”Kortfilmens viktigste estetiske kjennetegn er fraværet av konflikt og store dramatiske buer”, sa den danske kortfilmkjenneren Richard Raskin da han ble intervjuet under Minimalen i Trondheim i år. ”Kortfilmen er øyeblikkets kunst. Den kjennetegnes av dramaturgisk flathet. Sammenlignet med spillefilmen er fraværet av store konflikter åpenbar.”

Dersom dette er selve kjernen i kortfilmens estetikk, og dens viktigste særpreg, var filmene som ble vist under det norske programmet ved årets festival typiske kortfilmer. De var ikke uten konflikter, ikke uten dramaturgiske buer, men dette var små konflikter og buer, som sto i et spesielt forhold til et øyeblikk som ble penslet ut. Stemninger og øyeblikk var viktigere enn handling og karakterer, som ofte ble skisseaktige utgangspunkter for et lite og pussig stemningsmaleri.

I forbindelse med fjorårets festival pekte jeg på det litt forstemmende faktum at norsk kortfilm mangler vesentlighet. Norske filmskapere som arbeider i det lille formatet er dyktige og lager mange gode og interessante filmer, men få filmer føles vesentlige eller farlige. De kaller på smilet, og man humrer. De kaller også på ettertanken, og man kan tenke over hvordan vi forholder oss til andre i nære relasjoner. Det er likevel som om samfunnet nesten ikke finnes utenfor den nære relasjonen.

”I Norge har vi det så bra at vi bare kan være triste”, sa Knut Erik Jensen en gang, og han har et lite poeng, som også kan gjelde for mye av norsk filmproduksjon generelt. Til tross for enkelte hederlige og spennende unntak er norsk film koblet av dagens tid. Norske filmskapere går i liten grad inn i sin tid, og finner de historier, øyeblikk og relasjoner som summerer opp hva som er viktig og vesentlig i dag. Vi pusler, men brenner ikke. Vi burde brenne sterkere og klarere i våre filmer, både korte og lange.

Dette er også det inntrykket man sitter igjen med etter årets kortfilmfestival i Trondheim. Mye upåklagelig håndverk og pregnante stemningsmalerier. Mange små pussige historier som kaller på smilet. Få filmskapere, unge som gamle, hadde imidlertid noe på hjertet som var så sterkt at det rystet og forandret oss tilskuere.

Kanskje er dette for mye forlangt, spesielt av en kortfilm, som ofte er en øvelse, og som har begrensede muligheter, men jeg skulle ønske norske filmskapere ville noe mer enn de åpenbart gjør i dag. Jeg skulle ønske meg flere mislykkede, men vesentlige filmer som forsøkte på noe viktig, og ikke så mye eleganse og polerte småglimt som i dag. Norsk film har blitt flinkere til det aller meste i de siste ti-femten årene, bortsett fra å finne historier og øyeblikk som ryster og griper oss, og får oss til å se verden på en ny måte.

Prisvinneren Å åpne, å se av Camilla Figenschou skilte seg ut også i Trondheim, på samme måte som den skilte seg ut i fjor sommer i Grimstad. Jeg har skrevet om akkurat den filmen grundig tidligere her i Rushprint, og vil ikke si annet i denne omgang at det var en naturlig og verdig vinner. En film som er suveren i sitt stemningsmaleri, som også er øyeblikkets kunst, uten egentlige konflikter og dramaturgiske buer, men samtidig en film  som har en urolig farlighet som gjør at den griper oss på en helt annen måte enn det meste i norsk kortfilm de siste årene.

Minimalen 2013

Det er over 25 år siden bruddet i kortfilmfestivalsammenheng. Kortfilmfestivalen startet på Røros på slutten av 1970-tallet, vokste seg så stor at den flyttet til Trondheim, men så i 1988 kom bruddet, og så flyttet den på nytt, til Grimstad. Minimalen ble til nærmest i trass etter dette bruddet, med mindre bevilgninger og ressurser, og drives fremdeles på sparebluss og på ren entusiasme. Likevel er festivalen blitt stadig større og mer profesjonell, og presenterer ikke bare norske og nordiske programmer, men spesialprogrammer, seminarer, konkurranser og masterklasser. Det er en imponerende jobb arrangørene gjør, men helt andre midler enn festivalen i Grimstad. I år var Minimalen 25 år, og det er definitivt en festival som er blitt godt voksen og står godt på egne bein.

 Til det norske programmet i år var 142 filmer påmeldt, og forhåndsjuryen valgte ut de 30 beste filmene, som ble vist over fire dager i fire programmer. 22 av filmene var filmatiske noveller eller øyeblikkskildringer. Ingen dokumentarer ble vist i år. Tre animasjonsfilmer var med, tre eksperimentfilmer og én musikkvideo.

