Per Høst er kanskje den største filmskaper i vår dokumentar-filmhistorie, skriver Gunnar Iversen som er klar med en bok om Høst. Men det som ble Høsts største suksess i Norge og internasjonalt, Same Jakki, ble samtidig begynnelsen på slutten.
Å være filmhistoriker er ikke noe farlig yrke. Likevel har det sine utfordringer også rent fysisk sett, og kan være direkte helsefarlig. For noen år siden var jeg plaget av kraftige forkjølelser og luftveisirritasjoner. Det var først etter at jeg var blitt bedre, og ikke lengre hostet og harket meg gjennom arbeidsdagen, at det virkelig gikk opp for meg hvorfor jeg hadde følt meg så dårlig.
”Jeg pustet inn deres støv”, skrev den store franske historikeren Jules Michelet på midten av 1800-tallet. Jeg har også pustet inn mye arkivstøv i mine dager. Alle som har tilbrakt dager i arkiver med støvete arkivmateriale vet hvordan det virker inn på kroppen. Den amerikanske historikeren Carolyn Steedman, som er en av vår tids store eksperter på støv, har skrevet innsiktsfullt om alle de lidelser en forsker har når hun eller han rammes av arkivfeber. Ikke bare ubehaget ved at kildene er for mange eller for få, for uklare eller ikke finnes der de skulle være, men også det rent fysiske ubehaget ved støv, mugg og sporer som virvles opp når man tømmer arkivbokser, blar gjennom gamle protokoller eller åpner konvolutter med gamle notater eller avisklipp.
I noen år pustet jeg daglig inn Per Høsts støv. Det startet da jeg en dag fikk jeg en telefon fra Jan Høst, som var på jakt etter noen som ville skrive om hans far, og etter noen samtaler og et besøk på hans loft fikk jeg lov til å låne Per Høsts etterlatte arkivmateriale. Det besto av åtte store pappesker, fylt til randen av alle mulig papirer, og det var den rene gullgruven for en filmhistoriker.
Jeg hadde Høsts etterlatte papirer på mitt lille kontor i flere år, og opplevde i dobbel forstand det som kan kalles arkivfeber. For det første ble jeg feberaktig entusiastisk, fordi papirene fortalte helt andre historier om Per Høst enn de jeg kjente til, og fordi den ene ukjente filmen etter den andre dukket opp i papirene. Hver kasse inneholdt åpenbaringer som gjorde at bildet av Høst så vel som norsk dokumentarfilmhistorie endret seg nesten daglig i en periode. Men det hadde også en annen side. For det andre ble jeg rett og slett syk av støvet som hadde akkumulert seg i papirene eller muggsporene og mikrobene som fantes i vannskadete papirer helt tilbake til 1930-årene.
Det var imidlertid absolutt verd all hosting og hodepine. Per Høsts papirer gjorde det mulig å få innsikt i en glemt del av den norske filmhistorien. Papirene Jan Høst så raust og generøst lånte meg bidro til kunnskap om en rekke områder i norsk dokumentarfilmhistorie. Jeg ble rett og slett litt klokere for hver kasse jeg åpnet, og for hver gang jeg pustet inn hans støv.
Hvem var Per Høst?
I dag er navnet Per Høst i ferd med å bli glemt. Selvsagt finnes det ennå mange som husker ham, og som var på hans filmforedrag, så hans filmer på kino eller satt foran fjernsynet og så hans program på NRK eller BBC. Per Høst var en kjendis, et velkjent navn for de aller fleste i Norge etter krigen, og han var på egenhånd et utrettelig massemedium som med film og foredrag som redskap ville lære nordmenn både om vårt eget land og om fjerne og fremmede kulturer.
Per Høst er en av de aller største filmskaperne i vår dokumentarfilmhistorie. Kanskje den aller største. Fra midten av 1930-årene og til sin død i 1971 var han en stor kulturpersonlighet i Norge. Hans foredrag og filmer fikk folk til å gå mann av huse, og ved siden av kortfilm og helaftens dokumentarfilmer, var han også en viktig produsent og regissør av fjernsynsprogram i BBC og NRKs pionertid.
Per Clement Høst ble født i 1907 i Oslo. Hans interesse for naturen ble tidlig vekket, og likeså reiselysten, men i første omgang studerte han zoologi. I 1931 ble Høst med selfangstskuta Polarbjørn til Ishavet, for å utrede det biologiske grunnlaget for selfangsten. Dette ga den eventyrlystne studenten smaken på eksotiske reiser, samtidig som det la grunnlaget for en forskning som vakte internasjonal anerkjennelse blant zoologer, biologer og medisinere.
Den største oppdagelsen til Per Høst i disse årene skjedde nærmest ved en tilfeldighet. Selv om han var en samvittighetsfull og grundig forsker, var Høst aldri noen utpreget ordensmann. I forbindelse med rypeforskning drev han oppdrettsvirksomhet, og han skal ha slurvet og latt lyset stå på omkring rypene langt utover vinteren. Rypene begynte da å oppføre seg merkelig. De felte sine hvite vinterfjær, fikk brune, og ved juletider var de i vårdrakt og la egg. Interessert fulgte Høst med på disse forandringene, som han året etter etterprøvde med grundige eksperimenter. I dag er hans oppdagelse ansett som betydelig. Biologiprofessor Johan B. Steen gikk så langt at han uttalte at dette var en av de største oppdagelser noen nordmann har gjort innen biologien. Det Høst viste var at det var daglengden som styrte forplantning, fjær- og hårfelling, mens temperatur og snø viste seg å ha liten betydning.
