Da Siri Senje skulle presentere sitt videoessay om hvordan en filmidé kom til, kom en svane i veien. Kunne Aristoteles og Brecht hjelpe henne?
Publikumshorer og svaner
”Kan du gjøre det litt – tørrere, tror du?”
Han sa det med et skånsomt smil, programdirektøren, idet vi benket oss til festmiddagsbordet. For var jeg kanskje ikke dagens seminarhelt? Hadde jeg ikke lagt hodet på blokka og vist mitt livs første digitalmedia-essay i Kunststipendiat-programmets ubarmhjertige plenum? Ingen spøk å dra en sart filmdikters ”story of the making of a story” til en forsamling kjemisk renset for underholdningskåte gjennomsnittsmennesker. Riktignok såret jeg en flokk keramikere med min bruk av leire som metafor (”keramikk handler ikke om dreieskiver” ). Verre var det at jeg provoserte en berømt videoartist med mitt romantiske bilde av kunstnerrollen. Som spesielt klanderverdig nevnte han min bruk av svaner.
”Noe tørrere, ja,” gjentok direktøren.
Jeg nikket medgjørlig; vi snakket tross alt om et work-in-progress. Nå fløy kjøkkendørene opp og en sverm svenske kelnere inntok scenen for å fukte tørre forskerstruper. ”Kanskje det?” smilte jeg, og nippet til Chablisen, mens jeg hyklersk lot som om ”tørt” ikke fluksens hadde morfet til ”kjedelig” i min indre synonymordbok. Når sant skal sies var jeg allerede såpass rusa av en kommentar om videoen min at all verdens pepper uansett ikke svei:
”I just witnessed a drama,” hadde hun sagt, professoren på første rad.
”A drama with three heroines. I was moved by it. I got involved in their stories.”
Hun forklarte at heltinnene var forfatteren, hovedkarakteren og idéen, og avrundet med hvor inderlig hun hadde sittet og ønsket at hver av dem skulle vinne. ”I´m a dramatist,” svarte jeg, og rødmet kokett. What more could I want? Jeg slikket meg om munnen og lepjet ordene i meg. Først da direktøren nevnte tørrlegging, demret det for meg at de var kritisk ment; at genren essay muligens skulle være drama- og svanefri.
Video-essayet Sculpting for the Screen handler om hvordan en filmidé kom til verden og vokste seg til en filmhistorie. Ved å skildre en skapende prosess søker jeg å kaste lys over filmmanuskriptet som kunstnerisk sjanger og synliggjøre en relativt ukjent form for diktning. Forskerflinkt la jeg opp til en retorisk struktur, skrev en saklig voice, og billedla ordene mine med hjelp fra venner og et kamera fra 1999. Budsjettet var nær null, visuelle eksesser var uaktuelle, drama aldri på frågan. Så kom den forbanna svanen.
