Cannesvinnere på vei til norske kinoer

Cannesvinnere på vei til norske kinoer

Foto fra Gullpalmevinneren Shoplifters

Som vi tidligere har meldt om i vår podcast fra Cannes var årets utgave av festivalen en av de beste på flere år. Derfor er det gledelig at så mange av de kritikerroste og prisbelønte filmene kommer på norske kinoer. Her er en foreløpig oversikt over de mest sentrale filmene.

Distributøren Another World Entertainment kan fortelle at de tar med hjem selveste Gullpalmevinneren Shoplifters av den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda.

Men ikke bare det: AWE har også sikret seg rettighetene til de to filmene som ble tildelt de gjeveste prisene i de to største sideseksjonene til festivalen: Den svenske sensasjonen Gräns av Abassi Ali som gikk rett til topps i Un Certain Regard og den franske filmens rebell Gaspar Noé som fikk hovedprisen i Directors Fortnight med Climax.

Shoplifters er et nyansert japanske familiedrama der regissøren Kore-eda vender tilbake til en type kammerspill han perfeksjonerte i filmer som Still Walking og Nobody Knows. Gräns ble fremhevet som en av festivalens ”wild cards”, og er den mest originale nordiske filmen som er laget så langt i år. Climax ble også en av festivalens kritikerroste filmer som aspirerer til kultstatus.

Også Arthaus kommer hjem med noen solide kvalitetsfilmer som alle var helt i tetsjiktet foran oppløpet til Gullpalmen. I vår podcast fremhevet vi tre av disse fire filmene som mulige kandidater til å vinne: Italiensk-franske Alice Rohrwachers Happy as Lazzaro, sørkoreanske Lee Chang-dongs Burning, iranske Jafar Panahis 3 Faces og libanesiske Nadine Labakis Capernaum. Arthaus har her skaffet seg en bukett filmer som ikke står noe tilbake for AWEs tre vinnerfilmer.

Rohrwacher er en gjenganger i Cannes, og hennes forrige film, Miraklet i Toscana fikk mye skryt da den ble satt opp på norske kinoer. Burning var kanskje den filmen som fikk mest overstrømmende mottakelse fra særlig kritikerne i Cannes, og satte ny rekord på Screens kritikerbarometer. Jafar Panahi kunne dessverre ikke selv delta på festivalen med 3 Faces, en film som på noen måter speiler hans egen skjebne som filmskaper i husarrest.

Det var likevel ingen av disse etablerte navnene som fikk flest priser i Cannes – det var den flamske debutanten Lukas Dhont med knalldebuten Girl som fikk. Filmen ble tildelt Camera d’Or, prisen for beste skuespiller (Victor Polster), FIPRESCI-prisen (kritikerprisen) i Un Certain Regard og Queer Palm. Det er Europafilm som har sikret seg norsk kinodistribusjon til denne filmen.

For Rushprints redaktør Kjetil Lismoen var Girl kanskje den største oppdagelsen på festivalen:

”Det er festivalens kanskje mest spektakulære debut av en ung regissør og skuespiller. Vi møter en 15-åring som står på randen av å skifte kjønn fra mann til kvinne, samtidig som hun ofrer alt for å lykkes som ballettdanser. Det er ikke fordommer fra omgivelsene som skaper størst utfordringer for Dana, men hennes ambisjoner og utålmodighet. Hun er en sterk individualist som vil finne den raskeste veien til egen kjønnsidentitet. Samtidig er det en av de varmeste og mest nyanserte skildringene av en far/datter-relasjon på film. Ingen kan som Cannes skape og ødelegge en karriere, hevdes det gjerne, og i tilfellet Girl viser festivalen seg fra sin beste side”.

En annen stor filmopplevelse var Pawel Pawlikowskis Cold War, som har mange likhetstrekk med regissørens forrige film, Oscarvinneren Ida. Det er Norsk filmdistribusjon som har hentet hjem denne filmen – sammen med Asghar Farhadis Eveybody Knows. Mens førstnevnte film fikk god, men behersket mottakelse, var Pawlikowski lenge en favoritt til å vinne Gullpalmen. Rushprints redaktør var svært begeistret for den:

”Handlingen utspiller seg også denne gangen i etterkrigstidens Polen, med et utsøkt svart-hvitt foto som Lukasz Zal får til å gløde med en varm og melankolsk glød. Pawlikowski tar utgangspunkt i sine foreldres lidenskapelige og tragiske forhold under kommunismen, og forvandler den til en bittersøt film om umulig kjærlighet. Det er kanskje ikke et tema som ofte vinner en Gullpalme, men Pawlikowski vever inn elementer fra Polens politiske og kulturelle fortid som beriker filmen og skaper genuint liv.”

Cannesvinnere på vei til norske kinoer

Cannesvinnere på vei til norske kinoer

Foto fra Gullpalmevinneren Shoplifters

Som vi tidligere har meldt om i vår podcast fra Cannes var årets utgave av festivalen en av de beste på flere år. Derfor er det gledelig at så mange av de kritikerroste og prisbelønte filmene kommer på norske kinoer. Her er en foreløpig oversikt over de mest sentrale filmene.

Distributøren Another World Entertainment kan fortelle at de tar med hjem selveste Gullpalmevinneren Shoplifters av den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda.

Men ikke bare det: AWE har også sikret seg rettighetene til de to filmene som ble tildelt de gjeveste prisene i de to største sideseksjonene til festivalen: Den svenske sensasjonen Gräns av Abassi Ali som gikk rett til topps i Un Certain Regard og den franske filmens rebell Gaspar Noé som fikk hovedprisen i Directors Fortnight med Climax.

Shoplifters er et nyansert japanske familiedrama der regissøren Kore-eda vender tilbake til en type kammerspill han perfeksjonerte i filmer som Still Walking og Nobody Knows. Gräns ble fremhevet som en av festivalens ”wild cards”, og er den mest originale nordiske filmen som er laget så langt i år. Climax ble også en av festivalens kritikerroste filmer som aspirerer til kultstatus.

Også Arthaus kommer hjem med noen solide kvalitetsfilmer som alle var helt i tetsjiktet foran oppløpet til Gullpalmen. I vår podcast fremhevet vi tre av disse fire filmene som mulige kandidater til å vinne: Italiensk-franske Alice Rohrwachers Happy as Lazzaro, sørkoreanske Lee Chang-dongs Burning, iranske Jafar Panahis 3 Faces og libanesiske Nadine Labakis Capernaum. Arthaus har her skaffet seg en bukett filmer som ikke står noe tilbake for AWEs tre vinnerfilmer.

Rohrwacher er en gjenganger i Cannes, og hennes forrige film, Miraklet i Toscana fikk mye skryt da den ble satt opp på norske kinoer. Burning var kanskje den filmen som fikk mest overstrømmende mottakelse fra særlig kritikerne i Cannes, og satte ny rekord på Screens kritikerbarometer. Jafar Panahi kunne dessverre ikke selv delta på festivalen med 3 Faces, en film som på noen måter speiler hans egen skjebne som filmskaper i husarrest.

Det var likevel ingen av disse etablerte navnene som fikk flest priser i Cannes – det var den flamske debutanten Lukas Dhont med knalldebuten Girl som fikk. Filmen ble tildelt Camera d’Or, prisen for beste skuespiller (Victor Polster), FIPRESCI-prisen (kritikerprisen) i Un Certain Regard og Queer Palm. Det er Europafilm som har sikret seg norsk kinodistribusjon til denne filmen.

For Rushprints redaktør Kjetil Lismoen var Girl kanskje den største oppdagelsen på festivalen:

”Det er festivalens kanskje mest spektakulære debut av en ung regissør og skuespiller. Vi møter en 15-åring som står på randen av å skifte kjønn fra mann til kvinne, samtidig som hun ofrer alt for å lykkes som ballettdanser. Det er ikke fordommer fra omgivelsene som skaper størst utfordringer for Dana, men hennes ambisjoner og utålmodighet. Hun er en sterk individualist som vil finne den raskeste veien til egen kjønnsidentitet. Samtidig er det en av de varmeste og mest nyanserte skildringene av en far/datter-relasjon på film. Ingen kan som Cannes skape og ødelegge en karriere, hevdes det gjerne, og i tilfellet Girl viser festivalen seg fra sin beste side”.

En annen stor filmopplevelse var Pawel Pawlikowskis Cold War, som har mange likhetstrekk med regissørens forrige film, Oscarvinneren Ida. Det er Norsk filmdistribusjon som har hentet hjem denne filmen – sammen med Asghar Farhadis Eveybody Knows. Mens førstnevnte film fikk god, men behersket mottakelse, var Pawlikowski lenge en favoritt til å vinne Gullpalmen. Rushprints redaktør var svært begeistret for den:

”Handlingen utspiller seg også denne gangen i etterkrigstidens Polen, med et utsøkt svart-hvitt foto som Lukasz Zal får til å gløde med en varm og melankolsk glød. Pawlikowski tar utgangspunkt i sine foreldres lidenskapelige og tragiske forhold under kommunismen, og forvandler den til en bittersøt film om umulig kjærlighet. Det er kanskje ikke et tema som ofte vinner en Gullpalme, men Pawlikowski vever inn elementer fra Polens politiske og kulturelle fortid som beriker filmen og skaper genuint liv.”

MENY