Per Høst gjorde en hurtig og lysende akademisk karriere, men hans rastløse eventyrlyst førte til at arbeidet med doktoravhandlingen ikke alltid fikk høyeste prioritet. Det var så mange ting man kunne arbeide med. Parasitter på fisk var en ting, viltpleie en annen. Filmen begynte også å ta stadig mer tid.
På 1930-tallet begynte Per Høst for alvor å vie sitt liv til filmen. Hans første kortfilm kom til i 1934, og han begynte også å lage reklamefilm. Fra 1937 vekslet han mellom korte og lange filmer. Hans første lange foredragsfilm het Fra det arktiske dyrelivs eventyrverden (1937) og var en blanding av ekspedisjonsfilm fra Ishavet, og en vakker og dramatisk naturskildring. Denne filmen ble en stor suksess, og den slo an tonen i hans filmer og bøker. Det var naturen og eventyret han ville formidle.
Det virkelige vendepunktet i karriere og liv kom under krigen. Da tyskerne okkuperte landet var Høst i USA, og ble i USA og Canada under krigen. Først og fremst var han informasjonssoldat, med film som sitt våpen, og han gjorde en stor innsats for Norges sak gjennom foredrag og filmer. Helt i begynnelsen av krigen fikk amerikanerne et skjevt bilde av Norges innsats, og mange trodde at nordmenn manglet patriotisk ånd og nærmest var likegyldige overfor okkupantene. Høst ble satt i arbeid for å endre dette bildet. Han lagde egne kortfilmer, og arbeidet med film som propaganda eller til bruk som redskap for instruksjon og opplysning. Da krigen var omme bestemte han seg for ikke å gjenoppta arbeidet med sin doktoravhandling. Han var rett og slett blitt for rusten innen for sitt felt, og han følte at han ikke var god nok lenger. Dessuten hadde filmmediet så store muligheter, og han gikk løs på arbeidet som folkeopplyser med liv og lyst i de første årene etter krigen.
I etterkrigstiden var Høst nærmest et massemedium i seg selv. Han reiste landet rundt med nye foredragsfilmer, lagde reklame- og turistfilmer med motiver fra norsk natur og landskap, og han begynte å vise stadig større interesse også for å formidle kunnskap om urfolk. Han hadde rett etter krigen tjent gode penger som foredragsholder i USA, og satset alt på en stor og mangslungen filmproduksjon i Norge. Ikke minst ble han en pioner når det gjaldt 16 mm og fargefilm, og bidro også til at særlig Oslo utviklet en egen blomstrende kortfilmkultur i overgangen til 1950-tallet.
Per Høsts mange filmer ble enormt populære på kino, foredragsturneene trakk et stort publikum, og boken Hva verden viste meg (1951) ble en bestselger. I tillegg skrev han ofte i avisene, og da fjernsynet kom ble han fast programskaper. Sitt store gjennombrudd som dokumentarist og kulturformidler fikk Høst med kinodokumentaren Gjensyn med jungelfolket (1950). Dette var en vakker skildring av livet til Choco-indianerne i Sør-Amerika, og ble ikke bare en kunstnerisk seier for Høst. Filmen var en blanding av naturskildring og etnografisk portrett, og ble en betydelig større publikumsmagnet i 1950 enn den i dag mer kjente Kon-Tiki av Thor Heyerdahl og Olle Nordemar.
1950-tallet var Per Høsts store tid som dokumentarfilmskaper. Suksessen med Gjensyn med jungelfolket ble fulgt av kortfilmprogrammet Naturen og eventyret (1953) og to lange dokumentarer fra Sør-Amerika: Ecuador (1954) og Galapagos (1955). Før han tok farvel med den lange kinodokumentaren, og konsentrerte seg om kortfilmens lille format, fulgte hans kanskje fremste film Same Jakki i 1957. Same Jakki skulle bli Høsts største suksess, både i Norge og internasjonalt, men det ble samtidig begynnelsen på slutten av hans karriere. Filmen var fabelaktig, og folk gikk mann av huse, men Høst selv gikk konkurs på grunn av de store utgiftene ved produksjonen.
Per Høst fortsatte imidlertid å lage film. Han reiste på turneer med foredragsfilmer, produserte kortfilm, og ble fast innslag hos NRK. En siste stor filmsatsning kom i 1971. Filmen Same Ællin ble laget i en periode da kinodokumentaren var i krise, ikke minst på grunn av konkurransen fra fjernsynet, samtidig som en ny generasjon av filmskapere ønsket å lage mer samfunnskritiske og politiske filmer. Høst ble impulsgiver også til dette, med en film som var kritisk til storsamfunnets behandling av samene, og som skildret tiden etter Same Jakki som en tid preget av forfall og krise. Samme år som han pånytt fikk muligheten til en storsatsning sa imidlertid hjertet stopp.