Kollegaen og jeg var på skrivetur ved havet; det var juni og heggeduft. I kveldinga filmet vi i strandkanten, da det stolte dyret seilte lydløst inn i ramma med brødbiter i sitt bydende blikk. Siden svaner er sånt stoff som drømmer, dikt og det som verre er blir vevet av, veivet vi dama ( jeg er sikker på det var en dame ) ufølsomt vekk. Her lages video-essay, ikke lyrikk. Det handler om forfattere, ikke trekkfugler, så voosj-voosj-med-seg! Den hvite dronninga kneiste med hodet og sendte oss et foraktfullt, men scenevant blikk. Jeg forsøkte med et dyrisk brøl. Hun bruste smektende med halefjøra til svar. Var det slik at noen ennå ikke var forført? Et grasiøs kast med den slanke halsen, og majesteten gled over i poetisk profil. Vi var solgt. Dama var rett og slett for cinematografisk, eller scenisk, eller ikonisk, eller hva nå det heter på fint når en impuls vekker showinstinktet i en forherdet formidlernatur. Klapring på tastatur er jo ikke såå fotogent, heller, strandidyll til tross. Dermed ble filmforfatterinna dokumentert i strandkanten, bakspilt av sprengvakker, romantisk klisjé. ( Okeyda, såklart videomodernisten ble sur. Det er et tresifret antall år siden man kom unna med å la kunstnere omgås med svaner. )
”Jeg forstår hva du mener,” begynte jeg, og trakk pusten for å forklare: Svanen var et uhell; en gammel yrkessvakhet, jeg ville nok droppe den fra neste versjon. Men i samme øyeblikk spredte duften av grillede kamskjell seg i spisesalen. Tausheten falt over meg og et åttitalls utsultede kunstnerforskere, hvis lykksalige momsing ga meg tid til å tenke over hva jeg egentlig forsto:
Kan et essay romme et drama? Sagt på en annen måte; kan et intellektuelt budskap gis en form som også vekker følelser og sanser? Eller vil en kunstnergruppe som har følelser som fag stille med et medfødt handicap når klare resonnementer avkreves? Dramatisk formidling kan være motbydelig suggesjon eller inngangen til vår dypeste menneskelighet. Jeg grep etter glasset i mild paranoia (en annen yrkesskade ). Kanskje var det ikke tilfeldig at vi, filmens og teatrets barn, var i dramatisk mindretall rundt seminarbordet? Muligens har det alltid heftet noe suspekt ved oss fremførelseskunstnere, med våre lappetepper av noen sjangre, våre kollektive skapelsesprosesser, og vår plagsomme ekspertise i å beruse og bevege. Er vi svulstige svanesvin som ikke hører hjemme ved kunstforskernes bord?
Jeg fomlet etter en livbøye. Hva med Aristoteles, tenkte jeg, han er på vår side. For Aristoteles er dramaet alle sjangres mor. Han beskriver det slett ikke som litterær tekst, men som total, fremført opplevelse. Dramaet består for ham av seks elementer: Handling, karakter, musikk og visualitet, men også språk og tanke. Totalopplevelsen skal vekke empati og angst – dvs. følelser – hos publikum, men ikke til forkleinelse for idéer, etiske problemstillinger og tankestoff.
Likevel gikk Berthold Brecht , et par tusenår senere, til frontalangrep på innlevelsesbiten: Illusjon og empati frembringer en emosjonell rus, mente han. Den setter publikum ut av stand til å resonnere og se kritisk på samfunnet. Brechts kur for emosjonell inkontinens – hans berømte Verfremdungsteknikker – sto sterkt i norsk kulturliv på syttitallet. Men i dag? Tror vi fortsatt, førti år etter, på splittelsen mellom følelsesliv og tanke, mellom sanser og intellekt, mellom Dionysos og Apollon? Snakker vi ikke hjemmevant om emosjonell intelligens og erkjenner at dype følelsesopplevelser kan være en vei til innsikt? Det finnes klare tegn på at høyrehjernen har fått en høyere status i offentligheten, og utbredelsen av kunstnerisk forskning er kanskje et av dem?
Kamskjellene var fortært, blodsukkeret stigende. Jeg var rustet til en forsvarstale, men noe holdt meg tilbake. Kanskje var det overgangen til annen akt – en urtefylt landkylling – som bremset diskursen. Jeg ville forklare programdirektøren at det var vi, forførerne, som oppfant dramaturgien, en høyt respektert lære som anvendes overalt.
Men hvorfor gjorde vi det? hvisket en stemme i bakhodet. Fordi vi måtte såklart! Vi jobber jo med uttrykk som kun eksisterer med publikum i salen. Har vi tappet hjerteblodet og margen inn i verkene våre, bruker vi selvsagt alt vi eier av triks for å få folk til å sitte klistret til filmen er ferdig. Kanskje er vi publikumshorer, hele bunten, kanskje lefler vi med såpeopera og reklame, men hvem spleiser kunst og industri, hvem fyller saler, hvem treffer folkedypets hjerte bedre enn oss?
