mye at jeg føler jeg ser forskjellige filmer. Likevel, isolert sett framstår de fleste historiene som velspilte. Om enn altså ikke velspilte på samme måte.

Verst kommer kanskje Maskeblomstfamilien ut. Dette er da også en film som fikk hard medfart av anmelderne, og det er ingen vits i å sparke noen som ligger nede. Hvis vi skal prøve å lære noe av det hele, er dette mitt forslag: Filmen stoler i liten grad på skuespillerne sine. Et eksempel: Når hovedkarakteren skjønner at han, eller hun, er hermafroditt, tar skuespilleren denne informasjonen fint inn, og spiller oppriktig fortvilelse. Men det er som om ingen har stolt på at jeg får det med meg: Det pøses på med musikk, med tidligere replikker som repeteres og repeteres i ekko, med tunge symbolladede bilder som knusing av speil. Filmen viser liten tillit til skuespillerne sine, eller til publikums evne å tolke menneskelig adferd.

 

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement på Rushprint og få den siste utgaven av bladet gratis med på kjøpet.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Norsk filmskuespill anno 2010

En av hovedutfordringene til skuespilleriet i norsk film er å stole på et subtilt uttrykk. Samtidig som man tør å ta sjanser. Øystein Stene vurderer skuespillerprestasjonene i filmåret 2010.

Fjorårets filmer beveger seg innenfor ulike uttrykk: fra sorte komedier med skarpe karakterer, via dokumentar-drama og mockumentary, til underholdningsfilm rettet mot barn og unge. Innimellom også filmer hvor menneskelige drama, gjerne på tragisk vis, driver historien framover.

Enhver film har sin form, og enhver form krever sitt fra skuespillerne. Det er ikke alltid sobert spill og nedpå-realisme er det mest hensiktsmessige. Vi kan bare tenke oss en film som Tomme tønner spilt som Limbo og vice versa: Det er lett å skjønne at det ville ødelagt begge filmer fullstendig.

Dermed kan den mest plausible måten å omtale fjorårets filmskuespilleri på, være å trekke fram tendenser, se på stilarter og gjennomgående utfordringer.

 

TROVERDIGHET OG SPILLESTIL
Et alltid avgjørende spørsmål når vi vurderer skuespill, er om vi tror på det vi ser. Så la oss bruke troverdighet og spillestil som utgangspunkt: Er skuespillerne levende og autentiske i det formatet de plasseres i?

Da er det nærliggende å starte med filmer som nærmer seg virkeligheten, i tematikk eller estetikk. Flere av fjorårets filmer kommuniserer tydelig at de står i et bestemt forhold til virkeligheten, som Nokas, En helt vanlig dag på jobben, Trolljegeren og Kommandør Treholt og ninjatroppen.

I Nokas, filmen om Stavanger-ranet, er det primært brukt ukjente fjes – mange med liten skuespillererfaring. Filmen virker nesten unorsk i sin stillfarende måte å la karakterene utføre sine små daglige gjøremål på, noe som gir assosiasjoner til fransk nyrealisme fra 90-tallet. Det virker dessuten som det har vært et mål å caste folk som ikke ser ut som skuespillere. Utvilsomt et valg som øker den dokumentariske fornemmelsen og følelsen av ”å være der”. Samtidig er det nok en lykke for filmen at den aldri oppholder seg for lenge ved noen av karakterene: Det er tvilsomt om amatørskuespillerne ville fremstått som interessante i scene etter scene.

En helt vanlig dag på jobben og Trolljegeren bruker i langt større grad muligheten til å skape karakterer, komiske som absurde. Det betyr også at vi umiskjennelig fornemmer at vi betrakter et fiksjonsunivers, selv om begge disse filmene på ulikt vis har klare henvisninger til ”virkelighet” – En helt vanlig dag på jobben gjennom historien om Se og hør, Trolljegeren ved sin mockumentary-stil.

De jevnlige bruddene gjør at vi stopper opp og avkrever en slags realisme som kanskje ikke alltid innfris. Tydeligst blir dette når forfatteren av boka ”En helt vanlig dag på jobben” bygger på, Håvard Melnæs, griper inn i filmen og kommenterer handlingen. Grepet er interessant, men det er åpenbart at han, og kanskje heller ikke regissøren, vet helt hvordan de skal gjøre dette. Likevel opplever vi nok spillet for øvrig som oppriktig. Det handler kanskje om at filmene til en viss grad fremstår som komiske, og dermed tillater det iscenesatte, også i spillestil. Men konsekvent er det kanskje ikke.

