Filmklubben i mitt hjerte

Filmklubben i mitt hjerte

Neste uke skal Kulturministeren til Cannes for å feire Joachim Trier. Samtidig står filmklubbene i fare for å bli nedlagt. Men forsvinner filmklubbene skjærer vi av den greinen vi sitter på i dag, mener Gunnar Iversen som ikke ville vært den han er i dag uten filmklubbene.

Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag dersom det ikke hadde vært for en tilfeldighet som brakte meg til Oslo Filmklubb høsten 1977

Ingen liker dårlige nyheter. Noen nyheter skaper imidlertid så stor fortvilelse at man nærmest lammes. Kan det virkelig være sant at filmklubbevegelsen er truet og kan forsvinne om kort tid? Dette høres ut som en dårlig aprilspøk, men det er det ikke. Pressemeldingen fra Norsk Filmklubbforbund om den usikre framtiden er urovekkende. Hele Film-Norge vil kunne forandres på kort tid, og Norge vil kunne bli en enda fattigere kulturnasjon enn i dag.

Den dårlige nyheten rammer meg rent personlig. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag dersom det ikke hadde vært for en tilfeldighet som brakte meg til Oslo Filmklubb høsten 1977. I løpet av noen få måneder fikk jeg et helt nytt syn på film. Møtet med en annerledes filmkunst, og filmer av regissører som Federico Fellini, Nagisa Oshima, Masaki Kobayashi, Alain Tanner, Claude Goretta og Jean-Luc Godard, forandret bokstavelig talt mitt liv. Jeg ble en annen etter å ha sett filmer av disse regissørene.

Jeg ble en annen ved å gå i filmklubben. Ikke bare gjennom at filmklubben ga meg store kunstneriske opplevelser, ikke bare gjennom at filmene stimulerte til tanker og refleksjon om film og om verden, ikke bare ved å se film som kunne forundre og overraske meg, men også ved å bli overbevist om at film kunne være stor, viktig og god kunst. En kunst som provoserte og stilte spørsmålstegn. En film som gledet og inspirerte. En kunst som grep inn i sin tid og stilte de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, men også en film som fabulerte og lekte med mediets mange muligheter. Som tvang meg til å tenke og føle på en annen måte enn tidligere.

Etter hvert ble det også tydelig at jeg ikke kunne tenke meg en framtid uten film. Det var det jeg ville lære mer om. I framtiden måtte jeg finne et yrke som hadde noe med film å gjøre.

Jeg er ikke alene i dette. De aller fleste som lager film i Norge har på et tidspunkt vært involvert i filmklubbarbeid, eller de har sett film i en filmklubb eller et cinematek. De har fått inspirasjon, kanskje uten selv å vite det, og de har blitt formet gjennom møtet med filmer som har vært annerledes. Eller gjennom møtet med eldre filmer som tilsynelatende ellers ville gått i glemmeboken, men som ble trukket fram av en filmklubb.

I dag er Joachim Trier vår store stjerne og filmatiske ”posterboy”. Vi håper alle han skal gjøre det stort i Cannes denne måneden. Ikke bare de mange filmentusiastene, men også kinosjefer og alle i kulturdepartementet. Alle håper på gull. Men hva hadde Joachim Trier vært uten Alain Resnais? Og hvor har han kunnet se Resnais’ filmer på kino? Hvor vil framtidens ”Trierere” fra hele Norge se Resnais’ filmer dersom filmklubbene forsvinner?

Forsvinner filmklubbene skjærer vi av den greinen vi sitter på i dag. Og vi vil falle langt, og slå oss hardt. Filmklubbene er ikke bare et fritidstilbud, eller en alternativ kino på små tettsteder med et begrenset filmtilbud. Det er viktig i seg selv, og nok til å sørge for at filmklubbene fortsetter å eksistere, men det er kanskje enda viktigere at filmklubbene i enda større grad vil være stedet i framtiden der eldre og alternativ film vil kunne ses i kinosammenheng. I filmklubben vil man kunne se filmhistorien. I filmklubben vil man se filmer fra andre land enn USA. I filmklubben vil man kunne lære om film. Hvordan man forteller en historie i bilder og lyd, og hvordan filmen virker inn på mangfoldige måter i samfunnet vårt.

Selv om det alltid er viktig å tenke nytt fra myndighetens side når det gjelder støtte til institusjoner som opprettholder viktige kulturoppgaver, vil det være en katastrofe om filmklubbevegelsen forsvinner på grunn av noen uvørne pennestrøk og fordi man vil prøve noe nytt. Det vil være som å bestemme at alle landets biblioteker kun skal låne ut de aller nyeste bøkene innenfor de aller mest populære genrene. Derfor må det ikke skje at støtten til Norsk Filmklubbforbund faller bort. Dersom ikke Film & Kino har midler til å oppfylle sine lovfestede kulturelle forpliktelser Kulturdepartementet sikre driften av landets filmklubber. For framtidens skyld.