”Det skal finnes alt fra obskøniteter til den mest subtile poesi i den samme forestillingen,” sier den svenske dramatikeren Staffan Göthe. ”Man skal le i vilden sky, man skal gråte, man skal bli forbannet og redd. Tross at jeg er realist, vil jeg ha alle teatrets instrumenter og farger til min rådighet.”
Jeg kjente overmotet stige i takt med blodsukkerets kurve. ”Hør her, ” viftet jeg begeistret til direktøren. Men nå hadde de fått momentum der ute på kjøkkenet. Før jeg visste ordet av det sto panna cottaen for meg i sin glinsende, bringebærtoppede prakt. Et sukk gikk gjennom forskerflokken ved møtet med denne fullkomne tredje akt. Hva er vel filmforfatterinner uten mat, tenkte jeg. Og hva er et måltid uten dramaturgi? Hva er film uten forførelse, eller video-essays uten et snev av poesi? Hvem sier at følelser og sanser tåkelegger fornuften; kan de ikke også være vingekraften som løfter oss til nye erkjennelseshøyder?
Jeg hevet glasset; det var visst en Roussilon. Programdirektøren hadde for lengst engasjert seg i annen samtale. Epilogen ventet i baren. Det var lovlig for sent for forsvarstaler. Kanskje trengtes de ikke heller. Som det drevne forestillingsdyret jeg er, hadde jeg produsert uslåelige immunstoffer mot kritikken:
Under visningen holdt jeg, som alltid, øyne og ører fokusert i motsatt retning av lerretet. Via nitid publikumsspionasje hadde jeg innkassert engasjert lydhørhet, varm humring på riktige steder og et og annet tåreblink. Neste versjon trengte utvilsomt flere og dypere resonnementer. Men svanen? Hun som skamløst stiller seg til skue og tar i bruk ethvert forførelsesmiddel for brødbiten, eller oppmerksomheten? Skal man stritte imot når naturen byr på gratis, genuin magi?
Kall meg gjerne publikumshore. Svanen min får de aldri.
Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun er for tiden stipendiat ved Den Norske Filmskolen (Stipendiatprogrammet for Kunstnerisk Utviklingsarbeid)
TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:
MAKTEN OG ÆREN
Med åpne øyne investerer vi våre evner i en kollaborativ kunstform, likefullt jamrer vi my baby, mine så snart den nifse samarbeidsprosessen er i gang, skriver Siri Senje.
MANUSET UT AV SKAPET
"Good luck", smilte dekanen blidt. "Not even Tarkovsky managed to make people read screenplays". Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli, skriver Siri Senje.
MED BLOD PÅ PENN
Å skrive drama basert på eksisterende materiale innebærer å te seg som en blodhund. Men hva var den opprinnelige impulsen i Harry & Charles, spør Siri Senje.
FRA KONSEPTENE
”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon.
VIN OG ROSER
Ordet forfatter kommer fra "vervaten" – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura.
HANNKJØNN I BEVEGELSE
Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.
KJØNN I BEVEGELSE?
I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline, hodene må opp, og det verker i strutsehalsene.
DARWIN GÅR TIL FILMEN
De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?
KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift.
Les mer
KAN "FINAL DRAFT" BETY "FINAL DEATH"?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til å gjøre dem mer og mer like?
Les mer
RETHINKING SCREENWRITING
Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet.
Publikumshorer og svaner
Da Siri Senje skulle presentere sitt videoessay om hvordan en filmidé kom til, kom en svane i veien. Kunne Aristoteles og Brecht hjelpe henne?
”Kan du gjøre det litt – tørrere, tror du?”
Han sa det med et skånsomt smil, programdirektøren, idet vi benket oss til festmiddagsbordet. For var jeg kanskje ikke dagens seminarhelt? Hadde jeg ikke lagt hodet på blokka og vist mitt livs første digitalmedia-essay i Kunststipendiat-programmets ubarmhjertige plenum? Ingen spøk å dra en sart filmdikters ”story of the making of a story” til en forsamling kjemisk renset for underholdningskåte gjennomsnittsmennesker. Riktignok såret jeg en flokk keramikere med min bruk av leire som metafor (”keramikk handler ikke om dreieskiver” ). Verre var det at jeg provoserte en berømt videoartist med mitt romantiske bilde av kunstnerrollen. Som spesielt klanderverdig nevnte han min bruk av svaner.