Kommandør Treholt og ninjatroppen er trolig filmen som foretar de største sjangerblandinger av årets filmer. Her er dokumentariske nyhetsinnslag klippet inn i en ekstravagant konspirasjonsfortelling. Casten spriker i mange retninger, Trond-Viggo Torgersen som Kong Olav minner om en tv-sketsj fra NRK. Mange av bikarakterene er amatører, men i motsetning til Nokas, har de ikke fått konkrete oppgaver i scenene, og det er tydelig at de er både ubekveme og usikre. Alt dette kunne kanskje fungert hvis filmen var mer episodisk, men den har et helt løp å fortelle. Det er vanskelig, for ikke si umulig, å følge karakterenes utvikling gjennom filmen.

 

Sykt Lykkelig

 

SORTE KOMEDIER
Flere av fjorårets filmer må sjangermessig kunne karakteriseres som mer eller mindre sorte komedier, som En ganske snill mann, Sykt lykkelig og Tomme tønner. Dette er filmer som på ulikt vis krever god timing og komisk talent fra skuespillerne. Den klassiske komedien skal tradisjonelt skildre det slette i menneskene, og karakterene i disse filmene fremstår som utpreget forvirrede, usikre og begrensede – både i sin forståelse av seg selv og verden.

Filmene tillater derfor ganske ekstreme og tidvis urealistiske innfall hos karakterene. Sykt lykkelig, som både i historie og spillestil ligger tettest opp til en gjenkjennbar psykologisk-realistisk estetikk, inneholder en scene hvor det utro paret plutselig løper ut i snøen i all sin nakenhet – på tross av at begges familier kan befinne seg i umiddelbar nærhet. Jeg tror ikke liknende mennesker ville gjort slikt i virkeligheten, likevel, jeg tror på at disse karakterene gjør det, på dette punktet i filmen.


Nå vil sikkert noen insistere på at slike mennesker og slike handlinger finnes, men for meg som tilskuer er ikke nødvendigvis det en adekvat problemstilling. Ikke så lenge jeg tror på det, innenfor universet som tegnes opp. Det handler altså i stor grad om å skape en kontrakt med publikum om hva som er tillatt og ikke tillatt innenfor universet. Er kontraktene i orden, er jeg med på alt. Den kanskje mest imponerende filmen i denne sammenheng er En ganske snill mann. Her finner vi den mest stiliserte skuespillestetikken i år, det grenser iblant til det teatrale, men likevel virker det sant innenfor sin kontekst.

Tomme tønner, derimot, har nok større problemer. Dette er et filmunivers befolket med impulsive skurker og stupide anti-helter. Det er for så vidt et bevisst valg, likevel, jeg føler ikke alle skuespillerne har dekning for det de gjør. Tror ikke de på det, gjør ikke jeg det heller. For å dra i land slike ekstremiteter, kreves skuespillere som kan passe i formatet, og jeg er ikke sikker på om hovedrolleinnehaverne har erfaring nok til slikt. Derimot kunne man av den første filmen se at skuespillere som Bjørn Sundquist skjønner hva som trengs.

 

En ganske snill mann

 

BARNEFILMENES UTFORDRING

På liknende måte opplever jeg det dessverre også i noen av fjorårets barnefilmer. I både Asfaltenglene og Knerten gifter seg føler jeg at skuespillerne ikke alltid forholder seg reelt til situasjonen. De illustrer handlinger og repeterer replikker, heller enn faktisk å gjøre og si ting, på ordentlig. Mest utpreget er dette i Olsenbanden jr – mestertyvens skatt, men her virker det som et bevisst valg: Det spilles farse fra begynnelse til slutt, og sjangeren krever ingen realistisk troverdighet av spillet. Innenfor sin sjanger fremstår det som velfungerende, rutinert og ordentlig.

Anmelderes beskyttende impuls gjør nok ofte at de skryter litt ekstra av barneskuespillere. Jeg for min del tror jeg ville sett mer etter barn som er interessante å se på, som har et uttrykk – heller enn de som er uredde og bråkjekke, men en smule kjedelige, foran kamera. Hovedrolleinnehaveren i Keeper’n til Liverpool utgjør et hederlig unntak i så måte, så det er viktig å være oppmerksom på at andre valg er mulig.

Det er spesielt interessant å se familiefilmen Yohan – barnevandreren med tanke på troverdighet. Her bugner det over av ikke-skuespillere med annen scenisk erfaring, popstjerner som Alexander Rybak, Morten Harket og ex-glamourmodell Aylar Lie. Deres bidrag er en god påminnelse om at skuespilleri har lite med posering eller sosialt mot å gjøre. Spillet virker forsert og tvungent, i tillegg må de snakke et lite troverdig og gebrokkent norsk. Språk og dialektskifter er alltid utfordrende å gjøre organisk, selv for profesjonelle skuespillere.

