Det var en forfatters drømmedag på jobben: Treatment levert til deadline, begeistret produsent og skrivekontrakt on the spot. Med nervene tilbake i normalmodus drodlet jeg med sjefen om en produksjon som plutselig syntes innen rimelig rekkevidde. Det var da det smalt: ”Med deg som forfatter må vi vel ha en ung mann som regissør.”

Typecastingen traff midt i forfengelighetens solar plexus. Uten blygsel hadde han tjoret både meg og arbeidet mitt  –  en historie med sterk, mannlig protagonist – klippefast til begrepene alder og kjønn.

Så gikk det opp for meg hva tenkesettet hans innebar. Hvis alder og østrogen – unnskyld, moden femininitet – må kompenseres for med ungdom og testosteron, må det nødvendigvis også være omvendt, tenkte jeg – og så begeistret for meg hvordan en ny skrøne av Moldestad eller Berg skaffet fete regioppdrag til Straume, Heier eller Dahr. Alt i mangfoldets, balansens og de kreative motsetningers navn. Men dette var før vi ble rammet av k-ordet.

Scenen ovenfor fant nemlig sted i uskyldens tid, nærmere bestemt 2004. Før Tallenes Tale hamret inn at 80% av Statens filmsubsidier innkasseres av karer. Før ACNilsen dokumenterte lumske mekanismer som rekrutterer unge, kule menn. Før Veiviseren krevet minst 40% kvinner, og Giske jamret at med denne farta går det 100 år før jentene trekker like mye av skattepenga som gutta.  Kort sagt, før kvoteringsspøkelset la den kaldsvette  labben sin over oss.

Motviljen mot kvotering var massiv i bransjen fra første stund. Giske ga oss frist til 2010; vi blafret med kunsterkappene og holdt oss for nesa. Nå skriver vi tampen av 2009, og det er betimelig å spørre hva vi har gjort for å vri oss unna. Derfor har Bransjerådet for Film i høst systematisk tatt for seg alt av dokumentasjon og forslag som har vært på kjønnsbordet siden 2006. Vi har cruiset Signatur K, mentorordninger, stipendforslag, og den frimodige kvoteringen i NFIs nye utviklingsordninger for regissører.

For meg personlig blir svaret likevel at vi i tre år har hatt strutsehodene våre dypt nede i en sandhaug som må kalles kosmetikk. Nå nærmer det seg deadline,  hodene må opp, og det verker i strutsehalsene. Alle forslagene har nemlig det til felles at de sorterer under området utvikling. Vi kan leve på stipend og utvikle oss til vi blir blå i trynet, men det eneste som gir utslag på den forjævlige statistikken er produksjon, produksjon og produksjon.

Til produksjon må vi ha produsenter. Og i den anledning kommer filmviter Audun Engelstad, prikker oss ekkelt på skulderen, og sier at Norsk Film as hadde 40 % kvinneandel på 90-tallet. I tiåret etter at storprodusenten ble nedlagt og Filmfondet med konsulentordningen opprettet, har kvinneandelen blitt halvert.

Hvor ligger proppen? Hos fordomsfulle spillefilmkonsulenter? Jeg tror ikke det. Riktignok er det iboende i konsulentsystemet at avgjørelser individualiseres og splittes opp i tre subjektive ”dører” med skott mellom, noe som nedprioriterer helhetstenkning. Det kan faktisk synes nifst vilkårlig at tre enkeltpersoner skal styre ”seriøs” norsk spillefilmproduksjon fra hvert sitt ensomme lønnkammer. At de skal forvalte millioner av skatte-kulturkroner for det norske publikum uten annen ledestjerne enn personlig kvalitetssans ( «Hvem rådfører du deg med, da?» hørte jeg en gang en NFI-novise spørre en spillefilmkonsulent). I praksis har vi valgt bort muligheten til å etterstrebe noen form for helhetlig visjon eller grunntanke, ennsi ha et overordnet forhold til f.eks. mangfold eller sjanger. Spørsmålet om klarere føringer eller repertoartenkning for konsulentene har ofte vært oppe til debatt – en debatt som forhåpentligvis følges opp av NFIs styre og ledelse.

Likevel velger jeg å tro Thomas Robsahm når han sier at han ikke er en propp.  Av de femti på bordet hans, er åtte søknader fra kvinner. Han er stinn av gryn, men som konsulent kan han ikke – lik et Norsk Film as med muskler og midler – kontakte filmskaperne direkte og generere prosjekter fra dem. Det kan bare en produsent. Og dermed er bjella smack tilbake rundt halsen på produsentkatta, der motstanden mot k-ordet er aller mest intens.

Trenger vi mer kjønnskosmetikk? Eller er tida inne til å innrømme at ingen av oss egentlig tror ”tiltak” vil gjøre særlig forskjell i en prekær situasjon der halve publikums gunst også kan stå på spill? Burde vi nyansere begrepsapparatet og se nærmere på kvotering i praksis? Vil den, slik noen synes å tro, medføre at en skokk med unge, mannlige tarkovskyer der ute blir strupt, kneblet og overlatt til en stille død mens en gjeng middelmådige kjerringer slippes løs på publikum? Eller vil en mild form for kvotering, som delvis  tilbakeholdte midler, anspore produsentene til å ta grep – dvs. kaste seg ut i et testosterondrevet race om de beste kvinnenes gunst og utløse et skred av vitale prosjekter?

Følg debatten. I neste blogg skal vi ta en enda nærmere titt på griseriet.