I animasjonsfilmene kunne man se en imponerende vifte av nye og gamle teknikker, fra plastilina til rent digitale leker. Små fortellinger eller utforskinger av former og materiale. Louise Beers Consciousness var inspirert av hulemalerier, og utforsket forholdet mellom musikk og kunst på en pregnant måte. Northern Patriarch av Arne Wormdal var en digital fortelling om fadermordet, og hvordan ens far henger fast ved en selv etter at man har drept ham. Symbolsk eller konkret, det var vanskelig å avgjøre, men filmen var spennende i sin digitale visualitet. But Milk is Important  av Anna Mantzaris og Eirik Grønmo Bjørnsen var en fabel om redsel for andre mennesker, og hadde et pregnant visuelt uttrykk. Historien var imidlertid for vimsete og manglet kraft og tyngde. Norsk animasjonsfilm har i det hele tatt vært preget av en bedøvende letthet i mange år, og man savner også her kraft og vilje til å si noe viktig og betydningsfullt.

Av de mer eksperimentelle filmene skilte Hanna Fauskes Sodapop seg ut. Også dette en pussig og vimsete film, mest av alt en lek med mediets muligheter, men dens skildring av en merkelig familie og deres forhold til brus og ostepop var morsom og original. Fauske beveger seg i filmmediets muligheter med en selvfølgelighet som er befriende, selv om man vel neppe kan si at filmen vil etterlate noe stort og varig inntrykk. Også filmer som Out There, en hemmelighetsfull stillbildefilm av Stefan Brunvatne, og Oslo av Lasse Gretland, hadde slående bilder, men var bare opptakter til noe annet og mer. Oslo hadde en litt annerledes tittel når den ble vist i Grimstad i fjor sommer, og består helt og holdent av øde storbybilder tatt i Oslo en juninatt i 2011. En skisseblokk til en science fiction film, og ikke en kommentar til 22. juli, og kanskje det nærmeste man kom dokumentaren i årets program.

Selv om animasjons- og eksperimentfilmene har flotte og hemmelighetsfulle øyeblikk gjennom sin lek med filmmediets mange muligheter, var dette også filmer preget av det søte og ufarlige. Lite sto på spill også i disse filmtypene, som tradisjonelt utfordrer ikke bare ved eksperimentell form, men også gjennom sitt innhold. I så måte er Wasteland  av Kaja Leijon typisk for denne typen norske kortfilmer fra de senere årene. Fire små øyeblikk, fire skarpe tverrsnitt inn i fire unge kvinners liv, men ikke noe mer. Vakre bilder, hemmelighetsfulle øyeblikk, men uten kraft til å holde øyeblikkene etter at forestillingen er over.

Relasjoner og øyeblikk

De aller fleste av filmene som var blitt valgt ut til det norske konkurranseprogrammet kretset om nære relasjoner, som oftest mellom en mann og en kvinne. Det kunne være fortellinger som var forsiktige, underfortalte kammerspill, som Filmskole-filmen Til den det måtte angå av Aasne Vaa Greibrokk. Her har en mann og en kvinne inngått en erotisk pakt, og møtes første fredag hver måned i et år for å elske uten å vite noe om hverandre. Filmen tar tak i øyeblikket da året er over, og de to står ved et vendepunkt, og vrir og vender på dette smertelige punktet, men uten egentlig å bevege eller ryste. Det kunne imidlertid også være mer overlessede fortellinger som Leon av Daniel Bianchini Rodriguez, der en styrtflod av symboler skal fange inn smerten over å miste sin unge elskede, men der symbolenes påtagelighet står i veien for en genuin følelse.

De beste av disse relasjonsfilmene var váre temperaturmålinger, som fanget inn stemninger og temperatursvingninger i forhold mellom mennesker. Buddies av Matilda Höög skildret foreholdet mellom to middelaldrende barndomsvenner. Den ene av de to har endelig fått seg en kjæreste, og Höög skildrer med tilbakeholden energi og sterk pregnans øyeblikket da alt mellom dem forandres, uten at noe særlig vises og uttales på overflaten. Det var enkelt og godt gjort. I Naken av Stian Einar Forgaard er det sjalusi og ungdommelig weltschmerz som er kjernen i fortellingen om en gjeng ungdommer som fester i et industriområde, og hvordan sjalusien driver en av de unge guttene til og fra sin kjæreste som flørter med en litt eldre gutt. Også her er det presise observasjoner og gode stemninger, men filmen føles likevel til syvende og sist litt for enkel og banal. Den mangler en type farlighet som kunne gjort fortellingen virkelig god.