Uranienborgveien og Krølle Kro

Jeg ville ikke vært den jeg er i dag uten Oslo Filmklubb. Veien til filmklubben var imidlertid tilfeldig. Egentlig var jeg ikke særlig interessert i film. Riktignok likte jeg å gå på kino. Det var en spennende sosial aktivitet med mange muligheter. Gode opplevelser også. Som spenningen ved å se og høre haien i Haisommer (Steven Spielberg, 1975) eller kjenne det harde trykket fra en jentehånd under de mest spennende sekvensene i Ben-Hur (William Wyler, 1959). Men var film virkelig kunst? Før jeg fant Oslo Filmklubb hadde jeg helt sikkert sagt nei.

Det var en tilfeldighet. Den type tilfeldighet som forandrer et liv, og som alle våre liv er så fulle av. Jeg ble en dag kjent med lillebroren til Toril Simonsen. I dag er Toril en krumtapp i arbeidet med å synliggjøre norsk film i utlandet i Norsk Filminstitutt, nok et eksempel på en som ble forandret av filmklubbarbeidet. Lillebroren hennes var blitt lokket med av sin søster på styrearbeid i Oslo Filmklubb. Tilstanden for klubben var ikke den beste i 1977, etter flere år som politisk forum og ”folkets filmklubb” var økonomien dårlig og medlemstallet lavt, så de trengte et medlem som samtidig kunne hjelpe til med det daglige arbeidet med å drive klubben. Det må da være noe for deg, sa Jan Ketil Simonsen spørrende. Hvorfor ikke, sa jeg. Lite ante jeg at dette skulle endre hele mitt liv.

Visningene var på Carl Johan Teatret midt i Oslo-gryta. Jeg tok i mot billetter i døra. Det var et arbeide som ga respekt. Hver lørdag formiddag var jeg på plass med Jan og Toril og Helga og alle de andre. Det første filmsjokket var Fellini. Det må ha vært Fellini Satyricon (Federico Fellini, 1969). En mer fargerik, omtumlende, surrealistisk filmopplevelse enn noe jeg hadde sett tidligere. Et historiedrama så saftig og burleskt, så stilsikkert og samtidig nølende i formen, så rik og bisarr at jeg nesten mistet pusten. Var det virkelig mulig at film også kunne være dette?

Så kom andre filmer. På rad og rekke. Den ene merkelige filmen etter den andre. Noen politiske og nyskapende, noen følelsesmessig dyptborrende, noen preget av en eksistensiell angst som var lett å kjenne igjen for en tenåring, og noen rett og slett så rare at de tok pusten fra meg. Hele mitt syn på filmen som kunst endret seg på et knapt halvår. Hadde man stilt meg spørsmålet igjen i begynnelsen av 1978 – kan film virkelig være kunst? – ville jeg ropt ut en rungende ja.

Og tirsdagene, det må det ha vært, da hadde vi styremøter i våre lokaler i Uranienborgveien 11. Beryktet for sine politiske organisasjoner var U11 noe helt spesielt. Også vi kunne høre dobbeltklikket når vi telefonerte, som fortalte at telefonsamtalene ble overvåket av politiet. Selv om det bare var en henvendelse til Syncron-Film eller til T & O Film om leie av en film til den kommende sesongen. Og etter at styremøtene var over gikk hele styret til Krølle Kro for å fortsette å snakke om film. Dette utvidet min horisont, som det så treffende heter, så drastisk at jeg lærte ikke bare om film på en helt annen måte, men jeg lærte også om verden og det å leve gjennom filmene og møtene. Filmklubben ble et annet hjem, kanskje det virkelige hjemmet mitt en periode.

Våren 1978 ble jeg valgt inn i styret i Oslo Filmklubb, og jeg var stolt over å kunne bidra til å forme hjerter og sinn med god filmkunst. Nye filmopplevelser gjorde inntrykk Glauber Rocha provoserte med politisk radikal filmkunst fra Brasil, og provoserte gjorde Paul Morrissey og Andy Warhol også. Film var kunst. Film fortalte om en stor verden der ute, og det fortalte at verden var den samme inne i oss alle. Film var til og med for meg en mer vital og grensesprengende kunst enn litteratur, musikk og billedkunst, som jeg tidligere hadde vært opptatt av. Filmen forandret mitt syn på verden, og forandret mitt liv.

Det ble ikke egentlig mer enn et år i Oslo Filmklubb for meg. Jeg måtte ut i militæret, og mitt filmklubbvirke medførte nå at jeg ikke ble sikkerhetsklarert, men godt var det. Da kunne jeg drive militærkinoen på Bardufoss Flyplass et år. Tilbake til Oslo og filmklubben et drøyt halvår, men så til Stavanger for å studere. Her ble jeg med i Stavanger Filmklubb, som vi vekket opp fra en henslumrende tilværelse. I to år var jeg med på å drive filmklubben i Stavanger og lærte hvor viktig det var med en filmklubb på et mindre sted. Det var så mye viktigere enn i Oslo, som da også hadde fått Kinoteket, og snart skulle få et Cinematek i regi av Filminstituttets Venner.

