Som Kjetil gjorde dere oppmerksom på i vår blogging fra årets Cannes-festival, gjør den politiske italienske filmen et aldri så lite comeback på de store festivalene. Her i Karlovy har to av dem blitt vist; Il Divo og Gomorra, begge med jurypriser fra Cannes i bagasjen, begge publikumssuksesser i hjemlandet. Mye derfor snakker mange nå om en renessanse for italiensk filmproduksjon, som i de senere år har vært lite annet enn ensformig.

De to filmene har flere fellestrekk, også utover det betente landskapet de søker å portrettere. Begge er delfinansiert med franske midler via CNC, de har mottatt store summer fra regionalstøtteordninger i Italia og ikke minst fra tv-stasjonene Sky og Rai. De har også en del stilistiske grep til felles, samt den ganske så originale bruken av musikk. Viktigst allikevel – de er begge titler som du må føre opp på må se-listen din pronto!

Il Divo omhandler Giulio Andreotti, en merkverdig personlighet som entret den politiske arenaen helt tilbake i 1946, men som den dag i dag fortsatt utgjør er en enorm maktfaktor i Italia, trass i at han neste år fyller 90. Filmen følger hans karriere frem til han blir stilt for retten for samarbeid med mafiaen, og er et episk karakterportrett av den typen som forventer konsentrasjon fra første øyeblikk.

Regissør Paolo Sorrentino bruker hele første akten til å bygge opp et massivt persongalleri, som senere skal figurere mer eller mindre som et ytre rammeverk for det som later til å ha vært hans hovedmotivasjon for å gjøre filmen – fascinasjonen, interessen og ikke minst avsmaken for politikeren. Det er forvirrende i starten, selvsagt gjort med belegg så vi skal få en følelse av hvor uoversiktlig og kaotisk italiensk politikk er; en mørklagt labyrint med nok av hjemmesteder for korrupte politikkere. Det som følger er en av de beste filmene jeg har sett på lenge, mye fordi Toni Servillo gjør en helt utrolig innsats i tittelrollen.

Men Il Divo er for sammensatt og ambisiøs til og oppsummeres på dette alene. Sorrentino har selv skrevet manus, og det er tydelig at han har visst nøyaktig hva han ville lage. Fotoarbeid, klipp, scenografi, lyssetting – alle disiplinene som utgjør en film, smelter sammen i et helhetlig og presist filmverk av de sjeldne. Visse kamerainnstillinger er så suverent gjennomført at de alene gir grøss på ryggen, andre så eminent lyssatt at selveste Gudfaren-trilogien dukker opp i hodet. Det tilfører den allerede fascinerende historien en visuell nerve og intensitet, som bør trekke mange til kinosalene også utenfor Italia. Og slik kunne jeg fortsatt – denne filmen er verdt en avhandling!

Der Il Divo er uvanlig stilsikker og perfeksjonert, er Gomorra atskillig mer rotete og ustrukturert. Allikevel er også dette en film jeg ikke kan anbefale deg varmt nok, ganske enkelt fordi regissør Matteo Garrone allikevel makter å engasjere til det fulleste. Filmen søker å belyse den napolitanske mafiaens kontroll over daglivlivet i regionen. Det innebærer store mengder vold, men Garrone er allikevel gudskjelov ikke ute etter å lage en actionfilm av materialet. Isteden har han laget et epos som med troverdig skuespill og mye research arbeid i manus, gir et realistisk og skremmende portrett som sitter i kroppen lenge etterpå. De visuelle elementene, kanskje spesielt Marco Spoletinis foto, er også mye mer inspirert enn noe noe annet jeg har sett her nede. Sammen med Il Divo gir det virkelig følelsen av at italiensk film er på nye veier.

For ytteligere lesning om italiensk films nye posisjon, foreslår jeg at du tar turen over til New York Times og deres gjennomgang.