Den beste av disse relasjonsdramaene i mikroform var The First Cut av Tallulah Schwab. Her er det forholdet mellom mor og datter, og datterens mestring av sitt yrke, som står i sentrum. En ung jente drømmer om å bli kirurg, og med moren som distansert hjelper foretar hun sin første operasjon på sin syke kanin. Operasjonen lykkes, men pasienten dør, som moren kjølig bemerker, og alt dette er et blikk tilbake når jenta mange år senere foretar sin første store operasjon alene som kirurg. En enkel og effektiv fortelling, holdt i en kjølig tone, med en presis rytme og en type sårbarhet og farlighet der den åpnede dyrekroppen får en symbolsk verdi i samspillet mellom mor og datter.

En annen type sårhet og hudløshet preger Filmskole-filmen Jackie av Liv Karin Dahlstrøm. Her er det et middelaldrende pars relasjon som skildres på en hverdagslig og humoristisk måte. Rolf er taxisjåfør og hans hustru jobber på en lokal fjernsynskanal. Han tror hun er utro med en kollega og fabrikkerer en egen kvinnelig kjæreste for å vekke hennes sjalusi. Det hele ender godt, i en slags moden resignasjon omkring relasjoner og følelsers sårbarhet som er presist skildret, men den blir for pussig i sin hverdagsrealisme til virkelig å berøre.

Det samme gjelder filmer som En forestilling av Liv Mari Mortensen som skildrer en ung kvinnes forhold som en løgn for å holde smerten fra et tidligere forhold unna, eller den humoristiske Din tur av Vegard Dahle. I Din tur er det forholdet mellom mor og sønn som står i sentrum. Eik har inngått en selvmordspakt med sin mor, men mislykkes flere ganger å følge henne inn i det hinsidige. Filmen slutter med den mørkeste ironi når denne einstøingen som har stått helt i skyggen av sin dominerende mor i det ødslige landskapet ved havet der de bor oppdager en søt postkvinne, men akkurat når han er på vei inn i livet igjen lykkes han i selvmordet.

Komiske poengnoveller

Din tur var en av flere filmer som brukte mørk humor for å skape små komiske poengnoveller. Ofte med en mørk klangbunn. I Kjetil Hoplands Eldreomsorg skildres framtidens brutale eldreomsorg der Statens Eldretilsyn tar livet av en mann som ikke klarer å ta vare på seg selv lenger. Filmen slutter med flere mørkt brutale komiske grep som gjør at man både ler, og etterpå funderer på hvorfor man egentlig lo.

At film i dag nærmest er noe alle kan gjøre, og av og til også gjøre godt, var Håkon Anton Olavsen og Torjus Hembre Singstads Inn i varmen et godt eksempel på. En skolefilm i ordets egentlige forstand, laget på et nullbudsjett, om en tyv som bryter seg inn i et hus, men i stedet for å forlate huset blir boende en ukes tid helt til eierne kommer tilbake fra ferie. Med et morsomt sluttpoeng, fortalt med komisk timing og tilbakeholdenhet, ble dette en morsom bagatell som viste at det gikk an å lage god kortfilm så å si helt uten ressurser.

Også Noen ting som skjedde 9. mars av Oscar Udbye og Forestillinger av Martin Lund, Guro Bruusgaard, Katja Eyde Jacobsen og Magnus Mork hadde poenger og humor. Mosaikkfilmer med flere små episoder som på ulike måter skildret performativitet og rollespill. Her tematiserte filmene både hvordan vi iscenesetter oss selv, spesielt sammen med andre, og hvordan andre av og til tvinger oss inn i roller.

Også Festen av Astrid Thorvaldsen og Ingvild Dagestad var en film med både komikk og poeng. Her var nærmest en kriminalhistorie i miniatyr utgangspunktet og rammen for en skildring av en fest i alle dens stadier og humoristiske utskeielser. Bruken av spesial effekter for å skape en type bevegelig snapshot-estetikk i rene Matrix-stil var imponerende og morsom, og det var nok filmens egentlige gehalt. Det stjal i hvert fall all energi fra alt det som ellers var med i filmen. Likevel var det et slående uttrykk.

Blikk utover

I et par filmer var det antydninger til allegoriske skildringer av samfunnsvold som kunne være lovende og mer farlig. Veien til verdens ende av Fabien Greenberg var en enkel fabel om gutters voldslek, mens eksamensfilmen Statoil av Yngvar Christensen tok opp en lang rekke temaer i fortettet form. Her drar Ronja og Maiken på byen, for å finne seg menn, men festen blir løst opp i voldtektsforsøk, spy og piss i en noe overlesset og kaotisk fortelling. I Statoil var det antydninger til noe mer farlig, men uten at det virkelig ble vellykket eller betydningsfullt, og Veien til verdens ende var litt for skisseaktig til virkelig å berøre.