Arkivets åpenbaringer
I de åtte store pappkassene som inneholdt Per Høsts etterlatte papirer fantes alt mulig hulter til bulter. Her var deler av hans omfattende korrespondanse med oppdragsgivere for kortfilm eller reklamefilm. Her var juridisk korrespondanse i forbindelse med tallrike feider han hadde med myndighetene når det gjaldt manglende støtte til dokumentarfilmproduksjon. I kassene var det også mapper med ulike avisutklipp. Anmeldelser og notiser fra ulike aviser som omhandlet visninger av hans filmer.
Det mest overraskende var funnet av dokumentasjon av Høsts mange helaftens foredragsfilmer. Dette var en filmtype Høst produserte i en periode på tretti år, fra 1937 til 1967, men ingen annen dokumentasjon fantes omkring dette. I Norsk Filminstitutts arkiver fantes det ikke noen spor av disse filmene, og i de ulike filmografiene som NFI har utarbeidet finnes disse ikke med.
Foredragsfilmene var i all hovedsak stumme filmer, selv om noen også hadde lyd og musikk, i hvert fall i deler av materialet. Per Høst reiste land og strand rundt med dem, og holdt foredrag samtidig som filmene ble vist. De var gjerne omkring en og en halv time lange, og selv om ingen ble vist på kino i Oslo, men snarere i Aulaen, ble de utenfor hovedstaden som oftest vist i kinolokaler. Høst lagde 13 slike filmer, fra Fra det arktiske dyrelivs eventyrverden i 1937 til Fra palmekrone til havets dyp i 1967. De burde nok alle for lengst vært innlemmet i vår nasjonale filmografi.
Foredragsfilmene var svært ulike. Noen var rene kompilasjonsfilmer, som prøvde ut eller til og med resirkulerte materiale fra kortfilmer, mens andre var gjennomarbeidede og mer helhetlige helaftens dokumentarfilmer. Lurer man på hvorfor Høsts gjennombruddsfilm Gjensyn med jungelfolket fra 1950 har denne litt merkelige tittelen, så får man svaret i foredragsfilmene. I 1948 hadde Høst vært på reise over hele Norge med foredragsfilmen Jungelfolket. Den ble også vist internasjonalt under tittelen The Forbidden Jungle. Den reise til Sør-Amerika som filmen Jungelfolket handlet om var så inspirerende at Høst valgte å reise tilbake på nye ekspedisjoner, og derfor ble kinofilmen kalt Gjensyn med jungelfolket.
Noe av det mest interessante, men også mest gripende materialet i pappkassene med Høst-materiale, var også noe av det tørreste og mest prosaiske av alt papirmaterialet. Gjennom hele 1950-tallet var Per Høst i forskjellige typer av feider og forhandlinger med myndighetene om støtte til dokumentarfilmproduksjon. Materialet i Høst-arkivet ga ikke bare mer detaljert innsikt i dokumentarfilmproduksjon i etterkrigstiden i Norge enn det jeg kjente til tidligere, men det var også et gripende vitnesbyrd om kampen for dokumentarfilmproduksjonens verdi og funksjon i det norske samfunnet.
Statlig støtte til filmproduksjon ble etablert i 1950 her i landet, men bare til spillefilm. Myndighetene mente at dokumentarfilmproduksjon allerede var støttet indirekte, ved at kinoer kunne få reduksjon av luksusskatten på filmforestillinger dersom man viste en dokumentarisk kortfilm før hovedfilmen. Kinoene sparte penger på dette, og indirekte stimulerte dette også kortfilmproduksjon.
En helaftens dokumentarfilm var også skattefri, men hvordan produsere en slik film uten statsstøtte? Før 1969, da luksusskatten ble opphevet, var all statlig støtte til spillefilm i Norge nærmest å regne som tilbakebetaling av luksusskatt, så det generøse norske støttesystemet er egentlig ikke mer enn drøyt førti år gammelt, men dokumentarfilm ble ikke støttet på vanlig måte før 1969. Statens Filmsentral var en mulig produsent av dokumentarisk kortfilm, og det samme var kommuner og statlige organisasjoner, og Kulturrådet ble etter hvert en støttegiver med en minimal pengesekk, men statlig støtte til lengre dokumentarfilmer fantes ikke. Riktignok var dokumentarfilm populært på kino, noe ikke minst Per Høst nøt godt av, men å selv finansiere lange filmer var vanskelig. I Per Høsts etterlatte papirer finnes det en omfattende korrespondanse som er smertefull å lese, der han henvender seg til myndighetene i håp om å lån til filmproduksjon. Tilslutt fikk han også noe, for eksempel til Same Jakki, der et produksjonslån dekket omlag ti prosent av de samlede produksjonsomkostningene, men dette var for lite. På slutten av 1950-tallet gikk Høst konkurs, og kom seg egentlig aldri etter denne smellen. Helt avgjørende for konkursen var også statens fordringer og krav.
Selv om dagens støtteordninger ikke er gode nok for at norsk dokumentarfilm skal kunne produseres under trygge betingelser for produsenter og regissører, og mer midler trengs for å opprettholde var gode og viktige dokumentarfilmproduksjon, er dagens situasjon det rene paradis sammenlignet med hvordan det var å forsøke å leve av dokumentarfilmproduksjon før 1969. Per Høsts mange brev til Kirke- og Undervisningsdepartementet og forskjellige statlige organisasjoner er smertefulle bevis på vanskelighetene i bransjen, og ga meg et helt nytt syn på dokumentarfilmproduksjon i etterkrigstiden. Det var interessant, men vond lesning.
Dette er bare noen få eksempler på arkivets åpenbaringer. I de åtte store pappkassene lå det en masse støvete papirer hulter til bulter, men samlet sett ga de et bilde av et livsverk og en livsskjebne som var merkeligere, mer betydningsfull og mer mangslungen enn jeg hadde anelse om. Per Høsts filmproduksjon var mer omfattende enn jeg hadde trodd, og hans rolle og betydning større enn jeg ante. Det som tilsynelatende bare var støvete papirer var en rekke betydningsfulle åpenbaringer for en filmhistoriker.
Jeg pustet inn hans støv
Historikeren Carolyn Steedman peker på at boklig lærdom og forskning på midten av 1800-tallet var ansett som potensielt helsefarlig. I et engelsk leksikon fra 1833 kunne man lese om ”The Diseases of Literary Men”. Her var det ikke bare støv som ga opphav til sykdommer, men også hjernefeber utløst av ”want of exercise, very frequently from breathing the same atmosphere too long, from the curved position of the body, and from too ardent exercise of the brain”. Det sistnevnte vil vi kanskje oppleve som mest fremmed i dag, og hører snarere til det som sies å holde oss unge både i sinn og kropp, men ellers er ryggplager og musearm dagens versjoner av denne gamle hjernefeber.
Jeg har hatt mange rare opplevelser med støv i ulike arkiver. I politiarkivet og i statsarkivet i Trondheim har jeg hostet meg gjennom protokoller fra finansrådmannen, politimesteren og brannsjefen for å forsøke å få et bilde av hvordan filmmediet ble mottatt og regulert i Trondheim rett etter forrige århundreskifte. Å bla seg gjennom politimesterens utgående korrespondanse, som ingen hadde sett på fordi den hadde vært klausulert i 90 år, var meget spennende og givende. Men også veldig støvete.
Det merkeligste eksempelet mitt på arkivstøv er kanskje når jeg på slutten av 1980-tallet kritiserte tidligere filmarkivar Arne Pedersen for renholdet på Norsk Filminstitutt, fordi boksene som innehold filmen Rikard Nordraak (Alf Scott-Hansen, 1945) var fylt av et pulveraktig rødt støv. Da jeg påpekte dette fikk jeg en liten forelesning om nitratfilmens farer, når Pedersen kunne fortelle at støvet kom fra selve filmrullene. Det var en del av den kjemiske reaksjon som til slutt ville føre til at all emulsjon ble til støv og forsvant fra celluloidbasen. Så var filmen borte for alltid. Bare støv var tilbake.
De mest givende og overraskende øyeblikkene har jeg imidlertid hatt med arkivet til Per Høst. I dag er alt ubehag med støv, sporer og mugg glemt. Isteden husker jeg øyeblikkene når jeg bladde i hans dagbok fra filmturnéene i 1937 og 1939, når jeg fant hans aller siste pass nederst i en kasse, når jeg fant stadig nye bevis på lange filmer Høst hadde laget som ikke fantes i noen filmografier, eller når papir etter papir ga meg følelsen av at mellom- og etterkrigstiden ble stadig mer og mer synlig og forståelig for meg. Papirene ga en type ”tykk beskrivelse” av en svunnen og forgangen tid få filmhistorikere her hjemme hadde skrevet om.
For Nasjonalbiblioteket har jeg nå skrevet boken Naturen og eventyret – Per Høst som dokumentarist og kulturformidler. Forhåpentligvis kommer den ut før jul. De siste ordene er skrevet, nå finpusser jeg språket og dobbeltsjekker noter og referanser. Jeg pustet inn hans støv, og nå har det blitt til en bok. En bok som snart havner i forskjellige arkiv, og selv etter hvert begynner å samle støv.
Mitt håp er imidlertid at boken vil bidra ikke bare til at Per Høst får sin rettmessige plass i norsk filmhistorie, men også at det arkivmaterialet jeg i sin tid fikk låne av Jan Høst kan endres gjennom mitt arbeide med det. Det var det som lå bak den store franske historikeren Jules Michelets ord. Det han skrev om arkivets papirer for over 150 år siden håper jeg også kan gjelde for mitt arbeide i dag: ”Disse papirer og pergamenter, forlatt for så lang tid, fortjente å se dagens lys. Ettersom jeg pustet inn deres støv, så jeg dem komme til liv”.
Referanse:
Steedman, Carolyn: Something She Called a Fever: Michelet, Derrida, and Dust, The American Historical Review, vol. 106, No. 4 (Oktober 2001), s. 1159 – 1180.