”Noe tørrere, ja,” gjentok direktøren.
Jeg nikket medgjørlig; vi snakket tross alt om et work-in-progress. Nå fløy kjøkkendørene opp og en sverm svenske kelnere inntok scenen for å fukte tørre forskerstruper. ”Kanskje det?” smilte jeg, og nippet til Chablisen, mens jeg hyklersk lot som om ”tørt” ikke fluksens hadde morfet til ”kjedelig” i min indre synonymordbok. Når sant skal sies var jeg allerede såpass rusa av en kommentar om videoen min at all verdens pepper uansett ikke svei:
”I just witnessed a drama,” hadde hun sagt, professoren på første rad.
”A drama with three heroines. I was moved by it. I got involved in their stories.”
Hun forklarte at heltinnene var forfatteren, hovedkarakteren og idéen, og avrundet med hvor inderlig hun hadde sittet og ønsket at hver av dem skulle vinne. ”I´m a dramatist,” svarte jeg, og rødmet kokett. What more could I want? Jeg slikket meg om munnen og lepjet ordene i meg. Først da direktøren nevnte tørrlegging, demret det for meg at de var kritisk ment; at genren essay muligens skulle være drama- og svanefri.
Video-essayet Sculpting for the Screen handler om hvordan en filmidé kom til verden og vokste seg til en filmhistorie. Ved å skildre en skapende prosess søker jeg å kaste lys over filmmanuskriptet som kunstnerisk sjanger og synliggjøre en relativt ukjent form for diktning. Forskerflinkt la jeg opp til en retorisk struktur, skrev en saklig voice, og billedla ordene mine med hjelp fra venner og et kamera fra 1999. Budsjettet var nær null, visuelle eksesser var uaktuelle, drama aldri på frågan. Så kom den forbanna svanen.
Kollegaen og jeg var på skrivetur ved havet; det var juni og heggeduft. I kveldinga filmet vi i strandkanten, da det stolte dyret seilte lydløst inn i ramma med brødbiter i sitt bydende blikk. Siden svaner er sånt stoff som drømmer, dikt og det som verre er blir vevet av, veivet vi dama ( jeg er sikker på det var en dame ) ufølsomt vekk. Her lages video-essay, ikke lyrikk. Det handler om forfattere, ikke trekkfugler, så voosj-voosj-med-seg! Den hvite dronninga kneiste med hodet og sendte oss et foraktfullt, men scenevant blikk. Jeg forsøkte med et dyrisk brøl. Hun bruste smektende med halefjøra til svar. Var det slik at noen ennå ikke var forført? Et grasiøs kast med den slanke halsen, og majesteten gled over i poetisk profil. Vi var solgt. Dama var rett og slett for cinematografisk, eller scenisk, eller ikonisk, eller hva nå det heter på fint når en impuls vekker showinstinktet i en forherdet formidlernatur. Klapring på tastatur er jo ikke såå fotogent, heller, strandidyll til tross. Dermed ble filmforfatterinna dokumentert i strandkanten, bakspilt av sprengvakker, romantisk klisjé. ( Okeyda, såklart videomodernisten ble sur. Det er et tresifret antall år siden man kom unna med å la kunstnere omgås med svaner. )
”Jeg forstår hva du mener,” begynte jeg, og trakk pusten for å forklare: Svanen var et uhell; en gammel yrkessvakhet, jeg ville nok droppe den fra neste versjon. Men i samme øyeblikk spredte duften av grillede kamskjell seg i spisesalen. Tausheten falt over meg og et åttitalls utsultede kunstnerforskere, hvis lykksalige momsing ga meg tid til å tenke over hva jeg egentlig forsto:
Kan et essay romme et drama? Sagt på en annen måte; kan et intellektuelt budskap gis en form som også vekker følelser og sanser? Eller vil en kunstnergruppe som har følelser som fag stille med et medfødt handicap når klare resonnementer avkreves? Dramatisk formidling kan være motbydelig suggesjon eller inngangen til vår dypeste menneskelighet. Jeg grep etter glasset i mild paranoia (en annen yrkesskade ). Kanskje var det ikke tilfeldig at vi, filmens og teatrets barn, var i dramatisk mindretall rundt seminarbordet? Muligens har det alltid heftet noe suspekt ved oss fremførelseskunstnere, med våre lappetepper av noen sjangre, våre kollektive skapelsesprosesser, og vår plagsomme ekspertise i å beruse og bevege. Er vi svulstige svanesvin som ikke hører hjemme ved kunstforskernes bord?