To filmer skilte seg imidlertid ut i årets program, gjennom å peke utover Norges grenser, og på svært forskjellige måter antydet de om noe mer viktig og farlig enn de fleste av de andre filmene. Mannen fra isødet av Henrik Martin K. Dahlsbakken var en alternativ og kritisk polfilm. Her skildres en norsk polfarer som etter store strabaser når polpunktet, bare for å oppdage at eskimoene har vært der hele tiden. Han skyter et eskimokvinne som går forbi på ski, lar seg hylle hjemme etter sin ensomme heltebragd, men et av hans fotografier er samtidig bildebeviset på hans ugjerning. Filmen er en enkel poengnovelle som med et postkolonialt perspektiv rører ved den norske selvfølelsen og væremåten på en effektiv måte.

Filmskole-filmen Å vokte fjellet av Izer Aliu vant Amanda-prisen for beste kortfilm i fjor, og er en gripende fortelling om forholdet mellom far og sønn og to brødre i Makedonia. 12-åringen Isa er filmens hovedperson, og det eneste han vil er å bli oppfattet som voksen av sin far. Når et lam har forlatt innhegningen og forsvunnet må Isa ta med lillebroren for å lete etter lammet. De går gjennom landsbyen og opp på et fjell. I regnet herser Isa med lillebroren, som sendes ut for å lete mens Isa selv sitter i ly for regnet, og lynet slår ned i den lille gutten. Følelsene og pliktene blandes i Isa, som ser sin lillebror bli dårligere og dårligere, samtidig som han vil finne lammet og dermed vise at han er en mann.

Å vokte fjellet er en film som med sitt stoff og skildringer av barns vilkår vinner over fortellingens svakheter. Hvordan lammet har tatt seg opp på fjellet virker lite sannsynlig, og er et påskudd for å sette Isa i den umulige situasjonen. Fortellermessig sett er ikke filmen alltid like overbevisende, men den er likevel usedvanlig gripende i sin skildring av Isa og hans dilemmaer. Brorens tiltagende sykdom etter å ha blitt truffet av lynet er skremmende framstilt, og slutten har en type ømhet som er ektefølt og gripende. Også måten Isas forhold til lillebroren speiler hans forhold til faren er et godt grep.

Øyeblikkets kunst

På to helt forskjellige måter retter Å vokte fjellet og Mannen fra isødet blikket utover, bokstavelig talt ut over vårt lands grenser, og føles mer betydningsfulle enn de fleste andre norske kortfilmer i dag. Sammen med Camilla Figenschous velfortjente prisvinner Å åpne, å se er dette filmer som våger og vil, som har noen idéer og noen ting på hjertet, som formidles både med alvor, fortvilelse og kunstnerisk kraft. Å vokte fjellet og Å åpne, å se var etter min mening de beste filmene ved årets festival.

Nivået på norsk kortfilm er høyt. Det er festivalene i Grimstad og Trondheim gode indikatorer på. Tilveksten i norsk film er god og stor, og mange vil lage film. I et samtidshistorisk perspektiv har norsk kortfilm utviklet seg drastisk de siste tjue årene. Fra politiske idefilmer til fortellinger og karakterstudier til stemnings- og øyeblikkskildringer. I dag er det fremfor alt stemninger og øyeblikk som norske kortfilmer kretser om.

På veien til dagens øyeblikkskunst har imidlertid kortfilmen i Norge mistet eller ikke funnet den vesentlighet som er nødvendig for at filmene virkelig skal bli viktige. I filmer som Å vokte fjellet eller Å åpne, å se finnes en type insisterende vilje til å fortelle noe viktig eller farlig som er befriende. Stemninger og relasjoner skisseres i presise penselstrøk, der kamera og mikrofon fanger inn vår verden på en mer kompleks, utfordrende og hemmelighetsfull måte.

På mange måter peker disse to filmene på to helt forskjellige veier å gå for framtidens norske kortfilm. Man kan gå utover, som i Å vokte fjellet, og finne sitt dramatiske materiale langt utenfor Norge, også for dermed å gi oss et perspektiv på det å leve her i landet, som er så annerledes enn livet på den Makedonske landsbygda eller andre steder der livsvilkårene er annerledes. Man kan også gå innover, som i Å åpne, å se, og utforske det som er allment og uten grenser, gå inn i det som er vår selve kjernen av vår menneskelighet. I begge disse bevegelsene finnes det store muligheter, til å lage film som er mer vesentlig og mer farlig, og som utfordrer, griper og endrer oss.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.