Ser jeg tilbake på disse filmklubbårene nå er det ikke bare med nostalgiens rosenrøde skjær. Jeg ser hvor avgjørende og viktig dette arbeidet var, alt som ble gjort med frivillighetens største glede, for både Oslo og Stavanger. Jeg husker enkelte visninger som om det var i går. Som da vi viste den lange Faces (John Cassavetes, 1968) på biblioteket i Stavanger, eller det proppfulle huset i Oslo da vi viste en Warhol-film. Sannsynligvis var det Heat (Paul Morrissey, 1972), og Carl Johan Teatret var fylt til randen og vel så det. Folk satt og sto på sidene, og alle brannforskrifter var glemt, for dette var noe annet enn det som gikk på Oslo Kinematografer. Alle måtte se denne filmen.

Og for ikke å snakke om Themroc (Claude Faraldo, 1973) en film som underholdt, forundret og gledet mange i årevis, ettersom Filmklubbforbundet hadde sin egen kopi. Dette var noe som var nærmere livet, og samtidig fjernere fra Oslo enn det var mulig å komme. Det var noe som endret oss, som gjorde oss alle litt rikere, og kanskje også litt bedre.

Mot alle odds

Filmklubbevegelsen i Norge kom til mot alle odds. Kinoloven i 1913 ga kommunene kontrollen over all kinovirksomhet, og filmsensuren kontrollerte filmene. Det første forsøket på å danne en filmklubb i Norge var Folkefilmforeningen helt i begynnelsen av 1930-årene, som etter noen få visninger ble forklart ulovlig av politiet. Lederen var ingen ringere enn Arnulf Øverland, som tilbrakte en dag i fengsel for å ha vist film utenfor en kommunal kino, og film som ikke var forhåndskontrollert av sensuren.

Selv om det var noen få forsøk på å lage filmklubbvisninger etter krigen, var alle forsøk på å få til alternative visninger av film regulert av Kinoloven, og kommunene ivaretok sitt monopol med kraft og energi. I motsetning til mange andre land var det ikke bare ulovlig, men også umulig å lage en alternativ visningspraksis av film her i landet. Først gjennom lang lobbyvirksomhet kunne de første filmklubbene bli realisert fra 1959 av. Studentersamfunnet i Oslo etablerte den første egentlige filmklubben i 1960. Det ble begynnelsen på en ny tid for Film-Norge. Snart skulle mange andre filmklubber bli etablert, både i de største og i noen av de minste byene våre.

Dette var blitt mulig fordi det i 1959 ble gjort en avtale mellom Norsk filminstitutt og Kommunale Kinematografers Landsforbund, som åpnet opp for etablering av filmklubber her i landet, under et slags overoppsyn av filminstituttet. Formålet med filmklubbene ble den gang formulert slik: ”Å fremme interessen for film som kunstart og som opplysnings- og undervisningsmiddel, bruke film som et historisk og kulturhistorisk hjelpemiddel, fremme studiet av filmkunnskap, dvs. vurdering og forståelse av film”. Dette har i alle år vært ”grunnmuren” i virksomheten til landets filmklubber, og målet til deres organisasjon Norsk Filmklubbforbund.

Norsk Filmklubbforbund ble etablert i 1968, som en viktig paraplyorganisasjon for landets mange filmklubber. Ikke bare som en interesseorganisasjon som sørget for at forholdet til myndighetene og til de kommunale kinoene var godt, men også som en organisasjon som kunne importere film selv. Korttidsimporten av film gjennom NFK ble helt avgjørende for tilgangen til film i Norge fra 1970-tallet av. Da myndighetene i slutten av 1970-årene satte import- og distribusjonssituasjonen her i landet under lupen, som resulterte i en offentlig utredning i 1978, kunne man i NOU 1978:41 Import og distribusjon av spillefilm, lese blant annet følgende om filmklubbvirksomheten: ”Gjennom sin virksomhet har de [filmklubbene] søkt å virkeliggjøre ideen om at publikum bør gis anledning til å utvikle et aktivt og kritisk forhold til filmmediet”.

Samtidig videreførte NFK de kjerneoppgavene som ble formulert i 1959. Ikke minst gjennom kursvirksomhet for filmklubbmedlemmer over hele landet. Beslutningen om å starte et eget filmtidsskrift helt i begynnelsen av 1980-årene var også viktig. Filmtidsskriftet Z tok i 1983 over stafettpinnen fra filmtidsskrift som Fant og Filmavisa, og er i dag det lengstlevende uavhengige filmtidsskriftet i Norge. På flere områder har Filmtidsskriftet Z vært helt avgjørende for filmkulturen her i landet. Ikke minst med sine årlige numre om kortfilm, som ikke bare anmelder og diskuterer årets kortfilmer, men som også tar opp andre og viktige sider ved norsk filmkultur.

Filmklubbevegelsen er en frivillig grasrotbevegelse som er viktig for landets fritidskultur, ikke minst i tilfellet med barne- og ungdomsfilmklubbene. Det er et viktig supplement og alternativ til den lokale kinokulturen, som bidrar til at filmtilbudet mange steder blir rikere og bedre, ikke minst på mange små tettsteder. Det er et sted man kan lære om filmens historie og samfunnsfunksjon, gjennom å se eldre klassikere eller se filmer i en sammenheng. Filmklubbevegelsen er et lærested og et diskusjonsforum om film, gjennom sin kursvirksomhet, og sin publisering av studiehefter og filmtidsskriftet Z.

De oppgavene som filmklubbevegelsen fyller i dag vil ikke forsvinne i framtiden. Snarere tvert i mot. Alt tyder på at filmtilbudet på kinoene vil bli enda mer konsentrert om noen få populære filmer og filmgenrer. Det er allerede vanskeligere å få sett film fra andre land enn USA på kino, og det vil sikkert ikke bli lettere med det første.

Dessuten skaper filmklubbene et nettverk av små kritiske offentligheter der film diskuteres som en kunstart og et samfunnsfenomen, og der man skaper de redskapene som gjør det mulig å kritisk studere film som et viktig medium i vårt samfunn. Vi som underviser om film på universiteter og høyskoler opplever i dag at våre studenter har sett stadig færre eldre filmer. Til tross for ny tilgjengelighet gjennom streaming, Youtube, DVD og Blu-Ray har de færreste sett noen av de store klassikerne. De ser bare ferskvare. Derfor trenger vi fremdeles filmklubbene.

Slutten på filmklubbevegelsen?

Dersom Film & Kino kutter sin støtte til Norsk Filmklubbforbund, som en følge av det sviktende salget av DVD, og at regjeringen sannsynligvis vil foreslå å fjerne avgiften på fysiske videomedier som DVD og Blu-Ray, vil filmklubbvirksomheten trolig forsvinne. NFK vil i første omgang bli helt rasert, og dermed vil sjansen til å få hjelp og støtte i landets over 80 filmklubber forsvinne. Da vil også de fleste filmklubbene raskt bli historie.

Det er viktig å stille kritiske spørsmål. Spiller filmklubbene fremdeles den viktige rollen som de gjorde før? Trenger den alternative filmformidlingen i Norge en fornyelse? På det første spørsmålet er svaret klart ja. Alle de oppgavene som gjelder å være et supplement til visningen av vanlig kinofilm, å fremme interessen for filmen som en kunstart og et redskap til forståelse, og bidra til kunnskap om filmens historie og samfunnskontekst, de gjelder fremdeles. Vi har ingen andre forum eller organisasjoner som kan ta over og ivareta disse viktige oppgavene. Kan hende trengs en fornyelse, men det er en fornyelse som ikke vil kunne skje dersom støtten til NFK forsvinner.

Vi lever i en tid der store endringer på filmområdet annonseres stadig oftere. Det kommunale systemet er ikke hva det var. DVD er et lagringsmedium som synes å gå mot samme død som VHS. Og ”alt” er da tilgjengelig gjennom streamingtjenester og på YouTube? Et par raske tastetrykk forteller at dette ikke stemmer, og at det å streame en film til sin egen datamaskin, som er det som blir stadig vanligere, ikke er det samme som å komme sammen i en kinosal for å se en film. Den lille offentlighet som en filmklubb representerer, er en av de mest verdifulle måter vi har for å formidle både filmopplevelser og filmkunnskap. Kanskje rollen til filmklubbene blir enda viktigere i årene som kommer?

Den dårlige nyheten gjør meg fortvilet. Jeg trøster meg med at det sikkert ikke stemmer. Det vil løse seg. Sikker er man jo imidlertid ikke. I disse dager kan alt skje. Jeg har filmklubben i mitt hjerte. Ikke bare fordi jeg selv har opplevd hvordan møtet med filmklubbevegelsen kan forandre et liv, og berike tanker og sanser, men også fordi jeg frykter for de oppgaver NFK og filmklubbene har oppfylt. Hvem skal sørge for at alternativ film blir vist offentlig på små og store steder? Hvem skal sørge for en opplysnings- og læringskultur omkring film og levende bilder?

Nytenkning er helt avgjørende, spesielt i en tid som preges av så store forandringer som nå, men før vi tenker nytt behøver vi tenke oss om. Å rasere NFK og sørge for at filmklubbevegelsen forsvinner er ren tankeløshet. Det må rett og slett ikke skje!

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

5 kommentarer til Filmklubben i mitt hjerte

  1. Veldig bra og viktig innlegg, Gunnar! Gøy å lese, men samtidig skremmende å tenke på konsekvensene av en slik utvikling. Dette må vi stanse!

  2. Godt skrevrt og godt å lese.
    Hsr selv drevet i to Filmklubber, og var med å starte Rjukan filmklubb i sin tid. For noen filmopplevelser! Filminteressen tok av etter det. Deliverance, Vindu mot bakgården, Weekend, Bennys Video, Tarvelige heslige og vemmelige på filmklubb var fantastiske opplevelser.
    Filmklubb-bevegelsen må reddes!
    Norsk Film-politikk må reddes!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Filmklubben i mitt hjerte

Filmklubben i mitt hjerte

Neste uke skal Kulturministeren til Cannes for å feire Joachim Trier. Samtidig står filmklubbene i fare for å bli nedlagt. Men forsvinner filmklubbene skjærer vi av den greinen vi sitter på i dag, mener Gunnar Iversen som ikke ville vært den han er i dag uten filmklubbene.

Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag dersom det ikke hadde vært for en tilfeldighet som brakte meg til Oslo Filmklubb høsten 1977

Ingen liker dårlige nyheter. Noen nyheter skaper imidlertid så stor fortvilelse at man nærmest lammes. Kan det virkelig være sant at filmklubbevegelsen er truet og kan forsvinne om kort tid? Dette høres ut som en dårlig aprilspøk, men det er det ikke. Pressemeldingen fra Norsk Filmklubbforbund om den usikre framtiden er urovekkende. Hele Film-Norge vil kunne forandres på kort tid, og Norge vil kunne bli en enda fattigere kulturnasjon enn i dag.

Den dårlige nyheten rammer meg rent personlig. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag dersom det ikke hadde vært for en tilfeldighet som brakte meg til Oslo Filmklubb høsten 1977. I løpet av noen få måneder fikk jeg et helt nytt syn på film. Møtet med en annerledes filmkunst, og filmer av regissører som Federico Fellini, Nagisa Oshima, Masaki Kobayashi, Alain Tanner, Claude Goretta og Jean-Luc Godard, forandret bokstavelig talt mitt liv. Jeg ble en annen etter å ha sett filmer av disse regissørene.

Jeg ble en annen ved å gå i filmklubben. Ikke bare gjennom at filmklubben ga meg store kunstneriske opplevelser, ikke bare gjennom at filmene stimulerte til tanker og refleksjon om film og om verden, ikke bare ved å se film som kunne forundre og overraske meg, men også ved å bli overbevist om at film kunne være stor, viktig og god kunst. En kunst som provoserte og stilte spørsmålstegn. En film som gledet og inspirerte. En kunst som grep inn i sin tid og stilte de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, men også en film som fabulerte og lekte med mediets mange muligheter. Som tvang meg til å tenke og føle på en annen måte enn tidligere.

Etter hvert ble det også tydelig at jeg ikke kunne tenke meg en framtid uten film. Det var det jeg ville lære mer om. I framtiden måtte jeg finne et yrke som hadde noe med film å gjøre.

Jeg er ikke alene i dette. De aller fleste som lager film i Norge har på et tidspunkt vært involvert i filmklubbarbeid, eller de har sett film i en filmklubb eller et cinematek. De har fått inspirasjon, kanskje uten selv å vite det, og de har blitt formet gjennom møtet med filmer som har vært annerledes. Eller gjennom møtet med eldre filmer som tilsynelatende ellers ville gått i glemmeboken, men som ble trukket fram av en filmklubb.

I dag er Joachim Trier vår store stjerne og filmatiske ”posterboy”. Vi håper alle han skal gjøre det stort i Cannes denne måneden. Ikke bare de mange filmentusiastene, men også kinosjefer og alle i kulturdepartementet. Alle håper på gull. Men hva hadde Joachim Trier vært uten Alain Resnais? Og hvor har han kunnet se Resnais’ filmer på kino? Hvor vil framtidens ”Trierere” fra hele Norge se Resnais’ filmer dersom filmklubbene forsvinner?

Forsvinner filmklubbene skjærer vi av den greinen vi sitter på i dag. Og vi vil falle langt, og slå oss hardt. Filmklubbene er ikke bare et fritidstilbud, eller en alternativ kino på små tettsteder med et begrenset filmtilbud. Det er viktig i seg selv, og nok til å sørge for at filmklubbene fortsetter å eksistere, men det er kanskje enda viktigere at filmklubbene i enda større grad vil være stedet i framtiden der eldre og alternativ film vil kunne ses i kinosammenheng. I filmklubben vil man kunne se filmhistorien. I filmklubben vil man se filmer fra andre land enn USA. I filmklubben vil man kunne lære om film. Hvordan man forteller en historie i bilder og lyd, og hvordan filmen virker inn på mangfoldige måter i samfunnet vårt.

Selv om det alltid er viktig å tenke nytt fra myndighetens side når det gjelder støtte til institusjoner som opprettholder viktige kulturoppgaver, vil det være en katastrofe om filmklubbevegelsen forsvinner på grunn av noen uvørne pennestrøk og fordi man vil prøve noe nytt. Det vil være som å bestemme at alle landets biblioteker kun skal låne ut de aller nyeste bøkene innenfor de aller mest populære genrene. Derfor må det ikke skje at støtten til Norsk Filmklubbforbund faller bort. Dersom ikke Film & Kino har midler til å oppfylle sine lovfestede kulturelle forpliktelser Kulturdepartementet sikre driften av landets filmklubber. For framtidens skyld.

Uranienborgveien og Krølle Kro

Jeg ville ikke vært den jeg er i dag uten Oslo Filmklubb. Veien til filmklubben var imidlertid tilfeldig. Egentlig var jeg ikke særlig interessert i film. Riktignok likte jeg å gå på kino. Det var en spennende sosial aktivitet med mange muligheter. Gode opplevelser også. Som spenningen ved å se og høre haien i Haisommer (Steven Spielberg, 1975) eller kjenne det harde trykket fra en jentehånd under de mest spennende sekvensene i Ben-Hur (William Wyler, 1959). Men var film virkelig kunst? Før jeg fant Oslo Filmklubb hadde jeg helt sikkert sagt nei.

Det var en tilfeldighet. Den type tilfeldighet som forandrer et liv, og som alle våre liv er så fulle av. Jeg ble en dag kjent med lillebroren til Toril Simonsen. I dag er Toril en krumtapp i arbeidet med å synliggjøre norsk film i utlandet i Norsk Filminstitutt, nok et eksempel på en som ble forandret av filmklubbarbeidet. Lillebroren hennes var blitt lokket med av sin søster på styrearbeid i Oslo Filmklubb. Tilstanden for klubben var ikke den beste i 1977, etter flere år som politisk forum og ”folkets filmklubb” var økonomien dårlig og medlemstallet lavt, så de trengte et medlem som samtidig kunne hjelpe til med det daglige arbeidet med å drive klubben. Det må da være noe for deg, sa Jan Ketil Simonsen spørrende. Hvorfor ikke, sa jeg. Lite ante jeg at dette skulle endre hele mitt liv.

Visningene var på Carl Johan Teatret midt i Oslo-gryta. Jeg tok i mot billetter i døra. Det var et arbeide som ga respekt. Hver lørdag formiddag var jeg på plass med Jan og Toril og Helga og alle de andre. Det første filmsjokket var Fellini. Det må ha vært Fellini Satyricon (Federico Fellini, 1969). En mer fargerik, omtumlende, surrealistisk filmopplevelse enn noe jeg hadde sett tidligere. Et historiedrama så saftig og burleskt, så stilsikkert og samtidig nølende i formen, så rik og bisarr at jeg nesten mistet pusten. Var det virkelig mulig at film også kunne være dette?

Så kom andre filmer. På rad og rekke. Den ene merkelige filmen etter den andre. Noen politiske og nyskapende, noen følelsesmessig dyptborrende, noen preget av en eksistensiell angst som var lett å kjenne igjen for en tenåring, og noen rett og slett så rare at de tok pusten fra meg. Hele mitt syn på filmen som kunst endret seg på et knapt halvår. Hadde man stilt meg spørsmålet igjen i begynnelsen av 1978 – kan film virkelig være kunst? – ville jeg ropt ut en rungende ja.

Og tirsdagene, det må det ha vært, da hadde vi styremøter i våre lokaler i Uranienborgveien 11. Beryktet for sine politiske organisasjoner var U11 noe helt spesielt. Også vi kunne høre dobbeltklikket når vi telefonerte, som fortalte at telefonsamtalene ble overvåket av politiet. Selv om det bare var en henvendelse til Syncron-Film eller til T & O Film om leie av en film til den kommende sesongen. Og etter at styremøtene var over gikk hele styret til Krølle Kro for å fortsette å snakke om film. Dette utvidet min horisont, som det så treffende heter, så drastisk at jeg lærte ikke bare om film på en helt annen måte, men jeg lærte også om verden og det å leve gjennom filmene og møtene. Filmklubben ble et annet hjem, kanskje det virkelige hjemmet mitt en periode.

Våren 1978 ble jeg valgt inn i styret i Oslo Filmklubb, og jeg var stolt over å kunne bidra til å forme hjerter og sinn med god filmkunst. Nye filmopplevelser gjorde inntrykk Glauber Rocha provoserte med politisk radikal filmkunst fra Brasil, og provoserte gjorde Paul Morrissey og Andy Warhol også. Film var kunst. Film fortalte om en stor verden der ute, og det fortalte at verden var den samme inne i oss alle. Film var til og med for meg en mer vital og grensesprengende kunst enn litteratur, musikk og billedkunst, som jeg tidligere hadde vært opptatt av. Filmen forandret mitt syn på verden, og forandret mitt liv.

Det ble ikke egentlig mer enn et år i Oslo Filmklubb for meg. Jeg måtte ut i militæret, og mitt filmklubbvirke medførte nå at jeg ikke ble sikkerhetsklarert, men godt var det. Da kunne jeg drive militærkinoen på Bardufoss Flyplass et år. Tilbake til Oslo og filmklubben et drøyt halvår, men så til Stavanger for å studere. Her ble jeg med i Stavanger Filmklubb, som vi vekket opp fra en henslumrende tilværelse. I to år var jeg med på å drive filmklubben i Stavanger og lærte hvor viktig det var med en filmklubb på et mindre sted. Det var så mye viktigere enn i Oslo, som da også hadde fått Kinoteket, og snart skulle få et Cinematek i regi av Filminstituttets Venner.

Ser jeg tilbake på disse filmklubbårene nå er det ikke bare med nostalgiens rosenrøde skjær. Jeg ser hvor avgjørende og viktig dette arbeidet var, alt som ble gjort med frivillighetens største glede, for både Oslo og Stavanger. Jeg husker enkelte visninger som om det var i går. Som da vi viste den lange Faces (John Cassavetes, 1968) på biblioteket i Stavanger, eller det proppfulle huset i Oslo da vi viste en Warhol-film. Sannsynligvis var det Heat (Paul Morrissey, 1972), og Carl Johan Teatret var fylt til randen og vel så det. Folk satt og sto på sidene, og alle brannforskrifter var glemt, for dette var noe annet enn det som gikk på Oslo Kinematografer. Alle måtte se denne filmen.

Og for ikke å snakke om Themroc (Claude Faraldo, 1973) en film som underholdt, forundret og gledet mange i årevis, ettersom Filmklubbforbundet hadde sin egen kopi. Dette var noe som var nærmere livet, og samtidig fjernere fra Oslo enn det var mulig å komme. Det var noe som endret oss, som gjorde oss alle litt rikere, og kanskje også litt bedre.

Mot alle odds

Filmklubbevegelsen i Norge kom til mot alle odds. Kinoloven i 1913 ga kommunene kontrollen over all kinovirksomhet, og filmsensuren kontrollerte filmene. Det første forsøket på å danne en filmklubb i Norge var Folkefilmforeningen helt i begynnelsen av 1930-årene, som etter noen få visninger ble forklart ulovlig av politiet. Lederen var ingen ringere enn Arnulf Øverland, som tilbrakte en dag i fengsel for å ha vist film utenfor en kommunal kino, og film som ikke var forhåndskontrollert av sensuren.

Selv om det var noen få forsøk på å lage filmklubbvisninger etter krigen, var alle forsøk på å få til alternative visninger av film regulert av Kinoloven, og kommunene ivaretok sitt monopol med kraft og energi. I motsetning til mange andre land var det ikke bare ulovlig, men også umulig å lage en alternativ visningspraksis av film her i landet. Først gjennom lang lobbyvirksomhet kunne de første filmklubbene bli realisert fra 1959 av. Studentersamfunnet i Oslo etablerte den første egentlige filmklubben i 1960. Det ble begynnelsen på en ny tid for Film-Norge. Snart skulle mange andre filmklubber bli etablert, både i de største og i noen av de minste byene våre.

Dette var blitt mulig fordi det i 1959 ble gjort en avtale mellom Norsk filminstitutt og Kommunale Kinematografers Landsforbund, som åpnet opp for etablering av filmklubber her i landet, under et slags overoppsyn av filminstituttet. Formålet med filmklubbene ble den gang formulert slik: ”Å fremme interessen for film som kunstart og som opplysnings- og undervisningsmiddel, bruke film som et historisk og kulturhistorisk hjelpemiddel, fremme studiet av filmkunnskap, dvs. vurdering og forståelse av film”. Dette har i alle år vært ”grunnmuren” i virksomheten til landets filmklubber, og målet til deres organisasjon Norsk Filmklubbforbund.

Norsk Filmklubbforbund ble etablert i 1968, som en viktig paraplyorganisasjon for landets mange filmklubber. Ikke bare som en interesseorganisasjon som sørget for at forholdet til myndighetene og til de kommunale kinoene var godt, men også som en organisasjon som kunne importere film selv. Korttidsimporten av film gjennom NFK ble helt avgjørende for tilgangen til film i Norge fra 1970-tallet av. Da myndighetene i slutten av 1970-årene satte import- og distribusjonssituasjonen her i landet under lupen, som resulterte i en offentlig utredning i 1978, kunne man i NOU 1978:41 Import og distribusjon av spillefilm, lese blant annet følgende om filmklubbvirksomheten: ”Gjennom sin virksomhet har de [filmklubbene] søkt å virkeliggjøre ideen om at publikum bør gis anledning til å utvikle et aktivt og kritisk forhold til filmmediet”.

Samtidig videreførte NFK de kjerneoppgavene som ble formulert i 1959. Ikke minst gjennom kursvirksomhet for filmklubbmedlemmer over hele landet. Beslutningen om å starte et eget filmtidsskrift helt i begynnelsen av 1980-årene var også viktig. Filmtidsskriftet Z tok i 1983 over stafettpinnen fra filmtidsskrift som Fant og Filmavisa, og er i dag det lengstlevende uavhengige filmtidsskriftet i Norge. På flere områder har Filmtidsskriftet Z vært helt avgjørende for filmkulturen her i landet. Ikke minst med sine årlige numre om kortfilm, som ikke bare anmelder og diskuterer årets kortfilmer, men som også tar opp andre og viktige sider ved norsk filmkultur.