 

DE MENNESKELIGE DRAMA
Noen filmer setter det mellommenneskelige drama foran konsept, tematikk og underholdningsverdi. Det er kanskje her skuespillerkunsten mer enn noe annet sted blir filmens estetiske sentrum. Her står og faller alt på at skuespillet fungerer.

De filmene fra i fjor som kanskje klarest plasserer seg i en slik kategori, er Maskeblomstfamilien, Limbo, Kongen av Bastøy, Hjem til jul – samt til dels Varg Veum – skriften på veggen. I slike filmer kommer man ikke unna med fancy bilder, kjappe klipp og smart musikk. Her må spillet sitte for at vi skal henge med.

Det er åpenbart at manus i større eller mindre grad kan hjelpe skuespillerne, Varg Veum er kanskje filmen hvor dette blir synligst. Her er dialogen primært skrevet med tanke på å drive konflikten videre, som i klassisk såpeopera. Den er informativ og litterær, og det gjør det utfordrende for skuespillerne å skape en levende replikkføring. Men nå kan man riktignok forsvare valget med at dette er en thriller, og at i krimsjangeren er vi mer vant til plotdrivende dialoger.

Dramaene Kongen av Bastøy og Limbo velger derimot å redusere dialogen til et absolutt minimum. Her bæres filmene i stor grad av nærbilder av karakterer som ikke er i stand til å snakke sammen. Samt totalbilder av overveldende locations. Skuespillernes evne til å være helt til stede og ta situasjonen på alvor, avgjør om vi tror på det som skjer. Av anmeldelsene å dømme, gjør vi det. Karakterene lever og lider på måter vi kjøper.

For egen regning har jeg behov for å legge til at jeg opplever disse filmene som noe monotone og tunge i spillet. Det er som om hele tragedien spilles allerede i første scene, man tviholder på samme stemning gjennom hele filmen. Karakterene kjemper kampen sin, men endrer seg ikke nevneverdig. Mangelen på kontraster gjør meg også noe likegyldig til hvordan det går med karakterene, og når den kvinnelige hovedpersonen i Limbo plasseres på en psykiatrisk institusjon, tenker jeg nesten at det er vel fortjent: Hun har jo ikke engang prøvd noen annen strategi enn ikke å snakke. På tross av dette, gjør Line Verndal likevel kanskje fjorårets mest velspilte hovedrolle her.

Hjem til jul kan ikke på samme måte sies å ha én historie som går én vei. Dette er en multiplotfortelling om en rekke menneskeskjebner ved juletider. En av hovedutfordringene er å lage et felles filmunivers av alle sidehistoriene. Det er kanskje her Hjem til jul er svakest: Fra den ene fortellingen til den neste endrer skuespillerestetikken seg så mye at jeg føler jeg ser forskjellige filmer. Likevel, isolert sett framstår de fleste historiene som velspilte. Om enn altså ikke velspilte på samme måte.

Verst kommer kanskje Maskeblomstfamilien ut. Dette er da også en film som fikk hard medfart av anmelderne, og det er ingen vits i å sparke noen som ligger nede. Hvis vi skal prøve å lære noe av det hele, er dette mitt forslag: Filmen stoler i liten grad på skuespillerne sine. Et eksempel: Når hovedkarakteren skjønner at han, eller hun, er hermafroditt, tar skuespilleren denne informasjonen fint inn, og spiller oppriktig fortvilelse. Men det er som om ingen har stolt på at jeg får det med meg: Det pøses på med musikk, med tidligere replikker som repeteres og repeteres i ekko, med tunge symbolladede bilder som knusing av speil. Filmen viser liten tillit til skuespillerne sine, eller til publikums evne å tolke menneskelig adferd.

 

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement på Rushprint og få den siste utgaven av bladet gratis med på kjøpet.

 

Les Øystein Stenes forrige innlegg her:

Hvor norsk må norsk film være?

– Vi må utfordre filmen!

2011 – det store vannskillet?

Filmanmelderne anmeldt

Filmskolens vilje til å feile

Skuespilleren som medieidiot

Filmskuespilleren

Skuespillermyten

Unngår samtidsdramatikken

Kunstig kjønnspolarisering

Å gå glipp av Kristoffer Joner

Øystein Stene skrive fast om blant annet skuespillerkunst på film på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert et par romaner og hatt manus og regi på en rekke kortfilmer. Arbeider for tiden med en bredt anlagt introduksjonsbok til skuespillerkunsten.
 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY