Alt i norsk film var mainstream. Alt var middelkultur. Inntil for noen få år siden, da noe nytt begynte å skje i norsk film.
Alt i norsk film var mainstream. Alt var middelkultur. Inntil for noen få år siden, da noe nytt begynte å skje i norsk film.
I første halvdel av 1970-tallet gikk norsk kortfilm fra å være trauste opplysningsfilmer til å bli samfunnskritiske fortellinger om problemene i det norske velferdssamfunnet, mener Gunnar Iversen. Sentralt for denne tendensen sto Laila Mikkelsen.
Neste uke skal Kulturministeren til Cannes for å feire Joachim Trier. Samtidig står filmklubbene i fare for å bli nedlagt. Men forsvinner filmklubbene skjærer vi av den greinen vi sitter på i dag, mener Gunnar Iversen som ikke ville vært den han er i dag uten filmklubbene.
«Pels» var den mest betydningsfulle norske dokumentaren i fjor og utfordret grensene for hva man kan vise offentlig på fjernsyn, mener Gunnar Iversen. Nå som den første mediestormen er omme, er det på tide å se nærmere på filmen som dokumentarfilm, og diskutere hvorfor den balanserer på en så stram line i offentlighetens lys.
Nesten hvilken som helst film som har noen år på nakken kalles en klassiker. Men hva er egentlig en klassiker, og hva skal til for at en film skal få en slik hedersbetegnelse? Gunnar Iversen går her løs på et av de mest misbrukte ordene i filmsammenheng.
Gunnar Iversen ser nærmere på Tancred Ibsens svenske karriere, spesielt filmene han gjorde på 30-tallet. «I selvbiografien skildret han sine år i svensk filmindustri under overskriften ”Suksess med dårlige filmer”. Hans erfaringer i svensk filmbransje sto i kontrast til de mer personlige filmene han skulle regissere i Norge.
Med sin voldsomme produktivitet innen tv-filmen ble han sammenlignet med Fassbinder. Inspirert av Ibsen, O’Neill og Williams skapte han en serie mørke familiedramaer. Møt Sverre Udnæs, den glemte dramatikeren som bringes frem i lyset under kortfilmfestivalen i Grimstad denne uken.
I dag er det 100 år siden Arne Skouen ble født. Gunnar Iversen holdt i dag et innlegg på Nasjonalbibliotekets filmkonferanse, som i sin helhet er viet Skouen. Her kan du selv lese Iversen grundige gjennomgang av filmskaperen Arne Skouens virke.
I dag er det 100 år siden Arne Skouen ble født. Gunnar Iversen holdt i dag et innlegg på Nasjonalbibliotekets filmkonferanse, som i sin helhet er viet Skouen. Her kan du selv lese Iversens grundige gjennomgang av filmskaperen Arne Skouens virke.
– Jeg skulle ønske meg flere mislykkede, men vesentlige filmer som forsøkte på noe viktig, og ikke så mye eleganse og polerte småglimt, skriver Gunnar Iversen om årets Minimalen. Her oppsummerer han festivalen som feirer 25 år.
I Arne Skouens filmografi nevnes kun spillefilmene. Få vet at han også lagde kortfilm, som alle hadde den samme forteksten: ”En liten ARA-Film”. Og små filmer var det, også i sin tematikk og sin produksjonshistorie, skriver Gunnar Iversen.
-Vi trenger ikke bare en diskusjon om kriterier for filmproduksjon i dag, men også en refleksjon og problematisering av filmarven. Spørsmålet om hva som er en norsk langfilm er også viktig for alle som er interessert i vår filmtradisjon, skriver Gunnar Iversen, som et ledd i Kulturtest-debatten.
Oddvar Einarsons «Tidenes investering» er et gledelig comeback for en av moderne norsk dokumentarfilms viktigste stemmer, mener Gunnar Iversen. Filmen avslører at det er mye råttent i kongeriket Norge.
Gunnar Iversen er blitt fullstendig betatt av Camilla Figenschous film «Å åpne, å se». -Det er den beste norske kortfilmen på mange år; blendende vakker, men også ubehagelig og mørk, skriver han.
Per Høst er kanskje den største filmskaper i vår dokumentar-filmhistorie, skriver Gunnar Iversen som er klar med en bok om Høst. Men det som ble Høsts største suksess i Norge og internasjonalt, Same Jakki, ble samtidig begynnelsen på slutten.
Norsk film er bedre enn noensinne, likevel oppleves den som uvesentlig, mener Gunnar Iversen som har besøkt årets utgave av Minimalen i Trondheim.