Å være filmhistoriker er ikke noe farlig yrke. Likevel har det sine utfordringer også rent fysisk sett, og kan være direkte helsefarlig. For noen år siden var jeg plaget av kraftige forkjølelser og luftveisirritasjoner. Det var først etter at jeg var blitt bedre, og ikke lengre hostet og harket meg gjennom arbeidsdagen, at det virkelig gikk opp for meg hvorfor jeg hadde følt meg så dårlig.
”Jeg pustet inn deres støv”, skrev den store franske historikeren Jules Michelet på midten av 1800-tallet. Jeg har også pustet inn mye arkivstøv i mine dager. Alle som har tilbrakt dager i arkiver med støvete arkivmateriale vet hvordan det virker inn på kroppen. Den amerikanske historikeren Carolyn Steedman, som er en av vår tids store eksperter på støv, har skrevet innsiktsfullt om alle de lidelser en forsker har når hun eller han rammes av arkivfeber. Ikke bare ubehaget ved at kildene er for mange eller for få, for uklare eller ikke finnes der de skulle være, men også det rent fysiske ubehaget ved støv, mugg og sporer som virvles opp når man tømmer arkivbokser, blar gjennom gamle protokoller eller åpner konvolutter med gamle notater eller avisklipp.
I noen år pustet jeg daglig inn Per Høsts støv. Det startet da jeg en dag fikk jeg en telefon fra Jan Høst, som var på jakt etter noen som ville skrive om hans far, og etter noen samtaler og et besøk på hans loft fikk jeg lov til å låne Per Høsts etterlatte arkivmateriale. Det besto av åtte store pappesker, fylt til randen av alle mulig papirer, og det var den rene gullgruven for en filmhistoriker.
Jeg hadde Høsts etterlatte papirer på mitt lille kontor i flere år, og opplevde i dobbel forstand det som kan kalles arkivfeber. For det første ble jeg feberaktig entusiastisk, fordi papirene fortalte helt andre historier om Per Høst enn de jeg kjente til, og fordi den ene ukjente filmen etter den andre dukket opp i papirene. Hver kasse inneholdt åpenbaringer som gjorde at bildet av Høst så vel som norsk dokumentarfilmhistorie endret seg nesten daglig i en periode. Men det hadde også en annen side. For det andre ble jeg rett og slett syk av støvet som hadde akkumulert seg i papirene eller muggsporene og mikrobene som fantes i vannskadete papirer helt tilbake til 1930-årene.
Det var imidlertid absolutt verd all hosting og hodepine. Per Høsts papirer gjorde det mulig å få innsikt i en glemt del av den norske filmhistorien. Papirene Jan Høst så raust og generøst lånte meg bidro til kunnskap om en rekke områder i norsk dokumentarfilmhistorie. Jeg ble rett og slett litt klokere for hver kasse jeg åpnet, og for hver gang jeg pustet inn hans støv.
Hvem var Per Høst?
I dag er navnet Per Høst i ferd med å bli glemt. Selvsagt finnes det ennå mange som husker ham, og som var på hans filmforedrag, så hans filmer på kino eller satt foran fjernsynet og så hans program på NRK eller BBC. Per Høst var en kjendis, et velkjent navn for de aller fleste i Norge etter krigen, og han var på egenhånd et utrettelig massemedium som med film og foredrag som redskap ville lære nordmenn både om vårt eget land og om fjerne og fremmede kulturer.
Per Høst er en av de aller største filmskaperne i vår dokumentarfilmhistorie. Kanskje den aller største. Fra midten av 1930-årene og til sin død i 1971 var han en stor kulturpersonlighet i Norge. Hans foredrag og filmer fikk folk til å gå mann av huse, og ved siden av kortfilm og helaftens dokumentarfilmer, var han også en viktig produsent og regissør av fjernsynsprogram i BBC og NRKs pionertid.
Per Clement Høst ble født i 1907 i Oslo. Hans interesse for naturen ble tidlig vekket, og likeså reiselysten, men i første omgang studerte han zoologi. I 1931 ble Høst med selfangstskuta Polarbjørn til Ishavet, for å utrede det biologiske grunnlaget for selfangsten. Dette ga den eventyrlystne studenten smaken på eksotiske reiser, samtidig som det la grunnlaget for en forskning som vakte internasjonal anerkjennelse blant zoologer, biologer og medisinere.
Den største oppdagelsen til Per Høst i disse årene skjedde nærmest ved en tilfeldighet. Selv om han var en samvittighetsfull og grundig forsker, var Høst aldri noen utpreget ordensmann. I forbindelse med rypeforskning drev han oppdrettsvirksomhet, og han skal ha slurvet og latt lyset stå på omkring rypene langt utover vinteren. Rypene begynte da å oppføre seg merkelig. De felte sine hvite vinterfjær, fikk brune, og ved juletider var de i vårdrakt og la egg. Interessert fulgte Høst med på disse forandringene, som han året etter etterprøvde med grundige eksperimenter. I dag er hans oppdagelse ansett som betydelig. Biologiprofessor Johan B. Steen gikk så langt at han uttalte at dette var en av de største oppdagelser noen nordmann har gjort innen biologien. Det Høst viste var at det var daglengden som styrte forplantning, fjær- og hårfelling, mens temperatur og snø viste seg å ha liten betydning.
Per Høst gjorde en hurtig og lysende akademisk karriere, men hans rastløse eventyrlyst førte til at arbeidet med doktoravhandlingen ikke alltid fikk høyeste prioritet. Det var så mange ting man kunne arbeide med. Parasitter på fisk var en ting, viltpleie en annen. Filmen begynte også å ta stadig mer tid.
På 1930-tallet begynte Per Høst for alvor å vie sitt liv til filmen. Hans første kortfilm kom til i 1934, og han begynte også å lage reklamefilm. Fra 1937 vekslet han mellom korte og lange filmer. Hans første lange foredragsfilm het Fra det arktiske dyrelivs eventyrverden (1937) og var en blanding av ekspedisjonsfilm fra Ishavet, og en vakker og dramatisk naturskildring. Denne filmen ble en stor suksess, og den slo an tonen i hans filmer og bøker. Det var naturen og eventyret han ville formidle.
Det virkelige vendepunktet i karriere og liv kom under krigen. Da tyskerne okkuperte landet var Høst i USA, og ble i USA og Canada under krigen. Først og fremst var han informasjonssoldat, med film som sitt våpen, og han gjorde en stor innsats for Norges sak gjennom foredrag og filmer. Helt i begynnelsen av krigen fikk amerikanerne et skjevt bilde av Norges innsats, og mange trodde at nordmenn manglet patriotisk ånd og nærmest var likegyldige overfor okkupantene. Høst ble satt i arbeid for å endre dette bildet. Han lagde egne kortfilmer, og arbeidet med film som propaganda eller til bruk som redskap for instruksjon og opplysning. Da krigen var omme bestemte han seg for ikke å gjenoppta arbeidet med sin doktoravhandling. Han var rett og slett blitt for rusten innen for sitt felt, og han følte at han ikke var god nok lenger. Dessuten hadde filmmediet så store muligheter, og han gikk løs på arbeidet som folkeopplyser med liv og lyst i de første årene etter krigen.
I etterkrigstiden var Høst nærmest et massemedium i seg selv. Han reiste landet rundt med nye foredragsfilmer, lagde reklame- og turistfilmer med motiver fra norsk natur og landskap, og han begynte å vise stadig større interesse også for å formidle kunnskap om urfolk. Han hadde rett etter krigen tjent gode penger som foredragsholder i USA, og satset alt på en stor og mangslungen filmproduksjon i Norge. Ikke minst ble han en pioner når det gjaldt 16 mm og fargefilm, og bidro også til at særlig Oslo utviklet en egen blomstrende kortfilmkultur i overgangen til 1950-tallet.
Per Høsts mange filmer ble enormt populære på kino, foredragsturneene trakk et stort publikum, og boken Hva verden viste meg (1951) ble en bestselger. I tillegg skrev han ofte i avisene, og da fjernsynet kom ble han fast programskaper. Sitt store gjennombrudd som dokumentarist og kulturformidler fikk Høst med kinodokumentaren Gjensyn med jungelfolket (1950). Dette var en vakker skildring av livet til Choco-indianerne i Sør-Amerika, og ble ikke bare en kunstnerisk seier for Høst. Filmen var en blanding av naturskildring og etnografisk portrett, og ble en betydelig større publikumsmagnet i 1950 enn den i dag mer kjente Kon-Tiki av Thor Heyerdahl og Olle Nordemar.
1950-tallet var Per Høsts store tid som dokumentarfilmskaper. Suksessen med Gjensyn med jungelfolket ble fulgt av kortfilmprogrammet Naturen og eventyret (1953) og to lange dokumentarer fra Sør-Amerika: Ecuador (1954) og Galapagos (1955). Før han tok farvel med den lange kinodokumentaren, og konsentrerte seg om kortfilmens lille format, fulgte hans kanskje fremste film Same Jakki i 1957. Same Jakki skulle bli Høsts største suksess, både i Norge og internasjonalt, men det ble samtidig begynnelsen på slutten av hans karriere. Filmen var fabelaktig, og folk gikk mann av huse, men Høst selv gikk konkurs på grunn av de store utgiftene ved produksjonen.
Per Høst fortsatte imidlertid å lage film. Han reiste på turneer med foredragsfilmer, produserte kortfilm, og ble fast innslag hos NRK. En siste stor filmsatsning kom i 1971. Filmen Same Ællin ble laget i en periode da kinodokumentaren var i krise, ikke minst på grunn av konkurransen fra fjernsynet, samtidig som en ny generasjon av filmskapere ønsket å lage mer samfunnskritiske og politiske filmer. Høst ble impulsgiver også til dette, med en film som var kritisk til storsamfunnets behandling av samene, og som skildret tiden etter Same Jakki som en tid preget av forfall og krise. Samme år som han pånytt fikk muligheten til en storsatsning sa imidlertid hjertet stopp.
Arkivets åpenbaringer
I de åtte store pappkassene som inneholdt Per Høsts etterlatte papirer fantes alt mulig hulter til bulter. Her var deler av hans omfattende korrespondanse med oppdragsgivere for kortfilm eller reklamefilm. Her var juridisk korrespondanse i forbindelse med tallrike feider han hadde med myndighetene når det gjaldt manglende støtte til dokumentarfilmproduksjon. I kassene var det også mapper med ulike avisutklipp. Anmeldelser og notiser fra ulike aviser som omhandlet visninger av hans filmer.
Det mest overraskende var funnet av dokumentasjon av Høsts mange helaftens foredragsfilmer. Dette var en filmtype Høst produserte i en periode på tretti år, fra 1937 til 1967, men ingen annen dokumentasjon fantes omkring dette. I Norsk Filminstitutts arkiver fantes det ikke noen spor av disse filmene, og i de ulike filmografiene som NFI har utarbeidet finnes disse ikke med.
Foredragsfilmene var i all hovedsak stumme filmer, selv om noen også hadde lyd og musikk, i hvert fall i deler av materialet. Per Høst reiste land og strand rundt med dem, og holdt foredrag samtidig som filmene ble vist. De var gjerne omkring en og en halv time lange, og selv om ingen ble vist på kino i Oslo, men snarere i Aulaen, ble de utenfor hovedstaden som oftest vist i kinolokaler. Høst lagde 13 slike filmer, fra Fra det arktiske dyrelivs eventyrverden i 1937 til Fra palmekrone til havets dyp i 1967. De burde nok alle for lengst vært innlemmet i vår nasjonale filmografi.
Foredragsfilmene var svært ulike. Noen var rene kompilasjonsfilmer, som prøvde ut eller til og med resirkulerte materiale fra kortfilmer, mens andre var gjennomarbeidede og mer helhetlige helaftens dokumentarfilmer. Lurer man på hvorfor Høsts gjennombruddsfilm Gjensyn med jungelfolket fra 1950 har denne litt merkelige tittelen, så får man svaret i foredragsfilmene. I 1948 hadde Høst vært på reise over hele Norge med foredragsfilmen Jungelfolket. Den ble også vist internasjonalt under tittelen The Forbidden Jungle. Den reise til Sør-Amerika som filmen Jungelfolket handlet om var så inspirerende at Høst valgte å reise tilbake på nye ekspedisjoner, og derfor ble kinofilmen kalt Gjensyn med jungelfolket.
Noe av det mest interessante, men også mest gripende materialet i pappkassene med Høst-materiale, var også noe av det tørreste og mest prosaiske av alt papirmaterialet. Gjennom hele 1950-tallet var Per Høst i forskjellige typer av feider og forhandlinger med myndighetene om støtte til dokumentarfilmproduksjon. Materialet i Høst-arkivet ga ikke bare mer detaljert innsikt i dokumentarfilmproduksjon i etterkrigstiden i Norge enn det jeg kjente til tidligere, men det var også et gripende vitnesbyrd om kampen for dokumentarfilmproduksjonens verdi og funksjon i det norske samfunnet.
Statlig støtte til filmproduksjon ble etablert i 1950 her i landet, men bare til spillefilm. Myndighetene mente at dokumentarfilmproduksjon allerede var støttet indirekte, ved at kinoer kunne få reduksjon av luksusskatten på filmforestillinger dersom man viste en dokumentarisk kortfilm før hovedfilmen. Kinoene sparte penger på dette, og indirekte stimulerte dette også kortfilmproduksjon.
En helaftens dokumentarfilm var også skattefri, men hvordan produsere en slik film uten statsstøtte? Før 1969, da luksusskatten ble opphevet, var all statlig støtte til spillefilm i Norge nærmest å regne som tilbakebetaling av luksusskatt, så det generøse norske støttesystemet er egentlig ikke mer enn drøyt førti år gammelt, men dokumentarfilm ble ikke støttet på vanlig måte før 1969. Statens Filmsentral var en mulig produsent av dokumentarisk kortfilm, og det samme var kommuner og statlige organisasjoner, og Kulturrådet ble etter hvert en støttegiver med en minimal pengesekk, men statlig støtte til lengre dokumentarfilmer fantes ikke. Riktignok var dokumentarfilm populært på kino, noe ikke minst Per Høst nøt godt av, men å selv finansiere lange filmer var vanskelig. I Per Høsts etterlatte papirer finnes det en omfattende korrespondanse som er smertefull å lese, der han henvender seg til myndighetene i håp om å lån til filmproduksjon. Tilslutt fikk han også noe, for eksempel til Same Jakki, der et produksjonslån dekket omlag ti prosent av de samlede produksjonsomkostningene, men dette var for lite. På slutten av 1950-tallet gikk Høst konkurs, og kom seg egentlig aldri etter denne smellen. Helt avgjørende for konkursen var også statens fordringer og krav.
Selv om dagens støtteordninger ikke er gode nok for at norsk dokumentarfilm skal kunne produseres under trygge betingelser for produsenter og regissører, og mer midler trengs for å opprettholde var gode og viktige dokumentarfilmproduksjon, er dagens situasjon det rene paradis sammenlignet med hvordan det var å forsøke å leve av dokumentarfilmproduksjon før 1969. Per Høsts mange brev til Kirke- og Undervisningsdepartementet og forskjellige statlige organisasjoner er smertefulle bevis på vanskelighetene i bransjen, og ga meg et helt nytt syn på dokumentarfilmproduksjon i etterkrigstiden. Det var interessant, men vond lesning.
Dette er bare noen få eksempler på arkivets åpenbaringer. I de åtte store pappkassene lå det en masse støvete papirer hulter til bulter, men samlet sett ga de et bilde av et livsverk og en livsskjebne som var merkeligere, mer betydningsfull og mer mangslungen enn jeg hadde anelse om. Per Høsts filmproduksjon var mer omfattende enn jeg hadde trodd, og hans rolle og betydning større enn jeg ante. Det som tilsynelatende bare var støvete papirer var en rekke betydningsfulle åpenbaringer for en filmhistoriker.
Jeg pustet inn hans støv
Historikeren Carolyn Steedman peker på at boklig lærdom og forskning på midten av 1800-tallet var ansett som potensielt helsefarlig. I et engelsk leksikon fra 1833 kunne man lese om ”The Diseases of Literary Men”. Her var det ikke bare støv som ga opphav til sykdommer, men også hjernefeber utløst av ”want of exercise, very frequently from breathing the same atmosphere too long, from the curved position of the body, and from too ardent exercise of the brain”. Det sistnevnte vil vi kanskje oppleve som mest fremmed i dag, og hører snarere til det som sies å holde oss unge både i sinn og kropp, men ellers er ryggplager og musearm dagens versjoner av denne gamle hjernefeber.
Jeg har hatt mange rare opplevelser med støv i ulike arkiver. I politiarkivet og i statsarkivet i Trondheim har jeg hostet meg gjennom protokoller fra finansrådmannen, politimesteren og brannsjefen for å forsøke å få et bilde av hvordan filmmediet ble mottatt og regulert i Trondheim rett etter forrige århundreskifte. Å bla seg gjennom politimesterens utgående korrespondanse, som ingen hadde sett på fordi den hadde vært klausulert i 90 år, var meget spennende og givende. Men også veldig støvete.
Det merkeligste eksempelet mitt på arkivstøv er kanskje når jeg på slutten av 1980-tallet kritiserte tidligere filmarkivar Arne Pedersen for renholdet på Norsk Filminstitutt, fordi boksene som innehold filmen Rikard Nordraak (Alf Scott-Hansen, 1945) var fylt av et pulveraktig rødt støv. Da jeg påpekte dette fikk jeg en liten forelesning om nitratfilmens farer, når Pedersen kunne fortelle at støvet kom fra selve filmrullene. Det var en del av den kjemiske reaksjon som til slutt ville føre til at all emulsjon ble til støv og forsvant fra celluloidbasen. Så var filmen borte for alltid. Bare støv var tilbake.
De mest givende og overraskende øyeblikkene har jeg imidlertid hatt med arkivet til Per Høst. I dag er alt ubehag med støv, sporer og mugg glemt. Isteden husker jeg øyeblikkene når jeg bladde i hans dagbok fra filmturnéene i 1937 og 1939, når jeg fant hans aller siste pass nederst i en kasse, når jeg fant stadig nye bevis på lange filmer Høst hadde laget som ikke fantes i noen filmografier, eller når papir etter papir ga meg følelsen av at mellom- og etterkrigstiden ble stadig mer og mer synlig og forståelig for meg. Papirene ga en type ”tykk beskrivelse” av en svunnen og forgangen tid få filmhistorikere her hjemme hadde skrevet om.
For Nasjonalbiblioteket har jeg nå skrevet boken Naturen og eventyret – Per Høst som dokumentarist og kulturformidler. Forhåpentligvis kommer den ut før jul. De siste ordene er skrevet, nå finpusser jeg språket og dobbeltsjekker noter og referanser. Jeg pustet inn hans støv, og nå har det blitt til en bok. En bok som snart havner i forskjellige arkiv, og selv etter hvert begynner å samle støv.
Mitt håp er imidlertid at boken vil bidra ikke bare til at Per Høst får sin rettmessige plass i norsk filmhistorie, men også at det arkivmaterialet jeg i sin tid fikk låne av Jan Høst kan endres gjennom mitt arbeide med det. Det var det som lå bak den store franske historikeren Jules Michelets ord. Det han skrev om arkivets papirer for over 150 år siden håper jeg også kan gjelde for mitt arbeide i dag: ”Disse papirer og pergamenter, forlatt for så lang tid, fortjente å se dagens lys. Ettersom jeg pustet inn deres støv, så jeg dem komme til liv”.
Referanse:
Steedman, Carolyn: Something She Called a Fever: Michelet, Derrida, and Dust, The American Historical Review, vol. 106, No. 4 (Oktober 2001), s. 1159 – 1180.
Gunnar I, vet du hvordan man finner frem til dine andre innlegg i denne bloggen? Det er ingen linker her. Er dette det første du skriver?
Alle sakene Gunnar Iversen har skrevet er linket fra midt på forsiden, eller kan søkes fra toppen av siden. Du finner de også her: http://rushprint.no/forfatter/96/
Gunnar I, vet du hvordan man finner frem til dine andre innlegg i denne bloggen? Det er ingen linker her. Er dette det første du skriver?
Alle sakene Gunnar Iversen har skrevet er linket fra midt på forsiden, eller kan søkes fra toppen av siden. Du finner de også her: http://rushprint.no/forfatter/96/