Jeg fomlet etter en livbøye. Hva med Aristoteles, tenkte jeg, han er på vår side. For Aristoteles er dramaet alle sjangres mor. Han beskriver det slett ikke som litterær tekst, men som total, fremført opplevelse. Dramaet består for ham av seks elementer: Handling, karakter, musikk og visualitet, men også språk og tanke. Totalopplevelsen skal vekke empati og angst – dvs. følelser – hos publikum, men ikke til forkleinelse for idéer, etiske problemstillinger og tankestoff.
Likevel gikk Berthold Brecht , et par tusenår senere, til frontalangrep på innlevelsesbiten: Illusjon og empati frembringer en emosjonell rus, mente han. Den setter publikum ut av stand til å resonnere og se kritisk på samfunnet. Brechts kur for emosjonell inkontinens – hans berømte Verfremdungsteknikker – sto sterkt i norsk kulturliv på syttitallet. Men i dag? Tror vi fortsatt, førti år etter, på splittelsen mellom følelsesliv og tanke, mellom sanser og intellekt, mellom Dionysos og Apollon? Snakker vi ikke hjemmevant om emosjonell intelligens og erkjenner at dype følelsesopplevelser kan være en vei til innsikt? Det finnes klare tegn på at høyrehjernen har fått en høyere status i offentligheten, og utbredelsen av kunstnerisk forskning er kanskje et av dem?
Kamskjellene var fortært, blodsukkeret stigende. Jeg var rustet til en forsvarstale, men noe holdt meg tilbake. Kanskje var det overgangen til annen akt – en urtefylt landkylling – som bremset diskursen. Jeg ville forklare programdirektøren at det var vi, forførerne, som oppfant dramaturgien, en høyt respektert lære som anvendes overalt.
Men hvorfor gjorde vi det? hvisket en stemme i bakhodet. Fordi vi måtte såklart! Vi jobber jo med uttrykk som kun eksisterer med publikum i salen. Har vi tappet hjerteblodet og margen inn i verkene våre, bruker vi selvsagt alt vi eier av triks for å få folk til å sitte klistret til filmen er ferdig. Kanskje er vi publikumshorer, hele bunten, kanskje lefler vi med såpeopera og reklame, men hvem spleiser kunst og industri, hvem fyller saler, hvem treffer folkedypets hjerte bedre enn oss?
”Det skal finnes alt fra obskøniteter til den mest subtile poesi i den samme forestillingen,” sier den svenske dramatikeren Staffan Göthe. ”Man skal le i vilden sky, man skal gråte, man skal bli forbannet og redd. Tross at jeg er realist, vil jeg ha alle teatrets instrumenter og farger til min rådighet.”
Jeg kjente overmotet stige i takt med blodsukkerets kurve. ”Hør her, ” viftet jeg begeistret til direktøren. Men nå hadde de fått momentum der ute på kjøkkenet. Før jeg visste ordet av det sto panna cottaen for meg i sin glinsende, bringebærtoppede prakt. Et sukk gikk gjennom forskerflokken ved møtet med denne fullkomne tredje akt. Hva er vel filmforfatterinner uten mat, tenkte jeg. Og hva er et måltid uten dramaturgi? Hva er film uten forførelse, eller video-essays uten et snev av poesi? Hvem sier at følelser og sanser tåkelegger fornuften; kan de ikke også være vingekraften som løfter oss til nye erkjennelseshøyder?
Jeg hevet glasset; det var visst en Roussilon. Programdirektøren hadde for lengst engasjert seg i annen samtale. Epilogen ventet i baren. Det var lovlig for sent for forsvarstaler. Kanskje trengtes de ikke heller. Som det drevne forestillingsdyret jeg er, hadde jeg produsert uslåelige immunstoffer mot kritikken:
Under visningen holdt jeg, som alltid, øyne og ører fokusert i motsatt retning av lerretet. Via nitid publikumsspionasje hadde jeg innkassert engasjert lydhørhet, varm humring på riktige steder og et og annet tåreblink. Neste versjon trengte utvilsomt flere og dypere resonnementer. Men svanen? Hun som skamløst stiller seg til skue og tar i bruk ethvert forførelsesmiddel for brødbiten, eller oppmerksomheten? Skal man stritte imot når naturen byr på gratis, genuin magi?
Kall meg gjerne publikumshore. Svanen min får de aldri.
Siri Senje er dramatiker og fast spaltist på Rushprint.no. Hun har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun er for tiden stipendiat ved Den Norske Filmskolen (Stipendiatprogrammet for Kunstnerisk Utviklingsarbeid)
TIDLIGERE INNLEGG AV SIRI SENJE:
MAKTEN OG ÆREN
Med åpne øyne investerer vi våre evner i en kollaborativ kunstform, likefullt jamrer vi my baby, mine så snart den nifse samarbeidsprosessen er i gang, skriver Siri Senje.
MANUSET UT AV SKAPET
"Good luck", smilte dekanen blidt. "Not even Tarkovsky managed to make people read screenplays". Med ett sto det klart for meg hva Min Kamp de neste tre årene skulle bli, skriver Siri Senje.
MED BLOD PÅ PENN
Å skrive drama basert på eksisterende materiale innebærer å te seg som en blodhund. Men hva var den opprinnelige impulsen i Harry & Charles, spør Siri Senje.
FRA KONSEPTENE
”Tennessee Williams is the great defender of the lonely, aching human heart”, prøvde jeg meg. Smakte det ikke i hvertfall litt konseptuelt av dette? “Isn´t everyone?” smalt det fra Marlon.
VIN OG ROSER
Ordet forfatter kommer fra "vervaten" – å legge på fat. Tittelen manusforfatter har ingen slik romantisk aura.
HANNKJØNN I BEVEGELSE
Gutta kjeder seg i mattetimen, men jenter og damer begynner å kjede seg i kinosalene, der vår samtids historieskatt forvaltes og formidles.
KJØNN I BEVEGELSE?
I tre år har vi hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline, hodene må opp, og det verker i strutsehalsene.
DARWIN GÅR TIL FILMEN
De beste filmene appellerer til primale emosjonelle behov, ifølge ny filmteori. Har Darwin knekket koden og gitt oss en potent vei til filmsuksess?
KOKEKUNST
Regissøren var skeptisk til ordet diktning og lot seg ikke imponere. Oppskrift, sa han vennlig. Det dreier seg faktisk om en oppskrift.
Les mer
KAN "FINAL DRAFT" BETY "FINAL DEATH"?
Finnes det noen andre “dikteriske sjangre” enn filmdiktningen der kreative mennesker må finne seg i å nedtegne historiene sine i et fastlåst, teknisk format som bidrar til å gjøre dem mer og mer like?
Les mer
RETHINKING SCREENWRITING
Erklæringen er oppkalt etter en trivelig, vestnorsk by og bryter så vidt jeg kan se med både Bernkonvensjonen og åndsverksloven, men skitt au, den frontes på sidene til selveste Filmforbundet.
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
Legg igjen en kommentar