Filmklubbevegelsen er en frivillig grasrotbevegelse som er viktig for landets fritidskultur, ikke minst i tilfellet med barne- og ungdomsfilmklubbene. Det er et viktig supplement og alternativ til den lokale kinokulturen, som bidrar til at filmtilbudet mange steder blir rikere og bedre, ikke minst på mange små tettsteder. Det er et sted man kan lære om filmens historie og samfunnsfunksjon, gjennom å se eldre klassikere eller se filmer i en sammenheng. Filmklubbevegelsen er et lærested og et diskusjonsforum om film, gjennom sin kursvirksomhet, og sin publisering av studiehefter og filmtidsskriftet Z.

De oppgavene som filmklubbevegelsen fyller i dag vil ikke forsvinne i framtiden. Snarere tvert i mot. Alt tyder på at filmtilbudet på kinoene vil bli enda mer konsentrert om noen få populære filmer og filmgenrer. Det er allerede vanskeligere å få sett film fra andre land enn USA på kino, og det vil sikkert ikke bli lettere med det første.

Dessuten skaper filmklubbene et nettverk av små kritiske offentligheter der film diskuteres som en kunstart og et samfunnsfenomen, og der man skaper de redskapene som gjør det mulig å kritisk studere film som et viktig medium i vårt samfunn. Vi som underviser om film på universiteter og høyskoler opplever i dag at våre studenter har sett stadig færre eldre filmer. Til tross for ny tilgjengelighet gjennom streaming, Youtube, DVD og Blu-Ray har de færreste sett noen av de store klassikerne. De ser bare ferskvare. Derfor trenger vi fremdeles filmklubbene.

Slutten på filmklubbevegelsen?

Dersom Film & Kino kutter sin støtte til Norsk Filmklubbforbund, som en følge av det sviktende salget av DVD, og at regjeringen sannsynligvis vil foreslå å fjerne avgiften på fysiske videomedier som DVD og Blu-Ray, vil filmklubbvirksomheten trolig forsvinne. NFK vil i første omgang bli helt rasert, og dermed vil sjansen til å få hjelp og støtte i landets over 80 filmklubber forsvinne. Da vil også de fleste filmklubbene raskt bli historie.

Det er viktig å stille kritiske spørsmål. Spiller filmklubbene fremdeles den viktige rollen som de gjorde før? Trenger den alternative filmformidlingen i Norge en fornyelse? På det første spørsmålet er svaret klart ja. Alle de oppgavene som gjelder å være et supplement til visningen av vanlig kinofilm, å fremme interessen for filmen som en kunstart og et redskap til forståelse, og bidra til kunnskap om filmens historie og samfunnskontekst, de gjelder fremdeles. Vi har ingen andre forum eller organisasjoner som kan ta over og ivareta disse viktige oppgavene. Kan hende trengs en fornyelse, men det er en fornyelse som ikke vil kunne skje dersom støtten til NFK forsvinner.

Vi lever i en tid der store endringer på filmområdet annonseres stadig oftere. Det kommunale systemet er ikke hva det var. DVD er et lagringsmedium som synes å gå mot samme død som VHS. Og ”alt” er da tilgjengelig gjennom streamingtjenester og på YouTube? Et par raske tastetrykk forteller at dette ikke stemmer, og at det å streame en film til sin egen datamaskin, som er det som blir stadig vanligere, ikke er det samme som å komme sammen i en kinosal for å se en film. Den lille offentlighet som en filmklubb representerer, er en av de mest verdifulle måter vi har for å formidle både filmopplevelser og filmkunnskap. Kanskje rollen til filmklubbene blir enda viktigere i årene som kommer?

Den dårlige nyheten gjør meg fortvilet. Jeg trøster meg med at det sikkert ikke stemmer. Det vil løse seg. Sikker er man jo imidlertid ikke. I disse dager kan alt skje. Jeg har filmklubben i mitt hjerte. Ikke bare fordi jeg selv har opplevd hvordan møtet med filmklubbevegelsen kan forandre et liv, og berike tanker og sanser, men også fordi jeg frykter for de oppgaver NFK og filmklubbene har oppfylt. Hvem skal sørge for at alternativ film blir vist offentlig på små og store steder? Hvem skal sørge for en opplysnings- og læringskultur omkring film og levende bilder?

Nytenkning er helt avgjørende, spesielt i en tid som preges av så store forandringer som nå, men før vi tenker nytt behøver vi tenke oss om. Å rasere NFK og sørge for at filmklubbevegelsen forsvinner er ren tankeløshet. Det må rett og slett ikke skje!

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

5 Responses to Filmklubben i mitt hjerte

  1. Veldig bra og viktig innlegg, Gunnar! Gøy å lese, men samtidig skremmende å tenke på konsekvensene av en slik utvikling. Dette må vi stanse!

  2. Godt skrevrt og godt å lese.
    Hsr selv drevet i to Filmklubber, og var med å starte Rjukan filmklubb i sin tid. For noen filmopplevelser! Filminteressen tok av etter det. Deliverance, Vindu mot bakgården, Weekend, Bennys Video, Tarvelige heslige og vemmelige på filmklubb var fantastiske opplevelser.
    Filmklubb-bevegelsen må reddes!
    Norsk Film-politikk må reddes!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY